Tror jeg har fått solstikk!

Solstikk = "Sykdom forårsaket av direkte varmepåvirkning fra solstråler med lokal oppheting av hjernen." Jeg tror min fornuft-del ble satt ut av spill et lite øyeblikk her.

Sprang har ikke vært mye på plakaten dette året. Jeg rei noen bommer den 3. mars og hoppet litt uplanlagt et par hinder den 15. mars. Bobbie har løshoppet tre-fire ganger i år, og det er det vi har sett av slike spraglete pinner. Hva som fikk meg til å planlegge å hoppe - på utebana - det vet jeg enda ikke, men jeg hadde nå lyst til det (av en eller annen merkelig grunn), så da ble det slik. 

I godt selskap med Maren (som jeg skal takke for bilene og filmen) og Axel tuslet vi ned på banen lørdags morgen og banen hadde jeg allerede bygd. To kryss på "diagonalen", en rekk på langsiden og en oxer på kortsiden (kortsiden som forøvrig måler 42 meter, så særlig kort er den ikke).

Bekymringene mine var mange. Bobbie har tidligere vært rimelig bompete når vi har forsøkt oss over noen hinder. Bobbie synes hele langsiden langs skogen er skummel. Genrelt sett er utebana ganske skummel og bomping har foregått også uten hinder. Hva skjer da når man legger sammen to bompefaktorer? Jo - selvsagt: Minus og minus gir pluss!

Bobbie bompet ikke en eneste gang! Hun hoppet som en stjerne over hinderne og var bare superflink!

Vi hoppet først litt rundt på de forskjellige hinderne, og Bobbie var bare helt super! Jeg kunne galoppere rundt, styre mot hinderne hovedsakelig med vekt, ja, rett og slett bare cruise! Kjempegøy var det, og ikke en eneste antydning til hopp og sprett.

Det morsomme er jo at Bobbie er vant til å stoppe hvis jeg slutter å ri, og det kom tydelig fram at vi ikke er helt sammensveiset på sprangbanen enda, for hver minste lille gang jeg kom litt i ubalanse eller ikke var tydelig på at vi skulle fortsette framover, så stoppet hun. "Var jeg flink nå? Ja? Jeg var det, sant?" Så flyten kan vi ikke akkurat si at vi har helt enda, men vi kom oss både over ett og to og tre hinder sammenhengende etterhvert, så jeg skal ikke klage! Og mye heller at frøken Bump stopper etter hinderet, enn at hun bumper.

Siden det gikk så bra fikk jeg Maren til å heve noen av hinderne. Den røde rekken ble som den var, oxeren var samme høyde, men litt breiere, det ene krysset ble en rekk på 60 og det andre en rekk på 70! Vi har kun hoppet 70 sammen én gang før, men vi måtte bare prøve. Og Bobbie hoppet over som om hun aldri skulle gjort annet!

Fineste, konsentrerte Bobbie over 70 centimeter uten problemer!

Sprangøkta gikk over all forventning, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er superstolt av Bobbie! Det som er ekstra gøy å tenke på, er at jeg tror at mye av grunnen for at det gikk så bra er alt det arbeidet vi har gjort i dressuren den siste tiden. Mye fokus på galopp, og mye arbeid ute. Og det er virkelig ingen ting som er morsommere å innse enn at den dressuren man strever og jobber med faktisk gir seg utslag på andre arenaer også, være seg tur eller på sprangbanen. Det er en ordentlig god følelse, og det er jo i grunnen derfor jeg rir dressur - for å få en lydig hest, uavhengig av hva vi gjør! And it works! Gøy.

Denne gangen fristet det faktisk til gjentagelse!