Tre år etter, og fire uker etter

Det tar kanskje litt tid, men ingen skal komme her å si at det ikke er utvikling.

​For ganske nøyaktig tre år siden la jeg ut denne statusen på Facebook: 

Det har bare tatt et år og noen måneder. I dag, for første gang, så jeg en lyspære bli tent over Bobbies hode da vi forsøkte oss på en vektforskyvning bakover/halvparade i paraden. For første gang fikk jeg et (litt mer) korrekt svar utover at hun bare drar ned rullgardina og sier: "Dette kan jeg ikke!" Den lyspæra var ordentlig deilig å se! ♥

For omtrent fire uker siden la jeg ut denne bloggen: Når det bare skjer, hvor Bobbie gjorde sitt første ordentlige skoleholdt noen sinne. 

Samtidig la jeg til pisken i sjenkelleiet på innvendig side for å få hun til å runde seg fram og rundt innvending sjenkel. 

Hun misforstod meg litt grunnet pisken, så i stedet for å bli med meg fram, samlet hun seg. Men takket være den innvendige sjenkelen hadde hun med seg fram-tanken i samlingen, og resultatet ble et perfekt skoleholdt.

Slik som man seg på bilder av de proffe. Og hun holdt det som om det var den letteste tingen i verden.

Og nå har jeg fått dette bildet, av Bobbie og meg som varmer opp før en rideøkt her for noen dager siden.  

Jeg har brukt noen dager på å se på det. Stirre på det, faktisk. Nyte det. Jeg DIGGER det! Sjekk ponnien min, liksom! ♥

Dette bildet illustrerer helt og holdent følelsen jeg hadde i bloggen jeg skreiv for fire uker siden. Det illustrerer Bobbies følelse av forståelse. Min følelse av forståelse. Det illustrerer utviklingen vi har hatt på tre år, fra den første forståelsen, til nå dette. Jeg kan sikkert dra fram utallige eksempler med bilder av Bobbie som kaster seg i alle retninger i forsøk på skoleparaden, men etter den dagen for noen uker siden har det bare løsnet noe. Nei, vi ser ikke slik ut hver gang vi prøver, men vi dukker stadig mer innom følelsen av mer og mer riktig. Dette er bildet er heller ikke perfekt, men det er så vilt mye bedre enn hva vi noen sinne har gjort, og det beskriver så godt hvor vi har kommet på veien. 

Jeg er stolt, stolt, stolt av det fantastiske lille dametrollet! Tenk at det går an å være så kul =D