Primær- og sekundærhjelp: sete og hånd

Igjen har jeg vært på kurs med Bent Branderup og fått gleden av å høre hans teori. Jeg prøver her å oppsummere noen av tankene jeg satt igjen med. 

Jeg og Bobbie har vært så heldige at vi de tre siste årene har fått ridd for selveste Bent Branderup på hans ene kurs i Norge. Det er alltid like inspirerende, motiverende og gøy, så da vi fikk tilbud igjen i år var jeg ikke sen om å takke ja. Turen bar ned til Drammen og Gunnerud siste helga i mai, og etter en finfin oppvarmingsøkt i hallen på fredagskvelden var vi mer enn klare for påfyll på lørdagen. Som vanlig startet vi med en teoriøkt på lørdags morgen, og det er den jeg håper å få oppsummert litt her. 

Det startet jo virkelig bra for min del. Når du har jobbet noen år som journalist har du alltid med deg flere penner. Dette i tilfelle den ene pennen skulle streike, så har man en reserve. Jeg pleier alltid å ha to penner, men tenkte jeg fikk ta godt i denne gangen, så jeg tok med tre penner. Alle trygt oppbevart hjemme, med snuta ned så blekket renner nedover. I det jeg skrev første linje fant jeg ut at penn én ikke funka. Null stress, jeg hadde penn to klar. Den streika på andre linje. Erfaren som jeg er tryllet jeg fram penn tre. Den tok kvelden på tredje linje. Jeg ble lettere frustrert og prøvde å notere på mobilen. Det går for sakte, men fikk fungere som en nødløsning. Heldigvis ble det en liten pause i teoritimen ganske kjapt grunnet øsende regn og vanskeligheter med å høre, så mens høyttaleren ble flyttet fikk jeg en penn (som funket!) fra en av de andre på kurset. Reddende engel kaller man det! Neste gang skal jeg ha med flere penner, samt sjekke om de funker før jeg reiser hjemmefra. Lekse lært. 

Men med en fungerende penn så ble det muligheter for å notere, og Bent leverte en knakende god teoritime som alltid. Fokuset lå på sekundærhjelpere, men som han sa:

En sekundærhjelp er ikke en sekundærhjelp uten å ha en primærhjelp å bygge på.

Her er jeg tydelig i mitt kroppsspråk på at jeg ønsker at Bobbie skal gå frem. (Foto: Anna Emilie Tryti)

Dermed ble det også mye snakk om primærhjelpen: Kroppsspråk og sete. 

Og grunnen for at vi kaller det en primærhjelp er enkelt og greit fordi du ikke kan ta det vekk. Kroppen din når du er fra bakken, og setet ditt når du sitter på, det er der uansett (og hvis setet ditt ikke er der når du rir, så har du et annet problem). Hånden er en sekundærhjelp til kroppsspråket ditt når du står på bakken, men også en sekundærhjelp, en forklarende hjelp til sitsen din når du setter deg opp. Og jo mer du har lært hesten igjennom primær- og sekundærhjelpere fra bakken før du setter deg opp, jo lettere blir det å forklare hesten når du kommer på ryggen.

Derfor er det alltid primærhjelpen vi starter å spørre med, også legger vi til sekundærhjelpere for å forklare hva vi mener. 

---

Sammenhengen mellom bakbein og hånd er enklest å få med seg ved at man går baklengs så øynene kan se hva som skjer. (Foto: Mona E. Pommern)

Vi begynner å innvirke på hodet eller kjeven til hesten, men vi skal se på den andre enden for å forstå hvorfor vi innvirker på hodet. En hest er bakhjulsdrevet og har en rygg som har et tredimensjonalt sving. Hesten har også evnen til det vi kaller en rotasjon: kort fortalt at den får en bøyning til enten den ene eller den andre siden. Bakbeinas aktivitet går opp igjennom ryggen, gir en svingretning, som forplanter seg fram til skuldrene og frambeinsaktiviteten. Derifra går den videre til hals og hode. Når vi innvirker på hodet så innvirker vi også på svingretningen. 


Hånden kan fint forhindre ting til å skje, men den kan ikke få ting til å skje. 

Det som skjer, skjer bakfra. 

Og her hadde Bent et sitat som jeg bare har forelsket meg i: 

Livet skal leves fremover, men skal forstås baklengs. 

Det samme gjelder hesten. Hesten skal rides fremover fra bakbeina, over ryggen og fram til hånden, men du skal forstå hesten baklengs, og hva som har skjedd, igjennom informasjonen du får i hånd og sete. 

Hånden din kan tilrettelegge fremtiden, men det du kjenner har allerede skjedd og kan ikke fikses. 

---

Så står vi der med hesten da, og det første vi ønsker å lære den er å strekke hodet frem og ned. Vi ønsker en strekt overlinje fordi vi ønsker en kortere underlinje. En muskelgruppe jobber aldri alene, så strekker du ut et sted vil en motsvarende reaksjon alltid skje. Hvis vi velger å bruke makt for å trekke hestens hode ned vil den spenne i mot og det motsatte skjer. Den vil holde igjen i overlinjen, og når overlinjen er spent vil underlinjen være den som strekker seg. Uheldig muskelbygging der med andre ord. 

