Rød hoppetusse på kurs

Så går det ikke alltid slik man hadde håpet, trodd og ønsket. Bobbie dro fram et lass av gamle spøkelser fra skapet, og var bare en rød hoppetusse som ga meg grå hår da vi var med på årets siste Michellekurs.

Det har jo gått så bra den siste tiden. Bobbie har vært helt fantastisk, og gitt meg noen magiske opplevelser når jeg har jobbet henne for hånd de siste par ukene. Helt til torsdag. Da var det som om en bryter skrudde seg av i hodet hennes, og hun var bare stressa. Jeg tenkte at det var tilfeldig, og grublet ikke noe mer over det. Fredagen fikk Elin og jeg kjørt Bobbie og Celt til stallen hvor kurset skulle være, og jeg hadde en helt ok økt med henne der, ikke noe stort verken den ene eller den andre veien, men greit nok. Lørdagen kom og Bobbie forsvant.

Jeg har i grunnen ikke ord som kan beskrive det godt nok. Hun var bare forferdelig trykkete, tung, stiv, og delvis eksplosiv. Ikke nødvendigvis fysisk, men mest psykisk. Begge øktene på lørdag satt jeg igjen med følelsen av at jeg kommanderte kroppen hennes til å gjøre øvelsene, som hun jo forsåvidt gjorde greit nok, men hun fantes ikke tilstede mentalt. Jeg fikk ikke kommunisert med henne. Og de gangene jeg såvidt fikk kontakt med henne, så gikk det et par sekunder, så var hun låst i sin eget lille stressboble, hvor hun spenner kjeven og er umulig å få noe fornuftig kontakt med.

Bobbie foreslår masse rart når hun ikke er helt med.

Andre økta lørdag var det vel egentlig ikke så mange andre enn meg som faktisk merket at Bobbie var borte, for hun gjorde jo i hovedsak det jeg ba om. Hun var bare ikke der. Og det stresset hennes. Jeg får bare vondt av det. Hun skal jo ikke gå rundt og forbinde det at vi er sammen med stress. Men denne gangen gjorde hun det. Og det var ingen ting jeg kunne gjøre for å fikse det. Sukk.

Det så ofte helt greit ut for det blotte øyet, men kroppen var tilstede, ikke hodet. Noe jeg kunne kjenne, og ikke så mange se.

Jeg håpet at ved å ta med Celt inn i ridehallen for søndagens økt, så ville det bedre seg. Og det gjorde det til en viss grad, hun var litt mer tilstede, men ikke mer enn at jeg akkurat kunne gjøre de tingene hun er helt 100 prosent komfortable med hjemme. Gikk jeg pittelitt over det, så stresset hun seg opp igjen. Det var så frustrerende. Jeg vil ikke ha en stressa hest når vi trener! Samtidig så må jeg pushe henne litt over grensene noen ganger, for å komme oss videre. Problemet er bare at hun nå begynner å bli så sterk og eksplosiv i samlingene, at jeg ikke alltid stoler på i hvilken retning all den energien kommer ut. Og når du jobber for hånd, så er du ganske utsatt.

Hun har vært så grei å jobbe for hånd fra utvendig side hjemme, men på kurset måtte jeg flere ganger gå på innsiden bare fordi hun forsvant fra meg da jeg gikk på utsiden.

Det var mange tanker i hodet mitt under øktene. Mest frustrasjon og nedstemthet. Også i etterkant var det det, men det tok ikke lange tiden før jeg ble penset inn på et annet spor. Bobbie viste omtrent 70 - 80 prosent av hva hun gjør hjemme. Særlig siste lørdagsøkta var god. Vi gikk våre versader, traverser, diagonale traverser, vendinger og renverser fra utvendig side, og på søndag kunne vi jobbe med samling og touchere pisken på halerota uten at hun eksploderte. For fire måneder siden ville ponnien gått i lufta om hun var der hun var mentalt, og samtidig ble touchert.

Hun sa i fra at hun synes jeg pushet henne, og hun var tung i hånda, men hun eksploderte ikke - ikke helt.

Ikke akkuat en eksplosjon, bare Bobbie som synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener, og prøver noe "Bobbiestuff" istedet.

Er ganske glad i den lille hoppetussa fordi om hun er litt merkelig noen ganger. Det er sikkert jeg og!

Så det er bedring tross alt. Det er bare så himla irriterende at hjernen kobles så veldig ut innimellom. Men jeg setter det på "rød hoppe med egne meninger"-kontoen, og kjente at jeg faktisk ikke var så skuffa som jeg fort kunne vært. Bobbie er og blir Bobbie. Og da jeg fikk henne kunne disse dagene dukke opp rett som det var. Nå er de virkelig av de sjeldne.

