Årets første Michellekurs, og vi fikk gå igjennom noe vi forhåpentligvis får vise under årets Bent-kurs. Vel - kanskje ikke alle momentene. Tanken, håpet, målet, drømmen, det er å få tatt bakkearbeid- og longeprøven under årets Bent-kurs som er om en drøy måned. Da er det greit å ha gått igjennom momentene for Michelle, slik at hun er sikker på at vi er klare, og at jeg er sikker på at vi er klare. Og det er vi - hvis bare Damen klarer å holde seg i skinnet. Vi startet med en Bobbie som var helt tilstedeværende. Vi fikk gått igjennom alle momentene i bakkearbeidsprøven: skritt frem og ned, samlet, versader frem og ned, samlet, travers frem og ned, samlet, diagonal travers, vending, renvers og den skumle "skoleparaden", som "bare" er at hun skal vise at hun kan ta vekt på bakbeina. Jeg fikk litt korreksjoner på linja mi i den diagonale traversen, men bortsett fra det fikk jeg tommel opp fra Michelle for arbeidet. Heldigvis! Så var det tid for longeringen. Bobbie kjentes fortsatt rolig og fin ut, så jeg sendte henne ut i longelina og fikk vist skritt med sidebevegelser og samling/økning. Jeg fikk også vist litt trav, før det litt ut av det blå eksploderte for frøken fryd, og da var det lite annet å gjøre enn å gå tett på henne og jobbe henne på en kort-kort longeline. Anna Lene fikk herligheten på film. PS: Filmen gjør seg best i HD. Så, for å ta en kort gjennomgang av filmen: Først litt bakkearbeid, så longering i skritt, så Bobbies lille luftige eksplosjon da jeg ba om trav. Prøvde på begge hender, med samme resultat. Jeg fikk henne inn på kort line, og hun travet ganske greit der, om enn noe anspent. Det som skjer bak kameraet (og inni mitt hode) er at jeg tror Bobbie eksploderer fordi neste hest står utenfor og venter. Jeg sier at den gjerne kan få komme inn, men det viser seg at den ikke stod noen hest utenfor og ventet. Så hvorfor eksplosjon? Det er bare Damen. Neste hest ble allikevel hentet, og Bobbie fant tilbake roen igjen. Jeg kunne dermed slippe henne ut på lengre longeline og vise både versade og travers, samling og økning i trav, samt fatning på begge hender på lang line. Det er faktisk en ganske stor seier at jeg klarer å komme igjennom til henne når hun flipper slik. Hadde det vært for et år siden ville hele resten av økta vært ødelagt, og jeg hadde bare måtte avslutte, eller kun jobbe henne fra bakken - hvis det i det heletatt hadde vært mulig. Nå klarer hun å komme ut av flippen sin, og tilbake igjen til normalt arbeid. Det er virkelig en stor glede! Så, til tross for en liten galoppflipp, så kom vi oss helskinnet igjennom alt det vi skulle, og vi fikk tommel opp og masse ros av Michelle. Magefølelse var ordentlig god, også får vi bare håpe at AirBobbie blir lagt igjen hjemme under Bentkurset, men skulle hun mot formodning dukke opp, så vet jeg at vi kan jobbe oss ut av det!
Godfølelse i magen! Følg med for blogg fra time to!
