Et gjennomtenkt impulskjøp: Abbe

Noen ganger må man bare følge hjertet. Og det kjennes foreløpig veldig riktig! Velkommen i familien, Abbe ♥

Jeg har i lengre tid tenkt tanken at det hadde vært gøy med en ridehest til, en som kunne gi meg enda mer erfaring, kunnskap og utfordringer. Men veien fra tanken til virkelighet har egentlig vært så fjern at jeg ikke har tenkt den. Økonomi, tid, det ville jo isåfall bli snakk om tre hester - eller to og en halv da, så høres det litt mindre ut :p

Som hestejenter flest så hender det jo at man ramler innom kjøp og salg-sider uten at man egentlig legger noe mer i det enn at man vil se hva som befinner seg der ute. I februar dukket det opp en annonse på en svensk hesteside som fanget oppmerksomheten min, men jeg var fornuftig, ristet på hodet og tenkte at nei, det passet seg ikke med en fireårshingst. Ikke skulle jeg ha hingst heller, det er jo så tungvint når man har hoppe og uff og nei... Jeg er jo tross alt et fornuftig menneske!

La tanken fra meg og livet seilte videre helt til april. Da dukket denne fireårshingsten opp, annonsert på nytt. Shit, tenkte jeg og klarte ikke helt å legge fra meg tanken denne gangen. Jeg sendte en mail til eier Tania, med tanken om at "man kjøper jo ikke hest om man bare sender en mail". En mail ble til veldig mange mail, og plutselig, i begynnelsen av mai var jeg og min trofaste ponnipartner Anna Lene i Sverige og hilste på Abbe for første gang. "Man kjøper jo ikke hest om man bare drar og ser på den", sa jeg til meg selv. 

Første møtet med Abbe var helt herlig. En søt gutt som var høflig, cool, framover og behagelig. En hest jeg følte meg trygg på. Vi møttes på løsdriften hans, jeg fikk børste han, vi leide han langs bilveien til naboens ridebane hvor jeg fikk både se Tania longere han, og jeg fikk håndtere han litt. Da jeg leide han hjem fra naboens ridebane kunne jeg ikke annet enn å smile. Da Anna Lene og jeg satte oss i bilen på vei hjem og vi kjørte ut av oppkjørselen var tanken "dette var dumt...". Vel vitende om at jeg aldri kom til å tilgi meg selv om jeg lot denne sjansen gå fra meg. 

Plutselig stod han på hengeren, på vei hjem til Norge.

​Abbe virket å være den perfekte hesten for meg. Fire år, lite trent i form av "vanlig" trening. Han er godt miljøtrent, har vært med på ting og tang, innridd, men ikke mye ridd, og hadde sist rytter på ryggen i november. Han er høflig, har en behagelig personlighet, perfekt alder for å starte det jeg ønsker å drive med, han ser gullegodt ut, og han virker bare som en helt fantastisk type. 

Ballen startet å trille, bitene falt på plass, lommeboka ble forberedt på en kontinuerlig, årelang slankeoperasjon, og litt over en måned etter første mail med Tania kjørte Anna Lene og jeg atter en gang til Sverige - denne gangen med henger på slep. Med meg hjem ble Abbe, og lørdag - etter 6,5 timer som en prest på hengeren - stod han i paddock ved siden av Bobbie og Isco, vel innlosjert på Aalerud. Det var ikke mer enn et kneis på nakken, to vrinsk og noen travsteg, så var det greit for alle tre at de stod ved siden av hverandre. Fantastisk å kunne ha familien samlet!

---

Første møtet gikk over all forventning.

Abbe kom den dagen det var kongelig bryllup i England. Bobbie lot seg nok inspirere litt av brudekjolen, og bestemte seg for å finne et slør sånn i tilfelle ;)

De første timene på Aalerud på lørdag gikk helt fint for seg, og Abbe slo seg til ro særlig ute, og han slappet også greit av inne selv om det var litt mer spennende der med så mange hester rundt seg. 

Hugo synes det var spennende med ny nabo over gangen ;)

Betfiber inne på kvelden er blitt en favoritt!

Når denne bloggen blir skrevet har Abbe vært på plass to dager. Begge dagene har vi testet hvordan det er å stå på stallgangen, vi har gått aleine ned til hallen hvor vi har løpt litt løs, og vi har vært en liten runde i skogen nedenfor utebana. Ikke mye jobb akkurat, men vi har så smått begynt å kommunisere. Og bare etter to dager ser jeg allerede super endring. Første dagen var det å stå på stallgangen ganske krise, for da er man aleine, også vet man at det er mange fine hester rett utenfor. I dag var det fortsatt litt stress, men det gikk veldig mye bedre!

