Turtroll tilbakelegger 12 kilometer

Endelig kom sola! Og jeg var ikke vanskelig å be - Damene skulle på tur.

Jeg er vel den som kom heldigst ut på dette bildet, sånn rent størrelsesmessig (selv om jeg ser litt firkanta ut). Det er kanskje ikke nødvendig å si, men proporsjonene er nok pittelitt feil her.

Jeg kjenner at min turmotivasjon stadig blir større, og med varme solstråler og blå himmel så spratt jeg nesten ut av senga og dura i stallen til morran i dag. Damene skulle få lufte seg på tur! De var ikke helt forberedt på det jeg skulle dra dem med ut på, men vi kom oss nå hjem igjen.

Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi ikke akkurat har den beste kondisen, men vi jobber i det minste med saken. Så 12 kilometer er nok ikke så langt for noen, men for andre (som oss) er det mer enn langt nok, i alle fall slik ting er nå. Største delen av turen foregikk i skritt, men med første delen i ganske bratt oppoverbakke, og deler av turen på flat grusvei som oppfordret til trav, så ble det litt pusting allikevel.

Turtroll nr. 2 lurer fælt på hva som skjer. Lite vet hun hva som venter henne.

Når man først legger ut på en totimerstur, og har to hester man skal trimme, så er ingen ting bedre enn å ta med seg den ene på slep. Bobbie fikk gleden av å være påheng i dag, men det var på ingen måte påhengsmotor hun var. Når det er sagt, så var hun flink, altså. Veldig flink! Bortsett fra de tre gangene hun streika. Første gangen var da vi trava bortover grusveien. Plutselig bare gikk hun ned i skritt. For da skulle Damen skritte nemlig. Andre og tredje gangen bare stoppa hun. Og for dere som har ridd med håndhest, så veit dere kanskje hvor ufattelig upraktisk det er når håndhesten stopper sånn helt ut av det blå. Har mulig fått litt lengre armer i dag. Men når vi fikk prata litt sammen og jeg fikk fortalt henne at vi faktisk måtte hjem også, så tusla hun etter.

Bobbie har alltid vært en frøken som har hatt følelsene litt utenpå kroppen. Det er ganske lett å se hva hun tenker og mener. De to siste kilometerne på vei hjem var det ikke så vanskelig å forstå hva Bobbie mente.

Frøkna er tydelig i sin tale etter ei mil på tur.

Men alt i alt: Totimerstur er deilig! Og etter hvert vil forhåpentligvis frøken fryd komme i bedre form, så kanskje vi kan bruke litt kortere tid på løypene. Og selv Svarta som egentlig er i ganske grei form, var rimelig sliten etter dagens tur.

Vi så sooooola!

Svarta var stødig tethest, og geleidet oss opp igjennom høstfargene.

Rufsedamene som trasker seg på tur. Svarta fikk være bootsbærer for Bobbie, som fikk lufte tottene de siste kilometerne hjem.

GPS'en var ganske på villspor de fire første kilometerne. Vi gikk først ganske så rett fram på Sankt Mikales Veg før vi gikk oppover veien der 11km-merket er. Og litt unøyaktig da vi fra 5-7 km rei samme vei fram og tilbake. Men det viser en grovskisse av ruta.

Det var rett og slett en superherlig tur, som ble avslutta med at Damene fikk stupe ned i lunsjen som ble servert i det øyeblikket vi kom hjem. Nå får bare været holde seg nogen lunde pent, så skal vi trimme mer, vi!