Nå har jeg både hest, bein og bil. Man skulle tro jeg ikke trengte mer for å transporteres rundt. Men joda - enda et fremkomstmiddel tas nå i bruk. Jeg har jo som nevnt tidligere flyttet litt nærmere stallen. Litt over tre kilometer er det til stallen nå, og tre kilometer høres jo veldig overkommelig ut. Spesielt på sykkel! Ikke har jeg sykla på over seks år, men man glemmer jo aldri hvordan det er å sykle, sant? Det er jo greit, men å skru sammen denne sykkelen da. Ja, for det var faktisk slik det føltes da jeg kjekt nok i sykkelbutikken takket nei til å stå i kø for at verkstedet skulle montere på skjermene. Det skulle jeg da vel klare selv! Eplekjekk som jeg var. Klar for min første sykkeltur til stallen, men skjermene måtte monteres på. I pakka jeg hadde kjøpt ligger to skjermer, tre dingser i plast, en dings i metall, fem skruer av ulik lengde, to muttere, fire skiver og to små dingser med hull, en firkanta og en rund. Det sier jo seg selv at dette ikke vil gå bra. Jeg skal montere TO skjermer, og det er FEM skruer med? Og hvilken av de skruene skulle jeg nå bruke? Jeg plukket ut to som så fine ut, brukte de, og skrudde i vei. Skjermene sitter faktisk på de, og de satt på hele veien opp til stallen hvor jeg hadde planlagt å stramme dem (det glemte jeg). Men turen til stallen fortjener i seg selv en liten refleksjon. Jeg tror jeg sykla omtrent 300 meter før beina mine sa tydelig i fra at dette var aktivitet de alldeles ikke var forberedt på. Nå skal det sies at det kun er oppoverbakker fra meg og til stallen (selv om mamma mente at det ikke var så mye oppover, så mener beina mine noe helt annet, og jeg tror mest på beina mine). Jeg sykla på med godt mot, sendte noen velmente tanker til de som sykler Tour de France, og erkjente etter omtrent 500 meter at det ikke blir meg med det første. Etter en kilometer jublet jeg over tanken på at 1/3 var unnagjort, og rynket på nesa fordi de siste 2/3 er de bratteste partiene (misforstå meg rett, vi snakker ikke akkurat Mount Everest, men låra mine trodde kanskje det var det). Hvis jeg graver dypt, så finnes det et lite stabeist i meg, så jeg tråkka på, mest på vilje. Etter to kilometer var beina mine gått i koma, så da var det bare å fortsette, for de klagde ikke mer. De hadde resignert og gikk på automatikk. Heldigvis. Siste bakken gikk i noe lettere gir enn før, men jeg og sykkelen kravlet oss oppover til svingen inn på rettstrekka før stallen. For en befriende følelse å sykle rett frem! Og vips, 200 meter til og jeg var i stallen. I live. Og jeg kunne fortsatt gå! Klokka konkluderte med at jeg hadde brukt 13 minutter. Ikke det at jeg har noe å sammenligne med (tror ikke jeg skal prøve meg med Thor Hushovd f.eks...), men helt på viddene kan jeg da ikke ha vært. Håper jeg? Etter en liten hvil på benken var jeg fit for fight igjen, og Bobbie og jeg hadde en av våre beste rideøkter på utebana noen sinne. Det var energi i Damen, det var flyt og bare fryd og gammen og sitte på henne. Det må ha vært noe med den følelsen man får når man rir på en helt nyharva bane. Da vil man liksom at det skal være litt pent. Herlig! Og vips så skulle jeg sykle hjem igjen, og du og du for en følelse. Det trilla jo bare nedover. Svosj, og jeg var hjemme. Glemte å kikke på klokka da jeg kom hjem, men tror jeg brukte litt under ti minutter hjem. Og skjermene hang fortsatt på. Men jeg må huske å få strammet dem.
Moralen er at å sykle hjem er mye lettere enn å sykle til stallen, men så er det veldig morsomt å sykle til stallen når man har en sånn fin hest å sykle til! Konklusjon: Formen er elendig, men skal bli bedre. Har du forresten navntips til sykkelen? Kom med dem! Den må jo ha et navn - sant!
