Skritt tar oss videre, skritt for skritt

Vi fikk også testet litt samling av skritt. Vi fikk jobbet med kraftoverførselsretningen (pjuh) fra bakpart til frampart. Den må flyte framover, og ikke knekke av og bli forstyrret noe sted på veien. Og et sted, midt i mellom versaden og traversen, der går bakbeina fram til tyngdepunktet. Og halvparaden skal ned i bakbeina, helt ned til innvendig kode. Balansere Bobbie forsiktig midt i mellom alt. Jeg har knapt nok ord for hvor vanskelig det er, men vi prøvde. Fikk det til? Njæh... Men det viktigste var at Bobbie prøvde og jeg prøvde, også fikk vi sammen en bedre forståelse av hvor vi skal. 

Vi fikk også vist litt av det vi har jobbet med hjemme i forhold til skoleholdt, men fikk i mye større grad satt det ut i praksis her. Fungerer ikke halvparaden? Bruk skoleholdtet. Tanken om at øvelsen ikke er til for øvelsens del, men at den faktisk har en betydning slo plutselig inn for fullt. Og ikke minst det at vi nå faktisk kan øvelsen såpass godt at den kan brukes til noe praktisk. Bare det er jo egentlig veldig kult i seg selv. 

Vi fikk kikket litt både på trav og galoppen på den første timen. Ja, til og med galoppen. Takket være salen var jeg nok litt tøffere i trynet enn jeg pleier (jeg føler meg egentlig ganske uovervinnelig med sal). Etter å ha travet litt rundt og fått noen tips og triks videre der, så testet jeg galoppen på begge hender. Det gikk helt supert, og vi avsluttet timen med Michelles kommentar "nå begynner hun å få tre riktig fine gangarter". Tjohei! 

Under ligger en video med glimt fra den andre ridetimen. Det er ikke en "wow"-video, men en som viser hvor vi er og hva vi gjør. Verken mer eller mindre. Skylder Silje en stor takk for filming av kurset, for bortsett i fra å ha en instruktør så finnes det ikke noe som er så lærerikt som å se seg selv på film. 

Uttrykket sier alt.

Rideøkten på søndag ble også en skikkelig opptur, dog først etter en liten sedvanlig Bobbie-raptus. Ja, for vi kommer jo ikke unna det. Siden jeg hadde sal denne økta utfordret jeg skjebnen og ba Marte og Farmen som hadde økta før meg gå ut av hallen i det de var ferdige. Bobbie har en liten issue med å bli forlatt, og særlig når man er på nytt sted. Men med sal visste jeg at balansen min var på plass, så Marte og Farmen forsvant ut. Det fikk frøken fryd til å sperre opp øynene og synes at livet rett og slett var ganske kjipt! 

Vi spratt litt hit og dit og i sedvanlig Bobbiestil prøvde hun å protestere på å bli igjen aleine ved å rygge. Nesten rett i fanget på publikum. Imponerende nok fortsatte Thea å knipse bilder igjennom hele protestøkta til Bobbie. Heldigvis klarte jeg å få Bobbie fram før vi trampet ned publikum. Vi fant framover-knappen, og brukte knappe fem minutter på å bare skritte rundt på banen på halvlange tøyler, vrinske litt og prøvde og finne roen. Og utrolig nok, så fant vi den!

---

Samlet skritt er vanskelige greier, så vi tar det skritt for skritt også blir vi kanskje litt bedre etterhvert.

Takket være den ekstra energien vi hadde kunne vi jobbe med ting jeg ikke trodde vi kunne jobbe med. Nesten hele økta gikk med til ulike tilnærminger og forsøk på skoleskritt. Vi fikk også jobbet med bruken av skoleholdtet inn i skritt, for å få flyttet vekten mer bakover. Og i blant skoleholdtet for seg selv for å understreke det å flytte vekten bakover. Bobbie hadde mye positiv energi, og svarte i blant litt mer enn hva jeg hadde forventet og ment. 

Ja, det er for mye, nei jeg ber ikke om det, nei vi er ikke her, men guuud så tøff ponni jeg har allikevel! Hun prøver, tester ut, tilbyr, spør om hun gjør det rett og forsøker så best hun bare kan på å forstå meg. Utrolig spennende vei vi er på!

Mer bøyning fikses med å ta pisken fram som en forsterkende hjelp for utvendig indirekte tøyle på halsen.