For min egen del fikk jeg dessverre lite ut av timene med Michelle. Mye min egen feil også, for jeg ble bare mer og mer frustrert ettersom timene våre gikk, og det hjalp ikke så veldig på hvor flink jeg var på å ta i mot beskjeder. Jeg lullet mest rundt i min lille boble selv og. Og ja, tro du meg, jeg har stilt både meg selv og Michelle spørsmålet om det er jeg som er grunnen til at Bobbie stresser seg så opp på kurs. Men jeg får ikke det til å stemme. For det første burde jeg vært mye mer stressa når jeg rir for Bent enn for Michelle, men på alle tre Bentkurs jeg har ridd har Bobbie vært super. For det andre, så var Bobbie herlig å trene da vi var i Drammen sist og rei for Michelle. Så jeg får det ikke til å stemme at det er meg. Det er ikke ofte jeg skylder på hesten, men det er levende individer vi driver med, og de har sine ups and downs de og, noe de selvsagt skal ha lov til. Bare pittelitt surt at det kom akkurat nå. Og hvem vet, jeg er nok ikke helt uskyldig oppi det hele jeg heller, men denne ene gangen føler jeg meg faktisk vel med å si at Bobbie er Bobbie. En rød hoppetusse med egne tanker om tingenes tilstand innimellom. Også har jeg det egentlig helt greit med det.

---

Heldigvis var det mange andre grunner til at helgen var helt, helt super. Alle de andre som var med på kurset hadde enorm framgang. Det var så utrolig gøy å se gleden hos de andre ekvipasjene som fikk opptur etter opptur! Hos meg var det naturlig nok noen som festet seg bedre enn andre, og jeg er nødt å nevne Anna Lene og Norne, Elin og Celt og Nina og Lucky. Også Eli og Rögn, og Marte og Farmen må også nevnes. Og Camilla og Katrine som jeg ikke hadde møtt før, men som også dro fra kurset med stjerner i øynene.

Anna Lene og Norne hadde tre supre timer til tross for at Norne har hatt mye fri i sommer, og nå er det skuldersvingen i trav som skal på plass. Jeg gleder meg til å ta fatt på den sammen med Anna Lene! Norne var bare den fantastiske stjernen som han er, og det er alltid en fryd å se Anna Lene på Kongen.

Elin og 3,5 år gamle Celt var med på sitt første kurs, etter å ha hatt tre timer for meg i forkant. Jeg var så stolt av dem begge to, da de kom inn på banen som en helt ny ekvipasje. Ting vi har jobbet med tidligere satt som spikret, og Celt var en ordentlig flink gutt på sitt første kurs. At de fikk testet ut travershjelpen for første gang var også utrolig artig å se. Etter at Celt prøvde å klatre opp på vantet, skjønte han plutselig hva han skulle, og da var det jo som om han ikke hadde gjort noe annet før. Gleder meg virkelig til å jobbe videre med dette superparet fremover!

Nina og Lucky var jeg så heldig å få longere en time, mens Michelle jobbet sits med Nina. Lucky er en utrolig søt og høflig herre, så det var en fryd å gå der sammen med han. Og den følelsen i hånda når Nina gjorde noe riktig i sitsen sin og Lucky bare falt på plass. Veldig herlig følelse! For ikke å snakke om da Nina fikk oppleve følelsen av å samle hesten sin kun for setet. Da fikk vi alle gåsehud, og Nina satt med gledestårer i øynene. Herlig!

Michelle gir Nina følelsen av det "å føre", og hvordan det skal føles for hesten når vi er en trygg "dansepartner".

Eli hadde en enorm utvikling i setet sitt i løpet av de to dagene, og det var helt fantastisk å se kroppen hennes forme seg fra å sitte i dobbel takt, til å finne god trygghet i ryggsvinget.

Eli fikk "spabehandling" av Michelle - den luksusen det er å sitte en halvtime på sin egenhest og bare få føle hvordan det beveger seg under seg.

Marte og Farmen var med på sitt første kurs, og jeg var helt imponert både over hvor fantastisk søt Farmen var, og hvor flink Marte var til å ta til seg så masse nytt på en gang. Det er ikke bare-bare å hive seg med på et AR-kurs og skulle lære så masse som er helt nytt!

Camilla og Katrine fikk jeg dessverre ikke sett så mye av at jeg fikk dannet meg et ordentlig bilde av dem - slik er det dessverre når man er arrangør, da må noe kikking vike for andre organisatoriske ting som må gjøres. Men også de hadde jeg inntrykk av at hadde et topp kurs.

Så for min egen del med Bobbie så blar jeg bare fort over disse sidene i den store Bobbieboka, men heldigvis har jeg med meg veldig mye teoretisk og i tankene om hvor veien går videre. Så gjelder det bare at lilletrollet henger med i hodet, så jeg kan få tid til å tenke på det jeg skal forsøke å forklare til Bobbie.

Disse hestegreiene er altså ikke lett. Her skal jeg lære Bobbie noe som Bobbie må vise meg slik at jeg forstår det, før jeg kan forklare henne hvordan det skal gjøres. Vanskelig!

Heldigvis har dagene i etterkant av kurset vært helt gull, så Bobbie er tilgitt i alle bauer og kanter. Så nå er det bare å ta fatt på seks spennende måneder uten noe planlagt instruksjon og se hvor vi ender opp ved neste kurs i april.

Man vet aldri med en rød hoppetusse - det er det som gjør veien så innmari spennende!

Michelle og Bobbie tar seg tid til en liten prat.