2 Comments
Den eneste måten å gå til livs spøkelser på, det er å utfordre dem. Og det har vi gjort. I høyeste grad. Med helt strålende vårvær de siste ukene har den lille, beskjedne utebana vår på 40*80 meter tint seg fri for is og tørket opp. Jeg har benytta hver en solstråle til å være ute - litt for å kurere Bobbies spøkelsesfrykt, og litt for å kurere min bompefrykt. Bobbie har en tendens til å sprette litt når hun ser spøkelser, men lykken har vært stor: Spøkelset er ikke sett på lenge! Vi har hatt flere økter med longering på utebana, også langs med ved den farlige langsiden hvor spøkelset oppholder seg, og det har gått helt fint, både i skritt, trav og galopp. Hurra! Jeg har hatt en stillestående økt hvor vi jobbet både fra bakken og ryggen, og veldig gøy var det da etter økta å hoppe opp på Bobbie uten utstyr og trave henne ned til porten. Da er det ikke mange spøkelser ute og går, altså! Det har også vært utrolig mange gode opplevelser med Bobbie løs på utebana. Jeg pleier alltid å ta av henne kapsunen når vi er ferdige med økta, og så lenge det kun har vært gode venner av Bobbie på utebana, så har hun fått gå løs, med overraskende bra fokus på meg. Vi har til og med galoppert både på høyre og venstrehånd mens hun har vært løs, mens andre hester har vært på banen, og hun har fortsatt fulgt meg. Her om dagen var hun faktisk så "på" at hun frivillig travet og galopperte etter meg, noe hun veldig sjeldent gjør. Kan i grunnen ikke huske om hun har gjort det før. Som regel pleier hun bare å skritte, uten helt å forstå hvorfor hun må gå noe fortere enn det. Så alt i alt: Veldig mange GODE opplevelser på utebana, noe som har vært veldig deilig. Men vi har selvsagt også tilbakeslagene. Selv om jeg egentlig ikke klarer å se på det som et tilbakeslag. Det var på tirsdag, da vi var på utebana for å ri. Det var tre andre hester på bana, som straks var ferdige med økta, og jeg så for meg at Bobbie kom til å si i fra hva hun synes når de tre gikk. Først gikk den ene, og Bobbie brydde seg overraskende lite. Så gikk de to andre samtidig, og selv om hun kikka litt, så var hun overraskende rolig. Vi hadde fint og rolig både skritt og trav-arbeid, før plutselig tre stykker kom gående igjennom skogen. Da flippet frøken Fryd. Bakover, framover, hit og dit, men jeg holdt meg på. Etter åtte og en halv spirrevipp på snei fra Frøken Fryd, forsvant de tre hestene opp mot stallen, uten at det gjorde det noe bedre. Vi fikk etter hvert roet noe ned, og jeg måtte, for min egen del, ha et par steg i trav, men Bobbie mente galopp. Ikke for det, den galoppen var noe av det bedre vi har hatt noen gang med tanke på takt og samling, men den avslappa overlinja var vel noe fraværende. Stilling og bøyning like så. Bobbie var høyeksplosiv, bukka et par ganger, prøvde å fly ned langsiden et par ganger, hvorpå en nesten var vellykket, men det som imponerte meg mest var meg selv. Jeg holdt meg overraskende rolig, var for første gang ikke helt anspent selv om Bobbie var spent som en felestreng, og klarte å be på nytt og på nytt om trav, selv om jeg visste at jeg ville få galopp, og at hun ville prøve å stikke i samme hjørne. Resultatet ble etter en god del om-og-men (hvor jeg synes jeg var tøff!) en Bobbie som kunne trave tilnærmet avslappet i fire-fem steg, også ga jeg meg. Det var alldeles ikke en artig Bobbie å ha med å gjøre, for hun er ikke kul når hun er i det bumpe-humøret sitt, men samtidig har jeg aldri følt meg så trygg på henne når hun spretter, som jeg gjorde da. Og da er det også lettere å la hun sprette, også forsøke å fortsette med det jeg egentlig prøver å drive med. Vi fikk uansett en fin ende på det, og jeg skal ærlig innrømme at å bli gått fra tre ganger av forskjellige hester forståelig nok er sterk kost for fine frøkner med spøkelser bak øra. Så egentlig så er jeg stolt. Stolt av Bobbie som to av tre ganger taklet relativt fint å bli gått i fra, og stolt av meg selv som for første gang følte et snev av avslappethet, selv på en bompende Bobs.