Sånn ser vi ut når vi holder på å sette oss i fanget på tilskuerne. Imponert over Thea som fortsatte å knipse.

Jeg kunne ikke bedt om to bedre timer for Michelle når det kom til ridningens del. Vi fikk både sett på hva vi kan, og presset oss litt utenfor komfortsonen vår. 

Første rideøkten for Michelle på lenge. Bobbie var akkurat som hjemme, men med litt mer positivt ladet energi, så vi fikk virkelig gått i dybden på ting vi trenger å jobbe med. Michelle så allerede under bakkearbeidet den første økta at det er skrittarbeidet vi har mye å hente i framover, og dermed var det ikke vanskelig å finne ut hva vi skulle jobbe med fra ryggen og. 

Jeg var så veldig heldig at jeg fikk låne salen til Anna Lene, og bare det å sitte i en sal igjen var ganske uvant. Det ble ikke overraskende noen korreksjoner i sitsen min, for gudene skal vite at man tilegner seg noen stolsits-uvaner når man kun rir i pute. Men etter å ha minnet kroppen på hvordan det var å sitte i en sal igjen, så gikk det sånn tålelig greit i alle fall. 

Startet som vanlig arbeidet i skritt, og en av våre hovedoppgaver framover er å smidiggjøre Bobbie enda mer. Det kom på ingen måte som en overraskelse, for jeg har kjent på dette selv en stund nå. Noe mangler = back to basic! (I just love it!) Bøyning, bøyning og mer bøyning. Løses enkelt og greit ved hjelp av små volter. Hvorfor sitte og hale og dra når man bare kan ta seg en liten snurr. Bøyning rundt innvendig sjenkel, fram til utvendig indirekte tøyle. Og for å forsterke den utvendige indirekte tøylen har vi pisken på utsiden, framover mot hestens hode (nei, den piskes verken i øyet eller hodet - den vises kun). Pisken forsterker den utvendige tøylen, volta forsterker bøyningen, og etter nok volter har vi forhåpentligvis lagt grunnlaget for en bedre bøyning fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. Smart jo! 

Jeg satt rett og slett igjen med et stort glis etter kurset. Jeg var superstolt over Bobbie som ikke bare overlevde det å bli forlatt i hallen, men som også mentalt kunne komme tilbake til verden igjen og gi alt inne på banen. Hun var så positiv og kul igjennom hele økta, og selv om vi jobba masse med ting verken hun eller jeg kan, så gjorde hun virkelig sitt beste. 

Nå har det jo gått litt tid etter kurset, og jo mer jeg tenker tilbake på det, jo mer føler jeg at jeg har fått ut av det. Det er så gøy den tiden etter kurs. Først blir man litt sånn utladet, så vi brukte vel en uke på å bare ri på tur, ha fri og slappe av. Så var vi i gang med treninga igjen, og det har egentlig gått veldig bra. Jeg føler jeg har fått med meg masse nyttige, gode, lærerike, spennende og interessante tanker videre. 

Og bare så det er sagt: Michelle hadde også noen veldig lærerike og gode teoritimer. Dessverre foregår det litt for mye i hodet mitt når jeg arrangerer kurs, og har med meg Bobbie, til at jeg klarer å fokusere og få med meg det slik jeg får med meg andre teorier. Derfor blir det lite teoretiske blogger fra disse kursene, men det vil ikke dermed si at det ikke blir tatt opp meget gode ting i teorien. For Michelle er veldig flink til å forklare og få med seg alle teorideltakerne. 

Så alt i alt, et veldig vellykket kurs! Jeg er utrolig takknemlig for alle som var med på kurset, både de herlige menneskene med de herlige hestene sine, og med all den gode stemningen som var (og takk for hjelp, alle dere som hjalp til, med alt fra møkking hos Bobbie til rødløkskjæring). Tror ikke det var noen som reiste fra kurset uten å få med seg noe nyttig i bagasjen hjem og et smil rundt munnen. Det er gøy å arrangere slike kurs! 

Nå ser Bobbie og jeg fram til Bent-kurs i slutten av måneden (fortsatt mange teoriplasser her, anbefaler på det varmeste å melde seg på!), så blir jeg med som teorideltaker på Monikakurs i juni, og nye Michellekurs i både august (Drammen) og september (Hamar). Det gleder vi oss skikkelig til! 

Takk for et herlig kurs alle sammen!