Vår aller første sløyfe

Joda, vi har fått sløyfer før, på utstilling. Men det er fordi Bobbie har sett pen ut. Aldri før har vi fått en sløyfe fordi vi har gjort noe. Som å hoppe en sprangbane. Det har vi nå! 

Jeg er nødt til å starte denne bloggen med å rose Hedemarken rideklubb for et supert initiativ i forkant av det utvida klubbstevnet som skulle holdes på stallen jeg står på. Personlig har jeg verken lyst eller interesse av å betale for å gjøre både Bobbie og meg stevneklare på papiret, ei har jeg lyst til å være med i en klubb for tiden. Men jeg har jo lyst å være med å ha det litt gøy innimellom. Så når klubben inviterer til rekrutthopping i forkant av stevnet, hvor alle, både store og små, kan være med, da blir sånne særinger som meg ganske glad! Jeg meldte Bobbie og meg på i 60 centimeter, og lørdags morgen var vi klare til dyst sammen med Maren og Axel. Dette etter at jeg hadde overraskende funnet stevnejakka mi i skapet hjemme. At den mangler to knapper og antagelig kan dateres tilbake til Janko-tiden min, det tar vi ikke så nøye. Litt fancy måtte vi da se ut når vi først starta "stevne". 

Rekrutthopping er artig for unga! =D

Takket være supersnille Marte og Ingrid fikk jeg både bilder og film fra vår start på sprangbanen. Det settes veldig stor pris på! Maren og jeg hadde gått den 6 hinder lange banen tidligere på morran, og jeg var strålende fornøyd med at hinder én var naturlig å komme på fra en venstresving. Bobbie fatter helst venstregalopp, og liker ikke høyregaloppen, så det passet oss ypperlig. Trodde jeg. 

Oppvarmingen ute på utebanen gikk overraskende nok helt strålende flott. Ingen skrøpelser i skogen, og ingen hopp og sprett, til tross for at vi både galopperte og hoppet krysset og oxeren som stod der ute. Bobbie virket rett og slett komfortabel, og det var digg! Heldigvis ble vi tatt inn puljevis i ridehallen, så selskap hadde vi. Alltid litt ekstra trygt for en hoppetusse på hjemmebane. Ihvertfall for rytteren... 

Mitt navn ble ropt opp, og vi travet nedover langsiden. Fattet galopp og rei mot hinderet. Her blei det noe kluss, og Bobbie brøt av til trav. Siden høyden kun var 60 centimeter rei jeg på allikevel og Bobbie jumpet over. Jeg synes det var litt rart at hun hadde brutt av, men konsentrerte meg videre i bana. Den gikk som smør, og Bobbie var bare superkul. Alle seks hinderne spratt vi pent over, og jeg kunne ikke vært mer stolt over Bobbie! Hun har altså blitt så ufattelig flink! 

Jeg tenkte ikke så mye mer over den litt merkelige anridningen vi hadde hatt før jeg litt seinere på dagen satte meg ned for å se filmen fra stevnet. Jeg holdt på å ramle av stolen, for Bobbie fatta jo høyregalopp! Ikke rart hun brøyt av til trav og at ting kjentes litt klussete ut. Maren var så morsom, for da jeg utbrøyt at vi hadde kommet på i høyregalopp, så svarte hun at hun synes det var litt rart at jeg ikke hadde gjort noe med det, for jeg pleier jo til vanlig å kjenne hver minste lille bevegelse i Bobbie. Og det gjør jeg jo forsåvidt, men akkurat der og da var jeg tydeligvis så oppsatt på at 1. Bobbie kom til å fatte rett galopp fordi vi var jo tross alt på venstre hånd, og 2. vi var på sprangbanen! Fokuset mitt lå tydeligvis (litt for mye) på hinderne. 

Men vi kom oss igjennom, og Bobbie er og blir den kuleste ponnien i verden. Litt morsomt er det å se tilbake på vår aller første sprangtrening. Vi har heldigvis kommet oss et lite stykke fra den tid. Og at det blir mer sprang på oss i framtiden - det kan jeg garantere! Det er virkelig artig å bruke sprangen for å både forbedre dressuren og bli stilt krav til på en litt annen måte. Sprang er kult! ...så lenge hinderhøyden holder seg på 60...

Blir sjeldent et "ordentlig" oppstilt bilde av oss i form av full ridehabit, da hodelaget plukkes av ved første mulige anledning. Men sløyfa passa finfint på grima og, den :)

I ettertid har jeg tenkt litt over den sløyfa. Det er jo bare en enkel liten lilla og hvit krussedull, men samtidig, akkurat på dette "stevnet" så betydde den så utrolig mye. Den ble et lite koselig bevis på at Bobbie og jeg faktisk har fått til noe. Vi har jobbet mot noe, og vi klarte det. Nå skal sant sies at alle fikk sløyfe, men det spiller ingen rolle, for akkurat for meg og Bobbie var dette en skikkelig god dag, uten nervøs rytter, uten hoppetussetrollet, men bare Ragnhild og Bobbie som har det gøy og gjør noe vi mestrer. Da er det ekstra gøy å få en sløyfe som bekrefter det. Trenger kanskje ikke si at jeg er en ivrig tilhenger av clear round som bedømmingsform. Der konkurrerer man mer mot seg selv enn mot andre. Feil/stil er ikke så dumt det heller. Men aller best er rekrutthopping hvor selv snodige AR-ryttere som til vanlig rir med pisken oppover og merkelige saler, kan bli med. 

Alt i alt en superherlig opplevelse og en veldig positiv dag! Igjen, tusen takk til Hedemarken rideklubb - vi blir med neste gang og!