Og at vi de to siste dagene plutselig har sett hull på skoleparadeboblen har jo bare vært fantastisk. Overraskende nok på venstre hånd, men desto mer spennende. Så selv om ridningen ikke er like spot on utendørs som innendørs, så gir det oss veldig mye mentalt. Jeg skal jo ikke ha et ponnitroll som ikke kan ris ute - så enkelt er det. Og kikker jeg et lite stykke tilbake, så har vi faktisk kommet oss et langt stykke på vei i forhold til hvor vi har vært når det kommer til ridning utendørs. Så selv om vi har gått noen steg frem, noen små tilbake og noen frem igjen, så er jeg superfornøyd med frøken flippflopp - og meg selv! Ordentlig god vårfølelse :) Hvordan kan jeg klare å vise Bobbie hvor umåtelig stolt jeg er av henne? Det bobler i hele meg etter helgens fantastiske kurs med Monika Müller! Når værvarselet sier "hold deg hjemme", så legger vi ut på veien med nesa mot årets første kurs. En vitamininsprøytning av dimensjoner! Forstyrr minst mulig! Fremme på Stall Sissener fikk Bobbie tildelt en koselig, åpen boks, og med litt mat så klarer Damen seg hvor som helst. Hun stod inne, mens vi tobeinte deltok på Monikas teori, som denne gangen baserte seg på primær- og sekundærhjelperne. Et tema som viste seg å være spot on for min del. Oppsummering av første teoritime i stikkordsform er som følger: * Hestene er høyre og venstrehendte, slik som oss. * Vi må overbevise hesten om at den fint kan "skrive med feil hånd". * Sammenhengen mellom bakbeinas bevegelse som henger sammen med brystkassens rotasjon som igjen henger sammen med løft i bogene. Den kan også vendes på, altså at en sammenklemt bog vil gjøre det vanskelig for brystkassen å rotere, altså vanskelig for bakbeinets innundergripen. (Det vil igjen si at det er helt ulogisk å bruke to sjenkler på en gang, da det klemmer brystkassen sammen og forhindrer bakbeinet innundergripen) * Det er vanskelig både for hest og menneske å gjøre noe om man er i ubalanse. Prøv å stå på ett bein og skriv med feil hånd. * Bittet er laget for å løse opp spenninger, derfor kan ikke spenning i bittet tilføres, siden det bare vil skape mer spenning. Hvis bittet lager spenning, vil hesten naturlig spenne i mot. * Vi leter etter å få følelsen etter to individer som har én balanse. Den balansen er en skapt balanse. * Det er fem steg alle gangarter må igjennom: - Senke hodet, strekningsberedskap. - Ta en stilling, bøyning og formgivning begge veier. Kan ikke hesten det jobber vi kun med den sterke siden. - Likesidige hjelpere, flytte hesten inn og ut. - Diagonale hjelpere. - Rakridning - få hesten i balanse på det sporet jeg rir. * Mine hjelpere skal bygge en ramme rundt hesten slik at hesten forstår. * Vår viktigste jobb på hesteryggen er å forstyrre hesten minst mulig! Alt som hjemme Så med det i minnet kikket jeg på noen av ekvipasjene før det var klart for Bobbie og meg. Målet med økta for min del var å få testa det å longere Bobbie et annet sted enn hjemme, i alle gangarter. Jeg forsøkte det på Michellekurset i september med noe flyvende resultat. Vi startet med å kikke igjennom alt av bakkearbeidsøvelser: versader, travers, diagonal travers, vending, diagonal travers, renvers på begge hender, og bortsett fra litt surr i renversen fikk vi (heldigvis) tommel opp fra Monika på det. Litt samling også, noe jeg selv har vært usikker på, men selv det fungerte i følge Monika, så da er jeg på rett vei. Filmen viser litt av vårt bakkearbeid, men kameraet bestemte seg dessverre for å gå tom for batteri da vi skulle longere, så ingen bevis fra den delen. Det skal dog sies at Bobbie kunne følgende: Skritte, overganger skritt-holdt-skritt, versader og travers i skritt + noe samling. Trave, overganger