|
Når man ikke har ridd i sal på over to år føles det veldig fremmed å plutselig sitte i en. Det er nesten som å lære seg å gå på nytt. Jeg måtte finne meg sjæl (noe jeg ikke helt klarte).  I lånt sal.(Foto: Thea K. Nilsen) På den andre økta for Bent føltes det riktig å kravle opp på hesteryggen. Jeg har jo for langt og lengesiden bestilt sal fra Stübben, men de har tatt seg ordentlig god tid med produksjonen, så selv om mitt håp var å få den før kurset, så ble det en gang ikke slik. Heldigvis har jeg snille venninner, så Stine lot meg låne hennes sal. Den er nesten identisk med den jeg selv får til Bobbie, så det passet fint. Problemet ble bare at jeg slettes ikke er vant til å ri i sal. Det krever først og fremst litt annerledes posisjon i min kropp, for plutselig kan jeg sitte med beina mer rett ned. I tillegg krever det en helt annen måte å slappe av på. Det siste fikk jeg virkelig erfare i traven.  Tøylene måtte over i en hånd. Jeg synes egentlig det er veldig godt å ri med en hånd, men vi trenger nok litt mer øvelse. (Foto: Mona E. Pommern) Vi jobbet litt fram og ned, litt samling og testet litt som vi pleier hjemme. Dessverre tok det ikke lang tid før Bent ba meg om å legge tøylene over i en hånd. Haff. Jeg rir veldig sjeldent på en hånd, så godt som aldri. Men Bent er jo kjent for å legge oss litt ut på grensene (og det pleier jo å gå bra), så jeg prøvde, og jeg kan jo egentlig ikke si at det gikk dårlig. Vi startet med å forsøke oss på litt skoleholdt siden Bobbie var sånn nesten tilsnakkelig, og Bent kikket på oss og sa «En hest som reagerer så mye for din sits og din sjenkel har ikke behov for to hender lengre.» Det er jo veldig gøy å høre, selv om jeg ikke helt føler meg der enda. Med tøylene i en hånd var det enda enklere å kjenne skuldrenes letthet, og på en kvart volte fikk vi beskjed om å flytte skuldrene inn og ut og inn og ut. Jeg klarte knapt å tenke, men Bobbie responderte overraskende bra, og flyttet seg i alle retninger jeg ba om. Bent ba meg også om å bytte på hvilken hånd jeg hadde tøylene i avhengig av hvilken hånd jeg rei på, slik at de alltid var i utvendig hånd. Dette for å forsterke min rotasjon i kroppen, slik at jeg lettere får utvendig skulder frem. Til vanlig når man rir på en hånd skal man ha tøylene i venstre og pisken i høyre, men hvorfor ikke gjøre det litt mer funksjonelt når man har muligheten. Første hinder vi møtte på var veggen. Makan som vi manglet svar for de utvendige hjelperne, og Bobbie sklei ut til veggen gang på gang. Jeg tror ikke jeg tuller hvis jeg sier at vi fikk det påpekt sikkert ti ganger i løpet av økta. Ganske dårlig av meg å ikke få gjort noe med det, men jeg skylder på at hodet hadde litt vel mye annet å tenke på. Og hvorfor er det så viktig å holde seg unna veggen? Enkelt og greit fordi du skal kjenne at hjelperne på begge sider funker. Og som Bent sa: Problemet med veggen er at du ikke kan ta den med deg ut i skogen. Der er du nødt til å ha hjelpere som fungerer på begge sider, og ikke bare innvendig.  Min ledestjerne som skal bestemme tyngdepunktsretningen.(Foto: Thea K. Nilsen) Til tross for at vi var i slutten av mai var været så som så, så den flotte ullvesten som Nina har sydd til meg var på. På baksiden av den vesten er det en stjerne, og Bent brukte den som eksempel for hvordan jeg skulle tenke min tyngdepunktsretning. Bare at jeg skulle late som den satt på navlen istedetfor bak. Det skulle være min ledestjerne. Så den stjernen skulle vise meg hvilken vei jeg ønsket tyngdepunktet. Og Bobbies brystkasse skulle følge tyngdepunktsretningen, som også går inn mellom tøylene. Bent forklarte litt om tøylene, vekt på tøylene og hvordan det henger sammen. For hvis en hest går med frambeina baklengs inn under hesten (altså ikke bærer bakfra), så vil du merke det lengre fram på et vis. Hvis hesten går med ett frambein bakover vil du merke det med tyngde i den aktuelle indirekte tøylen. Hvis hesten derimot går med begge beina inn under kroppen får den vekt i munnen. Ingen dum tanke.  Skritt, frem og ned. (Foto: Mona E. Pommern) Vi startet økta som alltid: skritt frem og ned, sjekke boger, sjekke bakpart på begge hender. Bent fortalte mens jeg rei at hans oppgave for oss ryttere som har ridd for han tidligere ikke nødvendigvis er å gå inn og undervise, men at han mer fungerer som en veileder for oss. Og jeg blir mer og mer komfortabel med den formen for undervisning, det krever bare at jeg tør å ta avgjørelsene selv på hva jeg skal gjøre. Og så lenge ikke jeg får noe tilbakemelding, så rir jeg videre. Men tilbakemeldinger blir det jo heldigvis, for perfekt rir jeg på ingen måte.
