For første gang skulle Michellekurset arrangeres på min egen stall, og dette ga meg muligheten til å delta med både Bobbie og Abbe. I begynnelsen av oktober var Bobbie egentlig ikke helt friskmeldt fra polynevropatien, men vi var såpass i gang at jeg turte å ta henne med på en time fredag og en time lørdag siden vi var på hjemmebane. Abbe skulle ha en time fredag, lørdag og søndag, og siden vi var ganske ferske innen ridningen valgte jeg å benytte oss av muligheten til å teste litt fra ryggen siden jeg hadde folk rundt meg som kunne hjelpe meg. Jeg oppsummerer kurset i bilder (musepeker over bildene for bildetekst).

Bobbie var ganske fin første timen, men andre timen var hun i skikkelig showhumør og bare måtte vise fram hvor masse hun kunne, hvor stor hun var og virkelig få fram at hun faktisk var ikke bare flink, men superduperflink. Hun bevegde seg antagelig mer på den timen enn hun hadde gjort de siste månedene, noe som også resulterte i et snublende bakbein ved en anledning. En påminnelse om at hun ikke var friskmeldt under kurset, men samtidig var det så vanskelig å begrense henne når hun for første gang på godt over et halvt år endelig fikk lov å føle seg så kul, stilig og fresh. Det ble et spesielt kurs for Bobbie og meg, men uansett hva så var det utrolig godt å føle at vi såvidt kunne begynne på veien tilbake igjen. 

Også Abbe fikk sin del av dette kurset. Jeg var litt oppsatt på at jeg skulle få brukt timene mine på å ri han, noe som gjorde at det ble litt mye som skjedde for oss begge ettersom jeg starta med litt lett bakkearbeid før jeg satt meg opp. Det er begrenset hvor mye ro man får i det man gjør når man prøver å dytte inn så mye på en halvtime. Men jeg fikk gjort både litt bakkearbeid med han, samt at vi fikk testet litt med rytter. Abbe bestod testen med glans. 

Alt i alt var det fem supre timer med de to kuleste ponniene, samt veldig morsomt å følge med på de andre ekvipasjene på kurset. Vi hadde i tillegg to helt topp teoritimer med Michelle, hvor vi fikk påfyll av svært mye info som fikk de små grå til å svirre rundt. Notatene mine fra den ene teoritimen har jeg bearbeidet slik at Michelle sine ord gjennom min penn vil bli en tekst i en av de neste bookazinene om akademisk ridekunst. Akkurat hvilken vet jeg ikke enda, men det blir spennende å se hvordan det blir på trykk. 

Vi fikk om ikke annet masse påfyll til å jobbe oss videre gjennom vinteren, og ikke minst til å se fram til et nytt Michellekurs i april!

Helt tilbake i desember fikk jeg den nye salen til Abbe. En helt nydelig Startrek Espaniola kjøpt hos Freehorse. Den er så fin at jeg synes den har tatt seg pent ut i stua. Antikkfarget brun, med sandfarge i setet, fram- og baksvissel og på stigbøylereimene. Jeg har brukt litt tid på å få hengt opp egen salhenger til den, og jeg har hatt en liten kamp for å klare å få utvida framsvisselen på den for å passe til Abbe. Justerbar framsvissel er fint, men litt krøkkete, stivt og usmidig når alt er helt nytt. Tiden har tikket avgårde, tingene har sakte men sikkert kommet på plass, og nå var det virkelig tid for å få salen ut av stua og opp på hesteryggen. 

I går tok jeg den med meg ut i stallen, Abbe fikk den på ryggen og med strålende sol og fantastisk vårvær fristet det ikke å være inne i hallen. Utebana vår var akkurat nybrøyta, og selv om jeg nå ikke har ridd Abbe på utebana før, så må jo en gang være den første. Og med ny sal måtte det jo bare gå bra.

Salen kjentes for det første helt super å sitte i, og jeg gleder meg veldig til å ri mer i den. Nå endte jeg dog opp med tre hull for korte stigbøyler, men for dem som har ridd med slike "motsatte" stigbøyler før (med spennen nederst), så vet man at det ikke bare er å klipse dem ut tre hull. Da jeg allerede hadde satt meg på Abbe så bestemte jeg meg for bare å bli der, og takle de litt korte stigbøylene. 

Abbe og jeg skrittet litt hit og dit, prøvde å svinge litt, noe som gikk overraskende bra. Følelsen av å sitte på en helt "rå" hest som faktisk helt naturlig følger vekt føles ganske fantastisk (og ganske skremmende). Han hadde noen små momenter hvor han faktisk helt naturlig bøyde seg rundt innvendig seteben, og de små glimtene av unghest i naturlig balanse er altså helt magisk! Så lenge han er mentalt med meg, så er han også veldig lett å svinge. Når han ikke er mentalt med meg (som f.eks når han innser at det står parkert en ganske skummel gravemaskin langsmed gjerdet) så merker man at han er veldig uferdig, og mangler forståelse for signalene. Denne kommunikasjonen skal vi kose oss med å jobbe bedre og bedre framover :) 

Vi testet også litt trav, og Abbe traver villig fram. Traven er ikke noe "akademisk" utdanning, det er mer en tilvenning til å ha rytter på ryggen i flere gangarter. Selv om vi har travet noen ganger nå, så er vi ikke akkurat ferdig utdanna i trav, kan vi jo si :p 

Men Abbelusken er flink! Han har (merkelig nok...) akkurat de samme utfordringene med å strekke seg fram og ned som jeg opplever i bakkearbeidet, men vi begynner å få bygd opp en kommunikasjon på det fra bakken, så jeg har troen på at vi får det til fra ryggen i ulike gangarter etterhvert også. 

Også var det innfallet jeg fikk om at "hvorfor ikke teste galoppen". Lurer i blant på hvor jeg tar det fra... Abbe har blitt ganske grei på fatning i longen, og ideelt sett skulle jeg jo hatt en longeline og en person fra bakken, men magefølelsen min sa meg at vi kunne teste. Så vi testet. Prøvde først høyregalopp, men da virka Abbe så overraska over hva jeg ba han om å gjøre, og følelsen av å øke tempoet, at han svarte med et lite bakutspark før han bråstoppa. Han fikk bare ros for forsøket. Jeg skiftet hånd og prøvde venstregaloppen istedenfor. Travet litt hurtig, smattet på han, og gjett hvem som fattet den nydeligste, fineste galoppen. Han fikk ros herifra til månen, en liten tenkepause, også prøvde vi igjen. Denne gangen trengte han litt lengre travstrekke før han rullet over i galopp, men han fant galoppen og galopperte pent avgårde i en gigantvolte av noe slag. Styring var ikke helt det jeg fokuserte mest på. Jeg rakk allikevel å tenke at han har en kjempegod galopp som blir veldig spennende å få utvikle videre! 

Og hvis du ser filmen under (trykk på bildet): ikke spør meg om stoppen hans. Det er noe han har funnet på selv. Men han stopper iallefall. Jeg må bare begynne å bli litt mer forberedt på at han er ekstremt god på å stoppe veldig fort :p Om ikke annet, så er det en veldig fin trygghet at han er flink på å stoppe :) 

Jeg har sagt det noen ganger før, og kommer garantert til å si det flere ganger: Abbe er altså verdens kuleste hest! 28. juli var første gang jeg satt ordentlig på han og ble leid en liten runde på gårsdplassen. 8 måneder senere, og ikke så veldig mange rideøkter, så har vi hatt vår første galopp. Ikke én gang på veien har det vært kjipe situasjoner eller sur stemning, og det aller meste har jeg gjort uten noen i sikkerhetssnøre på bakken. Mulig det høres litt dumt ut, men jeg er egentlig en veldig pysete rytter. Men akkurat derfor har vi også lagt ned mye arbeid i forståelse for hjelpere og gjensidig kommunikasjon. Det føles ut som vi har bygd opp en grunnleggende kommunikasjonsflate som gjør oss trygge på hverandre og på at nye ting går bra. Og derfor er det ekstra gøy når en såpass "stor" ting som den første galoppen går så bra som dette! Nå skal vi leve en stund på denne gleden, også skal vi fortsette å sakte men sikkert ri inn salen, og kose oss glugg ihjel både på tur og bane! Lite annet å gjøre når man har muligheten til å tilbringe tid med drømmeponnien :) 

Da Abbe kom til meg som hingst gikk det ikke lange stunden før jeg kjente på følelsen av at det ikke var rettferdig for Abbe å være en aleine-hest. Det går i mot både magen og hjertet å ha en hest som står aleine. Abbe fikk som hingst hilse på Isco, og han var ikke dust, men han var litt for hingstete og herjete til at det var komfortabelt å ha dem sammen uten at jeg var tett på og kunne bryte inn i leken. Isco var også veldig usikker på Abbe som hingst, en adferd jeg har opplevd hos Isco tidligere også, sammen med hingster. Så selv om det ga sosialisering for Abbe, så var det under nøye overvåking. Å slippe Abbe som hingst med Bobbie var av naturlige årsaker uaktuelt. Etter noen tenkerunder ble Abbe kastrert i oktober, og etter det har jeg bare tenkt og vurdert når det rette tidspunktet for å slippe dem sammen ville være. Først og fremst måtte alt av guttebassehormoner være ute av Abbekroppen, så hvertfall seks uker. Pluss litt til. 

Abbe har lekt med Isco noen ganger etter han ble kastrert, og det har vært interessant å følge utviklingen dem i mellom, for Isco har tatt mer og mer styringa, og den usikre Isco sammen med Abbe som hingst har blitt den selvsikre Isco sammen med Abbe som vallak. Allikevel er det absolutt en x-faktor å skulle putte inn ei hoppe sammen med to gutter. Jeg har sett at Isco har tatt ganske styringen over Bobbie når han møter andre vallaker sammen med henne, og Bobbie er jo egentlig ganske grei, men hoppe er hoppe. I tillegg har Bobbies rekonvalesens etter polynevropatien gjort at jeg har vært tilbakeholden med å slippe henne løs på utebana. Stress og uro er ikke positivt for en PN-hest, så jeg ville strekke det til det lengste før hun fikk slippe løs og potensielt eksplodere. 

En siste faktor har enkelt og greit vært broddene. Alle mine går med sko nå, og risikoen for skader med et broddspark er ekkel. Iscos størrelse er også noe å ta med i beregningen, for om han sparker mot Abbe og treffer riktig, så treffer'n rett i kneet. Det er ikke helt ønskelig.

Nå har vi rundet mars, og ønsket om å slippe alle tre sammen har bare vokst i meg. I dag var dagen. Jeg hadde nøye tenkt ut tidspunkt, vindretning, skytetthet og telt over antall spøkelser i skogen. Introduksjonen skulle nemlig foregå på utebana, i mangel på andre store, inngjerda områder. Tanken min var at det var best å bare slippe dem alle tre sammen, lukke litt øyne og håpe det gikk fint. Hadde også tatt med lunsjen deres ned, så de kunne få spise den der nede slik at jeg fikk se hvordan de fungerte sammen rundt mat. Takket være god hjelp fra snille fôrrytter Anna fikk vi med oss trioen ned til utebana, og på én-to-tre så slapp vi dem. 

Alle disse bekymringene og tankene i forkant kunne jeg enkelt og greit bare ha droppet. De tuslet litt rundt som om det var den største selvfølge at de skulle gå der sammen. Bobbie sendte ett spark i retning Abbe, og han ble litt fornærmet, også travet og spratt de pittelitt (Bobbie orket to sprett), før de tuslet rundt og lurte litt på hva de egentlig gjorde der nede. Abbe lurte på om han kunne få komme ut på utsiden av porten til meg, men jeg prøvde å fortelle han at meningen var at han skulle sosialisere med de to andre. 

Siden stemningen var så avslappet fikk de servert lunsjen sin. Bare for å se hvordan de reagerte, så la jeg maten bare i tre hauger, ikke veldig langt fra hverandre. Bobbie og Isco delte en, og Abbe spiste den midterste. Det var ikke antydning til sure miner, og det tok ikke lange tiden før Abbe inviterte seg selv inn til haugen Bobbie og Isco delte (og som ble litt spredt utover). Ingen reagerte på hverandre i vesentlig grad, og hvis det var en som synes den andre var litt for tett på, så var taktikken å gå vekk selv, framfor å jage vekk den andre. 

Det var enkelt og greit en sann nytelse å stå og se på de spise sammen. For de gjorde virkelig det - spiste sammen. Abbe og Bobbie stod en periode mule mot mule og gomlet, og ingen av dem synes det var noe rart med det. Litt forsiktig begge to, bare, men fortsatt ingen sure miner. Virkelig en helt fantastisk opplevelse, av harmoni og svært fornuftige, ydmyke ponnier. 