Å gå ned til hallen har gått helt fint, men porten var ekstremt skummel første dagen, så da har vi gått inn døra de andre dagene (det var liksom bare å sende han inn uten noen problemer). I dag var tilfeldigvis Matilde (datter på gården) i hallen da vi skulle ut, så jeg fikk benyttet muligheten til å få porten åpnet og lukket for oss. Abbe reagerte veldig mye mindre i dag enn sist gang, så jeg har tro på at han venner seg fort til den. 

I hallen har vi bare leid litt og startet, stoppet og rygget noen få steg. Han er superfin og lydhør, og hvis han glemmer seg er det bare å løfte pisken litt opp foran han, så står han skolerett. Jeg har Monikas ord langt framme i pannebrasken: Sloss aldri med et hode
Så pisken er med, og istedenfor å dra i hodet, så stopper jeg heller beina. Helt genialt, også så logisk! 

Fortsatt så er han ukonsentrert i hallen, og heldigvis har jeg hatt muligheten til å slippe han løs begge dagene jeg har vært der, og bare fra i går til i dag var forskjellen enorm. Han har nemlig funnet ut at det befinner seg en annen kjekkas i hallen når vi er der nede, og han er faktisk ganske spennende! I går løp han seg helt svett fordi han skulle tøffe seg for denne kjekkasen, men i dag kunne han til og med ta noen pauser hvor han kom bort til meg, så meg, og fikk med seg en liten godbit. Jeg har hørt en plass at veien til en manns hjerte går gjennom magen, så jeg tenkte å teste ut ;) Uansett hva er det aller viktigste at han forbinder meg med noe positivt og hyggelig. For det er det jeg skal være! Den kule som gjør gøye ting sammen med Abbe! =D 

Det er en skikkelig kjekkas i det ridehuset vårt, altså! Hilsen Abbe ;)

Etter vi har vært i hallen har vi tatt oss en runde ute, rundt utebana. Det tar ca. 3 minutter å gå, så det er bare en liten sving, men Abbe har fulgt pent med, og trippet ved siden av. Jeg må gå litt fortere enn jeg er vant med, men det er bare bra! All framdrift jeg kan få, det takker og bukker jeg for. Jeg skal ikke ta vekk et eneste snev av framdrift fra denne karen, det er helt sikkert! 

I dag var vi også så heldig at Jon-Egil kom på besøk og trimmet høvene. Ettersom Abbe hadde hatt 1,5 dager å venne seg til stallgangen på, så tok vi trimmen utenfor paddocken - et sted han følte seg trygg og ganske rolig. Litt krøll ble det, men tatt i betraktning at det er dag to på nytt sted hvor vi kaster han ut i hovtrim, så sier jeg meg absolutt fornøyd. Vi har lovt å trene litt mer til neste gang! Men bare han får litt mer ro i kroppen på området, så tror jeg vi er mye nærmere noe!

Alt i alt oppsummerer jeg de siste dagene som komplett galskap, pur glede og stjerner i øynene. Jeg er så takknemlig for muligheten jeg har fått fra Tania med å overta gullgutten, og jeg nyter så innmari godt av den gode jobben hun har gjort med Abbe i de to årene hun har hatt han. Det er fantastisk å få ta over en hingst som leies på slakt leietau over gårsdplassen (dog, med litt lyd), og som bare oppfører seg som en prins i alle situasjoner jeg drar han med i, selv om han synes det er litt stressende og rart. Jeg ser så innmari fram til framtiden med Abbe, og alt hva vi kan finne på av morsomme ting. Jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med han, og til å bygge opp et vennskap med denne vakre personligheten. Det føles bare ut som om han og jeg kommer til å få det enormt kult sammen, og det er en skikkelig god følelse når man først gikk til det steget å tok han med seg hjem fra Sverige! Den første dagen han kom føltes det litt overveldende. Nå føles det bare helt, helt, helt riktig, og veldig, veldig spennende!

De gale har det godt, sies det. Jeg har det enda bedre! 

Gleder meg til fremtiden sammen med deg, Abbe! ♥

Følg oss gjerne på Instagram for daglige oppdateringer av ponnigalskapen: hestehverdagen