Rolig på utebana

For første gang har vi hatt en longeringsøkt på utebana hvor alt har vært helt avslappet. Nesten litt for avslappet.

For et smil jeg gikk av banen med i dag. Jeg har i det siste presset meg litt til å trene på utebana. Føret er fint, været er fint - en 40*80-bane for seg selv. Hey, hvorfor ikke? Jo, spøkelset er svaret på hvorfor jeg må presse meg til å trene der nede. Men det går stadig bedre, og dagens longeringsøkt må sies å være en av de bedre! For første gang hadde jeg akkurat den samme Bobbie som jeg pleier å ha inne, igjennom hele økta. Det er en stor forbedring! Selv da det gikk en hest ut av hallen og forsvant, samt da det gikk hest inn i ridehallen hadde hun bare noen små sekunder med ukonsentrasjon, også var det full fokus igjen. Tidligere har hun vært lettere panisk hvis slike ting har skjedd.

I tillegg så vi ikke spøkelset i dag. Sist vi longerte på utebana holdt vi oss lengst vekk fra skogen, men i dag testet jeg grensene litt, og vi stod iallefall midt på bana og longerte uten at Bobbie blei bitt i hasene. Hun var helt avslappa hele tiden og kunne både skritte, trave og galoppere uten problemer. Selv de samme feilene fikk vi kikka på. Når vi er på venstrehånd synes Bobbie det er mye lettere å gjøre alskens "skoleparader" og "levader" og diverse istedetfor å gå frem i skritt. For skritt kan bety trav, og trav kan bety galopp, og venstregalopp er tunge greier, altså! Jeg måtte til og med bli med henne og "galoppere" for at hun skulle orke å fatte. Hadde jeg løpt ved siden av henne for et halvt år siden hadde hun eksplodert og forsvunnet til Kina.

Etter økta kunne jeg slippe henne, også tuslet vi sammen ned langs gjerdet. Stoppet jeg, stoppet hun, helt avslappa. Hun var faktisk så trygg at hun snudde rompa mot meg (som stod mot skogen) for å bli klødd.

Så alt i alt: Hurra! For en god følelse å kunne slappe av sammen på utebanen. Noen tilbakeslag blir det nok, men vi er iallefall på rett vei. Deilig!