When the magic happens

I blant gjelder det å kaste gamle troll til skogs (bare ikke gjør det for hardt så de lager lyd), og oppleve et lite drypp magi. 

Med reneste påskestemningen i februar og en snødekt utebane klarte jeg ikke motstå fristelsen. Bobbie fikk på seg bootsa sine, sal og hodelag, og hun kikket litt skrått da veien gikk forbi ridehuset og ned mot utebana. Der har ikke Bobbie og jeg vært og trent siden november i fjor, og vi har ikke ridd der siden september. 

For de som har fulgt bloggen en stund, så husker dere kanskje at jeg i grunnen ga opp utebana i fjor: Nå orker jeg ikke mer. Jeg klarte allikevel ikke legge tanken helt bak meg, og det ble jo noen få økter ute etter at den bloggen ble skrevet. Men siden i høst har ikke tanken om utebana falt meg inn i det heletatt. Før nå.

Jeg tenkte at det bare måtte gå som det går, men ut ville jeg. Så jeg kravlet med opp på ryggen til Bobbie og startet økta. Banen vår er jo beskjedne 40*80 meter, så jeg fant meg en liten minibane på ca. 20*40, nederst på bana. Denne minibanen har jeg ridd på flere ganger tidligere, og øverste del av "banen", den som er mot skogen har Bobbie flippet på gang på gang. Hun har sett noe skummelt langt inni skogen, og jazzer seg selv opp til det punktet at hun ikke har klart å roe seg ned igjen. Det har ofte resultert i en Bobbie som flyr rundt på banen med rullgardina nede, og beina i alle retninger. Og gjerne så har hun gått fra å være kjemperolig til å eksplodere i løpet av et nanosekund. Som den pysete rytteren jeg er, så har jeg hatt hjertet i halsen noen ganger.

Etter noen runder i skritt konkluderte jeg med at hun virket relativt rolig og mentalt med meg. Skogen virket ikke skummel heller, så vi testet ut litt vendinger, sidebevegelser, og cruiset rundt på banen. Rompa mot skogen, hodet mot skogen, og tenkeørene var på plass. Jeg bevegde meg opp i trav og tenkte at "nå kommer det vel", men Bobbie var akkurat like mentalt med som i skritt, og tenkeørene var fortsatt der. Ikke antydning til spent og kikkete mot skogen. Vi kunne fortsette og cruise - litt fram og ned, litt kortere og samling, vende høyre, vende venstre. Uansett hvor vi rei, så var Bobbie like avslappet og vàr på signalene mine. Akkurat som hun er inne. 

Tilfeldighetene ville at Hanne-Malén hadde muligheten å komme ned og knipse noen bilder av oss. Disse bildene klarte å fange den stillheten og roen jeg følte vi hadde sammen på denne økta. Avslappet, men aktiv. 

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle galoppere. Jeg hadde forventet en hest som var våken, men Bobbie var med. Jeg vet at galoppen kan trigge henne, og få fluene i hodet til å svirre. Ønsket lå ikke i å presse grensene, men bare ha en god opplevelse når det allikevel gikk så bra. Jeg ville avslutte avslappet. Men jeg klarte ikke la være. Jeg måtte prøve. Bobbie fikk beskjed om høyregalopp.

Og høyregaloppen gikk rolig og avslappet for seg. Ingen troll, ingen panikk, ingen problemer. Bare mentalt tilstede sammen med meg. Tankene gikk videre til at det ofte går bra med første galoppen, men når jeg ber igjen så vet Bobbie hva som skal skje, også eksploderer hun. Jeg skiftet hånd og ba om venstregalopp. Bobbie fattet, synes det var tungt, så hun brøyt av før hun fattet igjen, også en gang til. Når vi så fant flyten var det ros herifra til himmelen, og jeg hoppet av. 

Bobbie kastet denne dagen trollene langt til skogs - så langt at de ikke dukket opp i det hele tatt, og hun var helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg etter fem måneder kunne sette meg opp på utebana og ha akkurat samme hesten ute som inne. Nå kjenner jeg Bobbie såpass godt at jeg tør ikke tro at dette nødvendigvis er framtiden, men det var fantastisk å få være slik i nåtiden med henne. Så tar vi framtiden som den kommer. 

Jeg er så glad jeg tok valget om å ri ute!

Sååå glade er vi når vi har hatt finfin økt på utebana!

Kan ikke annet enn å smile etter en slik økt :)

Og følg med - jeg fikk noen fantastiske bilder av denne magiske opplevelsen. Samler bildene i neste blogg.