Nå vet jeg såpass at dynamikken mellom hester ikke blir befestet på en times tid, over et lunsjmåltid. Men ingen kan ta fra oss at den første opplevelsen med trioen samlet gikk over all forventning. Det ble bare enda mer bekreftet da Bobbie og Abbe stod sammen med meg ved porten for å få gulrot, og Isco kom gående og lukeparkerte seg midt mellom de to store. Ingen sure miner, ingen sinte ponnier, bare forventningsfulle pelser, glade for gulrot. En super opplevelse med supre ponnier! Forhåpentligvis det første steget i riktig retning mot en velfungerende, sosial trio som kan ha glede av hverandre i hverdagen.

Det går nesten ikke en dag med Abbelicious uten at jeg går rundt med stjerner og hjerter i øya, og plager vettet av mine stallvenner med å fortelle hvor fantastisk han er. I den grad det går an å være forelska i en hest, så er jeg definitivt det i Abbe. Digger holdningen hans til alt jeg presenterer han for, og han er akkurat passe fram, akkurat passe tilbake og rett og slett akkurat passe i alt. 

I dag hadde jeg veldig lyst å ri han på tur, så jeg salte på han og gikk på utenfor stallen. Sist vi prøvde å ri fra stallen så endte vi med en elegant piruett, snøftende ute på plenen til naboen før vi i det heletatt hadde kommet oss av gårdsplassen. Jeg måtte hoppe av og leie han ned til skogkanten for at vi skulle komme oss på tur. I dag prøvde jeg på nytt, og det ble litt snøft og noen stopp før vi kom oss av gårdsplassen også denne gangen, men vi kom oss forbi det skumle ingenting og kunne tusle fornøyde ut på tur. Trodde jeg. For ved inngangen til skogen står tross alt en container, og den har åpen munn - klar for å sluke turgående Abber hele. Abbe sa at dette her var alt for skummelt å gå forbi. Jeg prøvde å vennlig smatte han fremover, men det gikk bare baklengs. La jeg pisken på rumpetten hans (et signal han kjenner fra bakken), kjente jeg at protestene raskt kunne komme. Han prøvde også å snu seg rundt, men heldigvis begynner han å forstå "rattingen", så jeg klart å unngå at vi fikk retning hjemover igjen. Vurderingen lå i om jeg skulle hoppe av og leie han forbi, da vet jeg at han ikke vil reagere på det, men jeg ville egentlig ikke hoppe av fordi jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg på igjen. Jeg har jo bare klatret opp på han med krakk før. Magefølelsen sa at jeg skulle gi det pittelitt tid, og Abbe fikk stå og kikke på conteineren noen sekunder og trekke pusten før jeg spurte igjen om han kunne gå forbi. Et lite snøft, og et grynt, men prinsen tråkket seg forbi og vi var ute i skogen! Rimelig fornøyd med å overvinne første ordentlige "monster" fra ryggen! 

Videre på turen kosa vi oss i både skritt og litt trav, og Abbe er så morsom, for han synes det er kult å trave. Herlig framover! Derfor trener vi mest på å stoppe, men det synes Abbe også er kanonkult, så han bråstopper bare jeg tenker på å si "prr", og får selvsagt gulrot selv om jeg nesten seiler over halsen hans når han er så flink å stoppe. 

Akkurat før vi skulle svinge oss ut av skogen så er det en liten strekke som går langs jordekanten. Her har vi til vanlig brøyta sti, men akkurat i natt og i dag har det blåst og snødd så mye at et parti av stien var heldekt av en skikkelig snøskavl. Vi stoppet opp litt, og beregningene mine sa at Abbe ville komme seg igjennom, men at det ville bli litt utfordrende for han. Men 10-15 meter med utfordring tåler han, tenkte jeg, og smattet han fram. Abbe nølte ikke et sekund da jeg ba han tråkke utti den svære snøskavlen (elsker fortsatt innstillingen hans), og det var her ting, på brøkdelen av et sekund, skar seg litt. Abbe var så flink og positiv at han løste forseringen av snøskavlen på beste og enkleste Abbe-måte: Byks deg igjennom! Fire byks tok det for Abbe å kaste seg gjennom skavlen. Fire byks tok det for meg å falle av. Jeg ble tatt helt på senga av Abbes løsning på utfordringen min, at jeg havnet helt i bakleksa. Så mens Abbe spjoinket seg gjennom skavlen, bumpet jeg mer og mer i utakt med min gule enhjørning, som bare gjorde alt han kunne for å være flink gutt og komme seg gjennom snøen. På bump fire var vi så i utakt at da jeg var på vei ned var han på vei opp, og jeg ble skutt som en katapult gjennom lufta. Abbe ble nok litt overrasket av at mennesket hans plutselig flagret rundt i lufta, så han svingte svakt til venstre. Jeg derimot, som alltid har sagt at det er så smart å ri inn om vinteren, fordi da lander man iallefall mykt, jeg landet akkurat rett forbi snøskavlen, på den første, brøyta flekken på alle de meterne vi hadde kjempa oss gjennom snøkavet. Smått stolt fordi jeg neeeesten holdt meg på hele bumpeserien til Abbe, smått ør fordi tyngdekraften hadde minnet meg på at mennesker ikke er skapt for å fly. 

Summet meg noen sekunder og kikket rundt meg. Tre meter fra meg stod Abbe med frambeina oppi brøytekanten, tilsynelatende ikke særlig preget av at mitt flyforsøk, men han synes nok at han satt litt fast i snøen. Mellom oss var det også litt snø, så jeg rakk ikke bort til tøylene hans uten å vase utti alt for dyp snø. Jeg gikk dermed to steg bakover, sa "Kom da, Abbe", og han kavet seg ut av brøytekanten han stod i, og kom bort til meg. Pittelitt hjertesmelt-moment der, altså. Han ble stappet full av gulrøtter, fikk en hel haug med rosende ord, men skulle rideturen vår ende her? 

Jeg har som nevnt alltid gått på Abbe med krakk, men krakker finnes ikke i naturen, og alt av stubber og steiner var dekt av mengder snø. Jeg hadde allikevel ikke lyst at Abbes siste minne fra turen skulle være en flyvende rytter, så da bestemte jeg meg for at det går helt sikkert bra å gå på han fra bakken, han er jo så kul på alt annet. Heiv beinet i stigbøylen og spratt opp. Abbe stod som en påle. Reagerte ingenting på at jeg igjen  var på plass på ryggen hans, og vi tuslet pent videre med nesen vendt hjemover. 

Rett før vi kom opp til ridehuset igjen ble Abbe svært bratt i nakken og jeg fikk litt følelsen av at han mentalt forsvant vekk fra meg. Første gangen på turen jeg følte at jeg ikke var helt sikker på han. Han snudde seg brått til høyre og speidet. 30-40 meter unna oss spratt det tre rådyr-rumper avgårde, og Abbe fulgte dem med blikket. Da de hadde bumpet avgårde i snøen (ganske lik stil noen andre jeg kjenner...) senket Abbes puls seg igjen, og vi skrittet siste strekka før jeg hoppet av og leide hjem. 

Når vi først skulle ha vårt første fall var dette absolutt måten å gjøre det på. Et fall fordi rytteren ikke er flink nok til å henge med på leken. Ikke et fall som kommer av skremt hest som gjør rare bevegelser, med høy puls og som dermed kanskje skremmes enda mer av å få et flaksende menneske forbi seg. Jeg fikk ikke i det heletatt inntrykk av at Abbe ble skremt av mine mindre elegante bevegelser da han bumpet seg gjennom snøen, bare at han fokuserte på å komme seg ut av snøkavet. Og jeg vet at hvis jeg bare hadde vært forberedt på det første jumpet så hadde det absolutt ikke vært noen umulighet å holde seg på han. Jeg ble bare litt overraska og havna helt ute av takt. Du vet følelsen av å henge etter en hest som tar av litt for tidlig i et sprang? Ta den fire ganger på rappen :p 

Men Abbe var virkelig en stjerne i situasjonen. Gjorde akkurat som jeg ba om med å gå ut i snøen, løste det på aller beste Abbevis, og da jeg ramla av stod han pent og venta til jeg fikk summa meg. Nå skal det sies at jeg ikke er helt sikker på om han ville venta pent på meg hvis ikke det var for at jordet (som leder rett hjem) var dekt av masse snø, men uansett hva fikk vi en veldig god første opplevelse av vårt første fall. Jeg må bare ha meg ny hjelm (i dag kjente jeg faktisk at jeg var glad for den), og gi korsryggen min litt forsiktig behandling i dagene framover. Skulle jo bare mangle at jeg ikke fikk meg litt juling når jeg først skulle utfordre tyngdekraften på den måten. 

Så da fortsetter man bare å ha hjerter og stjerner i kroppen, og glede seg som en unge til neste rideøkt med superponnien. Skal jeg ramle av en gang til i vinter skal jeg forsøke å treffe snøen i det minste... 

Jeg kan vel trygt si: Wow... For et år! 

Hvis noen spør meg hva jeg vil trekke fram fra 2018 er det er to ting som virkelig utpeker seg.

Bobbie ble rammet av den grusomme sykdommen polynevropati, og fra midten av april og fram til nå har vår hverdag vært preget av det. Selv om vi nå ser tilbake på trekvart år som har vært en følelsesmessig berg og dalbane, så har vi vært heldige. Hun var aldri veldig dårlig, og hun kommer til å bli frisk igjen. Det tar bare hinsides lang tid. Jeg tror jeg tør å driste meg til og si at vi nå er kommet inn i en periode med tilnærmet normal opptrening tatt i betraktning at hun har hatt så mange måneder fri. Mer om det litt lengre ned. 

Den andre tingen som utpeker seg er kanskje åpenbar. Og heldigvis på den mer positive siden. I mai var jeg så ufattelig heldig å få med meg Abbe (Wish Airborn H) hjem fra Sverige. Jeg skulle ikke ha meg ny hest, men så dukket han opp og plutselig stod han på stallen. Jeg kan med hånden på hjertet si at hver eneste dag med Abbe er en sann glede! Vi passer hverandre på så utrolig mange måter, og det å få lov og starte med en så positiv, morsom og utfordrende unghest på denne måten er ufattelig gøy! Også han kommer jeg tilbake til litt lengre ned. 

Tradisjonen på disse årsoppsummeringene er jo mine treningskakediagram. Jeg kjente egentlig på at jeg ikke orket å lage noe kakediagram i år, ettersom Bobbie har hatt så mange sykedager, og Abbe ikke har vært hos meg hele året. Men så var jeg jo litt nysgjerrig på Isco, også ble det bare til at jeg regnet sammen for alle tre. Og da jeg var i gang føles det jo helt riktig å gjøre det, for det er jo tross alt blitt en ganske lang tradisjon! Gøy å sammenligne med fjoråret også. Så her er det bare å snoke: Slik har treningsåret 2018 vært for Bobbie, Isco og Abbe.

Bobbie ble som sagt rammet av polynevropati 13. april i år. Det kom brått, og har hengt i lenge. Unner ingen å oppleve denne sykdommen. Hele 22 uker, eller 155 dager hadde Bobbie så godt som fri, hovedsakelig stående i paddocken sin. I sommer fikk hun dog stå litt på stallbeitet hver dag, og inni disse dagene ligger også noen små leieturer i håp om at beina skulle tåle det. Sakte men sikkert har vi kunne utvide treningspassene våre, og det var et høydepunkt med en liten bismak da vi fikk vært med på Michellekurs hjemme på stallen i høst. Bobbie viste seg som den stjernen hun er, men hadde også dessverre et bakbeinstråkk som minnet oss på at hun ikke var frisk enda. Dagene har bare gått med til å prøve, kjenne at det ikke funker som det skal enda, ta noen steg tilbake, og prøve igjen litt seinere. Heldigvis har det vært progresjon, og vi tør nå ri lette økter i hallen hvor vi er innom alle gangarter, og nyttårsaften avsluttet jeg året med en liten tur på i underkant av tre kilometer, inkludert en liten galopp. Da føltes livet bra! 

Bobbie og jeg kommer til å fortsette å ta det piano i 2019, men forhåpentligvis kommer vi tilbake der vi skal være etter hvert. Både dressurmessig og på koselige, friske turer. 

Jeg må flire litt når jeg ser på diagrammet til Isco og sammenligner det med fjorårets.
Fri 2017: 116 dager
Fri 2018: 116 dager
Dressur 2017: 75 dager
Dressur 2018: 79 dager

Det har hendt seg at noen har kalt meg et rutinemenneske. Skjønner ikke... :p Grunnen for at jeg synes dette er litt morsomt er fordi jeg på ingen måte har noen fast treningsplan for hestene mine. Jeg tar det litt som det passer seg og som det kommer. Litt etter vær, vind, føreforhold, hva de andre hestene gjør, om hallen er opptatt eller ikke, ogsåvidere. Jeg skriver alltid ned i etterkant hva jeg har gjort og kan gå tilbake og se på det, men trener dem i hovedsak etter dagshumøret. At jeg allikevel skal klare å treffe så bra på antall dager synes jeg er litt fascinerende. 

