The academic art of playing, part I

Å ha med seg en shetlandsponni på akademisk-kurs gjør at kurset blir litt ekstra morsomt. 

Isco og jeg er veldig seriøse utøvere av Akademisk Lekekunst :)

Hvordan har det seg egentlig til at Isco endte opp på kurs med Monika Sanders? Forklaringen er ganske enkel: Som regel har disse instruktørene som kommer til Norge ganske faste kurs. I nærheten av meg har det blant annet vært ett kurs med Monika på senvinteren, også har jeg hatt kurset med Michelle i april. Derfor har jeg de senere år vært med på kurset med Monika sånn i februar/mars, og de fleste av oss som var med på kurset i februar i fjor husker godt hvordan det var. Derfor ble dette kurset flyttet til april i håp om at føret skulle være litt bedre. Selv synes jeg det ble litt tett å ha to kurs med Bobbie med bare to ukers mellomrom, så jeg var litt lei meg fordi jeg ikke fikk med meg Monikakurset. Det er bare en helt superherlig stemning på disse kursene, og masse gode tanker. Så kom jeg plutselig på at jeg for tiden har en liten firbeint til, og veien derifra til å være påmeldt kurset med Isco var ikke lang. 

Og kurset kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg har jo jobbet en del med Isco med en akademisk tankegang i bakhodet, og sant skal sies: Jeg hadde kjørt meg fast. Ikke fordi ponnien ikke kan og får til, men fordi jeg følte at min akademiske, teoretiske tilnærming til treninga hadde tatt vekk mye av gleden til Isco, og dermed også gleden min i treninga. Og uten glede så kommer man seg absolutt ingen vei. Derfor var det helt perfekt å skulle ha med minimus på dette kurset med Monika. 

Lørdag morgen ble Isco lastet på hengeren og vi suste oss en drøy time ned til Bruvoll der kurset skulle være. Vel framme fikk Isco stå i en paddock, mens vi tobeinte gjorde unna den første teoritimen. Skal prøve å sy sammen teorien til en egen blogg seinere. Jeg fortalte Monika litt om hvor vi lå i landet, og at målet, tanken og planen min for kurset var å leke. Finne igjen gleden. Og Monika var ikke så veldig vanskelig å be! 

Startet kurset med å vise Monika hvordan vi jobber til vanlig, og Isco tuslet av sted.

Ros og godbit er obligatorisk når man trener shettis :)

Monika fikk et inntrykk av oss, også spurte hun om hun fikk låne han litt. Det fikk hun selvsagt og hun kjente litt på han. Isco har alltid vært redd for pisken i form at av han føler at han alltid må se den, og han stivner hvis han føler han blir presset for mye av den. Vi har gått igjennom en prosess på at han nå finfint tåler at jeg har den med, men hjemme har jeg til tider følt at det har vært lettere å få gjort ting uten enn med. Denne tanken skrelte Monika raskt av meg, og tok like gjerne med to pisker når hun skulle ut og kjenne på han. «Han er innkjørt, han tåler drag, så nå er piskene drag» sa hun, også var piskene drag uten at Isco brydde seg noe om dem. 

Monika kjenner på Isco og styrer hovedsakelig ved hjelp av pisken.

Nylig var Monika på klinikk med Arne Koets og var ganske inspirert av tankegangen hans. "Krigsinspirert" ridning som har et formål, og Isco ble rakst introdusert for denne typen tankegang. Jeg har vært innom det før med Bobbie, men selv om man sier det så er det noe annet å gjøre det: Ha et formål med det du gjør. Vit hvor du skal! ​

Monika med to pisker som dirigerer Isco til en fin form på volta.

​Min følelse av at ting har blitt for kjedelig hadde selvsagt Monika løsningen på, for nå var det om å gjøre å finne noe som Isco følte det verdt å bevege seg for. Han skulle få noe - et formål med det han gjorde. Isco skulle på jakt. På Ragnhildjakt! 

