Tempo og takt, takt og tempo

Ridetimen for Christofer ble en frisk opplevelse både for Bobbie og meg. Aldri før om vi har travet og galoppert så mye på en time noen sinne.

Galopptrollet mitt ♥
Alle de fine bildene er tatt av Thea K. Nilsen.

Økt takt, minsk tempo - senk takt, øk tempo - hva kom først: høna eller egget? Hjernen min gikk rundt etter første rideøkt med Christofer. Etter den første longeringsøkten hadde jeg såvidt luktet lunta, så jeg salte på Bobbie litt tidligere enn jeg pleier, også brukte vi noen minutter ute på utebana til litt bøy og tøy og oppvarming. Lunteluktinga mi slo til, for da jeg kom inn for Christofer startet vi økta med å jobbe oss litt rundt i trav og noe galopp. Christofer brukte de første minuttene bare på å kikke på oss uten å si noe - alltid like nervepirrende. 

Han synes Bobbie var en del kortere og stuttere i gangartene sine, da særlig trav, enn hva hun hadde vist på den første økta under longeringen. Man trenger jo ikke å være helt Einstein for å forstå grunnen til det. Jeg har jo sagt at jeg synes det er vanskelig å sitte på henne, og at jeg sliter med å følge bevegelsene hennes. Christofer gjorde kort prosess ved å korte opp stigbøylene mine og kommandere meg til å ri lettridning. Nå skal det sies at jeg har hørt det før, men så har det ikke blitt til at jeg har gjort det så mye (det var noe med den der sannheten som du kan høre teoretisk, men som må bli empirisk før du virkelig forstår det). Så lettridning ble det på oss, og selv om jeg hadde fått kortere stigbøyler følte jeg meg litt som en høne på vaglepinne. Alt skal liksom trenes på, og lettridning er ikke akkurat det jeg har trent mest på de siste åra. 

Lavere takt, økt tempo! :)

Allikevel ble det markant forskjell i Bobbie. Plutselig kunne hun la bevegelsen gå igjennom kroppen, uten å ha bevegelsen innom et par tydelig litt for stive hofter først. Vi fikk bare kjenne på hvordan det var å cruise rundt i et fremovertempo, og selv om Bobbie synes det er litt over the top slitsomt og mye å be om, så jogget hun godt på. Vi sjekket ut både høyre og venstre hånd, og på venstre hånd gikk det veldig bra, og Bobbie langet ut. På høyre hånd ble hun ikke så lang igjennom kroppen, men noe mer løpete og stutt. Løsningen på det ble å ta ned tempoet litt slik at takt og tempo hang mer sammen, for så og spørre Bobbie om hun kunne senke takten, men fortsette å holde tempo. Og det var her kaoset begynte. Ikke verken for ridningen eller Bobbie, men for den ene stakkars hjernecella oppi topplokket mitt som enda ikke hadde fått noe å tenke på. Den ble plutselig overarbeidet. 

Christofer hadde nemlig ut av seg en lang (den føltes veldig lang akkurat der og da) utgreining om tempo, takt, øking og minsking, og hva som skulle gjøres når og hvor og hvordan. Jeg har heldigvis kommet dit i teorien selv at jeg vet at lav takt og høyt tempo er mot en økning, mens høy takt og lavt tempo er mot en piaffe. Det Christofer sa til meg mens jeg rei fikk jeg med meg, og det ga mening der og da, men da jeg skulle prøve å huske det i etterkant var det totalt blankt. Helt bortevekk. Jeg tenkte jeg skulle være smart og benytte sjansen å spørre Christofer senere på kvelden, og han svarte godt for seg han, men jeg hadde mistet både evne til å høre etter, tenke og skrive ned, så resultatet mitt av det jeg skrev ned ble følgende: «Øk takt, minsk tempo – høy takt, øk tempo». Også har jeg i etterkant klusset ut høy og byttet med lav. Med andre ord, ikke så mye å bli klok av. Jeg husket nemlig at han hadde snakket noe om en spesiell rekkefølge under ridetimen, og det var den jeg helst ville fange tak i. 

Heldigvis filmet snilleste Anna Lene økta mi, og heldigvis var akkurat denne sekvensen hvor Christofer forklarte dette til meg med på filmen, så jeg har notert meg det og forenklet det litt slik at jeg kan pakke det i verktøykassa mi og jobbe med det i praksis utover vinteren. Det han sa er tatt fra da vi jobbet i et fremovertrav i lettridning, og skulle jobbe oss inn mot nedsittende samling.

«Samle henne litt, og sett deg ned. Øk takten, minsk tempoet og sett deg ned. Så senker du takten og rir frem (øker tempoet). Når du skal øke tempoet, senk takten først. Hvis du har henne samlet og ber henne om å gå så vil hun begynne å springe hvis ikke du har senket takten først. Gjør vi motsatt med at du går inn i samling og tar ned tempoet for raskt, da senker hun takten når hun går inn i samling. Da får du en hest som bremser seg ned i samling. 

Når du rir frem: Senk takten og ri frem. 
Når du samler: Høy takten og senk tempoet.»

Jeg hørte hva Christofer sa, og det ga absolutt mening, og jeg fikk det til der og da. Problemet var at i det jeg gikk ut den magiske døren av ridehallen forble alle tankene mine igjen der inne. Heldigvis har vi film, som også tar opp lyd!

