19.03.07 I dag hadde jeg lyst til å gå selv, så da blei det leietur på Janko. Jeg fikk igjen bekrefta at jeg er glad jeg ikke er hest.
Koselig velkomst Hadde sein dag på skolen i dag, og var ikke ferdig før kvart på seks. Da var det rett i stallen og jeg møtte der et veldig koselig syn. Slufsene som jeg vant på stevnet i går (men som jeg ikke fikk fordi de var litt savnet for øyeblikket) hang pent på boksdøra mi. Kjempekoselig syn! Som sagt så var jeg i humør for å gå i dag, og jeg tenkte at når jeg for en gangs skyld er det, så måtte jeg utnytte det. Ingvild lurte på hvor jeg skulle, og jeg hadde bare tenkt meg rundt i byggefeltet, så hun bestemte seg for å bli med. Ridende vel og merke. Rotehue! Jeg kledde på meg jakke, regnjakke og refleksvest, pluss tykt skjerf over de to genserne mine. Stine lo av meg, og synes jeg så mindre sexy ut med min grønne, alt for store regnjakke, og mine fantastiske grønne gummistøvler. I tillegg så jeg passe overdimensjonert ut på overkroppen i forhold til den stramme ridebuksa. Stine mente hun burde hatt bilde av det, og jeg skulle finne kameraet mitt. Men fant jeg det? Nix. Sunket i jorden. Helt, totalt vekk. Jeg lette over alt hvor jeg hadde vært. Stine lette over alt, og Lena også. Ingen kamera. Jeg tror jeg brukte nesten ti minutter på å leite etter kameraet, men ingen spor etter det. Ga til slutt opp, og satsa på at det ville dukke opp. Det kunne jo ikke ha kommet seg så langt. Skulle ut og hente Janko, og før jeg begynte å lete etter kameraet hadde jeg lagt fra meg gulerotbiten til Janko, leietauet og hanskene på gulvet. Jeg bestemte meg for å gi opp kamerajakten og heller komme meg ut. Men hvor var gulrota blitt av da? Den lå ikke sammen med hanskene og leietauet. På dette tidspunktet trodde jeg Stine skulle dø av latter, og jeg var ikke langt fra å gjøre det selv. Men guri så oppgitt jeg var. Snakk om å være surrete da! Jeg kikka rundt og det tok heldigvis ikke mange minuttene før jeg fant gulrotbiten på toppen av kassa mi. Var endelig klare for å komme oss ut på tur, uten kamera. Jeg plukka ut Janko fra paddocen og vi tusla oss ut på tur. Vi var knapt nok kommet ned til hovedveien før jeg av en eller annen merkelig grunn kjente på magen min. Antagelig bare vane for å kjenne at mobilen ligger i lomma (som jeg gjør uansett om jeg har med meg mobil eller ikke). Kjente en rar klump der, noe jeg reagerte litt på, siden jeg hadde lagt igjen mobilen. Klumpen kjentes mistenkelig ut som kameraet, men det kunne da ikke stemme. Jeg sjekka da lommene på jakka x antall ganger før jeg dro. Det eneste som var der var et kronestykke, fire batterier og en tom innerlomme. Måtte kjenne litt mer, og det kjentes bare mer og mer ut som kameraet. Plutselig gikk det opp et lys for meg. Jeg hadde på meg genseren i stallen, ikke jakka. Og genseren har sånn kengurulomme foran. Gjett hvem som hadde lagt kameraet der da. Også SÅ mye som jeg lette for å finne det. Typisk! Jeg fikk iallefall avklart hvor kameraet mitt var, og jeg fikk det med meg på tur. (og her fikk dere også forklaringa på hvorfor det ikke er noen bilder til dette lange avsnittet) Tusle, tusle Vi skritta bortover mot ridebanen, men gikk opp Mjåneset. Jeg har gått opp den bakken mange ganger før med Janko, men jeg har aldri visst at den har vært så bratt. Pusta godt da vi kom opp til toppen, men tok meg ganske fort inn igjen. Vi kikka innom hjemme hos Ingvild og Janko var utrolig flink og stod stille mens vi prata. Han snuste litt på bakken, klødde seg litt, dulta litt borti meg og sa at han kanskje synes det var på tide at vi gikk. Vi fortsatte videre og gikk mot Bratteberg skole. Der skulle vi krysse over en snøbelagt, liten fotballbane, og det tok ikke lange tiden før jeg så på Janko at planen hans var rulling. Han tråkka tre ganger under seg før han datt sammen. Så søt da! Jeg prøvde så godt jeg kunne å grave fram kameraet fra under alle klærne, men var akkurat for sein, så fikk ikke tatt bilde av det. Måtte da bare ta et bilde av det lille sporet han etterlot. Vil tro at ungene på skolen i morra vil lure. Det som har slått meg flere ganger er hvor utrolig individuell Janko er. Sånn som i dag, han bryr seg ikke filla om Karisma går fra han. Han skulle rulle han. Han er sånn andre ganger også hvor han bare finner ut at han skal stoppe og kikke. Samma om andre hester går fra han eller ikke. Snåle plutten. Rullinga var iallefall overstått og vi fortsatte. Janko prøvde titt og ofte og smake på litt greiner, og han fikk litt lov. Gøy å grave fram gresset som gjemmer seg under snøen må vite. Sexy Vel hjemme fant jeg ut at Ingvild skulle få ta bilde av meg med den fantastiske bekledningen min, slik det var meninga at Stine skulle gjøre da jeg ikke fant kameraet. Så slik så jeg altså ut. Hadde jeg fått meg en ljå kunne jeg gått rett inn i en skikkelig horror-film. Slufser Siden jeg ikke fikk sløyfebilder i går måtte jeg bare ta noen i dag. Jeg putta sløyfene på Janko, og det gikk fem sekunder før han hadde rista dem av. Pønte seg han? Ikke tale om! Putta dem på på nytt, og denne gangen rakk jeg å knipse noen bilder, og Ingvild fikk knipsa noen. Stolt hestemamma! Også synes Janko det er blitt tatt mer enn nok bilder, så nå gidder han ikke mer. Æsjogfysj. Koseklø Jeg måtte bare inn og klø litt på Janko, og i dag var han i ”det” humøret. Koseleppa skøyt fram bare jeg la hånda på han, og han blei banan i kroppen. ”Klø meg heeer.. Og heeer, også heeer da! Neinei, ikke der, heeeer! Ååååh..” Stod en stund og kosa med han før jeg ga han silo. Ingvild og jeg var de siste i stallen, så vi fôra kraft, og alle hestene var fornøyde. Deilig å bare ha en slappe-av-dag i stallen, og godt å få kommet seg ut og gått litt selv. Janko er som vanlig verdens beste hest, og jeg ser veldig fram til en ny dag i morra hvor jeg igjen skal kose meg med plutten!
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|