trav-skritt-trav + trav-holdt-(nesten)trav, versade og travers i trav + samling. I både skritt og trav kunne hun skifte hånd, og det at hun skiftet hånd i trav på nytt sted var bekreftelse nok for meg at det gikk bra!! Det har jo tidligere vært en liten antenning for henne, hvor hun har eksplodert. Galoppen på høyre gikk supert, og selv om hun kom med et lite hoppeti, så forholdt jeg meg helt rolig, også fortsatte hun videre i rolig galopp. Venstregaloppen fikk vi også, om enn ikke like bra som høyre, men det kan jeg jo heller ikke forvente, for vi sliter jo med akkurat det samme hjemme. Vi fikk med andre ord vist akkurat hva vi pleier å gjøre hjemme, og bare det er en stor seier i seg selv. Tidligere har Bobbie vært et lite troll på nye steder, og første økta på nytt sted (som jeg da bevisst har valgt å ta aleine fredag) har vært et mareritt. Denne gangen kunne vi komme direkte til nytt sted, og fikk vist akkurat de tinga vi kan og de tinga vi ikke kan med en nøyaktig like avslappa Bobbie som hjemme. Hurra!! Hippie-økta Teoritime nummer to startet med Monikas fine setning: "Dette kan også trenes oppe fra bakken!" Standarden var altså satt. I følge Monika selv ble denne andre teoritimen "hippie-økta", en økt om litt følelser og denslags. Høres kanskje litt "slarvete" ut, men i mine øyne var det en av de bedre øktene. Åh, det er så mye med AR som bare er så sant. * Let etter øyeblikkene hvor hest og rytter er sammen. Hvordan kan vi finne de øyeblikkene? En piaffe trenger ikke være det "magiske" man skal oppnå, du kan like gjerne får den magiske følelsen av å være sammen når du ber hesten om å senke hodet. * Se kvaliteten i det dere gjør nå! * Uansett utdanningsgrad kan man finne glede der man er. * Primærhjelpen (setet) skal alltid komme først. * Hvis sekundærhjelpen (tøyler/hånd og sjenkler) ødelegger primærhjelpen har ikke sekundærhjelpen noen funksjon! * Når hesten svarer på sekundærhjelpen overtar primærhjelpen igjen. * En primærhjelp krever mye tilstedeværelse (dette skriver jeg under på!). * Det er veldig lett for at det blir misforståelser mellom hva primærhjelpen sier og hva sekundærhjelpen vil. * Vi kan komme oss veldig, veldig langt med sekundærhjelp, men med tiden kommer vi til et punkt hvor vi ønsker å ri mer for primærhjelpen. * Møter du veggen, spør "hva må jeg gjøre for å forandre meg". * Husk å ta utgangspunkt i at du skal speile hesten. * Begynn å åpne seg selv slik at man kan gi slipp. * Det er seks deler man kan jobbe med: Hodet Frempart Rygg Bakpart Min kropp Det mentale * Hesten har forstått en øvelse hvis øvelsen kan gjøres ut i fra alle seks delene. * Disse seks delene gir nyanse i treningen. * Hvis det er balanse i øvelsen er det mulig å gjøre en forflytning. * Ikke dumforklar for hesten. Skjønner den 1+2 = 3, så skjønner den det. * Ikke korriger hesten for noe den ikke har forstått! * Den vanskeligste tingen vi driver med når vi jobber med hestene våre er å forandre oss selv mentalt. * Målet vi leter etter er følelsen "ingenting". At hest og rytter er ett, og at kroppene forflytter seg sammen. * Dagens mantra: Hendelse * Reaksjon = Resultat. Det vil si at hvis resultater blir det samme og det samme uten å bedre seg, så må reaksjonen på hendelsen forandres dersom resultatet skal endres. Stødige Damen Økt to blei en rideøkt med fokus på å finne min indre potet. Yeah, vi er helt normale på AR-kurs. Oppgaven min fremover er å tørre og slippe meg selv ned i ryggen på Bobbie og tillate meg selv å være mer med henne. Vi fikk sett igjennom samme rekken med øvelser som vi gjorde fra bakken i skritt. Det så greit ut, og i trav blei det mest fokus på at magen min skulle slippe, at jeg skulle tørre å "ta halen mellom