0 Comments
Noen perioder er litt mer avslappa enn andre. Verken Bobbie eller jeg har energi og overskudd til så mye for tiden. Det vil ikke dermed si at vi ikke har fantastiske opplevelser. De som har fulgt oss en stund kjenner kanskje til det store, skumle skogspøkelset som befinner seg på utebana på stallen vi står på. Det skogspøkelset har vært en ordentlig mare, for det har forhindret oss å ha avslappa rideøkter på utebana. Bobbie har, hver eneste gang vi har hatt siden eller ryggen til skogen på den 80 meter lange langsiden, vært spent som en felestreng, og gjerne kasta seg rundt. Derfor var dagens opplevelse et ordentlig smil i hjertet. Ikke hadde jeg ork til å ri, og egentlig ikke til å jobbe Bobbie fra bakken eller for hånden heller, så jeg tok med meg henne og en pisk ned på utebana, hvor jeg slapp henne løs. Her puslet vi oss litt rundt, fortrinnsvis på langsiden vekk fra skogen. Der er hun per nå helt rolig. Jeg kunne også gå bort til gjerdet ved skogen, og Bobbie kom skrittende etter uten de største betenkelighetene. Bare litt mer spissa ører enn normalt. Bobbie var ikke i ordentlig lekehumør, noe som forsåvidt var greit, for det var litt glatt under snøen, så noe fresing var ikke aktuelt. Jeg fikk henne med meg et par steg i trav, men da jeg prøvde å trave henne oppover kortsiden mot skogen kom hun seg omtrent 3/4 opp før hun bråstoppet og snudde. Ikke komfortabel med det, altså. Noen små steg i galopp fikk vi også, hvor jeg nesten gikk ved siden av henne. Frøkna som for noen måneder siden var helt villbass i galoppfatningene, hvor longeline og pisk var en nødvendighet for å ha henne på trygg nok avstand for flaksende bein. Vi hadde rett og slett en god, avslappa økt på utebana. Jeg gikk igjen bort til gjerdet ved skogen, og Bobbie fulgte etter. Jeg kravla opp på den lille brøytekanten på innsiden av gjerdet og Bobbie stilte seg opp som hun alltid gjør. Vips, så satt jeg på henne, uten noe som helst av utstyr, kun pisken og meg selv. Ved den skumle skogen. Vi skritta rett frem med rompa mot skogen, og Bobbie med senket hode. Jeg svingte litt til høyre mot porten, og litt til venste vekk fra porten. Bobbie fulgte med kroppen min. Ikke antydning til bekymring fra hennes side. Bare dette var nok til å få meg til å boble over av glede, takknemmelighet og ydmykhet over hva Bobbie tillater meg. Men det slutta ikke der. På vei opp til stallen fra utebana har Bobbie alltid lyst å gå rundt på jordet. Noen ganger når alle hestene er inne og Lyra er med oss, får hun lov å gå løs, men når vi er aleine vil jeg ikke slippe henne. I dag var enda en slik dag hvor Bobbie hadde lyst å gå ut og utforske jordet. Jeg kan ikke forstå den gleden hun har i det, men den er tydelig der, for hun kunne jo fint gått den brøyta veien opp, men nei. Mye morsommere å traske seg igjennom tung snø til langt over knærne. Igjen tok jeg plass på ryggen hennes, og hun fikk gå hvor hun ville. Denne gangen i grime, og med et leietau jeg flyttet (mindre) elegant fra den ene til den andre siden. Så trasket vi oss oppover jordet. Med mange pauser hvor vi bare stod og kikket. Kjente pusten til Bobbie, hvordan brystkassa utvidet seg og trakk seg sammen igjen. Helt avslappet. Midt på jordet. Hun tuslet alldeles ikke rett opp igjen, men litt rundt hit og dit. Stoppet og tenkte, lurte på om hun kunne få en godbit. Eller fem. Sporet etter oss var alt annet enn rett. Tenk å være så heldig å få så mange gode følelser på bare en liten time. Selv om ikke vi oppnår gode versader eller gode galoppfatninger slik kanskje boka sier at vi skal gjøre, så føles det allikevel så mye, mye bedre. Verdens beste Bobbie Jo!