Så vi tuslet rundt der og prøvde både samling og frem og ned med en hånd. Fordelen med en hånd er jo selvsagt at vi har den andre hånden fri til å surre med pisken uten å forstyrre noe annet, og at man kjenner lettheten mellom skuldrene (eller i hovedsak den manglende letthet mellom skuldrene) ganske kjapt. Jeg fikk beskjed om å fortsette arbeidet selv, og om jeg følte for å gå tilbake til to hender, så stod jeg fritt til å gjøre det når som helst. Jeg skulle bare gå tilbake igjen til én hånd så ofte jeg kunne. «Det at man tar et skritt frem betyr ikke at man ikke kan ta et skritt tilbake.»  Hjertet mitt <3 (Foto: Mona E. Pommern) I arbeidet med samlet skritt fikk jeg også en viktig detalj med meg fra Bent. Som med alt annet, så er ikke beskjedene vi gir statiske. Så hvorfor skal setet være statisk når man for eksempel tar en halvparade? Bent forklarte at jeg skal gjøre i mitt sete på samme måte som jeg gjør i min hånd når jeg tar en halvparade: Ta et holdt og slipp. Ta et holdt og slipp. Det er mulig det ikke gir helt mening, men den beste beskrivelsen jeg har er å tenke magen litt framtilbake-framtilbake. Ja, på samme måte som jeg gjør i hånda. Tanken var absolutt god, følelsen når jeg prøvde var god, også skal jeg bare bli litt bedre på det.  Å trave var som å skulle lære seg å gå på nytt. Særlig vellykket var det ikke på de få minuttene jeg hadde, men jeg fikk virkelig noe å jobbe med hjemme, og når jeg får salen. (Foto: Mona E. Pommern) En naturlig utvikling videre var trav, med akkurat samme arbeidet her. Det største problemet her var dog meg og min sits. Med salen hadde jeg ikke sjans til å sitte ned på henne, og det var så uvant. Jeg fant meg selv over Bobbie, og på ingen måte i bevegelsen. Det var skikkelig uvant, og hele greia ble som å lære seg å gå på nytt. Og som vi alle vet så er det ikke gjort å lære seg og gå på snaue 20 minutter. Heldigvis fikk jeg denne seansen på film (takk Silje!), og det er helt sprøtt å se hvordan sitsen min forandrer seg fra å hoppe over Bobbie, til å synke ned i bevegelsen. Også gikk det en kvart volte, så var jeg ute av følelsen igjen, men det aller beste var at jeg fikk påpekt det (og fikk det på film), og at jeg dermed kommer til å kunne jobbe med akkurat dette å komme mer ned i bevegelsen når jeg får min egen sal. For å gjøre det supertydelig har jeg klipt ut den lille sekvensen og lagd det i sakte film. På begynnelsen sitter jeg over Bobbie, og du ser at jeg «hopper» oppover. På omtrent 00:28 i filmen ser du en total forandring hvor jeg plutselig sitter i bevegelsen, altså ikke noe «hopphopphopp», bare flyt. Det holder i omtrent syv-åtte steg, før jeg igjen på rundt 00:39 er tilbake til «hopphopphopp». Men takket være Bent er jeg nå bevisst det, og skal jobbe meg grønn og blå for at jeg når jeg får salen skal sitte i bevegelsen, og ikke over. (Se også hele seansen med Bents kommentarer til akkurat dette problemet lengre ned i bloggen.) I det vi jobbet samling i trav, så blir jeg alt for «masete» i setet. Jeg gjør rett og slett for mye. Bent messet på at jeg skulle gjøre mindre, mindre, mindre, og jeg synes jeg ikke gjorde noe som helst. Så ser jeg på filmen at jeg sitter jo og vugger som en båt i storm. Igjen en glede av hvorfor film er så gøy å ha. Alt blir en så mye tydeligere sannhet for meg. Men gud så vanskelig det skal være å gjøre «ingenting»! Vi jobbet ned mot samlingsgrensen til Bobbie i trav, og hun var en så stor stjerne som hun bare kan være. At jeg ikke skjønner/kan/klarer å forklare, det får jeg bare ta på min kappe, og det er egentlig helt greit. Så vi jobbet mot grensen, og hjemme skal vi forsiktig forsøke å flytte den. Bobbie skal gjøre mer, jeg skal gjøre mindre! Et lite trav-bilde-galleri for å vise oss litt fra alle sider. Jeg spurte pent om jeg fikk lov å prøve en galoppfatning også. Ikke fordi vi ønsker å vise Bent noe som helst av galoppen vår, men fordi jeg er nødt til å benytte de muligheter jeg har til å galoppere utenfor hjemmebane. Det kom ikke som en overraskelse at frøken eksplosiv var på plass. I venstregaloppen, den første galoppen, fikk vi en kraftig, men kul fatning, og noen fine galoppsprang. Jeg stoppet henne før vi gikk i lufta, og skiftet hånd. Det pleier aldri å være den første galoppen som er problemet, snarere nummer to, tre eller fire. Da vet nemlig Bobbie hva hun skal, og har litt problemer med å holde styr på alle fire beina sine.
