The academic art of playing, part III

Vi fant leken!

Det er nesten standard oppskrift på helgekurs. Første økta er litt sånn at man må kjenne på hverandre og følelsen på ny plass, andre økta faller ting på plass og man skjønner hvor man er på vei. Tredje og siste økta faller ting helt på plass, man takler det man driver med og det går bra! Dette kurset intet unntak. 

Slik blir man etter et kurs med Monika og Isco. Og pass opp - gleden kan være smittsom =D

Vi var første ut for dagen og Isco tuslet med på banen. Jeg hadde det mye klarere for meg hva jeg skulle gjøre og hvordan ting burde være, og ikke minst en boblende glede og entusiasme i magen over at vi i dag skulle ha det gøy. Så da hadde vi det gøy! Jeg tror jeg lar bildene tale for seg denne gangen. 

Trenger jeg å si at jeg var glad? Trenger jeg å si at vi hadde det gøy? Trenger jeg å si at Isco er verdens kuleste lille shettis?

Det er to ord som har brent seg fast etter kurset: Bevegelsesglede og vendbar. 
Bevegelsesglede skal være den viljen og lysten hesten har til å gjøre. Til å bevege seg. Og der har jeg en stor jobb å gjøre med både Isco og Bobbie, mest Bobbie. Men det er utrolig gøy å bli bevisst på det. Det er kun igjennom å vite hva vi kan bli bedre på at vi har mulighet for å bli bedre! 
Vendbar er et annet ord for samling. Hvor fort og bra du kan snu avhenger av samlingsgraden din. Det vil si at istedenfor å fokusere på at «nå skal hesten samle seg», så spør «hvor raskt kan du vende?». ​

Jeg fikk jobbe mye med meg selv og mitt hode på dette kurset, men samtidig så er det jo der problemet ligger. Isco kan. Han går både sine versader og traverser, men jeg har vært for teoretisk. Jeg husker da jeg begynte å trene Isco så tenkte jeg på akkurat dette. At meningen med at han kom inn i livet mitt på det tidspunktet var for å finne fram leken igjen. Jeg husker jeg tenkte at jeg må passe på så jeg aldri tar vekk leken og gleden Isco har av å være sammen med meg. Men det klarte jeg. Heldigvis finnes det gode veiledere som hjelper, rettleder og får oss inn på det helt riktige sporet igjen. Bare ved hjelp av små endringer, tips og råd. Og aldri så galt at det ikke kan rettes opp. Jeg visste at et kurs med Monika ville være midt i blinken for Isco og meg, og jeg hadde rett. Takk og lov for fantastiske Monika som gir oss akkurat det vi trenger. 

Selv om han bare er 90 centimeter høy så fyller han et helt hjerte og en hel kropp med glede, og ingen skal komme her å skakke på hodet og lure på hvorfor det skulle være vits i å jobbe med en shettis. Det er akkurat like mye vits som å jobbe med hvilken som helst andre firbeinte venn.

Nå har vi tatt med leken hjem og selv om vi fortsatt havner i situasjonen hvor vi blir stående bom stille og se på hverandre som noen spørsmålstegn begge to, så har jeg lagt det meste av teori bort og leker meg heller avgårde, med en Isco som svirrer hit og dit som bare en shettis kan. Vi har det gøy :) 

---

I mine øyne har Isco i løpet av denne helgen blitt sertifisert akademisk lekekunst-ponni av ypperste klasse!