When left is right and right is wrong

I lang tid har jeg trøblet med å finne meg selv, sitsen min og Bobbies rundhet på venstrehånd. Plutselig har den dukket opp, men nå har jeg mista den på høyrehånd!

Bildene har absolutt ingen koblet sammenheng med teksten, jeg bare liker de så godt, så må få vist dem fram :)
Dette er bare et helt tilfeldig bilde som ble tatt fordi Bobbie var stressa og så skrøpelser på utebana. Men hvis skrøpelser kan bli til dette, så kan jeg lære meg å like skrøpelsene jeg, altså! =D

Etter masse inspirasjon, tanker, tips og triks både fra Christofer i november, og fra Arne nå i februar så har ridninga mi endret seg en del den siste tiden. Føler jeg selv iallefall. Jeg har hatt min fantastiske Wow-sal i nesten et år nå, og selv om jeg føler jeg sitter så godt som jeg aldri har sittet i noen sal, så fritar ikke det meg fra at jeg må kjempe som en helt for å få sitsen min på plass. Jeg startet med stigbøylene i en viss lengde som både føltes og så riktige ut, også gikk det en liten stund før jeg måtte innse at jeg burde ta dem et hakk opp for å finne balansen. Jeg har variert litt på mellom hull 2 (kortest) og 3 (lengre), men her om dagen fikk jeg plutselig for meg at nå skulle de ned til hull 4, og det har virkelig vært en stor forandring for meg. Tidligere var hull 4 en utopi å tenke på fordi beina mine klarte absolutt ikke strekke seg så langt ned. Nå føles det bare godt!

Jeg har slitt som en gal for å klare å sitte nede i trav på hun hoppetussa som har funnet ut at hun (iblant) kan trave. Ikke bare lunte, men trave. Hoftene mine og kjernemuskulaturen min er ikke helt med på notene der enda. Men! Da jeg fikk stigbøylene ned til fjerde hull fikk jeg endelig åpnet enda litt bedre opp foran i lysken, uten at jeg skal påstå at det er særlig behagelig, men det hjalp meg stort med å sitte bedre, og mer i bevegelsen. Fortsatt spretter jeg rundt som en sprettball på speed noen ganger, men alt i alt så klarer jeg mye bedre å sitte i traven takket være disse litt lengre stigbøylene. 

Magiske ponnitroll ♥

En annen fin ting med det er at det også er mye lettere å få utvendig sjenkel bak. Det er noe som henger igjen etter Arnekurset nå sist. Utvendig sjenkel bak (og da snakker vi hele sjenkelen, ikke bare fra kneet og ned - værsågod, enda mer strekk i lysken), gir meg muligheten til å gi bedre plass under utvendig oversjenkel for brystkassa å svinge ut, samt at det fratar meg muligheten (til en viss grad) å falle ut på utvendig setebein. Jeg blir altså mer automatisk plassert på innvendig setebein. Hvis jeg samtidig klarer å huske å ta min utvendige skulder fram, så begynner vi virkelig å snakke sits! 

I dette arbeidet har Bobbie svart helt magisk. Det problemet jeg har hatt med at jeg alltid sliter med å få henne ut på venstrehånd har plutselig nesten forsvunnet, og flere ganger de tre siste rideøktene har jeg fått følelsen av virkelig runding rundt innvendig sjenkel, noe som forsåvidt også har sammenheng med arbeidet vi gjorde med Rebecca i frihetsdressuren da vi var i Sverige. Og følelsen er så kul. Jeg tror jeg aldri har virkelig kjent følelsen som Michelle har beskrevet for lengesiden, at hesten skal "omfavne din innvendige sjenkel", vi snakker om den tradisjonelle frasen at hesten bøyer seg rundt innvendig sjenkel, eller enda mer tradisjonelt: Fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. Bobbies svar på bøyningen for innvendig setebein/sjenkel har vært en rundhet som av seg selv fyller ut utvendig tøyle. Det har ingenting med at jeg fysisk holder i den, men at Bobbie gir meg følelsen av at hun fyller den ut selv, fordi bøyningen gjennom kroppen er korrekt. Dette gjør også at hun kan flytte seg lett som bare det, og blir veldig manøvrerbar. Det er rett og slett en helt fantastisk kul følelse, og høres egentlig ganske magisk ut, sant? Det er det også! 