beina", og at brystbeinet mitt skulle senkes. For min egen del føltes det ut som om jeg skulle synke helt og totalt sammen, men det var ikke tvil om at min avslapping gjorde magi for Bobbies ryggmusklers evne til å jobbe mer korrekt. Svevetrav - come to me! Det morsomste med hele denne økta var at i det vi startet litt med å trave, så fattet Bobbie galopp på galopp, både på rett og bøyd spor. Så ivrig på galoppfatningene har hun aldri vært før, men vi fikk skryt for dem av Monika, så ingenting er mer positivt. Vi kom også dit at vi skulle prøve galoppfatninger, og det er faktisk (bortsett fra da vi prøvde veldig haltende for Bent), første gang vi galopperer et annet sted enn hjemme. Bobbie fattet som forventet høyregaloppen fint, men sleit litt mer med venstre. Noe jeg også gjør. Det å beholde poteten langt ned i magen når man galopperer er så vanskelig! Det beste minnet fra denne økta har i grunnen ingen ting med verken potet, versader, travers eller galopp å gjøre. Det har med da det kom et rimelig stort snøras fra taket i plasthallen vi rei i. Bobbie, som ved tidligere anledninger både på kurs og hjemme gjerne spretter sidelengs for en lyd ingen andre enn hun selv hører, skvatt tre steg avsted. Jeg klarte for en gangs skyld å forholde meg rolig, og Bobbie stoppet etter bare noen små meter og var helt rolig igjen, og vi kunne fortsette akkurat der vi slapp. Jeg gliste fra øre til øre! Monika konkluderte med at både Bobbie og jeg kan det vi skal, teknisk. Nå skal jeg lære meg å føle. Jeg har en stor jobb å gjøre med kroppen min, og Monika mente jeg burde begynne å trene. Trene! Hikst. Få litt mer kontroll på kroppen min, så nå er det slutt på krav til Bobbie, nå er det meg det ene og alene står på! E'kke lett å være rytter når man har en ponni som gjør alt rett! :) Primær og sekundærhjelpere Siden vi ikke hadde oppstallingsmuligheter på stallen kjørte Bobbie og jeg til Gardermoen ridesenter hvor hun fikk stå for natta. Dagen i dag startet med at jeg forsov meg (godt gjort), men kom heldigvis i tide, og fikk med meg Monikas tredje teoritime. * Det aller viktigste du lærer hesten er ryggsving. * Hesten skal tørre å svinge med rytteren på. Når man setter seg opp forstyrrer man hestens naturlig balanse, noe som naturlig gir en spent hest. Derfor må den lære seg å svinge med oss på. Gjør den ikke det får vi heller aldri noen ridning. * Finnes det ikke ryggsving finnes det ikke ridning! * En piaffe er ingen piaffe hvis du ikke har sving. En hest kan fint løfte "armer og bein", men uten dynamikk i hele kroppen har ikke øvelsene noen hensikt. * Ved å ta vekk sving tar vi vekk bærekraft, og vi får en taktforskyving i skritt. * Det har ofte mer med motorikk å gjøre, enn styrke. * Før en samtale med kroppsdelene dine. Finn ut hva som er symptomet og hva som er problemet. Hvis høyre skulder er for langt bak kan det løses ved å ta skulderen frem, ved å ta albuen frem eller ved å ta venstre skulder bakover. Forskjellige innfallsvinkler kan gi samme svar. * Din viktigste rideleksjon er når du lærer om ryggsving slik at du etterhvert kan begynne å analysere ryggsving og lese hva som skjer i hestens kropp. * Hvis du skal bruke sitsen din til å lese hva som skjer i kroppen til hesten, er du nødt til å ha en avslappet kropp. Du kan ikke analysere noe med en spent kropp. * Du skal høre hjemme på ryggen til hesten. Ikke være en URO: Uidentifisert ridende objekt. * For å komme dit er du først og fremst nødt til å være en god passasjer. * Slipp ryggen fri! * Mitt mål er å sitte funksjonelt, ikke korrekt. En korrekt sits er det noen andre som definerer. For meg er det eneste korrekte det som er funksjonelt. * Vi er nødt til å forandre oss, og da må