Samling er fram og fram er samling

Ny lyspære tent. Jeg har den siste tiden fått en ny forståelse av begrepet fram. 

Uten fram kan man ikke få samling, og uten samling kan man ikke få fram. De to tingene går som hånd i hanske, og den siste tiden har Bobbie og jeg kommet til et punkt hvor vi ikke klarer å samle mer fordi vi mangler fram.

Og Bobbie synes det er helt grusomt å måtte gå fram. Og jeg klandrer henne egentlig ikke, hun har i grunnen sluppet unna det de tre årene jeg har hatt henne, og det får jeg igjen for nå. Jeg har ikke vært klar for fram, jeg har følt det trygt og godt med de små bevegelsene, og Bobbie har ikke hatt balanse til å gå fram. Men nå er det andre boller, og vi har begynt å jobbe med fram. Med flyt. Med flow. Med reaksjon. Med eksplosivitet. 

Når Bobbie er i det rette humøret er dette ting som er skummelt å jobbe med, for hvis jeg da ber om eksplosivitet, så smeller det. Heldigvis er dette mer og mer sjeldent, og jeg kan i stadig større grad bruke den eksplosiviteten jeg vet hun kan ha til noe positivt. Men for late, bedagelige frøkner sitter den litt langt inne. Og misforstå meg rett. Fram er ikke snakk om å dundre rundt med hodet i været (eller for Bobbies del, hodet i bakken) og all vekt på framparten og tyngde i hånda. Det er like mye samling i fram som det er fram i samling. Akkurat som at versaden kommer inn i traversen og traversen inn i versaden. Jada, er så enkelt atte! Men nå føler jeg liksom at jeg har skjønt det! Selv om jeg vet jeg ikke har det. Men jeg har skjønt det bedre enn før - og det føles godt. Selv om vi nå må gjøre om litt på ting og tang. 

Fram er no' herk, men hun kan jo. Hun må bare orke. Og det er litt slitsomt synes søte ponnifrøkner.
Takk til Hanne-Malén for bilder!

Som regel gir det litt ekstra driv og egenvilje å ta henne med ut på utebana, men nå begynner hun å bli så trygg der og, at hun er som om vi skulle være inne. Lettere daff. 

Men jeg håper at med litt jevn trening på dette med eksplosivitet, reaksjon og flyt, så får vi skrudd på plass noen knapper i hodet hennes og kroppen hennes, som gjør at samlingen også begynner å gå lettere. For vi får jo ikke til noe samling når takten i trav bare blir saktere og saktere jo mer vi samler. 

Takt, tempo, økning, samling, nesen fram og manken opp. Vekt til innvendig bak. Eeeeenergiiiii! 

Ord som til stadighet går igjen når jeg trener. Jeg føler at jeg mangler selvgåenhet av Bobbie, og det er den vi nå prøver å finne. Og det er ikke lett! 

Heldigvis lærer vi så lenge vi lever, og ingen skal komme å si at dette ikke er en spennende reise! Og det mest spennende er at ting man hele veien har hørt i teorien plutselig gir mening når man kommer til et punkt hvor man trenger det og forstår det i praksis. Det er jo ikke det at jeg ikke har hørt dette før, men akkurat nå gir dette mening for oss. 

Jeg venter spent på neste lyspære! 

Spennende, ja, men neida, vi er på ingen måte her! Det er bare Bobbie som tar fram eksplosiviteten sin i en positiv retning litt innimellom, og da kan dette (blant mye annet) bli resultatet. Og jeg klager ikke på dette resultatet altså :)

Lurer på når ponnien min startet å rulle på våte, snøete utebaner....

....og bli SKITTEN! Har aldri skjedd før, og måtte det aldri skje igjen. Jeg kan jo stå i fare for å måtte begynne å børste hesten min.