VoksenBobbie på tur!

Noen turer er mer koselige enn andre, og noen turer er mer spennende enn andre. Denne turen var litt av begge deler.

Jeg hadde så fryktelig lyst på tur, men et kjedelig regnvær holdt på å sette stopper for planene mine. Når man har tilgang på hall er lidelsen "finværstur-rytter" veldig lett å bli infisert av. Etter litt frem og tilbake og kikking ned over åsen, fant jeg ut at regnet bare fikk ha det med å holde seg unna, jeg skulle på tur - i fint vær!

Bobbie Brun klar for avgang! (Ikke nevn de svarte tøflene på frambeina er dere greie, det er ikke jeg som har kjøpt den fargen.)

Planen var egentlig å ri aleine, men i siste liten fikk jeg med meg Hanne-Malén på fôrhesten sin, Turid. Endelig en hest som gikk i omtrent samme tempo som Bobbie. Bobbies andre turvenner er nemlig noen lyntog, og Bobbie er mer et legotog som ingen dytter.

Vi kosa oss nedover i skogen, sjeleglad for oppfinnelsen boots med brooder, for stien var mer tilnærmet en skøytebane enn noe annet.

Broddboots er gull på is. Ikke én gang sklei vi.

Skravla gikk der vi tråkket oss avgårde, og vi snakket blant annet om hvor fint det var å gå på tur med to hester som gikk i omtrent samme tempo, og som ikke dreiv og sparka og krangla. Vi fikk rimelig fort bekrefta at det ikke var noe ondt blod mellom disse to, da jeg plutselig fant deler av halen til Turid hengende fast i stigbøylen min. Lite ondt blod å spore der.

Sårri Pernille, ikke meninga å stikke av med halen til hesten din!

Selv sola titta fram på turen!

Vi kom oss trygt ut av skogen og skulle ta det rolig på vei oppover grusveien. En strekke som er en yndet løpestrekke, iallefall for noen. Jeg hadde i løpet av turen nevnt hvor luftig Bobbie kunne finne på å være hvis hesten hun var på tur med forsvant rundt en sving eller ut av synet. Noe av det verste Bobbie veit er å bli forlatt, og selv om vi begynner å få styr på det på banen er tur fortsatt et svakt punkt.

Etter en lett travstrekke bestemte vi oss for å holde det i skritt, siden Turid var litt vel fremover. I det vi hadde skrittet et lite stykke oppover veien tok Turid helt uten forvarsel fart, og på null komma svisj forsvant Hanne-Malén og Turid i god galoppdriv, akkompagnert av et "iiiiiiiiiih" fra Hanne-Malén.

Jeg ropte noe slikt som at "jeg tror jeg blir her jeg. Prøver iallefall", vel vitende om at Bobbie alldeles ikke ville være fornøyd med å se Turid forsvinne fra seg i galopp. Det gikk forholdsvis greit helt til den gule rumpetten forsvant rundt en sving. Bobbie viste alle gangarter på samme tid, men utrolig nok klarte jeg å forholde meg rolig. Jeg satt og tok halvparade på halvparade, og det var egentlig ganske kult å kjenne hvor godt hun svarte på ettergiften hun fikk, og det selv med kun en veldig mild hack. Ja, hun både trippet og trappet sidelengs og fremover, men jeg hadde roen i meg, og lot meg ikke stresse. Bobbie fikk etter litt roet ned til noe som lignet på skritt, og skrittet iherdig fremover for å se om hun kunne få ta igjen Turid. Vi fant heldigvis Hanne-Malén og Turid igjen litt lengre opp i veien, stående stille.

At ikke Bobbie eksploderte der og blei med i vill galopp, det er jeg søren klype meg stolt over! At hun, kun med lærhacken var helt enkel å holde igjen, at jeg kunne jobbe henne på ettergiften, og ikke minst at jeg klarte å beholde roen og ikke følte meg utrygg et sekund. Seier!

Så da har vi prøvd oss på det også, og bestått med glans! Resten av turen foregikk i rolig skritt, og ingen flere avstikkere.

Rett og slett en veldig hyggelig tur med en mestringsfølelse jeg ikke helt hadde forventet at skulle komme akkurat der og da. Positivt og kjekt!

Takk til Hanne-Malén for herlig turselskap! Vi gjør det gjerne igjen, minus forsvinningsnummeret ;)

Hva synes du om turen Bobbie?