Lille Iscopisco har i 2018 bare blomstret mer og mer. Han utfordrer meg på så veldig mange måter, og han har invitert meg inn i den magiske verden med frihetsdressur (FD). Selv om det ikke står så mange dager med konkret trening på FD i løpet av året, så har mange av øktene under "dressur" også innebært mye trening løs. Vi har til og med vært med på to kurs konkret rettet mot frihetsdressur, ett med Rebecca Dahlgren og et med Therese Granlund, begge fra Horse Vision. Det har vært et svært spennende innblikk, og jeg føler meg som en komplett nybegynner. Heldigvis tar Isco det på strak hov, og selv om det går litt tregt for meg, så leker vi oss, og han viser meg sakte men sikkert veien videre. Det viktigste Isco uansett lærer meg er å være tilstede i nuet, smile, ha det gøy og leke. 

Mens Isco lærer meg frihetsdressur prøver jeg å gi noen drypp av akademisk trening inn i hverdagen vår. Det er liksom det jeg kan. Isco synes ofte at det kan bli litt kjedelig, teoretisk og lite actionfylt, men han prøver så godt han bare kan, og jeg kan jo ikke klage på innsatsen. I april måtte han være stand in på to timer på Michellekurset siden Bobbie ikke fikk vært med, og i juni deltok vi på vårt årlige Monikakurs. Årets høydepunkt med Isco med tanke på denne treningen har nok vært at det gikk opp en lyspære for han hva halvparaden angår. Han har stått ganske stødig bom fast i kroppen sin, men har nå mot slutten av året såvidt begynt å forstå i sin egen kropp at han kan flytte vekt både bak og fram. Dette blir veldig spennende å utforske videre i 2019. 

Kakediagrammet vitner om en del mindre kjøring i 2018 enn det var i 2017. Det håper jeg å kunne ta opp igjen litt mer i 2019. Isco er jo en knakende morsom kjøreponni, og også her har han hatt god utvikling i løpet av året. Vi har hatt noen skikkelige fartsfylte økter hvor han i større og større grad forstår det å gasse på. Noen herlige presisjon/maratonøkter har det også blitt gjennom året, så vi går for litt økt kjøreaktivitet i 2019 igjen. Det må jo også nevnes at Isco fikk være med på skogdag og leke tømmerponni for en dag. En oppgave den lille kroppen selvsagt klarte med glans! 

Isco har vært heldig i 2018 å få leke med gode kompiser, og der står Axel høyt på listen. Særlig nå som Isco er blitt så tøff at han setter skapet på plass og styrer leken mer selv. Det begynner å bli mer og mer morsomt å leke med Abbe også, etter at han ble kastrert. Håper det vennskapet kan utvides i 2019!

Kort og greit må det vel kunne oppsummeres som et veldig godt Isco-år!

Faktisk litt spennende å se over hva jeg har gjort med Abbe i år. Det skinner igjennom at han kommer inn i samme rutine som de andre ponnitrolla, men det ser jo ut til å virke med de to andre, så vi prøver sånn omtrent noe lignende med nummer tre og ;) 

Abbe kom til meg i mai, og det har ikke vært en eneste dag siden Abbe kom til Norge at jeg har angret på at den vakre sjelen kom inn i livet mitt. Han er så perfekt at jeg egentlig ikke klarer å finne ord for det. Han er en nydelig personlighet, både kul, tøff, trygg på seg selv, interessert i å samarbeide, svært med og engasjert, han er tydelig i sin kommunikasjon og han gir utrolig mye av seg selv. Det er heldigvis gjort et svært godt grunnarbeid med Abbe i form av å ha en trygg hest, så jeg har bare kunne nyte godt av å bli kjent med han og utvide komfortsonen hans. Både på bakken, på tur og fra ryggen. Å få lov å forme sin helt egne hest fra begynnelsen føles helt magisk, og i hvert fall når det er så "enkelt" som det er med Abbe. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at han ikke gir meg grå hår og utfordrer meg i treningen, for det gjør han. Men han er en svært klok kar og jeg skal ikke forklare ting mange ganger før han fatter poenget. Så her må jeg bare henge med og passe på hva jeg bevisst og underbevisst lærer han. 

Abbe kom til meg som hingst, men i høst ble valget tatt om at han skulle bli vallak. Jeg hadde ingen avlsplaner for Abbe, og selv om han var verdens snilleste hingst så veier det tyngre å kunne gi han muligheten for et sosialt liv. Heldigvis gikk operasjonen helt etter boka, og Abbe er akkurat like herlig, om ikke enda mer herlig som vallak.

Jeg har såvidt begynt å ri Abbe, og 2018 ble avsluttet med flere små, positive rideturer. Som med alle nye ting tar Abbe ridningen svært kjapt, og jeg kjenner at jeg gleder meg utrolig til ridefortsettelsen i 2019. Jeg bare vet at Abbe kommer til å bli en helt fantastisk ridehest!

Alt i alt må jeg si at 2018 har vært et fantastisk år. Selv om Bobbie ble syk har jeg allikevel tatt med meg så mange tanker, følelser og ikke minst fått en helt ny takknemlighet over det privilegiet vi har når vi tilbringer tid sammen med disse fantastiske dyrene. Den tiden vi har sammen er ingen selvfølge. 2019 skal jeg bruke på nyte hverdagene sammen med de tre vakreste sjelene jeg vet om, vi skal lære av hverandre, vi skal klø romper, koder, mager og hvor enn det måtte klø, vi skal spise gulrøtter, vi skal fylle dagene med latter, smil og lek, og vi skal bruke tiden sammen godt.

Tanken har svirret og surret i lang stund, egentlig helt siden jeg fikk Abbe. Jeg kjøpte han som hingst med et åpent sinn. Jeg skulle ikke ha noe dust hest, men hvis han funket som hingst, så jeg ingen problemer med å beholde han som hingst. Kanskje jeg ville prøve å kåre han hvis han viste seg å være et verdig emne? Etterhvert som jeg ble kjent med Abbe var det ikke noe problemer knyttet til at han var guttegutt. Kun to ganger har jeg opplevd at han har blitt bus (rygga mot andre for å tøffe seg), og begge gangene har han krøpet sammen og sagt unnskyld med hele seg når jeg har sagt i fra at det er totalt uakseptabel oppførsel. To ganger på fem måneder. Og ingen av gangene har jeg verken følt meg utrygg eller at situasjonen var ute av kontroll. Abbe har vært med på kurs, han har reist og oppført seg helt eksemplarisk på nye plasser, han har kunne stå ute, inne - ingenting har vært problematisk med å ha han som hingst. Men hvorfor skal jeg ha hingst? 

Jeg kjøpte Abbe som min fremtidige ridehest. Han har nok ikke gangen for å bli en kåret welsh, så selv om det herlige gemyttet absolutt burde avles videre på så er det ikke avl jeg vil drive med. Det er absolutt ikke å stikke under en stol at ting er lettere med vallak. Ikke at jeg følte det var ting jeg ikke kunne gjøre fordi Abbe var hingst, men når du står på en stall med 28 andre hester tenker du alltid litt ekstra sikkerhet når du har hingst. Du er litt ekstra obs på ting du gjør, og du har alltid i bakhodet at du ikke kan miste han fordi konsekvensene kan så fort bli litt større enn med en vallak. ​

Når jeg i tillegg har hoppe fra før, så vil det fort bli mye styr hvis de to en gang skal være med på kurs sammen og han var hingst. Med hoppe og hingst blir det litt mer vanskelig å ta med begge to på tur sammen hvis man vil være litt effektiv med treningen en dag. Ikke at det er umulig, og jeg tror faktisk Abbe er en sånn hest det hadde gått å snakke til selv om han hadde gått ved siden av Bobbie. Men det krever mye ekstra fokus og trening for min del. 

Og det siste, men absolutt den mest avgjørende delen: Som fireårsvallak er muligheten for å få seg venner rimelig mye større enn som fireårshingst. Planen, håpet, tanken og drømmen er jo at mine tre skal kunne gå sammen. Litt skeptisk på om det faktisk lar seg gjøre, men det finner vi ut etterhvert. Uansett hva så skar det i hjertet mitt å se Abbe stå aleine i paddocken sin dag ut og dag inn uten noen form for sosial kontakt med artsfrender. Han hadde (fordi jeg ikke visste hvordan han var da han kom) masse strømgjerde mellom seg og B&I, bare sånn for å være på den sikre siden. Så da stod han der da, rett opp og ned, uten å kunne si hei til B&I en gang. Ikke er det veldig mange på stallen som er interessert i å slippe sammen hesten sin med fireårshingsten heller (og den ene som ville, den karnøfla jo Abbe i fillebiter, så det skar seg jo helt..). Litt lettere å spørre når man har en fireårsvallak. Forhåpentligvis vil kastreringen gjøre at Abbe på sikt kan få et mer sosialt liv, slik hester skal ha det. Jeg håper jeg etterhvert klarer å introdusere han for Knoll og Tott, og at de tre kan fungere greit sammen. Sånn som ting er akkurat nå får han leke litt med Isco innimellom. De er ikke uvenner, men heller ikke venner. Mest at Isco synes Abbe er litt slitsom bøllefireåring, også tør han ikke helt å si ifra ordentlig. Spørsmålet er hvordan dynamikken blir når Bobbie er der, men det er det antagelig en stund til jeg finner ut, for akkurat nå har det ikke gått lang nok tid siden kastreringen til at jeg kan slippe dem sammen uansett, også har alle tre broddsko, så jeg er litt avventende i forhold til det også. Men forhåpentligvis blir det på den ene eller andre måten litt mer sosialt for Abbe i tiden framover - det fortjener gullgutten! 

​​Selve kastreringen hadde jeg bestemt at skulle tas liggende. Hvorfor? Tja... Rett og slett fordi jeg er megadårlig på sår ogsånn? :p Magefølelsen min sa bare at liggende føltes mest riktig etter masse lesing rundt om på nett, og forhøring med fornuftige hestepersoner. Jeg endte opp med denne listen.

Positive sider med liggende kastrering:
- Abbe er fire år og dermed begynner han å bli litt voksen, noe som i seg selv taler for liggende.
- Han legges i narkose og vet dermed ikke hva som skjer (føltes bra for meg...).
- Sædstrengen fjernes og man risikerer ikke uelastisk arrvev.
- Han syes igjen og eliminerer dermed risikoen for tarmfremfall. 
- Kroppen fjerner stingene selv, så jeg trenger ikke gjøre noe sår-greier i etterkant (hurra!).
- Det gjøres på klinikk og jeg trenger ikke forholde meg til det (hilsen pysa).
 
Negative sider med liggende kastrering:
- Ca. dobbelt så dyrt som stående. 
- Mange mennesker som er urolige mot å legge hesten i narkose pga. oppvåkningen. 
- Hvis det skulle bli en infeksjon blir det gjerne større komplikasjoner fordi den går innover i kroppen istedenfor utover. 

Den positive listen var lengre enn den negative, og hvis jeg kikket litt nærmere på den negative, så viste det seg at mange advarer mot å legge hesten i narkose fordi det kan være heftig for den å våkne igjen. Allikevel var det vel egentlig ingen av de jeg leste om som hadde opplevd problemer med akkurat det i forhold til liggende kastrering.

Risikoen for infeksjon er selvsagt også der, men ved litt nærmere lesing om det også, så viste det seg at det ofte gjaldt hester tatt liggende hjemme på gården, enten på jordet eller i en halmseng (ofte gjort i Danmark). Når de da prøver å reise seg etter operasjon gnikker de såret borti underlaget, og det blir infisert. Risikoen for det på en klinikk er mye mindre.

En liten tilleggsinformasjon jeg kom over i min søken på kastreringsinformasjon er at man kan kastrere liggende uten å sy sammen også (jeg fikk valgmuligheten med Abbe). Dette har jeg skjønt at er noe som kan være et alternativ hvis man kastrerer liggende hjemme. For det går nemlig også an å ta en "liggende" kastrering uten vanlig narkose, men med så mye dop at hesten kan "kastes" ned hjemme, og tas mens den ligger. Tror også derfor det er litt varierte både erfaringer og tanker rundt dette med liggende kastrering fordi det kan gjøres på mange forskjellige måter. Men magefølelsen min var fortsatt god i forhold til å gjøre det liggende på klinikk. 