Kan tro jeg har tenkt på denne i etterkant, og kommer til å tenke mye på den fremover. Mer bevisst jobbing med tempo og takt, og ikke minst der jeg som regel alltid ender: hvordan jeg skal klare å skille mellom alle disse ørsmå beskjedene jeg ønsker å forklare Bobbie. Takk og lov for at hun er tålmodig med meg.

Så der jobbet vi da, med tempo, takt, lettridning og nedsitting, med en Bobbie som gikk markant mye bedre når jeg rei lett enn når jeg satt ned. Så får man si at man mister en del kommunikasjon når man rir lett, men der får man bare velge mellom ett av to. Noen ganger gjør man det ene, andre ganger gjør man det andre. I bunn og grunn kommer man frem til at variasjon er det beste.

Vi fikk også kikke på galoppen, og Bobbie har aldri galoppert så mye på en gang før tror jeg. Samtidig var jeg ordentlig overraska over at hun faktisk var med, og bare et par ganger prøvde å bryte. Kurs-Bobbie er så kul! Heldigvis kom de samme problemene frem på bortebane som på hjemmebane, og det første Christofer la merke til var at jeg ikke skulle la hun gå for dypt i galoppen. Jeg kan og skal variere tempo og takt, men i frem og ned-tankegangen skal jeg heller tenke frem og opp. 

Samtidig ble det også ganske kjapt klart at det er høyregaloppen hun utvilsomt er best i, og venstregaloppen vi har litt mer jobb foran oss. På venstre hånd mangler jeg en del bøyning, og hvis Bobbie får velge selv, så går hun gjerne utoverstilt. Jeg har dratt og dratt i den innvendige tøylen uten at jeg har følt det egentlig har hjulpet så mye. Så kommer Christofer da. «Ha en lett traverstanke og legg til den utvendige sjenkelen her slik at du får hoften på plass og dermed kan runde henne rundt innvendig sjenkel». Plopp, så var Bobbie på plass gitt. Nesten litt irriterende enkelt :p 

Vi ble også utfordret ut på rette spor, og jeg kjente at jeg var litt glad for at Bobbie og jeg har snust litt på det hjemme også. Det er lettere å miste rundheten på de rette sporene, men skulle det skje, så er det ikke verre enn at vi bare rir oss inn på en volte igjen, legger til litt «drivning» som Christofer kalte det. Det viktigste i arbeidet til Bobbie og meg framover nå er at vi finner hennes gode galopp hver gang vi galopperer, hvor enn vi galopperer. Det skal vi starte med på en volte, og når vi kjenner vi har den godt på volten så skal vi ut på rett spor med samme takt, samme tempo, samme schwung, slik at ikke rett spor blir et sted vi faller i fra hverandre på. Deretter skal det flyttes over på diaogonalen og midtlinjer, kvartlinjer ogsåvidere. Generelt sett bare kunne holde en god kvalitet i grunngangarten uansett hvor vi er på banen. Det er jo så åpenlyst, men samtidig så vanskelig. I alle fall for meg. Og er det vanskelig for meg, så gjør jeg det jo ikke noe lettere for Bobbie, det har vi jo allerede fått bevist. Men man blir ikke bedre av å ikke øve, så vi galopperte oss rundt og forsøkte å huske og gjøre alt vi hadde fått beskjed om.

Venstrehånd er litt mer vanskelig, og hun runder seg litt mindre enn på høyrehånd.

Vanskelig eller ikke - superflink er hun i alle fall!

Visse ting må man bare le av. Som når Bobbie får ros og skal stoppe. Christofer foreslo karriere som reininghest - haha.. :p

Bare det å faktisk skulle ri i galoppen er en ganske ny følelse for meg. Å skulle påvirke og kjenne og tenke og føle er vanskelig, men det kommer seg gang for gang. Man kan jo ikke annet enn å føle seg som en nybegynner, men heldigvis går det seg sakte men sikkert til. Vi fikk testet kombinasjonen av volte og rett spor, og selv om Bobbie var superflink, så kjenner jeg at vi har noe å øve på i vinter. I følge Christofer skal vi fremover sørge for at Bobbie får bruke hele kroppen hele tiden - stakkars Bobbie ;) 

Følelsen og tankene jeg satt igjen med etter denne økta var om mulig enda bedre enn den første. Jeg følte at Christofer igjennom lettridningen ga Bobbie en mulighet til å vise seg selv frem mer enn hva hun pleier. Og som et lite trøstende ord og klapp på skuldra til meg, så sa Christofer at hun har stor gang, og at det ikke er lett å sitte ned på henne og samtidig tillate all bevegelse igjennom kroppen hennes. Og jeg kjente jo forskjellen selv, og den var stor. 

Det er som sagt ikke første gang jeg er blitt bedt om å ri lett, men det er første gang det har blitt en sannhet for meg, og det er første gang hodet mitt har vært klar for å ta det i mot på denne måten. 

Også er jeg så glad for at jeg i etterkant har fått ryddet opp i tankene mine om takt og tempo. Det var virkelig det som skulle på plass under denne timen, og det kom på plass! Så da var det bare å ta med seg alle de gode tankene, fôre ponnien full av gulrøtter og epler og glede seg maks til dag to og tredje og siste rideøkt. Egen blogg dukker plutselig opp :) ​​​​​