Sprail-ridning!

Sprail sier du? Ja, vet du ikke hva det er? Det er jo selvsagt sånn som vi proffe driver med!

Etter flere timer, dager, uker, måneder og år med trening kan vi endelig vise hvor proffe vi har blitt i grenen sprail! Altså... Det vil si. Vi hadde iallefall ridd over bommene et par ganger før kameraet blei startet.

Det har seg nemlig slik at Maren som står på stallen driver med western, og trail. Jeg har fortsatt i minnet min siste sprangopplevelse, som var noget luftig, og har siden da ikke vært så ivrig på sprangbanen (dødsangsten kommer snikende så fort jeg ser en hinderstøtte). Men trail da, det er jo bommer på bakken, og det må vi vel kunne klare å få til. Tatt litt på sparket bygde Maren og jeg (mest Maren) en trailbane. Jeg hadde overordnet ansvar for å få panikk hvis ikke bommene matcha i farge. Heldigvis blei det nogenlunde greit til slutt.

Bobbie inspiserer banen. Jeg burde forstått her at hun prøver å si at den gule volta der var noget optimistisk.

Trave bommer er vanskelig!

Noe westernutstyr har vi da altså ikke, så derfor blei det sprangsalen og cavemoren. Vår sprangutrustning. Så av det kommer også navnet sprail. Ikke helt trail, og ikke helt sprang, men sprail!

Tre travbommer, en firkant og en vifte på volte var utfordringa. Optimistisk la vi vifta tett i tett, men det tok ikke mange rundene før jeg konkluderte med at det bare var å gi opp. Aldri har det vært så vanskelig å ri en volte før! Selv da vi la ut bommene ganske kraftig var det fortsatt nesten umulig å ri den volta bra. Nesten litt irriterende at det skulle være så vanskelig!

I tillegg fikk vi trent overraskende mye på galoppen. Både høyre og venstregalopp! Bobbie er en helt annen hest nå enn før i galopp, og det er utrolig artig at vi faktisk kan fatte fra skritt noen ganger, og at vi kan få til noen steg i fremovergalopp. Det å få ridd litt galopp i sprangsal og få tenkt litt fremover tror jeg er godt for oss begge, også i dressurarbeidet. Og tilbake til den venstregaloppen. Hun fatter den jo! En gang fatta hun feil, men ellers fatta hun, og holdt den nesten like godt som høyre. Hurra!

Maren var så supersnill at hun filma oss der vi sprailet rundt. Elegante er vi ikke alltid, men jeg må si at jeg er rimelig stolt over trav-stopp-overgangen vår!

(ps: filmen sees best i HD)

---

Alt i alt så var det en helt super opplevelse å ri sprail! Det skal definitivt gjentas. Jeg har flere ganger tenkt at jeg burde være flinkere til å ri etter bokstaver på ridebanen, da jeg ofte blir litt "jaja, vi tar den overgangen der istedetfor her". Med bommer har du null valg! Ligger bommen der, så må du gjøre det du skal gjøre akkurat der. Og det finnes ikke noe bedre målestokk på å finne ut om hesten er mellom hjelperne enn å ha slike konkrete ting å forholde seg til.

Flink Bobbie på vei inn i et holdt i firkanten. Utfordrende, men gøy!

Noen westernrytter blir jeg nok ikke, men å ta med bomarbeidet inn i dressurridningen en gang i ny og ne - så aboslutt! Dette var rett og slett GØY, og jeg tror Bobbie synes det var litt kult også, selv om Damen faktisk måtte galoppere litt. Slitsomt, må vite.

Takk til Maren som la opp bane, også håper jeg ikke det blir lenge til neste gang!