---

Samlet trav ♥

Framovertrav ♥

Helt til vi kommer på høyrehånd. Den hånden som har vært den siden jeg har følt vi alltid har vært mest løsgjorte på. Der hvor jeg alltid har trodd at her er det enkelt å bøye, så smidig og fin som hun er her. Vi har mistet alt! Ok,en liten overdrivelse der, men det kjennes sånn ut. Uansett hvor mye jeg prøver så vil bare det utvendige beinet mitt ikke holde seg bak. Bobbie driver en særdeles aktiv kampanje for å motarbeide at jeg skal sitte ned på innvendig setebein, og jeg blir kasta elegant langt utover utvendig side. Resultatet er at Bobbie, sånn passe stiv, ramler innover i volten som en sjanglete tenåring på fredagsfylla. Kroppen min tar nødløsningen og prøver i desperasjon å ta innvendig tøyle på halsen for å flytte bogen ut. Det funker ikke (jeg vet jo det, men å jo bare prøve, sant..), så da prøver vi litt mer slik at innvendig hånd ligger halvveis over manken og ut på utvendig side. Samtidig sier teoretikeren i meg at "du sitter for mye ut, du må ha vekt på innvendig seteben."

Fineste i verden, som lærer meg masse!

Men hvor pokker er logikken i å klare å sitte på innsiden når hesten bare føles til å ende opp på en volte på størrelse med en ert!? Kroppen min reagerer instinktivt med å lene seg alt hva den kan utover, siden Bobbie faller inn. Selv om hodet blinker og lyser og varsler "fare, fare" fordi jeg vet at mer vekt på utsiden bare dytter Bobbie enda mer inn i volten, så klarer ikke logikken i hodet å overbevise fysikken i kroppen helt enda. Jeg jobber dermed som en gal på høyrehånd for å klare å holde meg sånn nogenlunde i balanse. I hodet har jeg tanken om versaden, og et bærende innvendig bakbein som får plass på innvendig side, under innvendig brystkasse, til å strekke seg fram inn under kroppen til Bobbie, slik at hun kan runde seg og få et løft over utvendig skulder, slik at jeg kan bli sluppet ned på innvendig side og få den samme magiske, kule følelsen som på venstrehånd! I virkeligheten føler jeg meg som en blanding mellom en forvridd pastaskrue og sprellemann. 

Les alt dette med et smil. For det er slik jeg tar det. Det er så morsomt å kjenne hvordan samspillet mellom Bobbie og meg påvirker hverandre, hvordan ting blir bedre på den ene siden og verre på den andre. Og hvis jeg drodler litt videre på den tanken der, så er det ikke nødvendigvis sikkert at ting har blitt verre på denne nåværende kjipe høyresiden. Det kan like gjerne være at den er slik den alltid har vært, bare at jeg nå har fått følelsen på hvordan og hvor bra det faktisk kan være på venstresiden, og dermed ønsker at høyresiden var enda bedre. Kanskje den er akkurat like god som før, bare at venstresiden har tatt'n igjen?

En del av utviklingen er det iallefall, og jeg synes det er helt fantastisk morsomt å ri for tiden. Jeg gleder meg nå enda mer til intenst å jobbe de neste 5 ukene, fram mot Michellekurs siste helga i april. Gjett om jeg skal få sitsnerde herifra til månen på det kurset! Det blir gøy det! ​​

---

Tusen takk til Hanne-Malén for bildene i bloggen!