Hvordan går det med Bobbie?

Bobbie bikker straks fire måneder fri. Mye lengre enn hva jeg hadde sett for meg, og enden på det står ikke helt klart for meg helt enda.

Om ikke annet, så får Bobbie stå halvannen time om dagen på beite og kose seg. Det er det en frøken (og en hvit flekk i bakgrunnen) som setter veldig stor pris på.

Hvordan går det med Bobbie? er et spørsmål jeg ofte får. Hva skal jeg svare? Jeg trekker på skuldrene og kan ikke annet enn å svare «vet egentlig ikke».

Er det lov å være frustrert? Å være lei seg og oppgitt? På den ene siden synes jeg at jeg kan det. På den andre siden er jeg virkelig av de heldige. Bobbie er ikke hardt rammet, hun er ikke og har ikke vært veldig syk. Hun er egentlig knapt nok syk. Men hun er ikke frisk. Tror jeg? Det er så vanskelig det her!

Polynevropati. Sykdommen hvor du ikke kan ta en blodprøve og finne ut om hesten er frisk. Du kan ikke ta røntgen eller ultralyd og se om hesten er frisk. Den eneste måten du kan finne ut om hesten begynner å bli frisk er å gjøre det den ikke skal gjøre hvis den skal bli frisk: bevegelse.

Den eneste måten å finne ut om Bobbie er bedre på er ved å prøve. Prøve å gå turer, prøve og bevege henne, se hva som skjer. Men når man vet at det er fri og ro som gjør at hesten blir frisk, så frister det helt ærlig ikke så veldig masse å bevege på henne. For man vil jo at hun skal bli frisk, og gjerne så fort som mulig. Men hestene blir ikke fort friske av dette. Det tar tid.

---

Forløpet har gått fra å først være veldig usikker på hvordan det ville utvikle seg, til å få ro på at det i alle fall ikke blir verre. Da jeg skreiv om Bobbies sykdom sist så beskrev jeg det som en ekkel grå sky som hele tiden lusker i horisonten. Den gangen var jeg usikker på hvordan det ville utvikle seg. Etter hvert som tiden har gått har jeg innfunnet meg med at den grå skyen heldigvis forblir i horisonten, men den forsvinner heller ikke. Etterhvert som dagene går venner man seg til den grå skyen som henger der, og man får forsiktig litt optimistiske tanker om at dette kanskje kan gå fort over. En plutselig overkoding ut av det blå gjør at det håpet svinner. Man går over i en sånn fase hvor dagene bare går. Og vips, så har det gått en måned - eller to. Så begynner man å tenke at det er lengesiden man har sett det, så kanskje man kan prøve litt bevegelse. 20 meter, 40 meter, 100 meter. Det går bra, helt til man plutselig hører noe rart mens man går, snur seg og ser et rart spor i grusen. Tilbake igjen til flere fridager, og plutselig har det forsvunnet en uke til - eller to. Man kjenner seg optimistisk igjen og tør en lengre runde. Det går bra både første, andre og tredje gangen. Fjerde gangen skvetter hun for en fugl, en bil, en ingenting, og man blir usikker. Var det overkoding, var det unormalt bevegelsesmønster, eller var det bare sånn det pleier å være når hun skvetter? Jeg har aldri studert bakbeinas bevegelse i skvettmoment tidligere. Også går det så fort. Umulig å faktisk få med seg hva som skjer. Best å gi noen dager til med fri. Så prøver man igjen, litt kortere igjen denne gangen. Vil det gå bra?

Syv år med vakreste Bobbie Jo.
Jeg gleder meg til resten ♥

Og sånn går dagene. På Instagramkontoen min har «postkasserunden» blitt et begrep. Den er ca. 350 meter, relativt flat, med hard grus og asfalt. Føles som det tryggeste å gå på. Det er runden vi går for tiden. Vi har faktisk gått den en gang daglig i en uke. Om det har gått bra? Vet ikke. Vet ikke om den lyden jeg hørte av et subbende bakbein var et sykdomssymptom eller bare en tilfeldighet. Men det er lengesiden jeg har sett en ordentlig, tydelig overkoding på henne. Og det er jo positivt!

Når skal jeg tørre å gjøre mer? Jeg vet ikke. Dagene forsvinner avgårde og jeg kjenner bare på magefølelsen. Men at det fortsatt kommer til å ta oss flere måneder før vi er tilbake igjen der vi har vært, det er det ingen tvil om. Når vi etter fire måneder går 350 meter i skritt, med delvis angst for å utvide repertoaret, så sier det seg selv at dette tar tid.

​Men tid har vi. Nettopp i dag ser jeg tilbake på syv år sammen med Bobbie. Det er syv år siden vi startet reisen sammen, på Grønlund gård i Ski, før vi satte nesa mot Danmark og vår akademiske reise. Vi satte nesa mot det som skulle definere livene våre fram til i dag, og helt sikkert i mange, mange, mange år framover. Selv om vi har fått satt livene våre litt på vent de siste månedene, så kan jeg heldigvis glede meg over å se framover, og til vi veldig sakte men sikkert kommer tilbake til der Ragnhild og Bobbie skal være. ​​

---