vi i blant gå til ytterpunktene for å overbevise kroppen om at det er greit. * Ikke gå fra hesten i hjelperne. Ta hesten med med hjelperne. * Ikke la hjelperne bli statiske. Ta vekk sekundærhjelp og la primærhjelp ta over. * Ingen ting er verdt å ødelegge sitsen for! * Gi hesten flere sjanser til å lytte til primærhjelpen. * Stol på din sits og la den få føle hva som skjer. Godfølelse i magen Jeg tok turen til Gardermoen for å hente Bobbie, som krevde kos, kos og mer kos da jeg møkket boksen hennes. Lastet henne på hengeren, kjørte til Sissener igjen, lastet av, og stod i ridehuset en halvtimes tid før det var vår tur. Rei i dag også, og hadde trygghet nok til å ri uten stigbøyler. Bare det å kunne transportere henne slik fra stall til stall, og ha en hest som var helt med da vi startet rideøkta var en fantastisk følelse. Oppgaven min lå i å tenke potetsekk, slappe av i sitsen min, og imponere Monika. Jeg hadde aldri trodd det var så slitsomt å slappe av, men gosh, det tar på! Ikke minst å klare å slappe av i alt man liksom skal gjøre. Trave for eksempel. Monika ga meg en helt ny måte å sitte på, hvor jeg skulle fjøre i magen istedetfor i korsryggen, og vips så fikk jeg faktisk vondt i magemusklene mine! Utrolig fascinerene, men det mest fascinerende var responsen jeg fikk i Bobbie. Det føles ut som om jeg nærmer meg å finne nøkkelen til svevetravet hennes. Det hjalp å få beskjeder som "ha skuldrene i magen" og "vær piruetten". Det hele handler om at jeg skal føle. Slappe av i kroppen og føle. Utrolig spennende, men utrolig vanskelig! Det er så vanskelig å beskrive ridetimen(e), for selv om vi egentlig gjorde en hel masse, så gikk det meste på å føle. Kjenne etter, slappe av og tenke på hva som skjer. En ting er at det er vanskelig å skrive om en følelse, men å ta bilde av en følelse er jo enda verre. Men tekst eller bilder spiller i grunnen ingen rolle, det viktigste er en følelsen jeg sitter igjen med i magen etter kurset, og den er helt fantastisk! Jeg har nemlig forstått for n'te gang at det "eneste" som mangler er at jeg må lære meg å ri. Igjen. Det er så kult! Så stolt! Jeg reiste hjem med tårer i øynene. Så glad for alt Bobbie har gjort for meg i helga. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fortalt henne hvor stolt jeg er av henne! Hun har reist godt, hun har tatt mye innetid helt fint, hun har vært helt rolig på alle rideøktene, hun har ikke latt seg skremme av takras, hun var støttehest med mulen i matposen mens en av de andre hestene lekte rodeo på ridebanen, hun ankom Gardermoen helt upåvirket, hun taklet å stå inne over natta, hun hadde ingen problemer med å reise ti minutter i bil fra Gardermoen for å bli ridd på time, også halvannen time på henger hjem igjen. Jeg har krevd mye av henne utenfor normale rutiner i helga, og alt har hun bare godtatt uten å stresse et sekund. Hun har rett og slett vært helt, helt fantastisk! Og hva hun gir av seg selv under øktene. At vi faktisk kan jobbe med både det vi jobber med hjemme, og komme oss videre i arbeidet, det er en helt utrolig herlig følelse. Hun har tilogmed uten noe krøll fattet galopp på begge hender i nye omgivelser! Jeg er så STOLT av Bobbie at jeg bobler helt over! =D TAKK! Jeg skylder en STOR takk til en av de flinkeste instruktørene jeg veit om! Monika er helt unik i sin formidlingsevne både under teorien og under ridningen. Det er en rolig og avslappet, med også litt humoristisk atmosfære rundt Monika som gjør at man bare koser seg. Hun kan faget sitt så utrolig godt og legger så mye inn i hver ekvipasje at det er en fryd å være med på kursene hennes! Takk for videre guiding Monika, jeg skal finne både min rullende magepotet og Buddha - lover!
