Tilbake i puta

Etter å ha ridd noen økter i sal prøvde jeg puta igjen i dag, og var egentlig forberedt på en liten nedtur. Det har jo vært en sann fryd å ri i sal, men sannelig var det luksus å ri i puta også. Tror det må være fordi jeg har verdens beste ponnitroll!

Du og du, så gøy det er å ri. Det kan jo kanskje fra denne bloggen virke som om vi gjør alt annet enn det bloggnavnet tilsier, altså et "akademisk hjørne", men jeg trener mer AR enn noe annet. Utfordringen er bare at det går liksom i det samme sporet, men sakte, men sikker utvikling. Så å skrive om det er ikke så spennende i lengden. Men i blant får det komme noen små drypp. Som i dag. 

Jeg var jo helt i himmelen da jeg fikk låne Kristins sal her for en stund tilbake. Det var som å komme til en helt annen verden. Jeg har ridd i salen de siste gangene jeg har ridd Bobbie på banen, og jeg grudde meg litt til å ri Bobbie i puta igjen, for det var så veldig behagelig å ri i sal. Men sant skal sies, jeg havnet i himmelen igjen. 

Det virket som om kroppen min har fått litt påminnelse på hvordan det er å sitte på en hest. Føltes som om jeg fikk litt ting på plass. Og Bobbie var rett og slett helt superkul å ri, med et trav som stadig kommer seg. Hun er inne i en periode hvor hun har forstått at galoppfatninger er en god ting, så ofte når jeg ber om trav, så kommer det gjerne en halvhjertet eller helhjertet galoppfatning istedet. Men i dag fant vi travknappen, og vi hadde noen herlige både samlinger og økninger.

Jeg kjenner at jeg må bli mer strukturert med det jeg gjør, for vi blir veldig vasende rundt. Jeg synes vi får til mye bra, men jeg må bli enda flinkere til å ri der jeg planlegger, og ikke minst planlegge. Det er jo faktisk det som gir en pekepinn på hvor godt hun er mellom hjelperne - det at vi kan gjøre gitte ting på gitte steder. At jeg kan kommunisere med Bobbie når jeg skal, og ikke at vi gjør en øvelse bare videre og videre fordi den skal bli litt bedre, eller fordi vi ikke fikk den helt til akkurat der, så da fortsetter vi en langside til. Dressurprogrammer er geniale i så henseende, og vi har såvidt hatt det litt artig med noen av øvelsene (særlig sidebevegelsene) i MB, riktig nok i skritt, og litt trav, men gøy er det! 

Og når vi er inne på trav. Der er Bobbie morsom. Vi driver fortsatt og prøver og bli enige om hvordan dette travet skal fungere, og det blir inniblant noen riktig fine samlinger, og finfine økninger ut igjen. I blant får jeg noe som ligner et passage-trav - uten at jeg har noe å sammenligne med, for jeg aner jo ikke hvordan dét kjennes ut, men det føles ut som slik jeg tror passage kjennes ut. Og ikke tolk meg feil, det er ikke snakk om at vi sitter og rir passage, på ingen måte. Langt derifra faktisk, men det er den nærmeste beskrivelsen jeg kommer den følelsen jeg har når Bobbie tar i. 

Også leter vi etter følelsen i samlingen i trav, og i dag var den ordentlig god ved flere anledninger. Det er jo så vanskelig, for jeg aner jo ikke hva jeg skal kjenne etter. Jeg aner jo ikke hvordan en god samling kjennes ut. Men det lille jeg har å forholde meg til er at det skal føles mindre. Og i dag føltes travbevegelsen mindre, men energisk, og med en hest ordentlig fram til hånden. Det var skikkelig artig!

Det er gøy å føle hvordan små endringer i kroppen min kan gjøre stor forskjell i Bobbies bevegelser, og hvordan jeg kan endre meg for å påvirke henne. Og ikke minst hvordan hun lar seg påvirke. 

Sjarmtrollet! :)

Ikke lett å ta bilde på det bekmørke jordet.

Så det å ri i puta igjen var bare reneste oppturen, og det var vanskelig å slutte og ri. Vi avslutta med en galoppfatning på hver hånd, hvor jeg med glede kan konstatere at venstregaloppen er bedre å fatte enn høyre! Det er kult, det! Bobbie (les: jeg) fattet en litt ruskete høyregalopp, men på venstre kunne jeg bare sitte tilbake, og fikk tre samlede galoppsprang som var mer opp og fram enn ned og fram, så da var det lite annet å gjøre enn å hoppe av og klø ponnitrollet både foran og bak, og fôre med godbiter (de bare foran...). 

Jeg føler meg så privilegert som får lov til å ha disse opplevelsene med Bobbie. Hun er rett og slett verdens kuleste ponni, og hva får kule ponnier gjøre når de er ferdige med å trene? De får selvsagt gjøre yndlingsaktiviteten sin: Vase i sikksakk over det snødekte jordet med snø til godt over knærne, opp til stallen hvor man alltids finner noen høystrå. Jeg satt bare på (gidder ikke gå over det jordet selv altså), og holdt i leietauet så det ikke falt i bakken. Det er en fantastisk følelse å la Bobbie få bestemme!

---

Vi skritta like gjerne inn i utestallen vi. Der fant Bobbie litt mat å knaske på. Velfortjent avslutning på finfin økt!