Vi danser sammen

Egentlig skulle denne bloggen hatt en litt mindre positiv overskrift, men jeg velger å trekke fram det gøye.

Bobbie har au i potelanken sin, så har noen rolige dager for tiden.

Og ja, gøye er et ord som kan brukes. Kanskje ikke det står i ordboka, men når man ikke har det så gøy, så må man finne på litt for å få det gøy, og da er det for eksempel morsomt å finne opp nye ord. Som gøye. 

For det som ikke er så gøy er at Bobbie har en litt uforståelig vondt i potelanken sin. Tirsdag stod hun så merkelig da jeg tok henne med ned for å pusse henne. Hun stod bare og hvilte det venstre bakbeinet sitt, og hun var tydelig uvillig til å sette vekt på det, samt å snu seg rundt på betongunderlaget. Men ingen varme, ingen hovenhet og ingen synlige tegn som tilsier beinvondt. 

Siden tirsdag har hun dermed hatt fri. Tirsdag og onsdag hadde hun helt fri, og hadde tydelig ubehag når hun gikk i oppover- og nedoverbakker. På rett underlag var hun ikke synlig halt, verken i skritt eller trav. Og det gjør det ikke akkurat mer logisk eller forståelig. Torsdag så jeg betraktelig bedring i bevegelsesmønsteret i oppover- og nedoverbakker, og hun stod også litt mer på beinet. Fredag travet jeg henne lett i hallen for å sjekke, men det var en særdeles uvillig Bobbie, og det var ikke rart, for når hun endelig kom opp i trav var det tydelig forkortet steg på bakbeinet. Vi prøvde å trave henne igjen på hardt underlag ute, og det var ingen synlige tegn på halthet. 

---

Lille trollet mitt som tar det litt ekstra med ro for tiden.

I går fikk hun igjen helt fri, og i dag tok jeg henne ned i hallen igjen, og en lett dose magistøv drysset over oss. Hadde hun bare ned i grima, og siden det bare var kjentfolk i hallen samtidig, så slapp jeg henne løs, også tuslet vi rundt bare for å tusle litt. Med det ufordragelige regnværet har Bobbie og Isco bodd under taket hele dagen, så litt bevegelse måtte til for frøkna. Planen var egentlig å la hun rulle seg, men hun hadde visst ingen planer om å rulle, så da ble det tusling i stedet. Hadde hun hatt denne litt diffuse vondten i en framfot kunne jeg tenkt litt i retning av å jobbe litt stillestående og å føre vekt over på bakparten, men med vondt i det ene bakbeinet så frister det ikke å jobbe med å flytte vekt bakover. Så istedet ble vi stående og flytte vekt mellom skuldrene. Til å begynne med var hun litt stiv og stutt, men plutselig lot hun seg både mentalt og fysisk bli med i "dansen".  

Bobbie løs, med senket hode, riktig bøyning bare ut av min posisjon, og som en dansepartner kunne vi bevege oss med vekten mellom skuldrene uten at jeg gjorde noe som helst annet enn å flytte vekten i meg selv. Ingen fysiske bånd som holdt oss sammen, bare en samlet respekt og forståelse for hverandres kropp. 

Jeg skiftet hånd og Bobbie ble med over på andre hånda hvor vi kunne fortsette å gjøre det samme. Monika har tidligere snakket om det å gjøre så lite at det ble mye, og jeg tenkte, og jeg understreker tenkte litt bakover, og selv om det ikke var mer bakover enn at hun stod normalt, så var det nok bakover til at vi igjen kunne tenke fram. Så der stod vi og danset. Høyre, venstre, fram, tilbake. Hele greia varte ikke mer enn kanskje et halvt minutt eller et minutt, men det var en god følelse av å være sammen. To sjeler og to kropper ♥♥

Jeg blir ikke klok på beinvondten. Tror jeg har vært innom de fleste tanker på diagnoser av hva det kan være, og det jeg har kommet fram til som mest nærliggende med symptomer er rett og slett (hvor enn mye jeg ikke kan fordra det ordet) "en strekk", og da på baksiden av beinet et sted. Det gir mening med at hun synes det er ubehagelig å gå i bakker, særlig oppover. Det gir mening med at det ikke er andre synlige tegn som hovenhet, varmhet og ømhet. Det gir mening med at hun ikke synes det er vondt å gå (er ikke halt), men viser tegn når hun skal i gang og når vi endrer brått retning. Det gir mening med at hun var halt i trav i hallen (rimelig løst flisunderlag), men ikke halt på hardt underlagt fem minutter etterpå. Det gir mening med at hun vil avlaste foten så mye som mulig når hun står for å slippe presset. Det er i grunnen det som gir mest mening ut i fra symptomene. Og er det "bare" en strekk, så går det seg vel sakte men sikkert til etterhvert. 

Selvsagt er mine faste veterinærer på ferie nå, men hvis dette ikke blir bedre om enda en ukes tid, så får jeg ta fram reservenummerne jeg allerede har fått tak i fra mine faste veterinærer og høre om de kan finne ut av noe. Jeg har også bestilt en sjekk av Bobbie av Renate Bittmann, så hun kommer mandag om en uke. Det kan i alle fall ikke skade. 

Jeg travet også Bobbie fem-seks steg på rett linje i hallen i dag mens hun var løs, og da var det (heldigvis!) lite halthet å spore. Men fortsatt står hun litt mer enn normalt og hviler det venstre bakbeinet. Jeg håper og tror allikevel at dette går rette veien, men hun får bare få den tiden hun trenger. Her setter vi ikke i gang noe før vi er sikre på ting er i orden og potevondt er vekk. Og Bobbie ser ikke ut til å mistrives med den litt avslappede tilværelsen for tiden. Og jo mindre trening på Bobbie, desto mer tid til Isco! 

---

Isco på tømmekjøringstur. Han er flink å passe på at han får med seg niste.

Han har fått trimmet flesket de siste dagene. Etter han var i vogna igjen, så har jeg ikke hatt noe skrupler med å kjøre han som en hvilken som helst annen kjørehest, så da har han gjort det. Vi har både vært på tur og på bana, og skritta og trava. Det eneste som mangler er galoppen, men den snuser vi vel på etterhvert den og kanskje. Vi var såvidt det var borti en annen takt enn trav på bana her om dagen, men om det var galopp eller om det var et bukk er jeg fortsatt litt usikker på. Han tusler på tur både aleine, og med de store gutta, og han begynner til og med å få inn forspenninga, hvor han har hatt litt beinmark. 

Han er i bunn og grunn bare en søt liten tass som gjør så aller best han kan, og hva mer kan man egentlig kreve av en liten flekk? Flink Isc! 

Vi trener veldig seriøst på smidighet når vi er på utebana, og Isco viser særdeles gode anlegg!

Kjøretur på en sti som var litt smalere enn jeg hadde tenkt. Men offroad-Isc tok utfordringen på strak hov!

Stas å være på tømmekjøringstur sammen med storegutta Celt og Samiro!