For min egen del satt jeg egentlig bare igjen med at den negative siden var at det var omtrent dobbelt så dyrt som stående. Men det var penger jeg var villig til å bruke på det, så da ble time avtalt på Mjøsa Hesteklinikk den 15. oktober, og han skulle være første pasient inn. Jeg fikk levere han søndag kveld, hvor han kom inn i en boks med litt kveldsmat og masse gulrøtter. Veterinær Lisel fortalte meg om prosessen, og at hun ville ringe meg rundt lunsjtider dagen etterpå og oppdatere meg på hvordan det hadde gått. Jeg reiste hjem, hadde avtalt masse jobb på mandag så jeg kunne ha tankene på noe annet, og timene gikk. ​

Da klokka nærma seg lunsjtider mandag holdt hodet mitt på å eksplodere. Hvorfor er det sånn at man blir så forbaska overdramatisk i sånne situasjoner? Jeg vet at de har lunsj på klinikken fra 12-13, men allerede klokka 11 begynte hodet mitt å mene at det var lunsjtider og at den telefonen burde komme snart. Det gjorde den selvsagt ikke, og klokka ble både 12 og 13 uten noen telefon. Tankene mine hadde da seilt sin egen sjø, og i mitt hode var Abbe død, det hadde blitt komplikasjoner, de prøvde og redde han (joda, jeg så for meg CPR på hest..), han hadde snubla i oppvåkninga og knekt et bein, måtte avlives på stedet, alt hadde rett og slett gått galt. Hodet mitt hadde forberedt meg helt på at jeg ikke lengre hadde tre hester, og jeg lurte på hvordan forsikringa ville stille seg til dette (man har da litt fornuft oppi det hele, må vite...). Nå satt veterinæren bare og funderte på hvordan hun skulle formulere seg når hun måtte ta den vanskelige telefonen til meg. Klokka 13.06 ringte Lisel. 

"Da står Abbe i boksen sin, og alt har gått kjempefint. Kastreringen gikk fint, og han hadde en drømmeoppvåkning. Akkurat som det skal være, det kunne ikke gått bedre. Du kan komme og besøke han om et par timer. Mulig du kan få han med deg hjem i dag også."

Jeg kunne faktisk felt en tåre. Jeg som hadde forberedt meg helt på at jeg ikke hadde Abbe lengre var veldig glad for akkurat den telefonen. Og bare sånn at det er sagt, så prøvde fornuften min iherdig å komme med et en liten finger i været og skyte inn at jeg kanskje muligens var pittelitt irrasjonell i tankegangen min, men hodet hørte ikke på det øret akkurat den timen. ​

Som nevnt tidligere er jeg ikke særlig tøff på sår ogsånn. Det var noe av grunnen for at jeg valgte liggende kastrering. Jeg slapp å forholde meg til det, jeg slapp sår, jeg skulle slippe å bli dårlig. Trodde jeg. Jeg reiste ned for å besøke Abbe, og få vite om jeg fikk ta han med meg hjem. Jeg gikk inn til han i boksen, og han stod pent der, virket nesten som seg selv og det var ikke en blodflekk å se. Eneste som vitnet om operasjon som var synlig med en gang var et venekateter og at han hadde flette i manen sin. Ikke så stor dramatikk med andre ord, men blodet i hodet mitt bestemte seg plutselig for å ta seg en siesta (sikkert godt med en siesta etter all den aktiviteten det hadde hatt tidligere på dagen...). Bare tanken på hva Abbe hadde vært igjennom gjorde at jeg kjente at jeg ble dårlig, og at jeg trengte luft. Planen var at jeg skulle ut og leie på Abbe, så jeg fikk hevet på han grima og dro han med meg ut. Trodde det skulle kjennes bedre ut å være ute, men Abbe gikk ved siden av meg, det kom noen rare lyder fra buken hans, og jeg kjente fortsatt bare på følelsen av at han hadde blitt operert. Jeg måtte konsentrere meg bigtime for ikke å gå i bakken, og fokus lå bare på å puste, sette ett bein framfor det andre, og ihvertfall ikke miste Abbe. "Du KAN ikke svime av nå, Ragnhild! Du KAN ikke!!" 

Jeg gikk en liten runde, men kjente at jeg hadde et sterkt behov for å sitte, så jeg bare kastet Abbe tilbake i boksen og gikk ut og satte meg på en benk. Kroppen sa at den ville ligge, så jeg adlød og lå på benken og pustet og kikket i været. Om jeg var glad for at det ikke kom noen pasienter til klinikken akkurat da? Ja, det kan vi jo si. Jeg visste at den ene veterinæren var ute og mønstret en hest, så da jeg hørte de komme tilbake rakk jeg akkurat å sette meg opp på benken før de rundet hjørnet. Prøvde å ta på meg det beste "jeg-bare-sitter-her-og-nyter-solen-litt-som-om-det-er-det-mest-naturlige-i-verden-å-gjøre-på-en-veterinærklinikk"-uttrykket jeg hadde, før jeg tok tre skikkelige magadrag og gikk inn til Abbe igjen. Det gikk litt bedre denne gangen, og jeg fikk beskjed om at Abbe så såpass grei ut at han fikk være med hjem. Oppskriften jeg fikk med meg var fire-fem dager med smertestillende og pensilin samme dag, og dagen etter + bevegelse. Helst 2*10 minutter med trav per dag - eller mer. 

Abbe ble lasta på hengeren og vi vendte nesen hjemover. Godt for både han og meg og komme hjem tror jeg. Vel hjemme var jeg forpliktet til å kikke under magen hans og se på såret. Jeg måtte vite hvordan det så ut for å ha noe og sammenligne med videre. Nå hadde jeg liksom fått vent meg til tanken, så å kikke på det gikk heldigvis helt fint. Og det så virkelig pent ut. Bare et rett snitt midt under pungen, som var sydd så pent sammen. Ikke noe blod, gørr, ingenting (bilder for spesielt interesserte i karusell lengre ned). Hvis ikke jeg husker feil så sa Lisel at han ikke hadde blødd noe under selve inngrepet heller. 

Første dagen hjemme gikk fint. Abbe gikk på smertestillende og oral pensilin og var ved godt mot, om enn noe stiv og breibeint i bakbeinsføringa si. Ikke overraskende. Dag to gikk også bra, og jeg vet ikke hvor mange ganger vi var ute og trimma. Fire kanskje? Jeg skulle iallefall ikke ha noen komplikasjoner! Allerede på dag to begynte Abbe å kikke rart på meg når jeg kom for n'te gang for å dra han med meg ut av boksen. Tredje dagen fikk jeg panikk. Det hadde hovnet opp fra dagen før! Det var en markant kul (synes jeg) på venstre side, og tempen lå på 38,4 mot normalt litt i overkant av 37. Nå skjer det, tenkte jeg. Nå blir det komplikasjoner og infeksjoner og åneiånei (det var det hodet som var litt glad i å løpe løpsk igjen...). Panisk melding til veterinær på kvelden og blir møtt med ren velvilje. Får lov å komme ned på klinikken klokka kvart over ni på kvelden og hente mer pensilin. Denne gangen tar vi hardt i for å være på den sikre siden, så det skal både settes sprøyte i muskelen, og gis oralt. Sprøyte ja. Den samme personen som blir dårlig av å se hesten sin ferdigkastrert skal sette sprøyte på sin egen hest. Jeg holdt på å gå i bakken igjen bare av å høre at jeg skulle gjøre det. Takk og lov stilte reddende engel Pernille (stalleier) opp og satt sprøytene for meg de dagene han skulle ha det. Jeg klarte faktisk å se på at hun stakk en av dagene, men jeg kjente at det var best å la være. 

Abbe tok sprøytene helt fint, han synes den orale pastaen var verre. Men han godtok det. Fredag etter kastreringen lurte Lisel på hvordan det gikk, og for å være på den sikre siden reiste vi en tur ned til klinikken for å få dobbeltsjekket at det så greit ut. I mine øyne var hevelsen fortsatt der, dog hadde den ikke blitt noe større, men Lisel synes det var greit å få tatt en titt på det. Vel framme på klinikken fikk jeg beskjed av kirurgen Eric om at alt så helt normalt ut, at det jeg mente var en hevelse bare var en liten væskeansamling som jeg kunne forvente at ville være der kanskje opptil noen måneder. Så lenge det ikke ble verre var han veldig fornøyd med hvordan det så ut. Jeg burde egentlig hørt på Eric da. 

Vi fortsatte å trimme to ganger om dagen etter råd fra Eric, og jeg synes jo til stadighet at denne hevelsen kanskje ble litt og litt større for hver dag. Den ble iallefall ikke mindre! Og da mente hodet mitt at det hadde grunn for å bekymre seg. For å gjøre en lang historie kort (den har jeg vel egentlig røket på allerede): Han har egentlig sett ganske lik ut siden dag tre og fram til nå. Den lille væskeansamlingen er der, men den blir ikke større (hurra). Så selv om jeg prøvde å aktivisere alt jeg kunne i to uker for å få hevelsen til å gå ned, så kan jeg nå på uke 3,5 slå fast at Eric antagelig hadde rett, det er en væskeansamling som ser ut til å være der en stund og den blir ikke verre. Det vil egentlig si at all den bekymringen jeg har hatt, har vært ganske ubegrunnet. 

3,5 uker etter kastreringen kan jeg se tilbake på en kastrering som har gått helt etter boka. Jeg kan ikke si at det har vært en eneste komplikasjon i etterkant (selv om jeg synes det var svært komplisert når det stod på), og det som har vært mest slitsomt har vært alle de ubegrunnede bekymringene jeg har gått rundt med. Abbe ble også skikkelig demotivert på treningsfronten, men han har vært tapper, og har den siste uka hatt det mye roligere, med mer normal treningsmengde igjen. Motivasjonen ser ut til å komme tilbake igjen, og Abbe er blitt verdens mest superherlige vallak! 

Mange har spurt om jeg har merket noe forskjell etter kastreringen, og ja, det har jeg absolutt. Som hingst måtte han bare vrinske hver gang han kom ut av boksen og vi gikk ut på plassen. Før sa han alltid "HALLOOOO!" når vi kom ut boksdøra. Dag tre etter kastreringen var det litt mer "Heihei..", dag fire var vi på "hei.." og dag fem så han ikke poenget med å si hei en gang :p Han har mindre behov for å markere, han har mindre behov for å lukte på alle bæsjer vi går forbi, han er dermed også blitt "lettere" i hodet fordi han har ikke noe annet som drar han avgårde. Han stuper ikke ned på gulvet i gangen utenfor boksen med en gang han blir tatt ut, og det er lettere å si nei til han hvis han tar hodet ned. 

Han har også fått være litt med Isco etter han ble kastrert, og han virker roligere og litt mindre behov for å "hoppe på" stakkars Isco. Han er fortsatt en barnslig og slitsom bølle, men ikke så rå og bitete som han kunne være. Og ja, han har fått en helt annen tilnærming til dette med godbiter. Før tok han godbit med hele munnen, tenner, leppe, tunge, han gapte over hånda mi for å ta godbiten. Også var han veldig oral, både i treningssammenheng, særlig bakkearbeid, og i paddocken. Han er fortsatt oral, men graden har gått ned markant, og nå tar han godbiter på den søteste måten, med bare forsiktige lepper. 

Det virker også på meg som om han er mer "seg selv". Hans herlige, litt bordercollie, litt labrador-personlighet kommer enda mer igjennom, og han er bare blitt en skikkelig gullgutt. Følelsen er at han er akkurat den samme, bare enda varmere og bedre. Det er vanskelig å forklare, men følelsen er bare kjempegod. Jeg håper og tror også han føler det sånn. Jeg angrer iallefall ikke et sekund på valget. Det føles innmari riktig, og det er godt å kjenne på når man først har gjort det. Nå gjenstår det bare å se om trekløveret mitt etterhvert kan gå sammen. Det hadde vært helt fantastisk, men jeg har en litt sånn delt magefølelse på det. Det er noe med når det kommer inn en nummer tre med to sammengrodde venner, men det skal ihvertfall ikke være uprøvd. Mulig jeg venter til broddskoa er av før jeg setter dem sammen, men de skal nok få hilse på hverandre i løpet av vinteren. Uansett hva så gleder jeg meg masse til framtiden med verdens fineste Abbe - akkurat like gull som vallak!

Visse ting fortjener en liten oppdatering. Etter 4,5 år i samme leilighet har jeg nå flyttet meg omtrent 3 kilometer nordover og 200 meter vestover. En strekning jeg har kjørt daglig fram og tilbake i 4,5 år. Nei, jeg har ikke flytta inn i boksen mellom Bobbie/Isco og Abbe, men det er ikke langt i fra.

Da det ble slik at det ble en leilighet ledig i stallen, så var jeg ikke sein om å tenke tanken. Tanken har etterhvert blitt til realitet, og plutselig sitter jeg her i sofaen i min nye leilighet, med hestene rett utenfor døra, og arbeidsplassen min rett utenfor døra. ​

Jeg startet jo å jobbe i stallen jeg har hestene mine på tidligere i år, og jeg har alltid likt å bo nærme stallen. De siste årene har jeg vært så heldig å få leie en helt herlig leilighet i en førsteetasje bare 3,2 kilometer fra stallen. Jeg har digget å bo så nærme, og aldri ha problemer med å svinge opp i stallen hvis det skulle være noe ekstra. Det har liksom tatt meg tre minutter å kjøre opp. Også en veldig behagelig reisevei å ha til jobb. Men avstanden skulle vise seg å kunne bli enda kortere.

