To hester = to turer

20.01.07 Janko og Fix har begge fått en fin liten trimtur, og Janko har hatt masse meninger om det meste i dag. Fix var overraskende rolig og flink, så å tilbringe fire og en halv time i stallen i dag var bare koselig. Og jeg har som vanlig gått amok med kameraet.

Inn? Næsj!
Våkna halv tolv av vekkeklokka i dag, og kom meg ikke ut av senga før i ett-tiden. Hoppa i stallklærne og brumma avgårde mot stallen. Var en tur innom Gregstallen og leverte røntgenbildene til Maren først, også var det rallykjøring opp bakken til stallen, og vips, fremme. Siden det har kommet litt snø de siste dagene har Janko og Lassi funnet ut at de kan bruke litt større deler av paddocen enn bare de tre kvadratmeterne de har gått (eller, stått) på den siste tiden.

​Fix og Charlot står inne for tiden, så jeg satte henne i boksen som for tiden er ledig og møkka boksen hennes før jeg tok Janko sin. Begge gikk ganske fort unna, det samme gjorde vannskiftet. La også betfiberet til bløt. Tenker jeg kommer til å holde meg til en halv liter betfiber og to liter vann, det blir en ganske grei konsistens av det. Hadde noen gulrotbiter oppi, så det blei etterhvert en skikkelig god grøt. Henta Janko i paddocen og han vimsa rundt bak meg på vei opp til døra. Da vi kom fram dit måtte han snuse litt rundt, kikke litt opp på Welly og kompani, vimse litt mer, og bare stå å se fin ut.

Prøvde å fortelle han at vi nesten måtte gå inn døra, men nehei! Det kunne jo være hestespisende monstre og troll og gudveithva innafor den døra (som vi bare går inn og ut hver dag, opptil flere ganger om dagen), så nei. Det var uaktuelt.
”Øffer skal liksom jeg gidde å gå inn’a? Jeg hakke lyst, tenk!” Prøvde å lirke litt på leietauet, men det var jo ikke noe morsomt, så da måtte han lage litt grinete ansikter. Altså, det var ikke snakk om heftige protester, det var bare det at han ikke hadde lyst å gå inn, så han stod bare og stritta litt i mot når jeg dro litt i leietauet. Det tok ikke lange tiden før han fant ut at monstrene og trollene antagelig ville spist meg om de hadde vært virkelige, og jeg stod jo der. Så da var det greit å komme inn.

Fluffy
Det har (utrolig nok) ikke falt noen verdens ting fra himmelen i dag, pluss at det var hardt og litt snø i paddocen, og det resulterte i HELT tørr hest! Tilogmed hovskjegget var tørt. Og med tørt hovskjegg så er det ikke mye jeg kan gjøre annet enn å ta bilde av det. Sett noe så nydelig, pusete og herlig? Hadde ikke gjort meg noe å hatt det som kosebamse i senga om natta.

Muggpatruljen og kampen mot pelsen
Med helt knusktørre bein måtte jeg virkelig benytte meg av sjansen å kjenne etter mugg. Har ikke merka noe til det tidligere i år, noe som jo er helt utrolig med tanke på all den gjørma som har vært. Satt meg ned på huk ved bakbeina hans og omtrent masserte rundt for å komme meg inn til huden og ikke bare kjenne pelsen. På venstre bakbein, foran på kronranden fant jeg noe ulumskheter, men om jeg ikke husker helt feil, så har han hatt et sår der en stund tilbake, så jeg regner med at det bare er det som har grodd, og at det var litt skorpe som hang igjen. Jeg får følge litt med på det fremover, men jeg tror ikke det skal være noe farlig. De tre andre beina var helt fine, ingenting å kjenne. Tok opp kampen med pelsen igjen i dag. Det er en stund siden sist jeg har vært på krigsstien, men i dag benyttet jeg muligheten. Fikk av endel pels, men det er nok fortsatt en god del igjen. Børsta han i ansiktet med den mykeste børsten jeg har, og han nyter det virkelig. Tror ikke helt han liker å innrømme det, men han står helt stille og bare koser seg når jeg børster med den. Gode plutten. Henta hodelaget og dressen min og kledde på meg selv dressen og Janko hodelaget etter jeg hadde varma bittet godt og lenge. Var så deilig å slippe å tenke på reflekser, og bare kunne dra ut og ri.