Isco har sett seg ut målet og jakten er i gang!

Catch me if you can!

Han ble litt overraska til å begynne med, men å følge etter meg gjør han gjerne, så han tok oppgaven på strak hov, og mens Monika med kyndig hånd la til piskene som hjelpere der det var naturlig for han å gå, så ble det en naturlig innlæring for han hvordan han skulle reagere på piskene også. Farlige var de på ingen måte mer. Ved hjelp av meg som "hare" fant Isco en mening og en glede med å bevege seg framover. Og den gleden var det flere som fant.

Er det rart vi digger verdens kuleste Monikainstruktør? :)

Monika benyttet også muligheten til å endre min arbeidsposisjon fra "work in hand" til mer lange tøyler-posisjon. Dette med lange tøyler er noe som Bent har tatt inn i arbeidet sitt de siste årene og som stadig blir mer og mer utforsket utover blant hans elever. Kjøring og tømmekjøring er noe Isco er vant til, så hvorfor ikke utnytte det til noe positivt? Samtidig gir denne posisjonen Isco all mulig mulighet til å være den stolte, staselige, fremadtenkende lille krigsponnien han skal være. Når jeg tenker meg om husker jeg Bent en gang sa at lange tøyler er den optimale måten å få vist fram en hest på uten at man har et sjenerende menneske i veien. Og det er litt den tanken jeg ønsker at lille, litt usikre Iscotass skal finne også når vi jobber. Og ikke bare når han er tøffere enn tøffest når han leker med kompisene sine. 

Du ville ikke møtt på denne karateponnien i et mørkt smug en sen kveld, nei? At det i det hele tatt er anatomisk mulig er ganske utrolig. Han trenger kanskje ikke bli sååå tøff under trening, men en liten mellomting.

For meg å få to pisker og plutselig gå bak han istedenfor å gå ved siden av han viste seg å være en litt mer vanskelig utfordring enn jeg først trodde. Men jeg prøvde og Isco gjorde sitt beste ut i fra hva jeg klarte å få til. 

Her trengs det tydelig litt trening =D

Jeg prøvde og testet og om Isco ikke var vant til pisker fra før, så ble han det i alle fall i løpet av de minuttene jeg kålet rundt med han, for piskene viftet ganske ukontrollert i alle mulige retninger (riktignok ikke på han, bare så det er sagt). Igjen fanget den teoretiske tanken meg og jeg følte meg litt kjip som ikke fikk til det jeg ville og burde få til. Smilet og gleden manglet hos meg. 

Tiden gikk fort og magefølelsen etter første økta var rar. Jeg var usikker på om jeg klarte å få fram den entusiasmen og den sanne gleden som Monika hadde. Jeg tvilte på om jeg i det hele tatt kom til å klare å finne det jeg ønsket i løpet av kurset. Jeg hadde jo bare et så stort ønske om å ha det gøy. Hvorfor skal det være så vanskelig da!?

Ingen ting galt med verken Isco eller instruktør - det er bare hodet mitt som i blant kommer litt i veien.

Etter endt økt er det obligatorisk rullings, selv på kurs.

Jeg satt Isco ut igjen i paddocken, men noen tilfeldigheter gjorde at ei av de som var med på kurset foreslo at Isco kunne stå med hennes ponni, og selv om jeg egentlig er litt skeptisk på å slippe sammen på fremmed plass for så kort tid, så er Isco Isco. Har enda til gode å møte en han ikke går sammen med, og hoppa Lili på 19 år intet unntak. De stod fra første stund sammen som om de ikke hadde gjort annet, så Lili og Isco tilbrakte resten av kurset i samme paddock, med tak og fôrplasser og det hele. Kunne ikke vært mer perfekt! 

«Hvorfor spise i hver for seg når man kan spise sammen» tror jeg er Iscos livsfilosofi.

Academic art of playing, part II dukker plutselig opp :)