For rundt to år siden ble det bygget en splitter ny leilighet oppe på redskapshuset i stallen. Til nå har datteren på gården bodd i leiligheta, men hun har nå flytta inn i et av husene på gården, og leiligheten ble da ledig. Jeg har jo fått med meg dette, og tanken om å praktisk talt bo i stallen var ikke annet enn svært fristende. Tanker ble luftet, avtaler ble lagd, og i dag sitter jeg på andre kvelden her i min nye leilighet og føler meg utrolig bra! Jeg har rett og slett flytta inn i stallen, i en herlig, stor, romslig, to år gammel leilighet, hvor jeg absolutt ikke har kommet meg i orden i det heletatt enda :p Men sofaen er på plass, senga er på plass og internett er på plass (pluss litt i kjøleskapet), så da klarer jeg meg finfint inntil videre! Alt rotet finner nok sakte men sikkert veien dit det skal være, og i mellomtiden finner du antagelig meg ute i stallen med en av hestene, i håp om at rotet fikser seg sjøl ;) 

Bare følelsen av å våkne i dag, stå opp og tusle ut til ponnipelsene og møkke for dem på morraskvisten en søndag føltes så veldig bra! Nå kan jeg bare gå ut døra og ta på Bobbie pysj for kvelden om det trengs i vinter, og jeg kan stikke inn og skifte sokker hvis jeg blir bløt på beina når jeg er ute i stallen. Når jeg skal ha utslipp klokka åtte kan jeg bare trille ut av senga, fortrinnsvis få på meg noen klær, åpne døra og være på jobb. For en fantastisk luksus å få lov å bo midt oppi livet mitt, i en fantastisk nydelig leilighet som jeg vet jeg kommer til å stortrives i! Bilder av hvordan jeg har fått det her kommer sikkert på instagram en dag når jeg har fått ting litt mer på plass og det ser litt mer ordentlig ut :p Men leiligheta er superkoselig og jeg vet den kommer til å gi mange gode stunder! Eneste ulempen er at det nå er en fare for at jeg får spørsmål fra en viss Isco om han får lov å ligge i senga mi om natta =D 

Isco og Axel har ikke fått lekt sammen på mange, mange måneder. Derfor ble gleden ekstra stor da de to gutta fikk utfolde seg både ute og inne i dag. Det er altså så morsomt å se de to gutta i hverandres selskap, og hvordan de begge to er omtrent akkurat like bøllefrø. 

Tidligere i år ble det ikke så langt unna meg arrangert kurs i FD med Therese Granlund som også kommer fra Horse Vision. Det hadde jeg ikke mulighet til å være med på, men nytt kurs ble satt opp i august, og jeg slang inn en påmelding. Planen og tanken var egentlig å ta med Abbe, men etter Rebeccakurset skiftet jeg mening. Det var Isco som skulle få utforske dette videre.

​Isco reiste dermed for første gang aleine på kurs. Litt bekymra herremann, men han senket skuldrene etter hvert, og så lenge han fikk være med meg var alt greit. Det vil si at timene våre var akkurat som å være på hjemmebane. Første timen burde vi nok hatt svømmeføtter og snorkel, for det regna i bøtter og spann. Ingen bilder fra den timen, men hva gjør vel det når minnene fra den bare er helt supre. Therese var en supersøt instruktør og vi startet med å fortelle og vise litt hvem vi var. Hun fanget oss helt spot on, og mente at den ingrediensen vi manglet i vårt arbeid var bøyning. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

​Derfor ble de to timene våre brukt til å trene på å få god bøyning, selv om hesten er løs. Bogene skal løsne, og det er noe som er mangelvare hos Isco, så er det smidighet i bogene. Etter tre års trening har jeg endelig begynt å få hull på bevegeligheten i bakparten, men bogene står støtt. Det er så fascinerende alt denne lille kroppen lærer meg! 

​Therese ga meg så masse tips og triks til videre trening av boger, og vi fikk testet oss både på rett og bøyd spor. Vi fikk øvelser på hvordan vi skulle få bøyningen med oss ut på rett spor, og i longeringen. Isco var som vanlig en stjerne, og det slutter ikke å fascinere meg hvordan connectionen hans og evnen og ønsket til å samarbeide er til stede hele veien. Nå skal det sies at jeg hadde han litt løs første økta, men andre økta trente vi frihetsdressur med snor enkelt og greit fordi at når man trener shettis så er det én ting man - uansett hva - ikke klarer å overgå, og det er gress. Ridebanen hadde noen veldig fristende gresstuster, og når jeg var litt for konsentrert i mine egne tanker i håp om å få ting riktig, så var det en liten knert som så sitt snitt til å forsvinne til nærmeste gresstust. Heldigvis ingen hindring for treningen vår, og følelsen av at han hadde vært med meg også om vi knipset av linen var der hele veien.

Vi hadde også en teoriøkt, og Therese hadde flere veldig spennende tanker rundt både hest og trening. Det som var så godt var at dette bare smeltes inn i den tankegangen jeg har fra før, så selv om det er litt annerledes, så er det også veldig mye likt. Og ikke minst veldig mye som jeg kan bake inn sammen med den akademiske biten jeg driver med fra før. Blant annet snakket vi om hva det med frihetsdressur egentlig er, hvor friheten gir meg informasjon om hvordan hesten løser en oppgave og beveger seg på egenhånd. Det kuleste med frihetsdressuren (og for så vidt også akademisk) er å oppleve at hesten blir bedre i sin egen kropp også når vi ikke er der for å trene den. Frihetsbiten er noe vi ønsker å trene hesten opp til at den etter hvert tar ansvar for selv, slik at vi kan fokusere mer på dressurbiten, altså det å forme hesten. FD er enkelt forklart å skape bevegelse sammen med hesten.

​Therese snakket om hvordan vi har et assymetrisk forhold til hesten i form av at vi velger ganske mye for dem og deres liv. Det gir oss også et ekstra ansvar for hesten. Hun snakket om habituering, hun snakket om synkronisitet og hvor viktig det er for hestene. Det var rett og slett veldig interessant å høre på, og ga meg enda flere knagger å henge treningen vår på.

Dette kurset var til forskjell fra de andre kursene jeg pleier å være med på bare over en dag, så etter vår andre økt pakket jeg Isco på hengeren igjen og suste hjem slik at han fikk komme hjem igjen til Bobbie. Litt godt med noen korte kurs innimellom også, selv om jeg kjente at følelsen for å lære enda mer absolutt var tilstede. Kanskje blir det noen nye kurs med minsten i 2019? Ønsket er i hvert fall der!

Dette med frihetsdressur er så spennende, og eneste grunnen for at jeg har blitt dytta i den retningen er Isco. Innen akademisk har jeg et ganske godt grunnlag og en ganske god teoretisk forståelse. Innen frihetsdressur føler jeg meg som en helt nybegynner, selv om grunnprinsippene innen akademisk har gitt både meg og Isco en god start.

Derfor ble økt nummer to med Isco i stor grad bestående av repetisjon av det jeg hadde lært første økta. Isco bare var med, gjorde alt riktig og fortsatte å være drømmeponni. I tillegg hadde vi en teoriøkt med Rebecca før vår andre økt, som gjorde at ting ble satt pittelitt mer på plass. Blant annet dette med posisjonene:

Posisjon 1 er at man selv går baklengs og har hesten følgende etter seg, med sticken foran seg i nøytral posisjon om den ikke trengs. Oppgaven til ponnien er å ikke miste meg, og at utvendig frambein alltid skal gå i min retning.

Posisjon 2 er at man er omtrent ved hestens ganasje. Ponnien skal komme «i kapp» og plassere seg selv i den posisjonen.

​Også har Rebecca lagt til posisjon 0 etter posisjon 1, etter at hun følte det manglet en trygghet og visshet mellom å gå fra posisjon 1 til 2. Når du er i posisjon 0 løper du vekk fra hesten og slipper taket på den. Der får du bekreftet om du har skapt så bra kontakt at du kan forlate den. Funker posisjon 1 og posisjon 0 kommer ponnien til å gå og ønske at den skulle hatt et tau for og holdt litt kontroll på dette rampete mennesket sitt. 

​Det finnes også flere posisjoner, men dette var mer enn nok å henge med på for min del. I tillegg så bruker Rebecca sticken når hun jobber frihetsdressur. Dette fordi den har en annen innvirkning enn pisken. Pisken pisker mer, mens sticken er mer… ja… dultende? Også sticken har en hel teori bak seg, og første bud er at den skal bety «rund deg rundt og se på meg». For det er også en greie, det med at hesten skal gi deg sitt utvendige øye. I tillegg har sticken en string som skal bety «kom til meg». Og for at den skal kunne si det, så må hesten være trygg på stringen. Isco fikk være prøvekanin for meg, og jeg kan jo skrive at vi jobbet med å tilvenne Isco stringen, men sannheten er at jeg jobbet med å lære meg teknikken med stringen, mens Isco fortsatt bare gjorde alt riktig og var drømme-lære-ponni. 

​Bare det å håndtere stringen er en liten teknikk i seg selv, men øvelse gjør mester, så jeg prøvde og øvde. Stringen foran i nøytral, ut med stick i bakken, string ut, stick over ryggen, hvile der med string på andre siden, dra over og stick ned i bakken, samle opp stringen og tilbake til nøytral. Gir det mening? Antagelig ikke så veldig, men det er derfor man er med på kurs for Rebecca :p Det var min huskeliste etter timen på hvordan stringen skulle bevege seg. 

I teoritimen snakket Rebecca også om «dressur»-delen i frihetsdressur. For å få til det så er det så enkelt at du må ha tre ingredienser: Avslapping, bøyning og energi. Rebecca gikk blant annet nærmere inn på dette med hestens energi, og hvordan man kan få til kombinasjonen mellom økt energi uten å øke adrenalinet. Hvordan en gangartsendring oppover for hesten naturlig henger sammen med økt adrenalin, og hvordan vi må endre tankesettet til hesten til å kunne løpe uten at adrenalinet øker. Her er følelsen av at hesten skal ønske å holde seg i kapp med deg hele tiden essensielt.

Hun snakket om late hester og om høyenergiske hester og øvelser som hjelper for å påvirke energien i kroppene deres. Hvordan avspente boger henger sammen med avspent mentalitet, og hvordan man bør tenke når man trener de to ulike typene hester. Kort oppsummert:

En stressa hest jobber du med å flytte boger, og ligge lenge i samme energinivå.

​En lat hest jobber du med gangartsvekslinger, jo vanskeligere overganger jo mer energi, raske svar på signaler. Lær hesten hvordan den enklest mulig kan komme til en pause, og det er ved å rose når hesten har attituden «go!».

Tilbake til Isco og øktene med han. Nå har han heldigvis lite problemer med energi, i hvert fall i frihetsdressuren. På den siste økta vår jobbet vi videre med min teknikk med sticken og stringen. Rebecca viste meg hvordan jeg skulle kunne lage mer og mer «støy» (ikke nødvendigvis i form av lyd, men bevegelse) med stringen, mens Isco allikevel skal føle seg trygg, og fortsatt ha et ønske om å komme til meg. Startet med å repetere det samme vi hadde lært forrige time, før Rebecca viste meg en sirkulær bevegelse som jeg skulle bruke for å vifte stringen rundt Isco. Makan så vanskelig det skulle være å få den inn i kroppen! Den kom etter hvert på plass sånn omtrent, og Isco var bare med som den mest naturligste ting i verden. Om ikke annet så var det veldig interessant å kjenne i egen kropp hvor vanskelig det var å koordinere innlæringen av en ny ting. Ikke det at jeg skulle gjøre noe vanskelig, men det krevde litt koordinasjon. Moro å kjenne på.

​Som en liten avslutning på den siste økta vår hadde jeg spurt om Rebecca kunne gi meg en pitteliten innføring i hvordan hun gjør når hun lærer hestene sine å steile. Jeg tror det kunne vært ganske morsomt å lære Isco og steile, blant annet fordi jeg tror det ville gitt han enda mer selvtillit i egen kropp. Rebecca viste meg hvordan hun introduserer det, og jeg fikk teste selv. Isco ble ganske frustrert over at jeg plutselig begynte med rare ting, men i et lite glimt av et moment reiste han seg faktisk litt opp på bakbeina, og rosen kom haglende fra min side. Jeg har liksom sett på Isco og steiling som noe han ville ha vanskelig for å gjøre, for aldri om han prøver seg på noe sånt når han er rundt meg til vanlig. At han skulle svare på det så fort kom som en overraskelse på meg, men veldig motiverende for videre arbeid med øvelsen. 

​Med det var våre tre timer for Rebecca, og vår første introduksjon i frihetsdressur vel overstått. Jeg satt igjen med følelsen av at Isco hadde med meg på kurs, at jeg hadde lært masse, og at jeg har fått satt mer system på det Isco prøver å lære meg. Jeg føler at jeg sitter på kanten av en helt ny verden som jeg kan utforske. Samtidig er hodet, kroppen og hele meg egentlig fullt opp av teori og praksis fra den akademiske verdenen. At jeg tar med meg det jeg har lært fra Rebecca er det ikke tvil om, og at jeg kommer til å bruke masse av det i treningen av Bobbie og Abbe også, det er det heller ikke tvil om. Dessverre er det ikke mange frihetsdressurkurs av den kvaliteten gjennom året i Norge, og med tre hester er det også litt begrenset hvor mye jeg kan legge i kurs på alle sammen. Men Isco kommer til å fortsette og trene meg, og jeg kommer til å fortsette og være interessert i den type trening, også kommer det kanskje ikke til å gå så fort framover med oss, men vi tar i alle fall med oss alle de detaljene vi kan, og er enormt takknemlig for muligheten til å lære av så mange herlige instruktører!

