|
Aldri før har vi jobbet så mye med tanke om piaffen. Dette er med bakgrunn i at akkurat piaffeverktøyet vil være gull for den videre utviklingen til Bobbie.  Vi jobber mot piaffen, men gosh, så vanskelig det er! Piaffe. Det føles så fjernt. Samtidig har jeg vent meg til tanken om at det er piaffen vi jobber oss mot. Ikke fordi det er et mål, men fordi det er et verktøy. Og jeg kjenner at vi trenger verktøyet, det er bare det å komme seg dit. Vi fikk mange innfallsvinkler denne økten. Det som er så morsomt når jeg rir for Arne er at jeg har gitt opp tanken om at «næmmen, det kan jeg ikke!». Han kaster oss ut på en drøss med ting jeg egentlig aldri har gjort før, men siden han sier det, så mener han vel at vi er klare for det, og da prøver vi bare. Perfekt blir det ikke første gangen, men da er det bare å tenke tilbake på forrige blogg, for det blir ikke perfekt om man ikke prøver. Derfor lukker jeg bare øynene og later som om jeg har full kontroll på det jeg gjør. Selv om jeg ikke har peiling. Også denne timen oppførte Bobbie seg eksemplarisk, og vi fikk testet ut både det ene og det andre. Selvsagt en vanlig oppvarming med versader, travers og renvers på volte før Bobbie fikk en liten pause, med Arnes tanke om at «du løper ikke fra maskin til maskin på treningssenteret, du tar en pause innimellom». Han hadde mye fokus på at jeg skulle sende henne opp og over ryggraden, noe han også tok opp i teorien. HEr snakket han om at det går en bølge gjennom salen, og hvis vi ikke gjør noe i vår kropp/hofter, så vil bølgen kræsje i salen og vi får trøbbel. Hvis hesten hele tiden stoppes av vårt sete vil den gjøre mye for å unnvike og sende den bølgen gjennom ryggraden, som å senke ryggen, korte steget tilpasset setet – eller bukke deg av. Og mens vi er inne på bølger, så kan jeg jo også ta med Arnes beskrivelse om at det hele tiden gjelder å være «on top of the wave». Havner du bak bølgen, eller foran bølgen, så faller du. Det fine med disse bølgene er at vi også har mulighet til å forme dem. Noe som igjen gir helt mening i teorien, bare ørlittegrann vanskelig i praksis.  Fra den vanlige oppvarmingen gikk vi over til diagonale traverser, en øvelse Arne liker godt, av flere grunner. For det første har man overgangen mellom versade og travers, samt det å gå på en rett diagonal linje. Det gjør at man får «målt» hvor mye eller lite man gjør, og man er nødt til å ri mer presist. Selv opplevde jeg å stoppe bølgen, da jeg ga Bobbie en beskjed med min venstre, utvendige sjenkel, men den kom aldri ordentlig igjennom, for min høyre hofte var litt nølende. Prøvde å be min høyre hofte om å slutte med nølingen, men det var den der teorien og den praksisen da... Sikksakk-traverser var neste punkt på programmet, denne gangen i trav. Igjen en øvelse som gjør at man må være presis, selv om jeg kom meg litt unna da vi ikke red konkret på bokstaver og punkter, men litt mer der det passet seg. Allikevel fikk vi nok å henge beina i (og de nølende hoftene), med opptil fire sikker og sakker på banen på 20*40 meter. Og jeg som egentlig synes det er heftig nok å ri et åttetall. Denne sikksakken var ikke bare med tanke på sikk og sakk og skråridning over banen. Arne ønsket at overgangen mellom sikken og sakken skulle skje på ett steg, og for å kjenne at hun løfter seg litt mer. «Get as much shape and pride of your horse as you can. Se if you can find the cadence of the frontlegs out of the activity of the back.» Fordi: Klarer man å få overgangen mellom sikken og sakken på ett steg, så er det også det en nøkkel hvor man har en hest som er litt mer «på», og gjerne med litt mer løft, og dermed kan man lure inn et piaffesteg. I teorien...
