The sound of silence

Bobbie og jeg er alene i hallen. Det eneste vi hører er noen svaleunger som kvitrer fornøyd fordi de endelig har lært seg å fly. Allikevel foregår det en fullgod samtale mellom Bobbie og meg. 

Hører du? Lyden av stillhet ♥

Dette er ikke en engangshendelse. Dette har jeg tenkt på over lang tid. Og følt på. Og tenkt litt mer på. Det startet vel egentlig med tanken som jeg tror jeg har skrevet om i en eller annen blogg for mange år siden, fra et eller annet Bentkurs. Akkurat hva han sa eller hva jeg skrev husker jeg ikke, men essensen i det var at man ikke skal overbruke en hjelp. Hjelpere er der for å hjelpe deg - ikke for å være noe du skal støtte deg på til en hver tid, for da er det ingen hjelp. Den siste tanken der er hentet fra et kurs med Monika. 

Flere ganger mens jeg har ridd og trent hest har jeg tatt meg selv i å smatte. Jeg smatter for det ene og jeg smatter for det andre. Smatt hit og smatt dit. Jeg har tenkt at jeg må skrive en blogg med overskriften «Jeg er en smattoman!». Undetittelen må være: «...og jeg er ikke stolt av det.». Flere ganger har det slått meg mens jeg har ridd Bobbie, og særlig mens jeg trener med andre: Jeg må være fryktelig irriterende å trene sammen med, for jeg bruker smattingen mye. Tror jeg i alle fall har fire ulike måter å smatte på, om ikke flere. Særlig når tanken har vært å samle Bobbie, da har jeg smattet og smattet fordi jeg føler at jeg må beholde energien. Også må man jo smatte når hun skal fram igjen, for hun må jo fram.

Så kom Isco inn i livet mitt, og han lærte meg noe. I min iver etter å lære han travers, så har jeg selvsagt smattet når jeg med pisken opp har bedt han om rompa inn. Han har lagt sammen to og to i sitt hode, så når han står stille nå og jeg smatter, så kommer rompa inn. Det var jo ikke min mening, men det er det Isco har lært seg. Så nå er jeg over på å måtte si «skritte» når vi skal fram i skritt, og ikke smatte. 

Jeg har også hørt meg selv på video. Jeg smatter og jeg smatter. Til det slitsomme. Ikke får jeg noen særlig reaksjon på smattinga mi heller, for hadde jeg fått det så hadde jeg jo ikke trengt å smatte mer - sant? 

Bobbie har i løpet av sommeren vært daff og treig. Jeg har tenkt på ulike løsninger på dette, ja, jeg har til og med prøvd meg på feltritt. Hun har kommet over den verste daffingen og er litt mer selvgående, men jeg sitter fortsatt med en konstant følelse av å ønske henne fram, så jeg smatter. Da jeg var i Danmark tok jeg så vidt opp dette med Michelle, og hennes svar var enkelt. «Gjør mindre.»

Det tok litt tid før det sank inn, men nå begynner det demre noe for meg. For det første har jeg gitt meg selv smatteforbud. Jeg får ikke lengre lov å smatte for at de skal skritte, smatte for at de skal gå fortere, smatte for at de skal samle seg, smatte for at jeg vil ha en versade, smatte fordi jeg vil ha en travers og smatte fordi jeg vil skifte gangart. Nå må alt dette kommuniseres gjennom kroppen min. Gjennom sits og gjennom sjenkler og hånd. Det krever jo også mye større presisjon av mine hjelpere - eller, egentlig så gjør det ikke det, fordi hjelperne er jo det samme uansett om jeg smatter eller ikke. Men tidligere har jeg sånn passe ubevisst tenkt at jeg forklarer det jeg forsøker å si med kroppen gjennom smattingen min, mens resultatet egentlig har blitt at hestene hører enda mindre på kroppen min fordi det eneste de hører er den samme lyden (i litt forskjellig variasjon) hele tiden. Og den betyr til slutt ganske lite. 

Vi hører på hverandre for tiden.

Jeg har prøvd det i ganske nøyaktig to dager med Bobbie, og det har vært merkelig. Det har vært så stille i hallen når vi har ridd. Vi har hørt svalene, og vi har hørt alle de rare knekkelydene når sola varmer på taket. Også har vi hørt på hverandre. Ikke med ørene, men med kroppen. I dag kunne jeg skritte henne fram for setet, og jeg kunne løfte blikket, vippe setet litt tilbake og gi plass til ryggen å komme opp. Jeg kunne rose henne fordi hun svarte rett, og jo mer jeg roste, jo mer samlet hun seg. Også kunne jeg svinge fram igjen i min egen kropp og kjenne at hun fulgte etter.

Jeg kunne stoppe svinget i setet mitt, og Bobbie stoppet bevegelsen. Jeg kunne vri skuldrene mine til venstre og Bobbie svingte til venstre. Jeg kunne skifte mellom versader og travers bare gjennom å flytte tyngdepunktet i kroppen.

Jeg kunne kommunisere med Bobbie og hun kunne høre fordi jeg ikke forstyrret kommunikasjonen. Det var en snål opplevelse. Særlig det med holdtet. Så følsom hun er! Og det igjen gir meg ganske god forståelse for at når jeg ber om galopp og hun fatter galopp men bryter ned i trav igjen (eller holdt), så er det like gjerne fordi jeg helt ubevisst ba om det fordi jeg på ingen måte har kontroll på kroppen min, som at hun ikke gidder å fortsette. Når man kjenner hvor lite som faktisk skal til i kommunikasjonen, så blir man veldig takknemlig for hva disse hestene lar oss få lov å gjøre med dem, og hva de lar oss få lov å lære av dem. 

Tanken flyr i alle retninger. Til tidligere blogger, kurs og tilbake til teorien. Jeg fanger opp ting noen har sagt der, og noen har sagt da, og plutselig blir det en sannhet for meg. Primærhjelpen kalles det i teoriboka. Å ri hesten for setet. Kommunikasjon dreier det seg om. Å forstå hverandre - å snakke samme språk. Jeg bare digger når teori gir seg utslag i praksis og når det igjen setter i gang så mange nye tankeprosesser.

Smatting kommer faktisk så langt ut på lista at det kalles en tertiærhjelp. Ikke en primær, ikke en sekundær, men en tertiær. Det er den siste som skal legges på, og den første som skal tas vekk. Ting skal kommuniseres igjennom kroppen min før jeg bruker smattingen/stemmen for å forklare. Men jeg har tatt litt "snarveien" (haha, ja, for så snar var den...) og brukt stemmen min i stedet for å jobbe med min egen kropp. Det er jo mye lettere å klikke med tunga enn å være bevisst hva sin egen kropp gjør - og agere deretter. 

Det er nesten sånn at jeg skulle ønske det var vinter nå og at Bobbie og jeg kunne nerde oss inn i hverandre, inn i kommunikasjon og inn i følelser, men så vet jeg at i morgen kjører vi sammen ned på kurs for Christofer Dahlgren. Jeg vet også at om to uker rir vi igjen for Michelle, og i begynnelsen av oktober prøver vi oss på noe helt nytt med Arne Koets. Jeg gleder meg så masse til hver og ett av disse kursene! Jeg kommer til å være så klar for denne vinteren som jeg aldri har vært før. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til startskuddet for en herlig hestelig høst går i morgen tidlig. Nå skal jeg samle inspirasjon, glede og gode opplevelser, også skal vi fordype oss i dem i vinter.

​I stillhet :) ​

---