Abbe og jeg deltok på kurs for Christofer Dahlgren, og siste timen vår ble en salig blanding av totalt kaos og ganske fornuftig utvikling. Å ha med seg unghest på kurs er som det er - man tar det man får og er egentlig veldig fornøyd med de små stegene. Er det én ting jeg sitter igjen med etter disse tre timene sammen med Abbe for Christofer så er det at vi skal blir ekstremt gode på basic.

Filmen viser glimt fra timen vår, og jeg har med vilje tatt med klipp hvor det både går helt greit, bra, og ikke minst klipp hvor ting går litt over stokk og stein - eller i hvert fall over kjegler. Alt skal læres. En ting er at Abbe skal lære, men jeg skal også lære meg Abbe. Vi skal få bygd opp en kommunikasjon sammen, og hvis du har tid og ork til å se igjennom hele filmen, så håper og tror jeg at du også ser den utviklingen jeg følte vi hadde gjennom en liten halvtime med trening. Særlig i longeringsarbeidet. Utrolig gøy å se på i etterkant, og at jeg i tillegg også fikk ridd Abbe denne økta var bare prikken over I'en på et ellers magisk kurs. 

Timene med Christofer var verdt sin vekt i gull, og jeg bare digger måten han gjør ting så enkelt på. Og er det en ting vi faktisk skal klare, så er det å bli rågode i basic! Start, stopp, høyre, venstre, rygg!

Christofer er den som «fant opp» uttrykket «advanced beginners». Det var det han kalte seg selv da han hadde tatt sin mesterprøve. Og jo mer jeg ser av treningen hans, jo mer jeg hører han snakke, jo mer skjønner jeg også begrepet. I tillegg gir tidligere sitater også mer mening, som for eksempel at «basic er ikke basic før du vet hva det er basic for», og «Jo høyere hesten skal utdannes, jo mer basic må du legge i den.». Og det er nok akkurat derfor Christofer er så god, fordi han forstår og ikke minst utfører basic. Heldigvis kan vi som trener for han også få ta en del av den kaka, og å høre på en teoritime med han er bare så innmari verdt det. Jeg har tatt et lite utdrag av noen av momentene fra Christofers teoritime som jeg bare føler må deles. Men denne bloggen kan ikke sammenlignes med å høre Christofer i virkeligheten, så har du mulighet for å dra på kurs med han: Gjør det! I mellomtiden, tygg på de kloke ordene.

En hest skal kunne fem ting meget godt før noe som helst annet:

Start, stopp, høyre, venstre, bak.

Kan hesten de fem tingene har du allerede kommet langt. Veldig langt. Da får du en hest som er trygg på alle rideveier, både volter, diagonaler, kvartlinjer og så videre. 

I starten av bakketreningen med en unghest er det fokus på tre ting:

Retning, gangart, avstand. Hesten skal selv være ansvarlig for de tre tingene, og kjegler kan være en veldig god hjelp for å få avstand på plass. Når den er på plass kan man fortsette med tempo. At man får regulerbarhet i hesten. Gass på og kom tilbake. Det ligger også mye innlæring av de sekundære hjelperne. Jo tryggere hesten er på de sekundære hjelperne, jo lettere er det å plassere hesten tilbake i sitsen når du kommer så langt som å sette deg opp. Husk også at skogen er en viktig del av hestens utdannelse! 

​Det er viktig at du har en rimelig forventning over hva du skal få til med din hest, og hvor fort det skal gå. Christofer har trent så mange tusen (!) hester oppigjennom årene, og han ser på det for sin egen del som en rimelig forventning å bruke 8 til 12 år på å få utviklet en hest. Og han vet hva han skal gjøre. Vi andre må kanskje beregne å ha pittelitt mer tålmodighet. Piiittelitt. 

Boger er også noe som Christofer har mye fokus på. Bogene gjennomgår tre steg. En bog må være: Myk, lettflyttet og få løft.

Myke: De skal være stillbare, bøybare, de skal kunne flyttes og man skal kunne påvirke innvendig framben.

Lettflyttet: De skal kunne føres inn og ut (i kombinasjon med at de er myke!)

​Løft: Mange tenker at hesten skal senke seg bak, men løft foran er også viktig. Det kommer som oftest av stabilitet i bogen, at man kan plassere bogene foran bakparten (da må de være lettflyttet). Stabiliteten får du best gjennom å få utvendig frambein på plass. Og når du rir fungerer tøylene (altså indirekte tøyle: tøyle på halsen) som sjenkler for frambeina. Men pass på at hesten ikke blir som en pingpongball med pels mellom tøylene. Den skal være stabil mellom hjelperne, ikke en som stadig må flyttes fram og tilbake mellom dem. Hesten skal bøye seg vekk fra innvendig tøyle, og strekke seg fram til utvendig, slik at du har den mellom tøylene. Hvis du ender opp med å føle at hendene dine havner over manken på hesten (noe som jo skjer innimellom…) så er det noe på veien som har gått galt. Manken skal jo være mellom tøylene, og er hånda di over manken, så har ikke manken fulgt med tøylene. Det er jo egentlig svært enkelt, men samtidig så vanskelig i praksis.

Når du har disse tre faktorene muliggjør du samling. Da har du stabilitet i bogene, og ut i fra den så får du en overgangsmulighet. Og mulighetene du har for å gjøre overganger i alle retninger er det som gjør samlingen din. Samling defineres ikke ut i fra hvor mye på stedet du rir, men muligheten du har for å ri på stedet. Synes det er så fornuftig sagt!

Christofer gjør det så enkelt: Ha hesten mellom sjenklene, mellom tøylene, fram til hånden, midt under setet. Og voila!

​Så var det bare ut og trene, for å få det til i praksis :p

Jeg hadde en pitteliten tanke langt bak i hodet mitt om at det kanskje hadde vært litt gøy å prøve og sitte på Abbe på kurset, hvis alle forhold lå til rette for det, og Abbe virket til å være like cool som han har vist seg å være. Derfor pakket jeg med meg hjelmen min sånn for sikkerhetsskyld. Hele tanken føltes egentlig litt sånn uvirkelig, for det er ganske mye å forlange at han skal være ridbar på et helt nytt sted, med masse nye inntrykk og erfaringer. Men jeg tok den med i tilfelle magefølelsen skulle si at det kanskje kunne gå, også hadde jeg egentlig ikke tro på at det kom til å skje.
​
Jeg hadde sett Stine sitte noen runder på sin unghest, guidet av Christofer i longelinen, og etter første økta tenkte jeg at jeg egentlig følte meg ganske trygg på at Abbe ville ta det greit. Da jeg nevnte det for Christofer at jeg kanskje kunne tenke meg og prøve og sitte på han i løpet av kurset var Christofer helt, helt enig! Økt nummer to ble hjelmen tatt med inn… 

Vi startet økt nummer to med å gjennomgå samme ting som vi gjorde i første økta. Denne gangen var vi helt aleine i hallen. Abbe overrasker stadig med å ikke reagere på ting, og jeg vil egentlig ikke si at han reagerte på det å være aleine. Kanskje litt mer utoverrettet enn forrige timen, men ikke noe som var et problem egentlig. Han var like mye/lite med som når han hadde selskap i hallen, så vi jobbet med akkurat det samme som første økt: Fokus, flytte skuldre og bytte volte. Bytte volte er ikke bare en fysisk øvelse, men like mye en mental øvelse som gjør at hesten slapper av. Selv synes jeg fortsatt at Abbe hang mye i kapsunen, men jeg må virkelig ta meg selv i å huske på at selv om han tar ting utrolig lett og bra, så er han fire år, og har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til alt han skal lære. Og jeg begynner å få inntrykk av at selv om han ikke er en hest som stresser så veldig utvendig, så er det nok i slike situasjoner en del stress innvendig. Men han er tilsnakkbar, jeg kan gi han trygge rammer, og forhåpentligvis så vil han sakte men sikkert vokse inn i rollen sin som kursponni. De første forsøkene har absolutt vært til godkjent!

​Etter at vi hadde kjent igjennom det nivået vi var på og fått godkjent av Christofer spurte han om vi skulle prøve å sitte på han. Jeg tok med meg Abbe bort til krakken, gjorde longelina mi om til tøyler, og klipset på en ekstra longeline til Christofer. Så var det bare å kravle seg opp på ryggen og smile bredt. Christofer guidet oss pent rundt på en volte, hvor vi fikk testa et par stopp og start, som Abbe responderte upåklagelig på. Vi skiftet hånd og gjorde det samme på andre hånden, noe som var null problem for Abbe. Og det var hans første debut som ridehest på kurs! Jeg satt med et stor glis rundt munnen, og kunne egentlig ikke vært mer stolt. Tenk – andre kurset vi er med på, og jeg kan sette meg opp på han uten at han gjør noe ut av seg. Følelsen var upåklagelig, og det kan jo ikke bli annet enn bra dette! 

Bare for å ha det klart, så er Abbe ridd på før han kom til meg, så jeg skal på ingen måte ha creds for innridningsarbeidet. Han er sittet på i skritt og trav før han kom til meg, men sist han ble ridd var i fjor, og jeg kjenner at jeg for min egen del trenger å gå igjennom alle stegene for å være sikker på at vi forstår hverandre og at jeg får lagt basicen for en trygg ridehest. Det skal også sies at han ikke skjønner så mye av styringen fra rytteren enda, så det føles bare riktig å ta dette steg for steg slik at han også får en pedagogisk forståelse for hva jeg ønsker. Men at jeg kunne sette meg opp på han på helt fremmed plass, aleine i hallen, og faktisk sitte på han mer enn jeg har gjort hjemme, det sier bare litt om hvor fantastisk denne karen er. Veien til ridehest for han her kommer til å bli så morsom å være med på at det kribler i hele meg bare ved tanken på at dette bare skal bli mer og mer. Faktisk fikk vi prøve oss en gang til allerede neste dag! 

Hvordan skal jeg klare å få ned alle tankene og betraktningene og følelsene etter dette kurset? Et kurs proppfylt med så innmari mye smart, bra, morsomt, og med to av mine fantastiske ponnitroll. For å ta det heeelt fra begynnelsen, så skulle egentlig Bobbie og Isco vært med på dette kurset i fjor. Da ble stallen satt i karantene for kverke, og kursplanene våre ble elegant skåret hull på. I år fikk dessverre ikke Bobbie vært med grunnet sykdom, men Abbe tok over den plassen med glans. Fredag ettermiddag pakket Anna Lene og jeg Abbe og Isco på hengeren, og suste nedover til Drammen, hvor begge hestene fikk hver sin paddock (snakk om luksus å få ha både hingsten sin og shettisen sin ute på kurs – evig takknemlig til Stine for å tilrettelegge så fantastisk for en kravstor, masende kursdeltaker!). De slo seg egentlig ganske fort til ro begge to, og vi fikk pakka ut og klargjort oss for kvelden. Litt merkelig følelse å kjenne at jeg hadde mer senka skuldre når jeg har med meg fireårshingsten på tur, enn når jeg har pleid å ha med meg tolv år gamle Bobbie… Vet ikke helt hvem av de to det sier mest om. 

​Abbe og Isco fikk hver sin boks ved siden av hverandre (også superluksus!), de hadde selskap over boksveggen, og begge to slo seg fort til ro i den nye hybelen. Der var det bare å stå til lading til dagen etterpå. Gutta fikk komme ut i paddock igjen da morgenen kom, og plutselig var det Abbe sin tur. Jeg var litt usikker på hvem av dem jeg skulle trene for hvem, men endte opp med den første magefølelsen min, og min opprinnelige plan, at Abbe skulle for Christofer, og Isco for Rebecca. Ikke for det, det hadde vært veldig interessant å prøve motsatt også, men det får kanskje bli en annen gang. 

​Første timen med Abbe hadde vi selskap i ridehuset av Pegas, som trente for Rebecca. Det så ikke ut til å bry den unge herren noe nevneverdig, og vi fikk gjennomgå alt det vi har trent på hjemme. Vi startet bare i vanlig leieposisjon, før vi etter hvert gikk over til groundwork. Igjen slo det meg hvor utrolig Abbe er. Fra å ha syv år med «hvilken Bobbie har jeg med meg på kurs denne gangen montro», har Abbe vist seg å være en litt «enklere sjel», for han er i grunnen den samme borte som hjemme. Litt mer stress blir det så klart, men hva annet er det å forvente når han plutselig er på fremmed plass, med 50 ukjente hester rundt forbi. 

