Utvendig skulder over innvendig seteben

Sits, sits og mer sits. Det føltes så tungt der og da, men i etterkant har jeg forstått det mye bedre.

Time nummer to for Michelle rei jeg. Her gikk vi igjen i dypet på sitsen min, og selv om jeg hadde tanker om å vise både det ene og det andre, så fikk Michelle meg tilbake og ned på jorda igjen.

Ingen ting funker dersom sitsen ikke funker!

Så vi nerdet oss inn i sitsen min. Jeg fikk en lyspære tent over hodet hva angår det å faktisk sitte ned på innvendig seteben. Så var det bare det å få det til.

Jeg fikk også kjenne mer på det å være rett, noe man selvsagt tror man er hele tiden - helt til noen påpeker at du ikke er det. Så blir man rettet på, med følelsen om at man da sitter helt og totalt skeivt. Den følelsen består helt til man er så heldig å i etterkant få se noen av de flotte bildene som er tatt mens man rei. Da innser man plutselig at der man følte seg mest skeiv, var der man faktisk var mest rett.

Det er noen utvalgte ting som særlig har festet seg etter økta:

"Flytt utvendig skulder over innvendig seteben." - Jeg lener meg for mye utover.
"Tenk på fienden i midten. Han skal du nå!" - Bevegelsen på volte går innover i volta, jeg må følge med og ikke henge igjen på utsiden.
"Tenk at hesten skal gi din innvendige sjenkel en klem." - For å få korrekt bøyning.
"Utvendig seteben blokkerer utvendig skulder sitt løft." - Jeg sitter på utvendig setebein, ikke innvendig.

Timen ble brukt til mye detaljpirk på sits, så jeg velger å legge ut noen glimt fra økta som snille Thea Kristine Nilsen tok av oss. Skal vi tro bildene jobba vi uhyre masse i trav, og bare litt i skritt, men det var naturlig nok motsatt som var tilfelle. Det er bare mye finere bilder i trav.

Jobber med å kjenne og føle i skritt. Her er utvendig skulder for langt tilbake.

Bobbie i et fremover og ganske åpent skritt, med stort innundergripen av bakbeina.

Litt kortere ramme i skritt. Jeg må lære meg å korte opp tøylene når jeg samler.

Trav på venstrehånd. Deilig å se at Bobbie stadig klarer å finne balansen bedre og bedre i en litt lengre ramme!

Litt innkortning på høyre hånd. Hovedsakelig for setet - løse tøyler. Jeg må allikevel huske å korte dem litt opp.

Det svinger så mye, mye bedre nå enn før, og det er så gøy! Dette er en av de bildene jeg er mest fornøyd med etter økta.

Vi begynner faktisk å kunne trave frem og ned i balanse. O lykke!

Måtte ha med dette bildet. Det er sjeldent Bobbie faller bak lodd, men det skjer altså oss også en gang innimellom! Heldigvis ikke fordi jeg holder for stramt i tøylene. Den er så løs at den krøller seg på skuldra hennes. Tungt arbeid, synes Bobbie!

Versade i trav med ryttersmil! En utvendig skulder som begynner å løfte seg som resultat av kraftoverførsel fra innvendig bak. Glede!

Samling i trav - med alt (alt, alt) for lange tøyler. Igjen: Note to self: Kort opp tøylene!

Balansert Bobbie i frem og ned på venstrehånd. Ikke like balansert rytter, men noe må vi da trene på.

Samlet Bobbie, litt over hånden.

Mangler litt stilling, men kraftøverførselen bakfra og fremover begynner å komme seg!

Om jeg er stolt? Ja - det er jeg faktisk. Så får jantelov bare være jantelov! Det har skjedd mye i traven til Bobbie den siste tiden, og jeg kjenner at jeg bare storgleder meg til fortsettelsen! Vi begynner å finne mer og mer balanse både i frem og ned og i samlingen. Og samlingen blir stadig bedre. Det er virkelig gøy å kjenne denne utviklingen. Og ekstra gøy var det å ta med Michelles ord hjem igjen og begynne å bearbeide det på egenhånd. Ikke tvil et sekund om at Michelle er unik til å si de tingene man trenger å høre.

Drømmefrøken!

Tredje og siste timen for Michelle ble noe mer luftig enn jeg trodde, men heldigvis også med mange gode momenter. Blogg kommer!