Vimsen Janko
Plasserte Janko med nesa neddi møkkadynga, som da er en traktorskuffe. Krabba opp på skuffa og kravla meg opp på Janko mens han stod stille og var veldig interessert i det som var oppi møkkahaugen. Tusla oss nedover mot veien, og fortsatte med nesa mot Rimi. Planen var Kalsethola den ”motsatte veien”. Jeg veit ikke helt, men jeg ser på når vi rir fra venstre til høyre som den riktige veien, og fra høyre til venstre som den motsatte. Det har bare blitt sånn. Jeg rei iallefall ned mot Rimi og Janko vimsa til høyre og venstre på veien og var rett og slett skikkelig ustrukturert. Han synes fortsatt verden på andre siden av veien er hysterisk spennende, så han gikk og kikka og kikka til venstre. Han er egentlig ganske søt også, for han synes ting er litt skummelt, men han vil allikevel gå rett bort å finne ut hva det er. I dag var det et par barn på den andre siden av veien som bare var megaspennende! Han gikk å kikka på dem, og som jeg lærte på kjøreskolen: Der man ser, der havner man. Janko er det perfekte eksemplet på dette. Han fulgte veldig godt med på disse barna på andre siden av veien mens han gikk avgårde. Det tok ikke mange stegene før han var utti grøftekanten som skiller veien og fortauet. At det plutselig blei tredve centimeter mer snø og mye tyngre å gå, nei, det hadde da ikke noe å si? Han var på god vei ut mot veien, men jeg tok affere og svingte han pent tilbake på fortauet igjen. Litt fornærma fordi han ikke fikk sjekke ut hva barna dreiv med, men det blei fort glemt da han fant ut at han kunne vimse frem og tilbake langs fortauet igjen. Vi nærma oss Rimi, men før vi kom så langt spratt det en buss fram fra et hushjørne, og Janko var bare nødt til å bråstoppe og strekke øra så langt fram som han kunne. Jeg fikk litt bråstopp-følelse, type: Jeg-er-på-vei-fremover, -hesten-stopper, -jeg-må-visst-også-stoppe, -jeg-må-bakover-igjen-for-å-komme-på-lik-linje-med-hesten. Og alt dette skjer på toppen ett sekund. Jeg sa pent i fra til Janko at bussen ikke ville spise han. Han visste ikke helt om han var enig med meg, men han fant ut at jeg var til å stole på, så han gikk videre. Det kan skje mye spennende på vei ned til Rimi (det er ikke mange hundre meterne ned dit, men det kan fort bli en actionfylt strekke). I dag blei vi også tatt bilde av av en fyr på vei hjem fra butikken. Han dro bare frem kamera da vi kom tuslende, og tok et bilde. Hadde vel ikke gjort noe om han hadde spurt først, men for all del. Om vi havner i et fotoalbum hos en fyr så gjør da vel ikke det noe.

Sprø hest
Vi kom oss trygt forbi Rimi og skritta videre. Jeg kom plutselig på at jeg kun har ridd Kalsethola motsatt vei en gang før, og jeg er ikke den beste til å huske nye veier, så jeg blei plutselig veldig usikker på hvor jeg skulle ri. Rei bort til veiundergangen som jeg visste jeg skulle under, også var det inn i et byggefelt og prøve å finne riktig vei. Jeg fant ikke riktig vei, men jeg fant en annen vei som gjorde at jeg havnet ved kirkegården uansett. Og da vi kom fram dit starta moroa. Plutselig ville ikke Janko gå frem. Nix, det var bare uaktuelt. Han trippa sidelengs, litt bakover, ville snu, alt annet enn å følge den veien vi skulle. Det er denne veien jeg før holdt på å bli overtroisk ved, fordi han alltid har tulla der. Og hadde jeg ikke visst det at det er grisefjøs der, så hadde jeg antagelig sett spøkelser selv også. Beit meg merke i at vinden kom fra grisefjøset og mot oss, så jeg skjønte tegninga. Men allikevel, han kan nå gå. Vi diskuterte litt frem og tilbake, og han svarte på sjenkel ved å rygge. Fikk han litt frem og han trippa og trippa. Plutselig fikk han øye på en stor tilhenger som stod parkert på siden av veien (som hadde stått der hele tiden, og som han hele tiden hadde sett). Den blei helt plutselig megaskummel, og den skulle han iallefall ikke gå forbi nei! Det kunne jeg liksom bare drømme om. Vi hadde en ganske heftig diskusjon hvorvidt han skulle gå fremover, tilsiden eller bakover, og han prøvde å overbevise meg om at hengeren ville sluke han hel uten å tygge! Jeg hadde et svare strev med å følge med hesten hvorenn han trippet, samtidig som jeg prøvde å overbevise han om at det var fremover vi skulle samme hva han mente. Det er ikke barebare å dingle rundt barbak på en hest som har beina i alle retninger på samme tidspunkt, og samtidig prøve å være så snill og overbevisende som mulig. Vi kom etterhvert fram til en løsning, og Janko sneik seg forbi hengeren så langt til venstre som han kunne.

