Sommeridyll med hest på gress

Hele vinteren går du og gleder deg til varmere dager. Til gresset spirer og gror og du endelig kan la hesten smake den grønne glede. Nei, hold your horses! For SÅ enkelt skal det ikke være.

Hesten må jo tilvennes! Fem minutter, fem minutter, fem minutter, ti minutter, ti minutter, ti minutter, kvarter, eller skal vi tørre å gå opp til hele TYVE minutter? Nei, best å holde det på et kvarter noen dager også. Så er vi i alle fall sikre. Kvarter, ogsååå tyve minutter. Så kanskje skal vi driste oss til en HEL.. halvtime, der ja. Vi er allerede godt inne i mai.

Halvtimen blir til en time, en time blir til to. Måltider blir byttet ut med gress, for vi skal ikke ha noe av at det blir for mye av det gode. To blir til fire, fire til seks, kanskje åtte? Nå har vi kommet oss til midten av juni. Kanskje på tide å slippe på beite nå? NEEEEI! Aldri slipp før Sankthans, det har det kloke Internett sagt. Egentlig burde ikke hesten smake gress før det er Sankthans. Proteiner og sukker har den siste måneden hatt full fest og gått bananas inni gresstråene. Noterer bak øret at for å gjøre det riktig neste år bør gresstilvenning utsettes til medio juni. Tidligst!

Har du forresten husket å gjødsle? Nei, gjødsel må ikke finne på å brukes, det lager jo krutt av gresset. Slipp hesten helst på en gammel eng. Men husk endelig å gjødsle, for det gir bedre og mer jevn vekst for gresset, noe som gjør at det får mindre sukker.

​Når du først kommer dit at du kan slippe hesten på beitet, så bør gresset helst være langt, for jo mer det har vokst, jo bedre. Da har gresstråene rukket å fordele sukkeret rundt om i hele gresstrået, og det har brukt opp det meste av kruttet når det har skutt. Men pass endelig på at du slipper noen andre hester på beitet først slik at de får spist ned de lengste stråene, for vi vil jo ikke at hestene skal fråtse i masse mengder gress – vi vet jo alle at for mye mengde ikke er bra i lengden, og jo mer mat, jo mer sukker totalt sett. Og siden vi var inne på lengde. Når disse lånehestene som har tatt ansvar for å spise av toppen av beitet før din kjære diamant skal slippes ut der, så pass endelig på at de ikke spiser for langt ned! Kort gress er tross alt tilnærmet livsfarlig! Vi har jo alle lært at det korte gresset har ekstremt lyst å vokse seg stort og flott, så det spruter krutt ut i den lille knerten som står igjen på enga for å vokse fortest mulig. Og slik eksplosiv kost skal jo ikke hesten ha.

Også kan det kanskje være lurt å stripebeite disse lånehestene før din diamant slippes på beitet, bare for å unngå at alt dette høye gresset bare blir tråkket ned og ødelagt. Så imens du står og beitetilvenner hesten din for hånd åtte timer i midten av juli, så kan du jo bruke den ledige tiden du ellers har om dagen til å flytte stripegjerdet til lånehestene.

Bare husk da at gjerdet kun må flyttes under de helt riktige omstendigheter. Vi vil jo nødig være skyld i at lånehestene blir syke. Det vil si at det må flyttes fortrinnsvis når det er overskyet eller regn. Da er det ikke mye sukker i gresset, for det kommer fram når sola står på. Nå er heldigvis dette ikke et overveldende problem i sommer-Norge. Du bør heller ikke flytte det på ettermiddag og kveld, for det er jo mens det er lyst at gresset vokser. Så en eller annen gang midt på natta kan være passende. Ja, for du er vel oppe for å ta noen timer gressing med hesten din uansett? Det er jo på natta det er best å gresse vet vi.

​Så da hadde vi kommet oss ut i august og du begynner muligvis å endelig se en åpning for å slippe hesten din på beite. For en glede det skal bli! Du leverer tilbake lånehester, sjekker gjerder, strammer tråd, får deg en ufrivillig karamell eller to, men tar det med et smil og ler litt eplekjekt til stallvenner mens du slår av den vanlige «jaja, da vet vi i hvert fall at det er strøm her!»-frasen. Du henter hesten din, slipper den ut, ser den lykkelig springe av gårde for å endelig nyte beitelivet. Nå kan du puste lettet ut og endelig gi både deg selv og hesten litt etterlengtet fri!

Du sjekker tilfeldigvis værmeldinga mens du rusler tilbake til stallen med senkede skuldre og glede i sjelen. Den får deg til å hive etter pusten og bråstoppe. Som den norske sommeren det er så er det meldt fire grader om natta. Sukkeret får da ikke trukket seg tilbake som normalt og det vil si at det dagen etter vil være dobbelt så mye sukker i gresset. Uaktuelt!

Du har ikke annet valg. Du snur på hælen og tusler sporenstreks tilbake til beitet hvor diamanten din står. Den kjære diamanten som for øyeblikket har forvandlet seg til en krysning mellom djevel og slimete år, og som på ingen måte har tenkt å la seg fange fra paradis nå når den først har kommet seg ut dit. De neste to timene anskaffer du deg sommerkroppen for året (om enn noe sent – vi er jo i august), på intens jakt etter diamanten. Den har åpenbart null forståelse for sitt eget beste. Forsøket på å bevege deg som en gulrot for å lokke hesten nærmere fungerer overraskende dårlig. Du innser at det bare er en måte å få tak i diamanten som akutt bestemte seg for å gå Seabiscuit en høy gang: en pose med godbiter, fulle av sukker. Målet helliger middelet, tenker du oppgitt og rister på posen.

Så var vi tilbake i stallen da. Med nøye oppmålte antall kilo til hvert måltid. Ikke et høystrå over eller under. Med hester som ser lengselsfullt ut på det grønne gresset. Som er et mareritt å ri på tur fordi de hiver seg etter hvert minste lille strå de ser (og gir rytteren sin panikk, for om det er gress eller en giftig plante de kaster seg etter spiller ingen rolle – desperasjonen etter grønt er for stor).

​Nå gleder vi oss bare til vinteren!

Etterord: Ja, denne bloggen er skrevet med ironisk tone. Ja, den er en oppsamling av tanker, funderinger, frustrasjon rundt det å ha hester man må være forsiktige med på beitet. Ja, det er vanskelig å vite hva man skal høre på av informasjon der ute. Ja, teksten er en salig blanding av virkelighet og oppspinn.  Ja, det var litt morsomt å skrive den. 

Med lykkeønsker om en god beite-sesong, enten det blir på gress, halvveis på gress eller ikke på gress!