 FlikkFlakkBobbie med litt for masse galopptanker.(Foto: Thea K. Nilsen) Det ble litt hopp, tjobing, kablam, litt rotete og tull og en kontragalopp (inkludert et "bytte" - jaja!) og halvannen volte med skritt for å roe nervene (både mine og hennes). Vi prøvde igjen, uten at hun var så mye roligere, men hun tok fatningen såder, og Bent sa jeg skulle tenke piaffe - tre galoppsprang - piaffe. For Bobbie skal slutte å tenke på galoppen. Hun skal begynne å tenke på det som kommer etter galoppen. Helt der er vi ikke enda, men hun fikk etterhvert en fatning på høyrehånd og. Selv om galoppen ble litt... la oss kalle den kraftfull, for å late som det var litt positivt. Etter litt mer hånd enn hva jeg skulle ønske fikk jeg damplokomotivet ned igjen i trav, og samlet ganske greit opp igjen. Der fikk jeg en helt annen energi i trav, og Bent oppsummerte det så fint, så enkelt og så godt som bare Bent kan: «Du får bedre bakbein når energien er der. Problemet er når du får energien mot deg. Vi tar dermed først opp energien når løsgjøringen er på plass.» Kan det sies enklere og mer korrekt. Jeg kjenner jo at galoppen gir oss noe ekstra i traven, men det hjelper ikke når det koker over i toppen. Så en ting er at den fysiske løsgjøringen skal være på plass, men det gjelder også den mentale løsgjøringen. Vi har lite annet å gjøre enn å trene mer på flikkflakkBobbie, og til det arbeidet skal det bli så ekstremt godt å få en sal. For med sal tør jeg å sitte igjennom spretta hennes uten problem. Og det tror jeg både hun og jeg trenger. Og for å si det slik så har vi en liten vei igjen å gå når det kommer til å sitte ned i bevegelsen i galoppen, men det er jo enda godt vi ikke blir tomme for ting å trene på med det første! Alt i alt: En super time. Vi fikk gjennomgått det vi pleier å gjøre hjemme, Bobbie var tilstede mentalt og var med meg. Hun gjorde sitt aller beste, og jeg fikk testa ut litt gammelt og litt nytt. Vi fikk gode tilbakemeldinger, og jeg avsluttet med en god følelse. Ordentlig stolt av Bobbie!  Stolt av ponniklumpen! (Foto: Mariella Berge Håtveit) Og jeg skylder Silje Klevstul en superstor takk, for uten hennes filming hadde jeg ikke husket så mye av timen, så detaljert. Filmen har gjort at jeg har kunne trekke ut enda mer fantastisk informasjon, tanker og input fra Bent, for han har virkelig mye smart å si, også når man rir. Problemet er bare å få med seg det Bent sier, det Bobbie gjør og det jeg selv skal gjøre samtidig. Ikke alltid like lett. Så tusen hjertelig til Silje! Jeg har sydd sammen et lite filmglimt fra timen, som oppsummerer ganske greit hva vi var igjennom. Det er noen gode momenter der, og noen mindre gode momenter. Rett og slett litt av alt. Jeg kunne klipt ut kun gode ting, men disse små oppsummeringene er lærerike for meg å se tilbake på, og da er det godt å ha med litt av det som er vanskelig og. (Beklager at det ikke er et miniatyrbilde til filmen, men her har visst Youtube fått hikke... Men filmen er der, selv om det ikke ser slik ut.) Mine egne tanker om filmen er sånn omtrent følgende:
Skrittarbeid er vanskelig! Det er det jeg har å si om det... Rundt 1:21 og noen sekunder utover er blant annet det klippet hvor vi fikk beskjed om å sjekke flyttbarheten i bogene, og her imponerte Bobbie meg. Hun var ordentlig lett og ledig. Jeg tok med vilje med det aller første travsteget vi hadde på økta, og det synes ganske tydelig hvor kort og bundet hun er (2:11). Morsomt å se forskjellen på det travet og travet som er på slutten av økta (4:37). Sitsen min er også morsom å se forskjell på, og valgte derfor å ta med det Bent sier (2:18 og litt utover) for å gjøre det enda litt tydeligere. Venstregaloppen er jeg overraskende fornøyd med, høyregaloppen kan det sees at vi fortsatt har noen utfordringer med. Ikke fordi det er høyregalopp heldigvis, men fordi det koker litt over. Men det er helt greit, og bedre skal det bli. Bedre med energi enn ingen energi, særlig så lenge jeg har sal så jeg holder meg på. Så skal vi bare få litt mer energikontroll etterhvert som tiden går. Og med to teoritimer og to rideøkter unnagjort var det bare å lade opp til de to siste teoritimene og den siste rideøkta. Vips så kommer det blogger om de og!
0 Comments
Leave a Reply. |