Derfor er det viktig at vi lærer hesten å slappe av inn i vårt arbeid, for det å senke hodet er så mye mer enn bare det fysiske. Det er også at hesten overgir ansvar for sitt liv til deg. Ved å senke hodet nedenfor rygghøyde mister hesten muligheten til å se godt bakover, og dermed er det du som nå har ansvar for å passe på for hestespisende løver og monstre. Stoler hesten din såpass på deg at du får lov til det?

Ja, det finnes for dypt. Når halsen blokkerer for frambeinas mulighet til å svinge frem er det for dypt. (Foto: Mona E. Pommern)

Når det er sagt, så finnes det også noe som er "for dypt". Ja, vi ønsker frem og ned, men som med alt annet kan det bli for mye. Hester kan spise gress, og kan med det selvsagt også strekke seg frem og ned. Men hvor mange hester ser du spise gress i trav og galopp? For dypt blir det når hestens frembein mister muligheten til å gå frem. Når halsen blokkerer skulderfriheten. Når hestens frembein blir blokkert fra å svinge frem finner de sin plass bakover istedet, og når frembeina svinger bakover får heller ikke bakbeina plass til å svinge frem. 

Så kan vi si at til å begynne med så er for dypt greit, men skal vi gå for dypt så hold det i alle fall i et langsomt tempo. I skritt har hesten tre bein i bakken som den kan fordele vekten på, og dermed blir det mindre belastning på frembeina selv om hesten skulle gå litt for dypt. Først når vi har bakbeinsaktivitet fram til tyngdepunktet kan vi sette tempoet opp. 

For hele poenget er at bakbeina skal avlaste frambeina. Når vi setter oss opp på hesten belaster vi frambeina enda mer enn det de blir til vanlig, og derfor trenger vi å kompensere for det. Bakparten må ta mer av vekten. Men vi kan ikke se på hesten som biter og deler, vi må se på den som en helhet. Det vil si at den innflytelsen jeg gir hesten i hånden, skal føre til en hel reaksjon i kroppen. Det samme gjelder uansett hvor jeg gir en innflytelse. Så når du gir en innvirkning skal innvirkningen gå igjennom hele kroppen. 

En parade er følelsen av fravær av motstand.

Det gjelder for oss som trenere å føle hvor motstanden oppstår, og løse det. Og akkurat derfor er skoleparaden et godt verktøy. Her står vi stille med alle fire beina i bakken. Det vil si at vi som ryttere ikke kan påvirke hesten på noen måte ved å flytte det beinet som er i lufta. I skoleparaden får vi en sann reaksjon igjennom hestens kropp. Alt etter som hvor vi finner ut at motstanden sitter og hvilke ledd som reagerer bra og ikke fullt så bra, så kan vi legge opp utdannelsen til hesten. 

---

Skritt er den gangarten med størst ryggsving og størst muskeloppbygging. (Foto: Mona E. Pommern)

Siden hestens motor sitter bak, er det viktig at vi ikke ødelegger denne motoren. Bakbeina skal gå fram til tyngdepunktet, og ikke krysse skrått forbi tyngdepunktet. Hvis hesten krysser utenfor tyngdepunktet mister vi motoren til hesten. Det er ikke snilt å ødelegge hestens motor ved å krysse beina, for det gjør hesten hjelpeløs. Det du ønsker er en elev som lærer og kan det den gjør, ikke en som er underkastet deg og gjør som du ber om fordi du har fratatt den dens evne til å gå fram. 

Vi har ofte fokus på det innvendige bakbeinet, men det hjelper ikke hvor godt innvendig bakbein svinger inn mot tyngdepunktet hvis ikke utvendig bak ikke jobber. Det bakbeinet som er i lufta er "spillebeinet", altså det beinet du kan påvirke, men husk at det er det beinet som er i bakken som produserer kraften. Den kraften blir ofte kalt for "skyvekraft", noe som egentlig er litt misvisende. Egentlig burde kraften hatt navnet bærekraft, for kraften "skyves" ned i bakken og overføres opp til hestens bæring. Det er hestens evne til å overføre denne kraften oppover i kroppen for så å bære sin egen kropp som er viktig for oss. Og denne kraften utdannes først fra bakken, for å gi hesten best mulig utgangspunkt til å bære sin rytter. 

Skulderfriheten og derav hestens frambeinsløft forteller oss hvordan hesten evner å bære sin rytter. Svinger skuldre fram og fritt, eller går de i bakken og bakover? Og skulderfrihet og frambeinsløft kommer av den diagonale hoftens senkning. Det en skulder løftes skal den diagonale hoften senkes. Og skulderfriheten kommer av det hesten gjør i beinet i bakken. I skritt får du reaksjonen i frambeinet en halvt takt seinere, og i trav får du reaksjonen umiddelbart. I galopp blir det litt annerledes da hele brystkassen blir løftet opp, men dette vil også si at det største ryggsvinget vi har og der det er størst svingninger i ryggsøylen er i skritt. Det vil også si at muskeloppbyggingen er størst i skritt. Derfor er det en gangart som er en ganske viktig nøkkel for utdannelsen av hesten. 

Men husk at ting ikke kan skilles fra hverandre. Hesten er en helhet og skal jobbes som en helhet. Vi kan jobbe med å forbedre et element, men da skal også helheten bli bedre.

Du har kun en forbedring dersom helheten blir bedre. 

Henger du med? Dette var i hovedtrekk min oppsummering av Bents første teoritime (med noen innspill fra time to, da de logisk sett passet best her). Blogg fra min første time, og teoritime to dukker snart opp! 

---