Jeg stoppa han etter vi hadde gått forbi, for jeg måtte jo ha et bilde av dette store hesteslukende monsteret. Riktig så skummelt var det ja! Da vi hadde passert det var det trippeti-trippeti-tripp videre, hodet over skylaget, ørene på stilker og stressa hest. Veldig gøy å sitte på barbak ja. Vi diskuterte oss bortover veien i varierende tempo. Janko ville helst løpe fortest mulig forbi, jeg trivdes best i noe som kunne ligne på skritt. Vi klarte å holde det sånn størstedelen av veien forbi gården og griselåven, men litt småtrav måtte til. Med en gang vi var forbi gården var Janko helt seg selv igjen, rolig, med øra ut til siden, hodet i bakken og tassa avgårde. Tydelig at det stedet der gjør noe med han altså.

Tusle videre
Vi skritta opp Kalsethola. Janko mente han kunne trave, for det var litt enklere, men jeg sa skritt, så da holdt han det. Jeg har hørt at hester er late dyr, så de vil gjerne gå i spor som er gått i før da det er lettere for dem. Janko hadde mulighet for å gå i bilspor som var oppkjørte, men neida. Mye morsommere å gå midt i mellom. Han fikk nå lov til det, det er bare god trim for han det. Han pusta seg opp bakken, og gravemaskinen som stod på toppen der var ikke skummel i det heletatt, noe den har vært før (dog fra andre veien). Har ikke vært der oppe når det har vært lyst før, så jeg måtte utnytte muligheten for å ta et lite bilde av litt av Volda. Koselig liten by!
Vi skritta ned igjen, og hadde litt stopp på veien nedover bare for å trene litt på å stå stille, og slik at jeg kunne få tatt noen bilder. Her er vi blant annet på vei gjennom en liten treskog, snart nede ved veien rundt vannet.

Da vi var kommet ned til veien rundt vannet og mot fotballbanen måtte jeg igjen ha litt bildepause for det har kommet litt is på vannet, og det var så utrolig stilig.
Måtte også ta bilde av to båter som ligger så pent dratt opp fra vannet. Litt fulle av vann, men litt idyllisk. Blei ikke fornøyd med bildet sånn egentlig, men men.
Vi skritta avgårde, og jeg knipsa bilder i hytt og pine. Ett blei av manen til Janko med ørene hans i bakgrunnen. De lurer antagelig litt på hva jeg driver og fikler med oppi der.

Trente litt mer på å stå stille, og Janko synes det var fryktelig kjedelig. Han kikka både hit og dit, og måtte følge veldig godt med bak seg. Jeg sitter her oppå Janko, og det er beinet mitt som synes nederst her. Men jeg skjønner han godt. Viktig å ha kontroll på hva som skjer bak seg også må vite!

Paddocbilder
Vi tusla oss pent hjem, og vel hjemme slapp jeg han bare rett ut i paddocen, tok bare av hodelaget. Lassi synes livet var fryktelig urettferdig siden det var Janko som skulle ut og ikke hun som skulle inn. Men hun var enig med seg selv om at det var koselig at Janko kom. Så da måtte hun bort i Jankorompe og lukte litt på den. Viktig å vite at det er riktig hest som kommer. Det kan riktignok se ut som om Janko ikke var helt enig i det.

Har man vært på tur så er det jo en selvfølge at man må på do når man kommer hjem. Når man ikke blir satt inn og kan tisse i boksen, nei, da får man tisse ute da. Verre enn det er det ikke. Og jeg fikk bekreftet det at når våren kommer så er det ikke bare halen til Janko som skal vaskes. Jeg mistenker at gummihanskene må frem igjen da gitt.

Janko synes det er veldig spennende å følge med på hva som skjer nede på veien, og det resulterer i en hel haug med knipsing av bilder fra meg. Plutten står jo så fiiiint!

Lassi var veldig uenig i at Janko skulle få all oppmerksomheten, og frøkna er jo ikke dum, så hun fant ut at dersom hun gjorde noen artige grimaser så blei også hun tatt bilde av. Som tenkt så gjort! Man kan jo ikke la være å ta bilde av noe slikt.
Jeg gikk tilbake til Janko igjen, og fikk flere fine bilder av han. Vakre lille Jankoen min!

Lassi skjønte tegninga at hun ikke var interessant mer, så da måtte hun finne på noe annet. Hm, hva kunne det være? Joda! Lassi veit! Og igjen blei oppmerksomheten min dratt mot henne, og hun var riktig så fornøyd.

