|
Årets første Michellekurs i Hamar startet for Bobbie og meg med en rolig time med masse fokus på sete og sits. Årets første Michellekurs tok en litt annen vending enn jeg hadde både tenkt og sett for meg. I samtalen til Michelle og meg på vei fra flyplassen snakket jeg om hvor daff og lat Bobbie var for tiden, om hvordan jeg måtte være så streng med henne for å i det heletatt få henne til å gå frem, og hvor frustrerende det var for begge to. Jeg håpet å kunne få litt hjelp med akkurat dette problemet, men Bobbie sørget for at kursopplevelsen min ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. La oss ta det fra begynnelsen, for heldigvis var ikke Bobbie slik hele kurset. Alt startet fredags kveld etter at Bobbie fikk reise til stallen vi skulle ha kurset på. Fordi jeg måtte hente Michelle på flyplassen tok Anna Lene ansvar for Bobbie etter at hun kom til stallen med sin nye kurshest, Fjelldølen. Bobbie og Fjelldølen stod tilfeldigvis i paddock ved siden av hverandre, og som de eneste to hestene som skulle stå inne på natta, så fikk de også boks tvers over gangen for hverandre. Lørdag tok Anna Lene og satt dem ut i paddock igjen, og dagen gikk sin gang fram til Bobbie og jeg skulle inn på vår første økt.  Sits er vanskelig, selv i ny sal. Her må det jobbes! Her var Bobbie sånn omtrent seg selv, men fokuset lå absolutt i all hovedsak på meg. Jeg har jo fått meg ny sal, totalt annet enn hva jeg har hatt før, og ganske uvanlig i forhold til hva som er vanlig innen akademisk. Michelle rynket litt på øyenbryna da jeg fortalte hva slags sal jeg hadde kjøpt meg, derfor var jeg litt spent for å sette meg opp. Salen er en WOW-sal, en "vanlig" dressursal med dypt sete og med "giant high fixed block" (store kne/lårputer). Ganske motsatt av hva jeg har hatt før, og ganske motsatt av hva hva vi AR-ryttere pleier å gå for. Men nå er det en gang slik at jeg har følt meg så mye mer komfortabel i denne salen enn min forrige sal, så da ble det en slik. Gleden over å høre Michelles forståelse for hvorfor jeg har gått for en slik sal var desto større. Hun satt også ord på følelsen min, og det er at jeg kommer mye mer opp fra ryggen til Bobbie. Fordi denne salen har bomjern får jeg mye mer den "A-følelsen" når jeg sitter på henne, og jeg har mye større mulighet for å sitte over henne, framfor å sitte "oppå" henne. Ikke det at målet er å sitte langt over hesten, men når man har en ponni med litt bred rygg, og selv er en person med ikke så alt for brede hofter, så er det godt med en sal som gjør at vi kan passe litt bedre sammen, uten at hoftene mine konstant føles for smale. Når det er sagt at jeg har fått meg ny sal, så vil det ikke dermed si at jeg ikke har en jobb å gjøre her. Kanskje enda større jobb enn i min gamle, akademiske sal. Her må jeg virkelig jobbe for å sitte riktig, for jeg kan ikke komme på Bentkurs med en slik sal og sitte som en ku :p Så Michelle ga meg masse gode tips og råd, og for første gang fikk jeg virkelig følelsen av en teoriting jeg har hørt om i "alle de år". Nemlig dette med å gi plass på utvendig side. For første gang fikk jeg virkelig følelsen av at jeg kunne gi plass på utvendig side. At kroppen min satt såpass over Bobbie at det var fysisk mulig for meg å få til. Veldig gøy å kjenne!
 Klar beskjed fra Bobbie:«Kom igjen'a mutter'n - sitt ordentlig, nå!» ;) Ellers fikk jeg kommentarer på at beina mine må lengre bak, og det ser jeg på alle bilder jeg legger ut og. Jeg har en enorm jobb å gjøre i forhold til hofteleddsbøyerne mine, å få strekt ut dem. Jeg blir veldig fort sittende i stolsits, med litt for mye vekt på rompa, litt for langt bak i salen, og beina trukket opp. Den magre trøsten jeg har er at jeg vet om problemet, og at jeg stadig sier at hestekropper ikke blir forandret på en dag. Det gjør ikke menneskekropper heller. Så jeg jobber intenst med det - det tar bare litt tid.
Vi jobbet også mye med skulderposisjon, hvor jeg er veldig flink til å bikke overkroppen inn istedenfor å vri skuldrene inn. Mange ting som skal kjennes på, føles på og nye mønstre som skal læres. Uansett hva, så møtte jeg heldigvis full forståelse av Michelle for å gå for en slik type sal, og om hun i løpet av den første timen ikke skjønte hvorfor jeg virkelig føler den kommer til sin rett i forhold til at jeg føler meg mye tryggere og stabil, så fikk hun tydelig demonstrert det på time to.
0 Comments
Leave a Reply. |