​Jeg måtte le da Christofer ba meg vise hva vi har kikka på av skolene, og jeg viste en lett versade, hvor han deretter spør om traversen. At vi aldri har testet den ordentlig i bevegelse før bestemte jeg meg for ikke å si noe om. Abbe plusset sammen 2 og 2 før jeg klarte å få sukk for meg, og svarte på travershjelpen i bevegelse, som om han aldri skulle ha gjort noe annet. Vi fikk bare godkjent på den av Christofer. Litt artig =D 

​Ut i longen skulle vi også. Dette stresset herren litt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har hatt bedre treningsfølelse enn det vi hadde akkurat der. Abbe har verken balanse eller forståelse nok for hjelperne til å være lett i longelina enda, så det ble litt at vi hang i hver vår ende. Men Christofer fikk se han bevege seg, og han var ikke det minste spor bekymret for at vi hang litt til hver vår kant, eller at Abbe stressa seg opp. Snarere tvert imot, så mente han at det måtte bare være innafor på en fireårsgutt på ny plass. Jeg kan for så vidt si meg enig i det. 

​Fra en litt stressa longering tok jeg Abbe tilbake igjen i groundworkposisjon og skritt, og vi jobbet med å finne roen og fokus tilbake på meg. En veldig viktig lærdom jeg fikk med meg denne timen var at når Abbe stresser og blir pushy, så skal jeg stoppe han og flytte han bakover. Det var noe jeg egentlig allerede gjorde, men feilen jeg gjorde var at jeg ble med å gå i samme retning som han selv. Hvis utgangspunktet for å flytte han er fordi jeg føler han er for tett på meg, så gir det jo ikke mening at jeg selv følger med når jeg flytter han bakover. Da blir jo ikke avstanden forandret. Samtidig føles det ganske provoserende for Abbe at jeg følger etter når jeg ønsker avstand. Så i de situasjonene hvor Abbe kom for tett på meg (og dem ble det en del av) så skulle jeg stoppe og flytte han bakover mens jeg selv ble stående stille. Det tok litt tid før den satt hos meg, men det føltes veldig mye bedre når jeg klarte å bli stående. 

​Et annet viktig moment jeg fikk med meg fra timen var at mitt overordnede mål er å ha fokus fra Abbe. Stilling, bøyning og alt sånt er uvesentlig hvis ikke jeg har fokus. Christofer ga meg to holdepunkter som jeg skulle ha kontroll på: 1. Ha begge øynene mot deg (fokus). 2. Kontroller skuldrene (har man begge øyne mot seg så er det også mye lettere å ha kontroll på utvendig skulder). Så lenge før vi tenker på stilling og bøyning så jobber vi med fokus, øyne og skuldre. Og gjett hva? Stilling og bøyning kommer ganske naturlig av seg selv hvis disse tingene sitter. Moro! 

Herlig nok så fikk vi til å senke pulsen på oss begge igjen, og Abbe (og jeg) kunne avslutte økta på en positiv måte: avslappet og med fokus.
​
Da var det bare ut og lade for økt nummer to.

​Jeg har allerede blogget om Abbes kurs for Christofer Dahlgren, men det morsomme på dette kurset var at det ikke bare var Christofer som underviste, men også Rebecca Dahlgren (Christofers kone). Rebecca jobber med frihetsdressur, og har et system innen det som jeg så vidt har fått en liten smakebit på tidligere. Blant annet hadde jeg fire timer for Rebecca med Bobbie, da jeg var der nede i november i fjor. Jeg hadde allerede en plan om at jeg hadde hatt godt av noen timer i frihetsdressur med Isco i fjor da C&R holdt samme kurset her i Norge, men da kom vi oss ikke av gårde grunnet kverke på stallen. I år derimot fikk Isco endelig tatt med mennesket sitt på kurs slik at jeg fikk litt større forståelse av hva ponnien så intenst prøver å lære meg. 

​Isco har alltid vært en ponni som har trivdes med å være rundt meg, så løslongering har sakte men sikkert blitt en naturlig del av arbeidet vårt. Isco har bare oppfordret til det, og jeg har bare spilt med, uten verken å ha noe system på det, eller å vite hva jeg driver med. Akkurat derfor var det veldig gøy å få satt ting litt i bokser, og få litt forståelse av hvordan jeg kan utvikle kommunikasjonen med Isco enda mer. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at frihetsdressur er ufattelig kult! Det å kunne formgi hesten sin uten noe form for utstyr på er ganske fascinerende synes jeg! 

​Første økten med Rebecca startet med at vi fortalte litt hvem vi var, viste litt hvordan vi pleier å gjøre ting også var vi egentlig veldig åpne for Rebeccas innspill. Hun gikk rett på frihetsdelen, og første oppgave der var at jeg skulle stå med ansiktet mot hesten og be om å få utvendig skulder mot meg. For ønsket i frihetsdressuren (naturlig nok) er at ponnien hele tiden skal være med deg. Så utvendig skulder skal alltid følge med inn mot deg. Dette hjalp jeg til med å forklare ved hjelp av pisken/sticken for å fange med meg utvendig skulder. Hver gang Isco kom med meg, så var det fest, godbit og masse ros. Det ble med andre ord ganske mye fest, godbit og masse ros, fordi han var super. 

​Punkt nummer to var at jeg skulle gå med Isco i denne «groundwork»-posisjonen, også skulle jeg snu meg og løpe vekk fra han til en side. Ponnien skal da følge etter og ta deg igjen. Målet er å få ponnien til å hele tiden føle et ønske om å være med deg. Rebecca forklarte det så fint med at «ponni skal føle at den skulle hatt en grime og et leietau på deg». 

​Disse to oppgavene fikk vi teste på flere forskjellige måter, og Isco gjorde som om han aldri skulle gjort annet. Rebecca forklarte at den første posisjonen jeg stod i, den jeg kjenner som groundworkposisjon, altså at man står foran hesten med ansiktet mot den (og går baklengs selv), den kalles posisjon 1. Når man løper vekk fra ponnien er man i posisjon 0. Også har vi posisjon 2, som Isco selv bare gjorde som den mest naturlige ting i verden: Når man har løpt fra ponnien sin (og den er furten fordi du er så uoppdragen og rampete og bare stikker av), så kommer ponnien etter, og plasserer seg ved siden av deg, sånn omtrent med deg et sted mellom hodet og manken sin. 

Til tross for at det var en annen som rei i ridehuset samtidig, at porten stod åpen og at Isco var på et sted han aldri hadde vært på før, så var det null problem å ha han løs, og han var den best læremesteren man kan tenke seg.
​
Jeg gikk ut av den første timen og skreiv «I ♥ Isco» i notatene mine, og satt virkelig igjen med følelsen av at jeg hadde fått satt mye av det Isco prøver å lære meg i system. Veldig god følelse!

Hvordan går det med Bobbie? er et spørsmål jeg ofte får. Hva skal jeg svare? Jeg trekker på skuldrene og kan ikke annet enn å svare «vet egentlig ikke».

Er det lov å være frustrert? Å være lei seg og oppgitt? På den ene siden synes jeg at jeg kan det. På den andre siden er jeg virkelig av de heldige. Bobbie er ikke hardt rammet, hun er ikke og har ikke vært veldig syk. Hun er egentlig knapt nok syk. Men hun er ikke frisk. Tror jeg? Det er så vanskelig det her!

Polynevropati. Sykdommen hvor du ikke kan ta en blodprøve og finne ut om hesten er frisk. Du kan ikke ta røntgen eller ultralyd og se om hesten er frisk. Den eneste måten du kan finne ut om hesten begynner å bli frisk er å gjøre det den ikke skal gjøre hvis den skal bli frisk: bevegelse.

Den eneste måten å finne ut om Bobbie er bedre på er ved å prøve. Prøve å gå turer, prøve og bevege henne, se hva som skjer. Men når man vet at det er fri og ro som gjør at hesten blir frisk, så frister det helt ærlig ikke så veldig masse å bevege på henne. For man vil jo at hun skal bli frisk, og gjerne så fort som mulig. Men hestene blir ikke fort friske av dette. Det tar tid.

Abbe har ikke vært annet enn grei med Isco, men det er ikke til å komme vekk i fra at Abbe er stor og Isco er liten. Og når store Abbe har lyst å leke med lille Isco så blir det fort litt voldsomt. Ikke fordi Abbe mener at det skal bli voldsomt, men han er bare så mye større. Så playdatene dem i mellom har i det siste vært i hallen, med meg som skjold for Isco når leken har blitt litt voldsom. Det har fungert veldig fint og gitt positive opplevelser for dem begge to. Det hadde allikevel vært hyggelig for Abbe om han kunne få noen på litt mer sin egen størrelse å herje med, og etter litt prat i stallen avtalte vi å slippe Abbe og den ganske nyankomne fjordingen Herman sammen. Herman er en 12 år gammel fjording som har lyst på kompis, og med kule eiere som ikke er redde for å slippe sammen sin vallak med en hingst. Jeg var spent på hvordan Abbe kom til å reagere, men som i absolutt alle andre situasjoner jeg har satt han oppi, så gikk det helt strålende. 

Og det var den moroa. Det var over på ca. fem minutter. Da tok "welsh" og "fjording"-genet overhånd, og gutta dukka ned i matfatet. Og der stod de i halvannen times tid uten å bry seg så særlig mye om hverandre. Møtet kunne med andre ord ikke gått mer stillferdig for seg, og det føles så innmari godt langt inn i hestemammahjertet at fireårshingsten din faktisk oppfører seg som en helt normal hest i møte med andre hester. Det lover utrolig godt for flere møter med Herman, og litt jevnlig sosialisering. Det betyr mye! Veldig, veldig glad for at Oda og Maren ikke hadde betenkeligheter med å slippe Herman med Abbe, og jeg ser stort fram til at guttekladden kan få sosialiseres flere ganger med en på sin egen størrelse :) 

Utover det så har jeg et lass med blogger som ligger på lager og lurer. Både fra Bentkurs, Monikakurs med Isco, Abbe og Isco en gang til, også bør jeg jo få til noen tanker fra Fair to the Horse som jeg har vært på. Pluss litt om Bobbie, og litt om hverdagen og... og... og... Jeg må bare få innvilget den søknaden om flere timer i døgnet, men foreløpig så blir "dessverre" virkeligheten med hestene prioritert litt foran blogg. Men det kommer - en gang :p I mellomtiden er det bare å følge hverdagen vår på Instagram: hestehverdagen - eller bare kikk innom her på hjemmesiden: Hverdagen

Om jeg var spent på dette? Ja. Gjorde det at jeg ble nervøs da jeg skulle laste han og reise ned til kurset på lørdags morran? Ja. Var jeg urettferdig mot han da han sa han ville ha 5 sekunder til å snuse på lemmen før han gikk på hengeren. Ja. Han hadde jo gått rett på da vi hadde hengertrent noen dager før... Klarte jeg å senke skuldrene og gi han de 5 sekundene litt etterhvert? Ja. Gikk han pent på og stod pent på hengeren hele turen ned? Selvsagt. Jeg hadde da ingen grunn for å være nervøs. 

Lastet Abbe av da vi kom til Bruvoll, og han gjorde ikke så stort nummer av seg. Vi var så utrolig heldige at vi fikk paddock å stå i, så Abbe ble satt ut der. Litt stressa var han naturlig nok, men det ga seg mest utslag i at han gikk fram og tilbake og kikket og kikket. Det er lite jeg får gjort i en slik situasjon, så jeg var inne hos han og hilste på han innimellom, men lot han ellers finne ut av ting selv. Han hadde Isco og Dølen som nabo, og han måtte bare finne roen selv. 

