|
Visse tradisjoner kan bare ikke brytes. Det er alltid like spennende å oppsummere hva jeg og ponniene har gjort gjennom året.  I år som i fjor hadde jeg håpet og trodd at bloggen skulle hatt litt mer liv igjennom året, men den gang ei. Disse timene flyr av gårde når man sjonglerer jobb, jobb, jobb og hest, hest, hest. Det er jo også praktisk å få tid å sove litt innimellom, så de gangene jeg har prøvd å sette meg ned for å blogge har øynene raskt glidd igjen. Men Instagram-kontoen min holder seg overraskende nok godt i live, så skulle du ønske å følge hverdagen min med de tre mest sjarmerende ponnitrollene i hele verden (helt objektivt, så klart), så er det bare å klikke deg inn på hestehverdagen. Heldigvis er mye av grunnen til at jeg ikke har hatt tid til bloggen vært at jeg prioriterer tid sammen med mine tre pelsbarn. Jeg føler at de oppsummerende kakediagrammene bekrefter at både ponniene og jeg har hatt en greit aktiv hverdag. La oss se nærmere på hva ponniene og jeg har drevet med i annerledesåret 2020. Bobbie Jeg har alltid ønsket at Bobbie skulle ha litt mer energi, være litt mer fram og ha litt mer motor. I 2020 har jeg lært at det man trenger får man når man er klar for det. Den Bobbien jeg har fått kjenne på i slutten av 2020 har jeg vært glad for at jeg ikke har fått kjenne på tidligere på veien vår. Da hadde jeg antagelig blitt skremt over all den kraften som ligger i den røde damen. Mange av rideøktene i 2020 har jeg ligget og vippet mellom pur glede og angst for å flakse i bakken. Travet til Bobbie har utviklet seg i store former, bokstavelig talt. Jeg sliter ikke bare med å sitte på henne, jeg sliter med å ri lett fordi det er så mye bevegelse. I galoppen har hun vist noen helt nye sider, og jeg tror jeg har lært enormt mye om Bobbies mentalitet og min tilnærming til henne i løpet av det siste året. Gutta har gitt meg mye på den biten, og selv om Bobbie har en helt annen personlighet enn de to bordercolliene så føler jeg at jeg begynner å finne en vei hvor både hun og jeg er mer fornøyde i hverandres selskap og trening. I 2020 så gikk det også opp en lyspære for meg i forhold til Bobbie, takket være en liten setning fra en av våre faste veterinærer. Jeg klagde litt over at Bobbie til stadighet er så daff om sommeren, hun har rett og slett virka veldig påvirka av varmen. Husker en tur vi skulle på i sommer hvor vi hadde ridd ut til postkassene, og allerede da pustet hun som en blåsebelg. Og Bobbie er jo normalt sett i ganske grei form og klarer en tur i alle gangarter på rundt en mil - postkassene burde ikke være noen utfordring. Veterinæren nevnte at det kunne være en form for "sommerastma", eller Summer Pasture-Associated Recurrent Airway Obstruction. Google ble raskt min venn, og jeg har lest opp og ned. Noen punkter stemmer skummelt bra, andre ikke fullt så bra, men generelt sett bra nok til at dette er noe jeg må få undersøkt videre. Sommeren 2020 ble en veldig, veldig rolig sommer fordi Bobbie var daffere enn daffest. Det føltes heller ikke riktig å be henne om noe som helst, hun hadde bare ikke noe å gi. Utover høsten våknet hesten min til liv, og nå i vinter har hun vært så fresh som hun aldri har vært før. Jeg sitter med følelsen av at jeg har to vidt forskjellige hester igjennom året. Allergitest er allerede tatt uten at det ga noe utslag, så tanken nå er at vi til våren, når symptomene gjør seg gjeldende igjen skal undersøke mer, og forhåpentligvis får hjulpet Bobbie til en bedre sommer. Til tross for sommer-daff Bobbie og avslappende periode synes jeg vi har klart å holde oss vedlike ganske greit gjennom året.  Abbe Lille Abbelusk som har blitt seks år og burde vel egentlig være ganske voksen. Heldigvis er han akkurat like barnslig og tussete som han alltid har vært, og hvis jeg skulle komme til å be han litt for tydelig om å bevege seg i litt raskere enn snegletempo, så får jeg bare et bakbein eller to i tilsvar. For Abbe gjør som han selv vil som regel. Også ser han bare søt ut etterpå, så er alt greit. Året med Abbe har i hovedsak bestått av å jobbe stille og forsiktig videre med å få han til å bli en hyggelig ridehest. Synes jeg må kunne si at jeg har kommet godt på vei der, og det jeg sliter med henger sammen med kroppslige utfordringer mer enn Abbes ønske og vilje. På tur har vi kosa oss masse, både aleine og sammen med andre. Litt forsiktige med å ri med andre har vi dog vært, for Abbe er både litt lett i rompa, og er ikke helt stabil nok på mine hjelpere enda til å ikke bumpe og sprette litt vel i overkant mye hvis vi får litt fart. Vi kan vel ikke skryte på oss at vi har slitt i stykker ridebanen i år, men jeg tror jeg kan se tilbake på hver eneste økt med et smil om munnen. Abbe er ekstremt lærevillig og morsom å trene på banen. Jeg føler vi har fremgang for hver eneste økt, og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd. Jeg skylder også Abbe å nevne at han er en enorm stjerne når det kommer til frihetsridning. Kjenner jeg gleder meg masse til fortsettelsen på akkurat den fronten. 