Vi gruser alt!

Dette er altså bare det verste føret jeg kan huske. Med barfothest er det enda mindre morsomt. Heldigvis har man noen fantastiske stalleiere som gjør livet enklere.

Grus er en nødvendighet for at de barfota tottene skal kunne ferdes trygt rundt i paddocken, og på veiene ellers, slik føret er nå.

Uten sko på tottene er livet en utfordring i Hedmark nå. Gradstokken ligger rundt -2 og +5, og det kommer snø og regn om hverandre, noe som gjør at bakken ligner mer en gigantisk, ruglete skøytebane enn noe annet. Med barfothest er det en kraftig utfordring, for nå finnes det ikke lengre igjen snøflekker de kan "søke dekning" i. Alt er is. Speilblank, polert is.

Da er det fantastisk å stå på en stall hvor alt bare ordnes før man får sukk for seg.

Tidligere hadde både Kristin og jeg kjøpt strøsand for å være forberedt på holkeføre, men vi fant jo fort ut at en 10 kilos-sekk og en 15 kilos-sekk tilsammen var som et spytt i havet, i forhold til mengden blankis som er i paddocken. Og paddocken er ikke stor en gang. Snille stalleier dumpet da en traktorskuffe med grus inn i paddocken, og den har vi strødd utover. Problemet er bare at det oppå der har kommet både snø og regn to ganger, så vi kunne skimte grusen under isen.

Alle veiene, selv Lloyds "bakvei" blei strødd!

Jeg stod i stallen i dag og møkket, og var litt bekymret for veien inn til Lillemann Lloyd, da han blir leid inn på "baksiden" siden det er kortest. Der var det nå ren skøytebane, og jeg tenkte jeg måtte skrive på tavla at Lloyd måtte leies inn andre vei, siden der var det strødd. Så hører jeg en brumme-lyd, og sannelig er det ikke stalleier som kommer kjørende og gruser også "bakveien" til Lloyd. Han gruser også opp veien helt inn til paddocken til Bobbie og Lyra, og når han er ferdig med å strø grus, spør han om jeg vil ha resten av grusen i skuffa i paddocken. Jeg takker veldig fornøyd ja til det, og får strødd enda litt mer til de barfota tottene.

Slike enkle ting som litt grus er bare helt magisk i en barfoteiers hverdag, og verdsettes mer enn man skulle tro. Takket være to små traktorskuffer med grus er paddocken til Bobbie og Lyra (og også paddocken til Lloyd) trygg å ferdes i på blankholka, selv om man ikke har sko.

---

Verdens snilleste stalleier som fikser og ordner grus i paddocken. Det betyr utrolig mye!

Trygt frem til vannet er det viktig å komme.

Mye tryggere paddockliv for barfota tottelotter når man får servert grus.

Alle veiene vi ferdes på ellers rundt på stallen er også grusa, så vi kommer oss faktisk rundt på gårsdplassen og ned til ridehallen uten boots. Alt takket være stalleier som gjør livet som hesteeier på Aalerud stall helt fantastisk!