Ponnipels i alle retninger

De er jo presentert på forsiden, men har ikke vært fremtredende i bloggen. I dag ble de børstet støv av og det var to ivrige ponnimuser som fikk være med på tur.

Ponnifisene Isco og Pronto har nytt livet som selskapsponnier den siste tiden. I dag var det et lite forsøk på å dra dem ut av vinterdvalen, og det var to hårete og elektriske knerter som fikk litt oppmerksomhet. Først var det håret.

Noen tusen hårstrå som skal av ponnien. Dette var kun den ene siden.

Isco er en stor kosegris som eeeelsker å bli koset på. Da får han papegøye-mule med en gang.

En liten, nett haug med hår. Pute, anyone?

Når man har så masse hår overalt, er det ikke alltid lett å vite hvilken vei håret skal være.

Med noen tusen hårstrå mindre, og noe kos innabords, så var vi klare for en aldri så liten tur med ponnifisene. Leietur denne gangen, siden de har hatt fri litt vel lenge. To minigutter som var hysterisk glade for å få komme ut på tur igjen. Og hva gjør man når man turer seg? Jo, man leker! Det har man jo tross alt aldri muligheten til ellers når man står på utegang sammen 24/7.

Ingenting unormalt med dette synet.

Og sånn til glede for de som ikke har stiftet bekjentskap med ponniene fra før: Her er de på film!

Ingen ponnier ble skadet under opptak av denne filmen.

Om de er så gale som de virker? Jeg skulle ønske jeg kunne si nei, men de er nok det. Det er noe med størrelsen som gjør at de slipper unna med en del ting en litt større hest ikke ville sluppet unna med. Men når sant skal være sant, så kan de gå pent også, altså. Bare se her da vi var på vei hjem igjen. Lydige som få.

Isco i god driv hjemover. Yiha!
Bare litt synd han har mista den tobeinte som liksom skulle hengt i andre enden av leietauet som henger over ryggen på'n.

Siste delen av veien hjem til stallen består av en skogssti som leder til en port. Porten tar oss inn på beitet, og derifra kan vi gå til stallen. Om vinteren pleier vi gå på rekke og rad der, og siden kantene på sporet er så høye holder ponniene seg pent på rekka. Da vi gikk inn i skogen i dag kava vi oss over noen snøskavler, så jeg slapp Isco, i god tro om at han kom til å tusle pent etter Pronto og Anna Lene. Isco hadde andre planer.

Ser du Isco? At kameraten var igjen bak fotografen så han ut til å bry seg lite om. Isco var i full fres på vei hjem.

Strek i regninga. "Kan noen være så vennlige å åpne porten?" Heldigvis stoppet han og venta ved porten istedetfor å løpe til en av sidene.

Og dyrker man fri oppdragelse, så sier det jo seg selv at hvis ponnien vil rulle, så må han jo få lov til det! Pronto fant litt fristende snø. Resultatet sier seg selv.

Isco derimot er mer høflig, og venter til han har kommet i gjerdet igjen. Der er det litt mer gjørme å rulle seg i, nemlig. Så mye for den shiningen.

Man kan virkelig ikke annet enn å digge disse to hårballene med bein på. Vi får se om ikke det blir litt mer ponnitrim i tiden fremover. Smileterapi på fire (åtte) bein!