The academic art of playing, part II

Å ha et formål er så mye lettere når du har noe konkret å forholde deg til. 

Etter part I kommer ofte part II, så her er det bare å sette i gang og rable ned. 

Vi hadde kommet oss igjennom første timen med såder følelse. Ikke fordi Isco er vanskelig, snarere tvert i mot, menfordi den tobeinte ikke klarer å finne ut av ting. Men ofte hjelper det med en liten mental pause, litt nye tanker og heldigvis en ny mulighet. Jeg vet jo så godt at førsteøkter på kurs fort kan bli litt merkelige, og særlig når man er på kurs for første gang, så vi spankulerte inn på banen med tanker om at det under økt nummer to pleier å falle litt mer på plass. 

En tobeint med litt mer kontroll.

Og når tobeint'n har kontroll faller ponnien på plass helt automagisk.

Jeg fikk beskjed av Monika at jeg fint kunne tenke litt akademisk innimellom, men hvis jeg kjente at enten jeg eller Isco satte oss fast i den teoretiske tankegangen så skulle vi "snap out of it" med litt lek. Og her var det bare å finne fram min egen energi og være like mye med på leken som Isco, for som kjent trengs det two to tango. 

Det er vanskelig å beskrive den følelsen og den mentale tilstanden, men jeg kjenner det så godt. Og jeg kjente at jeg pirket borti noe med det der å være tilstede akkurat her og nå, slippe alt og bare smile og leke i bevegelse. 

Her begynner vi å finne litt sving og flyt og faktisk ha det litt gøy - med en selvtenkende, framover Isco :)

To hendelser under denne økta er vel verdt å nevne, selv om ikke vi fikk fanget det på kamera. Den første var når jeg endelig følte at jeg hadde en klokkeklar plan på hvor jeg skulle. Jeg så opp og fram, hadde Isco i god flyt foran meg i trav og jeg så for meg hvordan vi skulle passere hver eneste lille bulk i sanden. På høyre eller venstre side? Isco var helt med på notene. Jeg ble så begeistret, og så stolt over meg selv at jeg ropte ut «nå har jeg en plan!», og ikke før jeg hadde sagt det, så stod Isco plantet på sine fire søte tottelotter og jeg måtte spise mine ord. Litt lavere, men med et stort smil rundt munnen måtte jeg erkjenne at «jeg hadde en plan!». 

Hendelse nummer to var da Monika påpekte at jeg bør ha to måter å rose på. En måte som betyr «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, og en måte som betyr «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros. Mitt problem, som også har gjort seg veldig gjeldene hos Bobbie er at jeg egentlig kun har det første. Og dette fikk jeg virkelig en øyeåpner på mens jeg travet rundt med Isco og han var skikkelig flink. Jeg gikk jo som sagt bak ponnien, ganske tett på, og jeg skal love at når man roser og tenker inne i sitt hode at det er av den typen «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros, mens ponnien selv tolker det som «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, så blir det en aldri så liten kjedekollisjon mellom ponni og menneske. Det er i det minste godt Isco er snill, for ikke bare bompet jeg i han, jeg knakk sammen av latter på ryggen hans, og om ikke annet så løsnet det litt for den gode følelsen. 

Og for å få oss enda mer konkrete, tilstede i nuet og å jobbe mer med å gjøre istedetfor å tenke, så satt Monika og noen gode hjelpere ut en fem-seks hinderstøtter til Isco og meg på bana. Vi skulle ha barrelracing. Eller... Poleracing ble det kanskje? Uansett - vi freste avgårde! 

Etter å ha lekt litt rundt hinderstøttene og fått et ønske om framover hos Isco selv bare fordi han synes det var gøy, så testet jeg longeringen igjen, og ikke uventet så skar det seg der. Jeg ba om galopp, men Isco travet bare videre. Monika minnet oss på at det ikke er jeg som skal be Isco om å galoppere, men at jeg skal leke meg inn i galoppen sammen med han. Og bare ved litt endring av min tankegang, en påminnelse på at jeg skal tenke mer lange tøyler også i galoppen bare for å ha meg i mer riktig posisjon, og et lite smil, så galopperte Isco villig. 

Med rett tankegang får vi til det meste - til og med å ha det kult! =D

Jeg har jo trøblet litt med Iscos venstregalopp, men selvsagt er det slik at når vi er på kurs og har fått noen gode verktøy så funker plutselig alt. Selv venstregaloppen kom uten at vi tenkte over det. 

Tøffeste kursponnien!

Jeg avsluttet økta med å slippe Isco løs og løp sammen med han til porten. Jeg må ærlig innrømme at det å kunne slippe ponnien løs på et sted han aldri har vært før, på en ridebane med åpen port og ta fart og løpe rett mot den helt uten bekymringer for at ponnien skal forsvinne ut - det er ganske kult. Men sånn er det jo bare når man har en så kul ponni! 

Jeg trenger kanskje ikke si det, men følelsen etter økt nummer to var bare helt fantastisk og Isco fikk både klapp og kos og den halve desiliteren med kraftfôr han så vel hadde fortjent. Isco og Lili fikk etterhvert kveldsmaten sin og en nuss på mulen, før vi tobeinte tok kvelden med mange smil om munnen. Veldig klare for academic art of playing, part III! Dukker plutselig opp i en blogg i nærheten av deg! :)