2020 har også vært preget av behandlinger av Abbekroppen. Han har et eller annet rart som ikke stemmer i kroppen sin, men til tross for topp-treatment på øverste hylle så klarer vi ikke helt å få løsna det. Planen var at han skulle behandles av Jeanette Adler fra Danmark, men så var det korona, da. Satser på vi får det til i 2021! Til tross for merkelig følelse og følelsen av at det er noe rart, så utvikler han seg i veldig positiv retning under trening, så jeg håper og tror at kombinasjonen av behandlinger og fornuftig trening vil gjøre ting bedre på sikt. Det viktigste er uansett at Abbe og jeg storkoser oss på veien, spiser masse gulrøtter og har det gøy sammen - og sannelig har vi det!  Isco Lille, store Isco. At den lille shetlandsponnien skulle bety så ufattelig mye for meg og min dressurforståelse hadde jeg ikke helt sett for meg. Den viljen, arbeidsgleden og ønsket om å vise hvor enormt flink han er overgår hva jeg noen sinne har opplevd tidligere. At jeg kan se for meg piaffe, terre à terre, galoppbytter, skoleparade og levader som noe realistisk for en liten tass på 90 centimeter slutter aldri å forundre meg. Isco visker ut grensen mellom dressur og triksing, og vi jobber i all hovedsak løs. I blant kan det føles greit å ha på noen tøyler i kapsunen for å kunne forklare ting litt kjappere, men jeg ender som regel opp med å jobbe han løs allikevel. På tur har han også fått lov å gå mer og mer løs, så lenge det er vinter og vi er i trygge rammer. Da er det en ponni som vokser sikkert 15 centimeter og blir umåtelig stolt av seg selv. Også kjøringen har vi opprettholdt sånn relativt greit gjennom 2020, selv om jeg alltid når jeg ser denne oversikten tenker at jeg burde jo kjørt litt mer. Men med totalt 54 kjøredager så ligger vi i snitt på en i uka, og det får sies å være innafor. I kjøringa ligger fokus på akkurat det samme som i dressuren, og også her driver vi og sniffer på galoppbytter. Isco har i 2020 virkelig funnet tempoet sitt i presisjon og maraton, og da er det lite annet å gjøre enn å holde på hatten og henge med i svingene, for fyttirakker'n det går unna når den lille tassen først starter beinpropellene. Det må nesten også nevnes her at Isco for første gang hos meg har blitt barbert. Jeg som aldri skulle ha barbert ponni, og i hvert fall ikke Isco som har hatt så velfungerende vinterpels. Vel, den har funket gull i 25 minus, men hele november og desember var preget av to minus og regn, så han var konstant fuktig. Barberingen har vist seg å være et av mine lureste valg på lenge, og etter storinvestering i shettis-garderobe blir nok dette en tradisjon framover. Det er heldigvis aldri feil å oppdatere de bastante beslutningene sine. Det er vanskelig å beskrive kort hvor mye Isco betyr for meg. Isco er den som møter meg med en lav humring hver gang jeg kommer ut i paddocken, med sitt nysgjerrige blikk og det gjennomtrengende ønsket om en gulrot. Han er tøffere enn toget og gjør hjertet mitt varmt når jeg tenker på han. Lille, store Isco.  MegI fjor startet jeg en ny "tradisjon" og det var å sjekke over hvor mange økter jeg totalt har vært ute med hestene gjennom året. Litt nysgjerrig på det samme i år, så tellebrillene ble tatt på, og resultatet er skremmende likt fjoråret. Totalt har jeg vært i aktivitet med hestene mine 648 ganger i løpet av 2020, altså har jeg trent 1,77 hest per dag (mot 629 og 1,72 i fjor). Rutinemennekse, jeg? Har jeg aldri hørt før. Jeg kjenner at jeg er enormt glad i hver eneste dag sammen med de tre magiske pelsbarna, og jeg er heldig som får lov å ha et liv som gir meg så innmari mange smil, gleder og gode stunder hver eneste dag. Nå ser jeg fram til 2021 og tenker at det, til tross for snåle tilstander, fortsatt vil bli et godt og bra år med mine tre fantastiske! 
0 Comments
Leave a Reply. |