Sprail sier du? Ja, vet du ikke hva det er? Det er jo selvsagt sånn som vi proffe driver med! Etter flere timer, dager, uker, måneder og år med trening kan vi endelig vise hvor proffe vi har blitt i grenen sprail! Altså... Det vil si. Vi hadde iallefall ridd over bommene et par ganger før kameraet blei startet. Det har seg nemlig slik at Maren som står på stallen driver med western, og trail. Jeg har fortsatt i minnet min siste sprangopplevelse, som var noget luftig, og har siden da ikke vært så ivrig på sprangbanen (dødsangsten kommer snikende så fort jeg ser en hinderstøtte). Men trail da, det er jo bommer på bakken, og det må vi vel kunne klare å få til. Tatt litt på sparket bygde Maren og jeg (mest Maren) en trailbane. Jeg hadde overordnet ansvar for å få panikk hvis ikke bommene matcha i farge. Heldigvis blei det nogenlunde greit til slutt. Noe westernutstyr har vi da altså ikke, så derfor blei det sprangsalen og cavemoren. Vår sprangutrustning. Så av det kommer også navnet sprail. Ikke helt trail, og ikke helt sprang, men sprail! Tre travbommer, en firkant og en vifte på volte var utfordringa. Optimistisk la vi vifta tett i tett, men det tok ikke mange rundene før jeg konkluderte med at det bare var å gi opp. Aldri har det vært så vanskelig å ri en volte før! Selv da vi la ut bommene ganske kraftig var det fortsatt nesten umulig å ri den volta bra. Nesten litt irriterende at det skulle være så vanskelig! I tillegg fikk vi trent overraskende mye på galoppen. Både høyre og venstregalopp! Bobbie er en helt annen hest nå enn før i galopp, og det er utrolig artig at vi faktisk kan fatte fra skritt noen ganger, og at vi kan få til noen steg i fremovergalopp. Det å få ridd litt galopp i sprangsal og få tenkt litt fremover tror jeg er godt for oss begge, også i dressurarbeidet. Og tilbake til den venstregaloppen. Hun fatter den jo! En gang fatta hun feil, men ellers fatta hun, og holdt den nesten like godt som høyre. Hurra! Maren var så supersnill at hun filma oss der vi sprailet rundt. Elegante er vi ikke alltid, men jeg må si at jeg er rimelig stolt over trav-stopp-overgangen vår! (ps: filmen sees best i HD) Alt i alt så var det en helt super opplevelse å ri sprail! Det skal definitivt gjentas. Jeg har flere ganger tenkt at jeg burde være flinkere til å ri etter bokstaver på ridebanen, da jeg ofte blir litt "jaja, vi tar den overgangen der istedetfor her". Med bommer har du null valg! Ligger bommen der, så må du gjøre det du skal gjøre akkurat der. Og det finnes ikke noe bedre målestokk på å finne ut om hesten er mellom hjelperne enn å ha slike konkrete ting å forholde seg til. Noen westernrytter blir jeg nok ikke, men å ta med bomarbeidet inn i dressurridningen en gang i ny og ne - så aboslutt! Dette var rett og slett GØY, og jeg tror Bobbie synes det var litt kult også, selv om Damen faktisk måtte galoppere litt. Slitsomt, må vite.
Takk til Maren som la opp bane, også håper jeg ikke det blir lenge til neste gang! Er det noe jeg er sær på, så er det hår. Hestehår. Bobbies man har jeg spart i 2,5 år, og den er hellig. Samme med hovskjegget. Og halen. Det røres ikke med annet enn børster en gang i ny og ne. Trodde jeg. Jeg skal love at jeg blei lang i maska da jeg jobbet Bobbie fra bakken her om dagen, tok henne over på venstre hånd og gikk nedover langsiden i en lett travers, da øynene mine blei dratt ned mot en unormalitet. En grotesk unormalitet. Bobbie manglet halve halen sin! I alle fall nesten. En stor bit av halen til Bobbie er bortevekk. Jeg mistenker at det er noen paddock"venner" på motsatt side av gjerdet, som har tatt en jafs. Men altså. Hikst! Jeg kan dekke det litt til så det ikke synes så godt, men gosh og huff!
Dette er jo nesten katastrofe. Noen som har hair extensions farge "blond med litt skitt" til salgs? |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|