Våren i anmarsj

Det er ikke en minusgrad på langtidsvarselet. Pelsen har (endelig) begynt å rase av, og i paddocken kommer vinterens grums fram for å bli raket vekk. Det er vår!

Beste turtrollet mitt <3

Kan tro jeg er rimelig glad for mine brodda boots!

Her skritter vi på vei hjem. Tok av hodelaget og hadde tøylene som halsring rundt halsen, jeg. Bare fordi vi kan :D

I dag var det lang dag i stallen, men hva gjør vel det når man tilbringer tiden sammen med gode venner både på to og fire bein. Og når sola skinner så strålende fra himmelen. 

Selvsagt legger vi til en dag eller to utslått av sjukdom, så er jo absolutt alt som det skal være. Det skal mye til for at jeg ikke drar i stallen, men tirsdag hadde jeg ikke sjans. Onsdag var det så strålende sol og fint vær at jeg bare måtte ut en tur, og Bobbie svettet seg igjennom en tur i både skitt, trav og galopp. Du bare innser at du ikke er helt i form, når du etter noen minutter i trav får sting i siden. Til Bobbies store fornøyelse tok vi ned i skritt igjen.  

Paddock-raking på mandag.

Paddock-raking i dag. Ser verre ut nå, men det begynner å komme fram flekker av grus under isen! Vååår <3

Jeg hadde en ganske kul aha-opplevelse i dag, da jeg hadde med meg og trente Bobbie. Det har slått meg de siste gangene jeg har tatt henne med ned for å trene på formiddagen, at jeg tror ikke det er helt riktig tidspunkt for Bobbie å trene på. Særlig ikke nå for tiden. Nå skal formiddagen brukes til å soooole seg, nemlig. Hun står og slumrer i paddocken og bare nyter sola, veldig lite motivert for jobbing, og det merkes også. Skrev blant annet følgende facebookstatus her om dagen: 

Her er supermotiverte Bobbie under trening i dag. Jeg kunne løpe, hoppe, smatte og være så energisk jeg bare ville. Bobbie kunne kanskje vurdere å skritte. Og noen skoleholdt. Men ikke så mye eller mange. Det var best å bare stå stille og steke i sola. Så da gjorde vi det. Jeg liker å tenke på det som at vi i dag har trent på opptaket av D-vitamin. Det passet Bobbie ypperlig :)

I dag hadde hun litt samme energinivå, men vi kan jo ikke trene på D-vitaminopptak hver dag (og i dag var vi i tillegg innendørs...). Heldigvis var jeg aleine i hallen, så jeg slapp henne og treningsøkta ga seg egentlig selv. Med den nye tankegangen "stick to me" som vi plukket med oss fra Monikakurset, så fikk vi et helt annet innfall på løsjobbing og løslongering, og det var knallkult og knallvanskelig! Jeg innså plutselig at Bobbie på ingen måte er trent på å bevege seg inn mot meg, jeg har sendt henne alt for mye fra meg. Så å finne ut hva vi skulle trene på var jo ikke vanskelig i det heletatt. 

Det jeg synes er vanskeligst er å få frøken lat til å beholde framdriften (det vil si noe bevegelse i det hele tatt) når jeg endrer retning. Hun stopper helst opp og venter med å se hvor jeg går, og hvis jeg stopper, da kan hun komme. For vi går ikke mer enn vi må, må vite.

Hu er tøffeste dama på stallen, i alle fall!

Vi hadde blant annet en situasjon hvor jeg tok meg selv i at hun longerte meg. Hun stod ganske på midten av banen og jeg hadde gjort en sving for å få hun til å endre retning. Hun stoppet, og jeg fortsatte energisk fram i håp om at hun skulle komme etter. Det gjorde hun ikke, så der løp jeg rundt på en volte, mens hun stod i midten og kikket på. Noen ganger er man glad man er aleine i hallen, ja... 

Men noen lyspunkter var det også - virkelig. Plutselig kunne jeg longere Bobbie løs på den midtre (!) storvolta i trav. Ingen vegger på oppsiden eller nedsiden, og Bobbie pleier alltid her å trekke ned til porten. Men takket være en ny tankegang med "stick to me", så var det mye lettere og visualisere for meg hvordan jeg burde stå for å få forklart Bobbie hva jeg ønsket, og vips, så skjønte hun det. Kanonkult! 

Og plutselig fikk jeg også en mye større forståelse for at det nesten alltid går galt når jeg skal få Bobbie til å skifte hånd i volta i trav. Så fra nå av skal vi trene masse på invitasjon inn til meg. 

Det som er ekstra morsomt er hvordan man plutselig forstår kunnskap man egentlig lærte for et halvt år siden. Michelle snakket jo om akkurat det samme med å få bogen til å følge under kurset i september. «The unicorn» som hun snakket om. Forstod jeg det da? Ja, jeg trodde det. Gjorde jeg det? Nei. Forstår jeg det nå? Tjah.. Bedre i alle fall! Man forstår ting først når man er klar for det, og akkurat nå har denne brikken falt på plass, til tross for at jeg hørte om akkurat det samme for et halvt år siden. Først nå var hodet mitt klar for å forstå det. Kanonkult det og! 

---

Jeg var også hestepasser både for Signe og Celt i dag, de to naboene til Bobbie og Svarta. Signe fikk av seg dekkenet, og da startet den daglige pels-stellrutinen for de to vennene.

Det skal pusses og gnikkes og spyttes litt hår.

Og når Signe ikke var god nok lengre, så fikk jeg ta over.

Også Bobbie og Svarta fant det for godt å klø i dag. De klødde jo hele tiden da de ble satt sammen i sommer, men har vært litt avventende nå i vinter. Jeg mistenker det har noe med at behovet ikke har vært der, og at Svarta har gått med dekken. Men i dag stod hun uten, og de benyttet muligheten til litt pelskos. 

Når man ser hestene stå sammen slik, så synes jeg det er vanskelig å forstå at noen vil ha hestene sine alene. De koser seg så sammen at man blir jo helt kokvarm rundt hele hjertet. Tenk å ikke få lov å bli klødd litt på når det klør. De har så godt av det, og de viser med hele seg at de synes det er helt herlig. Nei, takke seg til gode firbeinte venner, sier jeg. Det er en fryd for øyet og hjertet.

Celt fikk seg en økt i hallen med meg, og det er alltid spennende å trene andre hester, og Celt intet untak. Han er ganske i andre enden av Bobbie, og det manglet i alle fall ikke på energi der. Liten guttefant med kløe i beina, og litt lopper mellom øra, men veldig spennende å jobbe med siden det blir noe helt annerledes enn Bobbie. Hovedoppgaven til Celt i dag var å puste, for han eeeer så flink gutt, også kan han gjøre alt for godbiter. Han kan i grunnen gjøre alt for litt klø. Egentlig kan han gjøre alt bare fordi han kan det. Så da gjør han det. Og noen ganger kan det bli litt mye når hesten går sidelengs på skrått både versade og travers fire ganger i løpet av to og et halvt sekund, samtidig som han smilte og helst ville trave. For han kan det og, nemlig! Men vi klarte å puste litt og bare skritte til slutt, så da tuslet vi opp igjen til stallen og vennene. 

Alt i alt en lang, solfylt hestedag i stallen med to og firbeinte venner. Kan det bli bedre? 

To store, firbeinte venner...

...og to litt mindre firbeinte venner :)