Fix på tur
Ingvild kom opp i stallen i det jeg dreiv og tok bilder av hestene, og jeg hadde avtalt med henne at vi kunne ri tur sammen. Vi gikk inn i stallen og Ingvild møkka boksen til Lassi. Jeg var sliten, og måtte uansett vente på at Ingvild fikk møkka ferdig, så jeg satte meg på yndlingsplassen min i stallen: Krybba til Lassi. Et helt genialt sted å sitte, annet enn at beina sovner sånn over lang tid. Men det er et problem man ikke tenker på.
Jeg satt pent i krybba til Lassi mens Ingvild møkka. Da hun var ferdig henta hun Lassi i paddocen, jeg kledde av Fix dekkena hennes og børsta over henne. Kledde på henne både sal, hodelag og reflekser, og vips så var vi klare for tur. Stine holdt på å gi mat til Charlot (som står ved siden av Fix), og Fix synes livet var megaurettferdig siden hun ikke fikk noe. Uansett hvor langt hun strakk seg, og hvor pent hun spurte, så fikk hun ikke noe. Dårlig gjort!
Ingvild skulle ri barbak, så jeg ga henne bein opp, henta Fix og jumpa opp på henne. Var litt spent på hvordan hun ville være, i og med at hun står inne om dagen, men første stegene kjentes helt ut som de pleier, så det virka greit. Vi skritta bortover langs veien, og Fix gikk godt frem (som alltid). Herlig liten fjording den frøkna. Finnes ikke ponnisteg i henne i det heletatt, og så positiv og fremover. Skikkelig artig! Lassi dansa og spratt og småtrava litt her og litt der, men Ingvild hang utrolig nok på. Vi rei opp en vei mot byggefeltet hvor vi trava. Fix var helt skjønn, og pusta og peste på vei oppover. Ingvild, som rei først, fatta galopp og vi fulgte med. Kjempegøy å galoppere i snøen mente Fix, men hun synes Lassi gikk litt sakte, så det blei enklere å trave. Lassi gikk også ned i trav etterhvert, og vi trava siste stykke opp. I det vi kom opp på veien og opp på fortauet fant Lassi ut at ”Yikes! Vi er på vei hjem! Dit skal jeg! Nå!” også forsvant hun nedover veien i raskt trav. Jeg var litt spent på hvordan Fix ville reagere. Hun prøvde å følge etter i trav, men det var to steg, også var det ned i skritt igjen før hun tuslet sakte nedover til Lassi, som Ingvild hadde fått stoppa. Hadde egentlig forventa at hun ville prøve mer iherdig å løpe etter, men neida. Flink liten Fixfax! Fix er jo ikke akkurat kjent for å være helt trafikksikker, særlig ikke når det kommer til større kjøretøy som kommer bakfra. Heldigvis kom ikke noen av dem i dag, men det kom en bil med tilhenger som skrangla. Den var pittelitt skummel, så hun måtte ta et lite byks til siden, men det blei med det, og resten av turen foregikk i skritt. Ikke mer reaksjoner på biler i det heletatt. Hun skritta i et godt tempo hjemover og det er virkelig gøy å sitte på henne når hun går så på. Skjønn frøken! Vi kom oss hjem og jeg salte av. Skulle ta av refleksene på beina hennes, og hun er jo litt spesiell denne frøkna, så bakbeina er skumle når folk tar på dem. Men i dag var det helt greit at jeg tok på dem, så jeg fikk både tatt på og av refleksene uten at hun så mye som rørte på et bakbein. Da var det masse kos og klapp og godstemme.

Kveldsmat
La silo i krybba til Janko, og i krybba til Fix. Klokka nærma seg seks, så jeg tok med meg leietauet og fiska inn Janko fra paddocen. Han var litt fornærma for at jeg ikke hadde med meg noe godt til han (noe jeg alltid har når jeg henter han i paddocen), men jeg gadd ikke siden han skulle rett inn til mat. La bare leietauet rundt halsen på han, og han fulgte pent med inn. Ikke noe problem å stoppe når jeg ba om det, og kom pent etter når jeg ba om det. Plasserte han i boksen hvor han fort fant siloen sin.
Gjorde klar resten av fôret til Janko og satt bøtta under krybba. Huska også å strø ølgjæret over siloen til Fixen. Så at det var noe som mangla på henne, og det tok meg ikke mer enn et halvt sekund å huske at hun skal ha på seg dekken. Kledde de på henne og alt var klart for å si natta til hestene for min del. Pusla litt rundt i stallen, så litt på Stine som vaska beina til Charlot og bare surra. Kom meg etterhvert ut til bilen og brummet meg hjemover.
Lang dag i stallen, men det er jo bare så utrolig koselig når man kan ri på tur i varm dress på koselige hester, masse snø og kose seg som bare det! Lykkelig tror jeg er et beskrivende ord!