Vi skal videre med det vanskelige

Endelig! Årets første Michellekurs! Masser av tanker, masse inspirasjon og ikke minst en hel haug glede og gøy! Og en stjerneponni av dimensjoner.

Gliset mitt oppsummerer ganske greit følelsen etter kurset.

Bobbie og jeg har en litt merkelig historie på Michellekurs på Lehne. I 2014 hadde vi to kurs der. Det ene gikk forsåvidt greit, men det var til tider noe luftig. Det andre var bare helt merkelig, da jeg ikke hadde noen hest mentalt med meg. Michelle var søt da hun sa at hun hadde hatt vondt av oss i flere måneder etter forrige kurs. Hun var nok den eneste som så at ting ikke var som det skulle, men det var som å kommunisere med en vegg. 

Derfor var jeg spent på dette kurset, men det skulle heldigvis vise seg at det var lite å bekymre seg for. Fredag hadde vi en lett longeøkt i hallen, og Bobbie føltes ganske med. De andre kursdeltakerne trillet inn utover kvelden, og mens Bobbie fant natteroen på Lehne hentet jeg Michelle. Lørdagen kom fort, og vi startet første økt i longelina. Vel og merke etter at Bobbie hadde rulla! ...så mye for å gjøre hesten presentabel før kurs. Bare så det er sagt så pleier hun ikke få lov å rulle før en treningsøkt (disse rullegreine er jo egentlig litt nytt i utgangspunktet, så hun har egentlig ikke spurt om å få rulle før en treningsøkt før). Men etter å ha stått ute i øs-pøs-regn, og endelig kommet inn og fått av seg dekkenet, så følte Damen virkelig for en rull. Og siden alt er litt spesielt når vi er på kurs, så fikk prinsessen lov. 

Hun bare måtte!

Tilfeldighetene ville det slik at det var hest i hallen mens jeg hadde timen min, og det var sikkert like greit. Bobbie var helt med meg mentalt, og vi fikk gått igjennom alt det vi pleier å gjøre hjemme. Pluss litt til. Takket være Siljes perfekte filming av timene våre har jeg det hele på film, og det er utrolig gøy! Selv om jeg sitter med en viss formening av hva vi gikk igjennom så gir filmen med Michelles kommentarer en helt annen erindring av økta enn bare fra mitt eget hode. 

Michelle mener at Bobbie er riktig så flink til å lukke og vinkle de store leddene, noe vi har jobbet med igjennom blant annet skoleparaden. Nå skal fokuset vendes over på de små leddene. Altså kne, hase og kode. Disse skal bli bløtere og mer elastiske. Og hvordan gjør man det? Jo - ved skoleskritt. Ansiktet mitt vrengte seg. Den tingen jeg forstår minst og synes er mest vanskelig. Det var da vel typisk. Men det er vel en mening med det får vi tro. 

Vi fikk testet litt i fra bakken, og at det er vanskelig er jeg ikke et sekund i tvil om. Jeg forstår prinsippet i teorien. Et skolet skritt, et samlet skritt, skrittets piaffe. Vekten føres bakover, gir bogfrihet ogsåvidere. Blir etter hvert diagonalt, men med ryggsvinget til skritt. Gresk? Prøv det i praksis da. Yaiks. Det kommer til å bli mye prøving og enda mer feiling framover, det kan jeg i alle fall love! Og vi testet ut litt for Michelle. 

Vi jobbet også med min posisjon i forhold til Bobbie og hvilken øvelse jeg ber om. Både min posisjon og kroppsholdning kommuniserer hva jeg ønsker til Bobbie. Men det er mye å tenke på, og vanskelig å holde styr på min egen kropp. Kroppen fram er fram, kroppen tilbake er tilbake, men det vil ikke dermed si stopp. For energien kan fortsatt være i en framoverretning. Pjuh.. Heldigvis kommer det seg, og med stadig mer øving skal jeg nok bli enda mer tydelig.

Også touchering av pisken ble nevnt, og Michelle sa, som hun sa til flere andre også, at hesten skal reagere, ikke agere. Bobbie har jo en tendens til å være litt eksplosiv i det rette humøret, og der skal jeg passe meg for at jeg ikke fjerner hjelpen hvis hun blir litt stor i reaksjonene sine, snarere tvert i mot. Hvis Bobbie (eller hvilken som helst hest) lærer at ved litt baluba blir presset fjernet, så kan man spørre seg selv hvem som trener hvem? Svaret til Bobbie på pisken på bakbeina skal være at hun fører vekten bakover og blir bløtere og mer myk i leddene, ikke med et bukk eller mer stive bakbein. 

Samle-samle skritt er vanskelig!

Bare sånn for å understreke at "jada, jada, masa... Jeg skjønner hva du mener!"

Vi fikk kikka litt på traven. Både fram og ned og samlet, men vår viktigste gangart framover er skritt. Så vi jobbet litt mer i variasjoner i skritt, før Bobbie også fikk lov å teste galoppen. Fortsatt ikke fordi vi jobber så mye i galoppen, men fordi et lite Bobbietroll trenger å få galoppert litt også når vi er på bortebane. Eller... Jeg trenger at Bobbie galopperer litt når vi er på bortebane. Bare fordi at jo mer vi gjør det, jo mindre tull blir det. Og det stemmer! Bobbie kunne fatte galopp, og det eneste lille tullet vi hadde, det var dette: 

Tullegaloppfrøken som kaster på hodet. Det klager vi ikke på. Vi har sett verre!

Alt i alt er oppsummerer jeg longeøkta som helt super. Bobbie og jeg fikk vist hvor vi er, og vi fikk masse nyttige tips til veien videre. Under ligger et lite galleri fra økta. Foto på alle bildene her er anonyme Thea Kristine Nilsen. Og lysansvarlig i ridehuset hadde tatt helga, men man ser da hva som foregår i alle fall. 

Etter to teoritimer og lunsj var vi klare for økt nummer to for dagen. Denne tok vi fra ryggen, og det er ikke til å stikke under en stol at også her var Bobbie en fornøyelig stjerneponni. Mer om den timen kommer i neste blogg!