Verdens farligste ting

Bobbie er en sindig, fornuftig hest - i de fleste situasjoner. Det er bare én ting som virkelig kan vippe henne av pinnen. Bekker.

Hun kan vade igjennom vanndammer så store som fy uten problem. Vi har jo hoppa vanngrav på feltrittstrening! Men rennende vann som vi møter ute på tur, da takker frøkna for seg, og går helst hjem. Og det trenger ikke være mye heller.

Jeg hadde lyst på tur, og Bobbie fikk være med i longeline. Jeg har en sånn greie på at jeg alltid har på meg hansker når jeg longerer, men tenkte i dag at "isj, vi skal jo bare på en liten tur, da er det ikke noe fare for brannsår i henda". Jeg tenkte også at jeg droppa å ta med pisken, trenger jo ikke den på tur!

Det skulle vise seg etter omtrent fem minutters gange at jeg egentlig burde hatt begge deler. Men problemet løste seg heldigvis med litt godbiter og tålmodighet. Selv om både hansker og pisk hadde vært godt å ha.

Jeg gikk opp i skogen, og vi kom til en pitteliten bekk som renner over veien. Bobbie og jeg har hatt diskusjoner der før, men hun har alltid hoppa over (går aldri i vannet, men hopper). Sist vi var over der kom vi andre veien, og Birdie var med. Bobbie streika, men da ba jeg bare Birdie og Maren om å gå, og når Bobbie måtte velge mellom en av to onder (hoppe over bekk, eller bli forlatt), så valgte hun å hoppe over bekken. Det som talte i mot meg denne gangen var 1. Ingen hester som med vilje kunne forlate oss. 2. Vi var på vei vekk fra stallen, noe Bobbie var uhyre klar over.

For å gjøre en lang historie kort: Litt steiling, en Bobbie som strener avsted i motsatt retning med meg hengende som et slips etter med spenntak i longelina og febrilsk prøver å holde meg på beina (skulle vært filma...), litt gjørme, noen trær litt uheldig plassert når Bobbien spretter ut på siden, en drøss godbiter og rosende ord, et hopp og katastrofe avverget.

Det høres kanskje ut som om jeg er en grusom hesteeier som tvinger frøken fryd over svære vassfar og dype daler. Du kan jo vurdere selv.

Dette er tatt rett etter vi kom oss over den svære elva. For ordens skyld, så ba jeg Bobbie om å gå over til høyre i bildet, rett før den stubben. Det er ca en meter bredt. Men selvsagt, jeg så jo ikke alle krokofantene og elledillene som lå der og lurte.

Det ville jo vært trist om ponnien var helt perfekt, så noe må vi jo ha å jobbe med vi også - hihi :D Som ros for vel gjennomført elvehopping fikk Bobbie lov å spise noe kvist og kvast, noe hun egentlig aldri får lov til på tur. Hun fant en grankvist som hun gladelig gomlet i seg.

Nam! Grankvist.

Resten av turen holdt vi sånn nogen lunde beina på bakken. Særlig da vi møtte på et føll som stod i en innhegning langs veien. Da var det en Dame som blei bratt i nakken, gitt. Hun trenger litt tilvenning av at andre hester kan bevege seg rundt henne uten at hun får helt hetta.

Frøken Bratt-i-nakken, og her ser hun på "ingenting". Kan tenke hvordan det var når hun så føllet.

Logikken lenge leve. Dette trasket Bobbie igjennom som om det ikke skulle vært der en gang. Hønepøne.

Vi var ute tilsammen rundt halvannen time, det inkludert de ti minuttene vi brukte på å komme over den grusomme, fossende elva, og antagelig ti minutter med identifisering av samtlige bæsjer som lå på vår vei, pluss litt prat med noen folk som vi møtte på tur. Man får nemlig ganske mange koselige kommentarer når man leier hest på tur, fremfor å ri.

Alt i alt, en hyggelig søndagstur for seks bein! Elver med krokofanter skal vi dog bli bedre på.

Noen ganger så kan man jo lure på om det befinner seg en grevling i taket på Damen, men hun er unnskyldt det meste. Og pen er hun uansett!