Bent har en uvanlig evne til å vite akkurat hvor vanskelighetene sitter - og utfordre oss. Noen ganger må man bare bite tenna sammen og prøve. Siste rideøkt for Bent. Første del av bloggen er skrevet fra hukommelsen - en måned etter kurset, og dermed ganske lite detaljert, men allikevel med viktige ting for min del, for det var disse tankene jeg selv har tatt med meg. Andre del av bloggen blir en gjennomgang av mine egne tanker etter jeg har sett filmen fra kurset (som jeg enda ikke har sett når jeg skriver dette). Rett og slett fordi jeg vil se om min oppfatning stemmer med virkeligheten, og selvsagt fordi jeg drar med meg dobbelt så mye kunnskap når jeg ser igjennom filmen. Først og fremst valgte jeg å prøve å ta denne timen aleine i ridehuset. Bobbie er jo og blir Bobbie, og man kan jo aldri vite, men vi blir ikke bedre av å ikke prøve. Og til tross for litt vrinsking og ukonsentrert hest til å begynne med, så gikk det ikke lange tiden før hun roet seg ned og var som en relativt vanlig økt. Skoleskritt - samlet skritt var temaet for økta. Noe av det vanskeligste jeg vet. Jeg forstår det ikke og dermed er det også vanskelig for meg å forklare til Bobbie hva jeg egentlig ønsker. På den måten kan heller ikke hun forstå - naturlig nok. Forståelsen for tempo, takt og sving henger også nøye sammen med dette arbeidet, og igjen noe jeg sliter med å forstå. Eller, det vil si, jeg forstår det jo, men jeg forstår det ikke. Sånn ordentlig liksom. Sånn ordentlig inn i ryggmargen. Bent tok oss med inn i det vanskelige arbeidet, og da økta var ferdig hadde jeg egentlig ikke en sånn veldig god følelse. Jeg hadde følelsen av at jeg hadde ridd med veldig, veldig mye hånd og at det ble mye sterkt og statisk. Det var nesten sånn at jeg hadde litt følelsen av at Bobbie gikk og gapte. Og det var egentlig ingen god følelse. Vi fikk jobbe med hånd med sete uten sjenkel, og sjenkel med sete uten hånd. Jeg skulle ta Bobbie såpass ned i tempo at hun nesten stoppet (hånd uten sjenkel), og akkurat i det øyeblikket hun var ved å stoppe skulle jeg legge til sjenkel (sjenkel uten hånd). Fra min side ble det mye hånd, og koordinasjonen mellom sjenkel og hånd skal definitivt forfines. Kort fortalt så synes jeg det var vanskelig. Det er grøsselig vanskelig å ta tempoet ned, men takten opp. Bobbie foretrekker gjerne å ta takten ned når tempoet går ned, men jeg ønsker helst at takten skal opp. Vi har en jobb å gjøre! En opplevelse jeg sitter igjen med fra timen og som jeg synes er ganske beskrivende for hvor vanskelig både Bobbie og jeg synes dette arbeidet var, var da vi hadde prøvd oss ordentlig på et slags forsøk på samling i skritt, og jeg slapp tøylene for å rose henne selv om vi ikke hadde fått det sånn helt til. Men i stedet for å stoppe fortsatte Bobbie bare å gå. Det pleier hun aldri å gjøre, hun pleier alltid å stoppe så fort hun får muligheten. Det er kanskje vanskelig å skjønne for andre, men for meg var det et så tydelig tegn på at både hennes og min hjerne var litt på randen til å koke over. Utfordring much! Mot slutten av timen fikk vi jobbe litt i trav også. Vi jobbet også her med samling i trav, og her var det mye lettere. Også Bent sa at det var mye lettere for oss denne veien. Men for meg gir det så mye mer mening å jobbe mot piaffen enn å jobbe mot skoleskrittet. Piaffen har jeg i alle fall et visst bilde av i hodet hvordan er og hvordan skal være. Det har jeg ikke helt med skoleskritt enda. Så Bent foreslo at for oss er det kanskje vel så greit å jobbe seg mot skoleskrittet