Ukeselev i Sverige

Andre uka i november pakket jeg Bobbie på hengeren og kjørte til Sverige hvor vi fikk en uke proppet med lærdom, inspirasjon og glede. Vi var ukeselever hos Christofer og Rebecca Dahlgren.

Vi vasket ned hele stallen før karantenen ble opphevet.

Det er sjeldent jeg er så spent før jeg skal ut å reise. Avreisetidspunktet var søndag 12. november, og 28. august ble stallen satt i karantene grunnet kverke. Vi hadde flere oppturer hvor vi trodde at stallen skulle åpne igjen, men gikk på flere tilbakeslag. Helga før jeg skulle reise hadde vi hatt hester friske i 4 uker, og hele stallen, alt utstyr og gjerder ble vasket og desinfisert. Mandag 6. november ble all dokumentasjon sendt inn til Mattilsynet, og vi regnet med å bli åpnet med en gang. Dagene gikk og da de ble torsdag 9. november hadde jeg hjertet i halsen og lurte på om turen min kom til å gå åt skogen. En telefon til Mattilsynet med en salig blanding av småfrustert og småirritert stemme fra min side, så gikk det en time og karantenen var offisielt opphevet. Jeg kunne reise! Jeg hadde ikke turt å skrive noe om det på sosiale medier i forkant, i frykt for å jinxe det. Jeg turte egentlig ikke skrive noe særlig om turen før jeg hadde pakka hengeren og alt var klart. Først da jeg stod på grensa til Sverige kunne jeg liksom senke skuldrene. Etter to avlyste kurs gjennom høsten, og følelsen av å ha vært innelåst på stallens områder i 2,5 måned, skulle jeg få den hesteferien jeg hadde drømt om siden i fjor. 

---

Bobbie spiser betfiber på toll-stopp inn i Sverige.

Bobbie stod rimelig greit nedover til Sverige, men kjedet seg litt siste delen. Det takles fint med en ekstra matservering før ankomst. Da vi kom fram var heldigvis ferie-venninnene mine Stine og Veronica allerede på plass, og de geleidet oss til riktig plass, viste oss paddocken Bobbie skulle stå i, boksen inne og salrommet (for vi ukeselevene fikk et helt eget salrom på deling!). Vi pakket ut tingene våre og etterhvert kom også Silje som skulle være med sammen med oss denne uka. Bobbie taklet livet på ny plass helt fint, og synes det var topp at det var gress i paddocken hennes. Litt før klokka åtte tok vi inn hestene, fôret dem kvelds, kjørte inn og hentet pizza, og videre til Falkangen hvor vi skulle sove. Det var fire småspente tobeintinger som fant senga den kvelden. 

---

---

Første dagen er alltid spennende, men Stine og Veronica er rutinerte ukeselever hos C&R, og Silje har vært der en gang før. De kjente til rutinene og jeg hang bare på. Hestene fikk komme ut klokka åtte og vi brukte morgenen på å kikke på C&R trene sine hester før det var vår tur med hestene våre. Hver dag hadde vi én time for Christofer og én time for Rebecca, og jeg startet med min time for Rebecca. Hun lurte på hva jeg ønsket, og jeg forklarte at mitt fokus i hovedsak er akademisk, men at jeg egentlig var mest åpen for å se hvilke ting hun kunne vise meg som jeg kunne ta med inn i den akademiske verdenen min. Hun vet jo godt hva Christofer driver med, og de får jo hjelp av hverandre, så jeg var sikker på at det var noe hun kunne bidra med. Og bare på denne første halvtimen snudde Rebecca opp ned på min treningstanke. Målet var å få mer bevegelse i Bobbies boger. Dette skulle vi få gjennom å legge til sticken/pisken i innvendig sjenkelleie slik at hun bøyde seg og senket hodet samtidig. På den måten begynner man å lære inn hesten at innvendig sjenkel betyr "slapp av og rund deg". Den nøkkelen har vist seg å være helt magisk for meg i etterkant. 

For å hjelpe Bobbie med søkningen ned brukte vi mye at jeg selv satt meg ned. Bobbie tok poenget overraskende fort, og det ble en veldig spennende første time som skulle legge grunnlag for mange tanker senere. 

Bobbie og jeg trener på at pisken mot innvendig sjenkelleie skal bety at Bobbie skal bøye seg og senke hodet. Smart!

Bobbie fikk komme ut igjen med litt mat, og vi kjørte opp til Kinnekullegården hvor vi spiste en fantastisk lunsj. Nede igjen hos C&R fortsatte dagen med at de trente hester, og at vi trente hestene våre. Min neste time var for Christofer. Og denne timen slo lynet ned i Bobbie. Jeg tenkte jeg ville ha én time fra bakken for Christofer, og jeg viste litt hva vi jobber med og hvordan Bobbie beveget seg. Også greit med tanke på at hun hadde en lang hengertur i kroppen fra dagen før. Christofer spurte meg hvordan det gikk med samlingen for hånd og jeg trakk på skuldrene og svarte "njææh..". Jeg fikk vise hva vi gjør, og Bobbie var sånn normalt pushy uten egentlig å forstå hva jeg mente (ikke så rart, jeg forstår det jo egentlig ikke sjøl heller...). Christofer lurte om på om han kunne få kjenne på Bobbie, og til å være en rød frøkenpøken som antagelig har surret sin tobeinte rytter ganske godt rundt lillefingeren, så møtte Bobbie her en som ikke ga ved dørene. Beskjeden Bobbie fikk var å bevege bakbeina fram uten å legge vekt i hånda. Bobbie ble rimelig frustrert og prøvde sånn omtrent alt mulig man kan prøve, men uansett hvor hun var, var også Christofer for å korrigere henne tilbake på plass, i mer riktig retning. Når han fikk rett svar fikk hun umiddelbart ettergift og ros.

Det skal ikke legges skjul på at Bobbie hadde noen momenter hvor hun var ganske frustrert. Det hjalp verken å vise fine forsøk på levader (som hun somregel får ros for fordi jeg bare synes hun er flink) eller å galoppere på stedet. Hun skulle gjøre én ting - gå fram - og den tingen skulle gjøres korrekt. Det som var fascinerende å se var Christofers timing og evne til å gi ettergift i rett tidspunkt. Jeg tror han hadde henne i hånda i fem minutter, og uansett hvor mye jeg prøver å forklare, så klarer jeg ikke beskrive den følelsen jeg hadde da jeg fikk tilbake Bobbie etter de fem minuttene. Det var som om hun var lett som en fjær. Jeg kunne smatte på henne og hun tok opp takten umiddelbart uten å dytte et gram i hånda mi. Den følelsen var bare helt utrolig. Jeg har skrevet i notatene mine "snakk om quick fix på en evigvarende utfordring". ​

Den økta var ikke bare en økt hvor Bobbie forstod. Det var en økt hvor jeg forstod. Kanskje ikke så mye forståelse som jeg kan forklare videre til noen, men mer en følelse, en fornemmelse, et glimt inn i framtiden, og ikke minst muligheten til å se at Bobbie faktisk kan samle seg på samme måte som man ser disse fancypancy, høyt utdanna hestene. Det gjelder bare å forklare henne det på riktig måte. Og der er Christofer piiiiittelitt bedre enn meg. Et lite hårstrå bedre, liksom. Jeg har brukt 6 år, han brukte 5 minutter. Say no more...

Første dagen ga masse rom for tanker og grublerier, og enda så hadde jeg 8 (!) undervisningstimer igjen de neste dagene! Kunne ikke annet enn å bli bra det. 

Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