 Det er "bare" å forme bølgen gjennom setet mitt. Ikke helt enkelt. Bobbie synes galopp var en lettere løsning, og siden jeg ikke formet bølgen nok med setet mitt, så ble det galopp istedet. Og ikke er det hestens feil, det er rytter'n som ikke former «the wave of impulsion». Løsningen til Arne er enkel: «Bare vær tydelig med din hofte». Man kjenner at man har litt lyst til å dunke hodet i veggen, for det høres jo så forbaska enkelt ut – i teorien! Men så var det praksis da... Hofter!? Attention, please! Innimellom alt dette arbeidet så var vi også innom Bobbies hodeform, og tankegangen gikk litt mellom høna og egget. Hun er en hest som elsker å gå dypt, men det er begrenset hvor dypt hun kan gå uten at det skaper mer vekt på framparten hennes. Arne var flere ganger inne på det å få henne opp i formen, og få resten av kroppen til å matche med en noe høyere form. Misforstå meg rett, det handler ikke om å holde henne oppe rent mekanisk, men å gi henne en noe høyere ramme slik at resten av kroppen får plass til å gjøre det den skal. Høyde er bra – bæring er bra. Interessant tanke. Tilbake igjen til piaffen. I skjæringspunktet mellom sikk og sakk skulle jeg kanalisere all kraft fra bakbeina, opp i kjernemuskulaturen slik at frambeina beveger seg, men uten å gå noen sted. Jeg trengte energi og høyde. Høyde skal jeg alltids klare å finne – energi derimot... «Før du føler at du må smatte – bruk rompa di for å få det til å skje.» Hofter!? Hvor blir dere av!? Rompa mi funker altså ikke så godt enda. Arne kom med flere gode illustrasjoner, som at jeg skulle «raise her ears through your seat», og at jeg ikke skulle tenke mot halve steg, for da er det så mye lettere å «loose impulsion instead of use impulsion». Rytter'n forstår i teorien, men slet dessverre fortsatt litt med å formidle i praksis. Vi brukte også litt av samme teknikken fra første time, med overgang til holdt, rygging også fram i piaffe. Jeg skulle jobbe med å plassere ett og ett bakbein, og mens Bobbie tilbød et lass av andre ting, så fortsatte jeg å være glad for det hun tilbød, mens jeg ba om det jeg egentlig ville ha. Arne konkluderte med at «hun legger ikke nok merke til diagonaliteten i setet ditt», hvorpå jeg ikke kunne annet enn å le. Det er sannelig ikke rart at hun ikke gjør det – jeg har jo ikke et sekund kontroll på den selv :p  Som Arne så pent sa det, så legger ikke Bobbie nok merke til diagonaliteten i setet mitt. Det er ikke så rart, for jeg føler ikke jeg helt har funnet den selv enda :p  Flytte ett og ett bein. Vanskelig altså! Arne mente at jeg skulle være veldig tydelig på overgangen mellom trav og piaffe, og at jeg skulle bestemme meg for at den ene framfoten skal være det siste løftet fram, før vi «boom» går på stedet. Et tips han kom med kan være å jobbe det litt for hånd, men at jeg er nødt til å ha et øyeblikk hvor jeg tar det siste steget som går fram. Samtidig fortsetter jeg å beholde fram, og skal lete etter det momentet hvor bakbeina tar over for frambeina, før de deretter jobber sammen i piaffen. Snakker vi detaljfokus? Ja! Arne la også til at galoppen er mye enklere for henne enn piaffen, fordi i galoppen slipper hun å løfte magemusklene så mye slik at det blir plass til bakbeina. Akkurat derfor vil piaffen være så god for henne. Jeg skal tenke på at jeg legger to hender rundt magen hennes og løfter henne opp fra bunnen av. Ingen skal få si at jeg ikke fikk mange gode bilder og forklaringer og hjelp til å forstå dette, iallefall. I teorien... Og bare som en siste greie, så vil piaffen være et supert verktøy for å kontrollere og ta vekk stress, i tillegg samler det energi i hesten uten stress, så det er egentlig akkurat hva Bobbie og jeg trenger. Vi har med andre ord lite annet å gjøre enn å trene og trene og trene, for dette virker som en liten skattekiste vi bare har så veldig lyst å få tak på! :)  Litt galopp på slutten av økta. Ganske fornøyd med innsatsen til frøken ♥ Vi hadde også litt tid til å kikke på litt galopp, og det var igjen piruetten som stod i fokus. Vi startet med en skrittpiruett og skulle gjøre en overgang til galoppiruett. Og om jeg har en god skrittpiruett (eller bakdelsvending om du vil kalle det det), så får jeg mye gratis. Med en god bøyning og halen under seg blir det å falle over i galopp nesten en latskapsgreie fordi det er lettere å komme seg rundt slik. Og latskapsting, det liker vi! Det sitter bare litt igjen i hodet til oss begge før vi forstår at galopp er lettere enn skritt. Men noen skikkelig gode følelser fikk jeg på hvordan det kan kjennes ut. Om det ikke så så pent ut, så har vi ihvertfall prøvd! Vi avsluttet økten med at Arne forklarte at for hestens del, så kan det være lettere å gjøre vendingen med en carré-tanke, slik at de bare ramler inn i det så man kan rose. For rytteren som sliter (kremt, meg, kremt) kan det være lettere å gjøre det fra en skrittpiruett slik at man har kroppen på plass, men alt i alt handler det om ulike måter å komme til Rom på. Og jo flere puslespillbiter man får på plass, jo bedre blir det jo! Og under en liten film som viser hvor vanskelig vi synes ting er, og noen få glimt av ting som funker. Men! Vi blir ikke flinkere om vi ikke prøver - så vi prøver!  Bobbie synes også Arne er grei å ha sånn at hun får orden på rytteren sin. Igjen sitter jeg med et kurs med Arne med så mange tanker, følelser, forståelse og ikke minst iver etter å bli en enda mer tydelig og flink rytter så jeg kan yte Bobbie enda mer rettferdighet. Jeg er litt trist over at jeg har et så fullt kursprogram i år at neste kurs med Arne antagelig ikke blir før til neste år. Men jeg tar med meg MYE fra disse timene, og hvem vet hva framtiden bringer. Siri holder iallefall kurs med han igjen både i oktober og november. Har du mulighet for å bli med så kan jeg anbefale det på det varmeste. En fantastisk hestekar, instruktør og pedagog. Jeg føler meg heldig og privilegert som får bli guidet på den spennende veien med Bobbie av slike flinke folk! Nå er det bare å trene masse hjemme :)
0 Comments
Leave a Reply. |