igjennom arbeidet mot et samlet trav/piaffe, enn å jobbe seg fra skoleskritt og opp mot piaffen. For et sted der i mellom så har vi en gråsone hvor skillet ikke er så stort mellom de to øvelsene. Heldigvis har vi alltid en innfallsvinkel vi kan bruke som gjør at vi kommer dit vi vil. Det er mange veier til Rom! Jeg fikk også testa en galopp på hver hånd bare for å gjøre det. I ettertid angrer jeg på det for det ble liksom ikke noe jeg gikk fra med en ordentlig god følelse, men da har vi bare gjort det i alle fall. Jeg var stolt av Bobbie, for hun er flink og prøver absolutt det aller beste hun kan innenfor det jeg klarer å forklare henne. Men jeg gikk ikke fra timen med en sånn superfølelse for min egen del, bare en sånn "ok" følelse. Heldigvis har jeg snille og fornuftige venninner hjemme i stallen som klarte å få meg til å se litt større på det ved å si at poenget med timen er jo å gi meg noe å jobbe med videre. Det er et år til jeg ser Bent neste gang og fram til da har vi mye vi skal jobbe med. Det har vi virkelig fått teste ut, vi har fått verktøy vi kan bruke for å klare å jobbe med det, og jeg har fått så mye input at jeg ikke klarer å fordøye alt. Så timen var absolutt vellykket, for jeg har fått kjenne så nøye på hva jeg skal jobbe med videre at veien framover nå er krystallklar. Nå skal vi bare gå den hjemme. Og Bobbie - hun kunne jeg ikke vært mer stolt av. Så, la oss ta en gjennomgang av film-materiellet jeg er så heldig at jeg har liggende, takket være noen snille filmere. Litt usikker på hvem det var som trakterte kameraet (Eli?), men masse takk! Dette er bare et utvalg av timen, men det gir i alle fall et innblikk i hvor vanskelig vi synes det var - begge to. Jeg er i grunnen enig med meg selv nå etter jeg har sett filmen, men heldigvis så det ikke så "hardt" ut som jeg fryktet. Og det morsomste er at Bent i løpet av økta sier omtrent 100 ganger "mer på stedet, mer på stedet... meeeer på stedet!", men rir vi noe mer på stedet? Neida. Hjernecellen tok en liten pause. Men etter å ha sett filmen skjønner jeg jo hva han mener, også er det litt lettere å gjøre noe med det. Alt i alt har det vært veldig lærerikt å se filmen i etterkant. Det er noe med at ting da i større grad blir en virkelighet for meg. Og jeg skal love at vi er blitt mye flinkere til å tenke mer på stedet nå enn vi var for en måned siden. Og bare fordi jeg vil ha det med til senere, så forklarte Bent halvparaden med setet som noe vi skulle gjøre. Og han forklarte det på en måte hvor jeg ble sittende igjen å tenke "hmm.. Han må tro jeg er flinkere enn hva jeg er!". Jeg var inne på det i bloggen fra min forrige rideøkt, om dette med å ta halvparader i setet. Og dette var det Bent sa: På samme måte som du gjentar paraden i din hånd skal du gjenta paraden i din lend. Ditt seteben svinger frem og ned i fremgrepet. Når du tar en halvparade i din lend går du inn og fanger avskubbet. Ditt seteben som går tilbake og opp er den bevegelse vi gjerne vil endre litt. Hvis man gjør dette arbeidet for tidlig i hestens utdannelse så ødelegger du hestens rygg. Du skal ha sekundærhjelp på plass først. I det øyeblikk du kan avkorte hestens avskubb med en pisk eller en sjenkel kan du forsøke å få den sekundærhjelp over til primærhjelp, over til setet. Yaiks... Jeg har da ikke lyst til å ødelegge ryggen til Bobbie. Holder meg til sekundærhjelperne en stund til jeg, det føles tryggest, og forsker litt på å gjøre setehjelpen i større eller mindre grad sånn forsiktig etter hvert. Hvis du bruker ditt sete og ingen