På formiddagen skulle vi ha vår første time, og kort fortalt så gikk den over all forventning. Abbe var overraskende oppmerksom på meg, selv om han hadde en del å følge med på rundtomkring også. Denne økta viste han virkelig at menn kan ha flere tanker i hodet på en gang! Monika fikk meg mentalt mer ned på bakken, så istedenfor å boble over av stolthet og glede over den fantastiske gule perlen min (vanskelig å la være...), så skulle jeg ha litt mer tyngde ned i kroppen, slik at når Abbe blir kort i steget, så skal jeg gi han lange "tunge" steg tilbake. Er det én ting jeg har tatt meg i mange ganger i senere tid, så er det akkurat dette. Denne første timen jobbet vi all hovedsak med enkle leieøvelser, vi kikket så vidt innom groundwork, også så vi litt på longeringen. Jeg kunne egentlig ikke vært mer fornøyd med guttungen. Første gang på kurs, og jeg hadde egentlig sett for meg full baluba og svirrehest og aldri i verden at vi kunne trene på noe som helst i nærheten av det vi gjør hjemme. Også gjorde vi akkurat det vi gjør hjemme, bare med en liten centimeter mindre fokus enn normalt. Er det mulig liksom? Fireårsguttebass på ny plass, også går det så bra? Kanskje ikke så rart jeg gikk rundt med stjerner i øya og smilte :) 

Time to for Monika var Abbe litt mer på. Ikke sånn at han på noen måte var for mye, men han var bare litt mer varm i trøya. Jeg hadde aldri trodd at vi kom til å jobbe videre på det arbeidet vi gjorde hjemme, men det gjorde vi visst. Vi jobbet med skulderflytting, vi jobbet mer i groundwork, vi testet traversen på den hånda vi aldri har prøvd den på før, og vi travet i longe. Glimt fra timen vår, både gode glimt, og ikke fullt så gode glimt har jeg samlet i en liten filmsnutt. Bare fordi det er veldig gøy å ha litt film av vårt aller første kurs sammen :) 

Overnattinga for Abbe gikk helt fint. Han hadde heldigvis selskap av søte Lili i en boks litt unna. Virka som han tok natta med ro, og var helt klar for siste timen vår. Vi timet den slik at vi var ferdige akkurat til regnet kom. Det vil si, jeg ser på bildene i etterkant at det visstnok regna litt mens vi holdt på, men det fikk jeg ikke med meg! :p 

Denne økta var Abbe enda litt mer på, og samtidig satte Monika meg i en mer vanskelig situasjon enn jeg selv hadde orket å sette meg selv i. Etter den vanlige gjennomgangen av de grunnleggende tingene vi hadde trent på de to forrige timene ville Monika at jeg skulle ta enda tettere kontakt med hodet til Abbe. Ikke fordi jeg skal detaljstyre det, men fordi det også skal være et sted jeg skal kunne være, og Abbe skal akseptere. Monika lånte han litt, og det så både lett og pent ut. Jeg fikk han tilbake, og det var alt annet enn lett og pent. Abbe ble veldig trykkete, og når jeg prøvde å ta en halvparade, så forsvant det en skulder på ville veier, eller en bakpart som lekte gummiball. Uansett om følelsen ikke var så veldig bra akkurat der og da, så var det et veldig fint verktøy å ta med seg videre for å jobbe mer med på hjemmeplan, hvor han er litt mer med, og ikke så trykkete.

Abbe fikk glatt terningkast seks for sin kursdebut. Aldri hadde jeg trodd at vi kom til å reise på et vilt fremmed sted, trene på akkurat det samme vi trener på hjemme, med hodet på plass akkurat der det skal være, og samtidig gå videre på det vi kunne fra før. Snakk om kursponnien sin det. 

Men da vi skulle hjem kom den aller største oppturen. Jeg hadde en sånn ekkel tanke i hodet etter lastingen vi hadde til kurset. Hvordan ville det gå å laste hjem igjen? Hadde jeg lagd noe kjipe opplevelser for Abbe? Jeg parkerte hengeren, gjorde den klar for lasting, hadde Anna Lene til hjelp hvis nødvendig og hentet Abbe. Hvem tror dere gikk rett på uten å tenke seg om en gang. Det kom en liten tåre i øyekroken da, ja. Vel hjemme igjen var det bare å vrinske sin ankomst, og spise både gulrot og eple fordi man hadde vært superduper hest på kurs! Nå er det bare å glede seg til neste :) 

Å få se Isco og Lone sammen, og alt de kunne oppnå bare gjennom å være seg selv, det var ganske fantastisk. Lone og jeg er to vidt forskjellige personer, men samtidig fungerte begge to helt ypperlig for Isco sin del. Han hadde ingen problemer med å tilpasse seg og sin personlighet til et nytt menneske. Dette kan vi kjenne igjen oss selv i, for avhengig av hvem vi er med, så er også vi ulike personligheter. Vi tar på oss forskjellige roller avhengig av situasjonen. Jeg er én Ragnhild når jeg er på jobb, en annen Ragnhild når jeg er i stallen, også er jeg én Ragnhild når jeg er hjemme i sofaen. Det er ikke veldig mange av oss som har samme rolle når vi er venninne og når vi er datter.

Når vi fikk se hvor fint det fungerte mellom Isco og Lone, så innså jeg at også jeg kan være litt annerledes mot Isco innimellom. Jeg kan helt fint gi han litt mer tid, jeg trenger ikke være den jeg «alltid blir» når jeg er sammen med Isco. Jeg kan være litt forskjellig til alle mine hester innimellom. Lett? Nei. Spennende? Ja!

Monika snakket så fint rundt dette, for ofte så blir man mye i sitt eget hode, og man går i det samme sporet med den samme hesten hele tiden. Hva med å prøve å gjøre ting litt annerledes innimellom? Det er ikke mye man trenger å endre, men man har hele tiden et valg.

Hva kan jeg gjøre med hesten min?

Uavhengig av hvilket nivå du er på er det alltids noe du kan gjøre litt annerledes enn du pleier. Vi tok for oss de fleste mulighetene du har, og lista ble faktisk ikke så lang. Du kan variere mellom:

Fortere – langsommere
Framben inn eller ut
Bakbein inn eller ut
Bøyning mer eller mindre
Formgivning
Takt
Schwung
Ridebaneveier
Overganger

Spørsmålet du skal stille deg selv er rett og slett: Kan jeg teste ut andre måter å undervise denne hesten? 

Videre gikk Monika inn på hvordan vi faktisk lærer inn hesten noe nytt. Dette deles inn i tre ulike faser, hvor alle er like viktige.

Innlæringsfasen/utviklingsprosess: Her lærer vi hesten noe helt nytt, eller så gjør vi mer avanserte versjoner av det vi allerede har lært.

Etableringsfase: Her jobber vi med overganger inn og ut av ting. Gi hesten en sjanse til å tenke, og utvid grensen før du roser. Hvis rosingen blir for etablert på et gitt tidspunkt vil det bli vanskelig å komme ut av det.

Komfortfasen: Ta deg tid til å nyte det du faktisk har lært. Nyt det dere kan. For en periode, så la det du har lært være bra nok akkurat som det er.

Når man trener hesten sin kan man være i ulike faser på ulike ting. Man kan for eksempel være i komfortfasen på overgangen skritt/holdt, også kan man være i innlæringsfasen på traversen.

Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat disse tre fasene føler jeg kommer til å bli en viktig brikke i den daglige treningen min framover. Og ikke minst den siste, hvor man faktisk får lov å si at «det du gjør nå er bra nok!» uten å hele tiden skulle ønske, kreve og drømme om mer. Tenk så deilig å bare få lov å føle seg flink.

​Spør deg selv hvilken fase du er i, og gir du hesten tid til å faktisk tenke? Vi ønsker ikke fjernstyrte biler som bare responderer mekanisk på hvert minste lille vink. Vi ønsker at også hesten selv skal ha tid til å lære og forstå. Derfor er det også viktig at vi ikke hopper for fort mellom fasene. De gjelder både fysisk og mental utvikling, så vi må gi dem tid til å få satt seg. Det krever at vi som hestetrenere har en form for metodikk som vi jobber ut ifra, og at vi planlegger treningen vår. Og det var her det virkelige gullkornet dukket opp.

Tenk over den, også tenker du over den en gang til. For meg med unghest var dette en veldig god setning. Tredjeklassingen på skolen er ikke stressa og bekymra over at den ikke kan det femteklassingen kan. Akkurat som at Abbe ikke er bekymra for at han ikke kan det Bobbie kan. Jeg som trener derimot kan fort bli blendet og stresset av alle de flinke elevene (hestene) der ute. Jeg kan til og med bli stresset av at Abbe ikke kan det Bobbie kan enda. Men jeg bør heller være stolt av at han så vidt har begynt å lære seg å lese. For det er tross alt det som står i pensumboka hans - ikke skoleparaden.

Vi som lærere/hestetrenere har altså et ansvar for ikke å stresse hesten vår opp i klassene. Som skrevet tidligere: Hesten skal ha tid til å tenke og utvikle seg både fysisk og mentalt. Selvsagt er det en fordel at jeg som lærer vet hva som ligger i pensum lengre fram, og vet hva som står på neste side av læreboka som jeg underviser fra, men jeg blar ikke om siden før jeg ser at eleven min henger med både fysisk og mentalt.
​
Er det ikke herlig? Akkurat denne biten ga meg så utrolig mye givende. 

Når vi jobber med hester, så jobber vi med berøring, og berøring skaper nerveimpulser. Spørsmålet vårt når vi trener hester er derfor hvor sender vi disse nerveimpulsene? Hvis du tar nervesystemet som utgangspunkt for treningen din, så er det så mye lettere når man innser at hesten ikke reagerer helt som du vil (det kan jo hende at det skjer..). Det er ikke hesten som er dum, teit eller frekk. Det er bare nervesystemet som ikke reagerer på den måten det skal. Da blir det med ett litt lettere å forholde seg til uten å dra inn negative følelser i treningen.

​Og med disse mange godbitene kunne vi senke skuldrene, og gå ut og trene og være fornøyd med akkurat det nivået vi er på! 

Årets Monikakurs var lagt opp med fem økter: to fredag, to lørdag og én søndag. Jeg synes at det ble litt mye for Isco og meg med fem økter, da jeg føler at vi to får nok å ta med oss hjem ut av to-tre økter. Ettersom Abbe ramlet inn i livet mitt en måned før dette kurset bestemte jeg meg for at Isco skulle få de to timene på fredag, og Abbe de resterende tre. Isco ble allikevel igjen på kursplassen gjennom helga, som selskap til Fjelldølen.

Igjennom fredagen var en av de andre kursdeltakerne uheldig med sin hest som ble halt. Det viste seg å ikke bli noe bedre over natta til lørdag og kurset for ponnien Lili sin del var over. Både jeg og Monika tenkte litt kjapt, og siden Isco egentlig bare var på kurset som pynt, så ble det brått bestemt at Lone skulle få låne Isco på sine to timer på lørdagen. Jeg er jo egentlig kjempesær på at andre skal trene mine hester og det er ikke mange som jeg er komfortabel å overgi dem til. Men akkurat Lone kjentes det helt greit å overlate Isco til, for hun er bare verdens søteste, mest forsiktige, varme jente, og med full tillit til Monika og hennes guiding, så føltes det egentlig litt spennende å skulle være tilskuer når ens egen hest blir trent.

Jeg vet jo også at Isco er en sånn relativt grei ponni (bortsett fra noen krokodilletendenser i ny og ne), men jeg kjente at jeg var veldig spent på å se hvordan han ville reagere på en annen person. Man blir jo litt som et gammelt ektepar når man bare forholder seg til hverandre. Lager man seg så mange sære vaner at man egentlig ikke fungerer i det hele tatt hvis man skal kommunisere med andre igjen?

​Isco startet med å sjekke ut hvem dette nye mennesket var, på sedvanlig Isco-vis. Og spørsmålet du må svare på om du er godkjent er «har du godbiter?». Lone var utstyrt med godbitbeltet mitt, så når den biten var avklart, var også Isco klar for litt jobb.

Duoen startet med litt longering, før Lone fikk teste lange tøyler. Begge deler gikk veldig fint, men det var tydelig at det var to sjeler som kjente litt på hverandre, og som trengte litt tid på å forstå hvilken dialekt de egentlig snakket på. Språket var det samme, men Iscodialekten for Lone var litt annerledes enn hun er vant med på sin ponni Lili, og Lonedialekten for Isco var litt annerledes enn hva han er vant med fra meg. Allikevel kom det helt tydelig fram at morsmålet var det samme, for å kommunisere, det klarte de helt fint.

Etter å ha sjekket skritt og trav, sjekket sidebevegelser, så lot Monika Lone få teste halsringIsco. Jeg vet ikke hvorfor, men i den situasjonen finner veldig gjerne Isco fram sin indre krokodille, og han blir veldig tøff og stor (synes han selv). Jeg var selv veldig usikker da Isco hadde denne adferden til å begynne med, og jeg klarte ikke helt å verken tolke den eller forstå den. Etter tre år har jeg lært meg til at han ikke mener noe vondt med det, og han har fått lov å beholde den tøffe selvfølelsen i treningen. Det er tross alt bare jeg som trener han, og han gjør ikke noe mer enn å føle seg tøff. For andre derimot, så kan det virke litt overveldende når man plutselig får en glefsende shettis hengende etter seg. Som sagt, jeg var usikker og unngikk situasjonen selv i godt og vel et år før jeg forstod den og ble komfortabel med den. 

​Siden Isco og Lone ikke helt snakket samme dialekt enda, fant Isco fram denne krokodIscen når han fikk på seg halsring. Han gjorde akkurat som han gjør med meg, og det ble litt mye for Lone, noe som er helt forståelig. Monika så situasjonen med en gang, og tok det helt ned. Isco måtte forstå at man godt kan beholde sin tøffhet, men det må være på avstand, og Lone fikk kjenne at pisken var et fornuftig verktøy for å skape avstand til Isco. Med litt guiding fra Monika fant de to vakre sjelene hver sin plass i forhold til hverandre, og det var bare så utrolig gøy å se på. Bare med litt fintuning snakket de plutselig samme dialekt igjen, og hadde full forståelse for hverandre begge to. 

​Jeg satt med tårer i øynene, Hilde (mamma’n til Lone) satt med tårer i øynene, Isco var strålende fornøyd, og det tror jeg sannelig Lone også var. Ikke visste vi at dette bare var opptakten til magien som skulle utfolde seg neste time.