reaksjon får, så ødelegger du ryggen. I samling er det viktig at all den energien man skaper får et sted å gå. Og akkurat dette er ikke lett. For det er sammenhengen mellom økt energi og avspenthet som gir energien muligheten til å flyte fram som er grusomt vanskelig. Det er så lett å bli stiv og spent fordi man vil ha mer energi, men egentlig skal man slappe mer av for å gi energien plass og ikke blokkere den. En annen ting jeg trekker ut fra timen er da Bent fikk nok av min tafatthet og etter x antall "mer på stedet!", så sa han bare "STOPP!". Der må du føle hvilken hjelp hun ikke lytter til! Og den hjelpen tar du alene. Kun den hjelpen. Lytter hun ikke til hånden tar du en parade uten sjenkel. Lytter hun ikke til sjenkel, så tar du sjenkel uten hånd. Start med sete uten alt. Hører hun ikke på paraden, så ta sete med hånd. På videoen (ca. 3.45 og utover) så skinner det igjennom at jeg når det kommer til skoleskritt ikke er en god pedagog for min hest (enda) - i alle fall ikke når det kommer til akkurat dette. Bent ba meg om å kombinere skoleparaden med bevegelse i håp om å få skoleskrittet. Ta vekten tilbake og energien opp. Tjobing. Jeg prøver, problemet er at jeg vet ikke hva jeg leter etter, så når jeg faktisk får det evner jeg ikke å rose henne i det rette øyeblikket. Men jeg ser jo på videoen (sakte filmen) at vi faktisk er nærmere et totaktig, diagonalt skritt, men jeg evner jo ikke å få det med meg. Enda. Derfor vendte Bent på det og tok oss opp i trav og jobbet oss ned i samling derifra. Han sa at for meg vil skoletraven være en mer sikker måte for oss å jobbe på, da jeg gjennom det arbeidet har lettere for å få med meg hva som skjer, og dermed lettere for meg å rose når ting er riktig. Og mindre sjanse for at jeg ødelegger noe. Samt lettere for Bobbie å få en positiv opplevelse. Alt gir liksom så mening. Den måten jeg velger å utdanne hest på er ikke sikkert er den måten du skal velge å utdanne hest på. Du skal velge den veien som er sikker for deg. Den metode som fører til det du vil, det er den som er god. Fra Bent sin side ligger hjemmeoppgaven min i noe så enkelt som skolegangarter. Ikke fordi at nå skal jeg ri ditt og datt av øvelser, men fordi skolegangartene hjelper til å få mer bøyelige haser. Og som Bent understrekte: Interessen for piaffen er mer som en sykdom. Piaffen er på ingen måte noe mål, men et middel til å få en enda mer smidig og løsgjort hest. Jeg gikk som sagt ikke fra timen med en sånn "wow"-følelse. Men takket være filmen, tenking og grubling i etterkant, så har jeg allikevel forstått hvor mye verktøy denne økta har gitt meg til fremtidig arbeid. Det er tross alt et år til nestegang jeg ser Bent, og fram til da har vi fått en solid hjemmelekse. Vi har fått masse ny forståelse, ny kunnskap, input og jeg føler meg bedre rustet til å takle arbeidet videre fremover. Og mer vellykket kan vel ikke et kurs være. Jeg har fått vise hva jeg kan, jeg har fått gode tilbakemeldinger på arbeidet jeg har gjort, og jeg har fått smake på en haug av videre utfordringer til tiden som kommer. Oppskriften på hvordan et kurs skal være kan egentlig ikke beskrives bedre. Og Bobbie - jeg bøyer meg i støvet. Hun er bare kul, flink og fantastisk - hun er min læremester. Også skal jeg bare lære meg å ri. Gode venner og litt galskap er også tilfelle på Bent-kurs. Pluss en forklaring på noe jeg virkelig føler for å forklare meg om. Titt innom bloggen BB-kurs backstage: De gale vennene!
0 Comments
Leave a Reply. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|