I tillegg må jeg få si TUSEN takk til snille Kristine Øihaugen som så veldig snilt tok seg av kameraet mitt på de to rideøktene. Det er alltid spennende å overlate kameraet til andre, men da jeg kikket igjennom bildene etter lørdagen blei gliset bare breiere og breiere. Kristine har uten tvil tatt hestebilder før og visste hva hun dreiv med! Jeg spurte om hun kunne ta bilder igjen i dag, og det gjorde hun. TAKK for at du dokumenterte det jeg virkelig trengte å få dokumentert i dag, Kristine. De bildene fra dagen i dag var virkelig gull verdt! Og takk til den som filma (Silje? Nina?)! Også tusen takk til Ingrid for godt arrangert kurs, og for overnattingsplass! Og ikke minst alle dere superhyggelige medkursister som kom med så utrolig mange varme ord at jeg ble jo helt rørt. Det må være noe spesielt med AR som, uansett hvor man er, samler en så fantastisk gjeng med mennesker! I dag legger jeg meg med en ordentlig godfølelse i magen! Håper Bobbie gjør det samme :) For første gang har vi hatt en longeringsøkt på utebana hvor alt har vært helt avslappet. Nesten litt for avslappet. For et smil jeg gikk av banen med i dag. Jeg har i det siste presset meg litt til å trene på utebana. Føret er fint, været er fint - en 40*80-bane for seg selv. Hey, hvorfor ikke? Jo, spøkelset er svaret på hvorfor jeg må presse meg til å trene der nede. Men det går stadig bedre, og dagens longeringsøkt må sies å være en av de bedre! For første gang hadde jeg akkurat den samme Bobbie som jeg pleier å ha inne, igjennom hele økta. Det er en stor forbedring! Selv da det gikk en hest ut av hallen og forsvant, samt da det gikk hest inn i ridehallen hadde hun bare noen små sekunder med ukonsentrasjon, også var det full fokus igjen. Tidligere har hun vært lettere panisk hvis slike ting har skjedd.
I tillegg så vi ikke spøkelset i dag. Sist vi longerte på utebana holdt vi oss lengst vekk fra skogen, men i dag testet jeg grensene litt, og vi stod iallefall midt på bana og longerte uten at Bobbie blei bitt i hasene. Hun var helt avslappa hele tiden og kunne både skritte, trave og galoppere uten problemer. Selv de samme feilene fikk vi kikka på. Når vi er på venstrehånd synes Bobbie det er mye lettere å gjøre alskens "skoleparader" og "levader" og diverse istedetfor å gå frem i skritt. For skritt kan bety trav, og trav kan bety galopp, og venstregalopp er tunge greier, altså! Jeg måtte til og med bli med henne og "galoppere" for at hun skulle orke å fatte. Hadde jeg løpt ved siden av henne for et halvt år siden hadde hun eksplodert og forsvunnet til Kina. Etter økta kunne jeg slippe henne, også tuslet vi sammen ned langs gjerdet. Stoppet jeg, stoppet hun, helt avslappa. Hun var faktisk så trygg at hun snudde rompa mot meg (som stod mot skogen) for å bli klødd. Så alt i alt: Hurra! For en god følelse å kunne slappe av sammen på utebanen. Noen tilbakeslag blir det nok, men vi er iallefall på rett vei. Deilig! En positiv longeringsøkt på utebana, og en herlig rideøkt inne. Da er man fornøyd! Det er lite som er så befriende som å kjenne at ting bedrer seg. Først og fremst hadde vi en veldig grei longeringsøkt på utebana i går. Det å være på utebana i seg selv er en utfordring for Bobbie, for det er et stort, skummelt spøkelse som biter Bobbier i bakbeina hver gang hun får rompa til skogen. Det at vi dermed kan ha en tilnærmet normal longeøkt, både med skritt, trav og galoppfatninger uten at hun tar salto en eneste gang, det er bra! Nå skal sant sies at vi utfordret ikke skjebnen ved å være helt nederst ved gjerdet, men vi tar det pø om pø. Et steg av gangen. Bare det at vi kunne ha en hel longeøkt uten noe som helst tull er pluss i boka! Da vi var ferdige slapp jeg Bobbie løs, også gikk vi sammen ned langs det skumle gjerdet. Hun fem meter innafor, vel og merke, men hun skvatt ikke en eneste gang, og alle de gangene jeg stoppet (jeg gikk altså helt ved gjerdet), så kom hun bort til meg for godbit, uten å være redd. Hurra! Og etter at Bobbie fikk lov å gå med meg på ryggen over jordet, så har hun ikke akkurat blitt mindre interessert i å utforske jordet. Med meg til fots blei det begrensa hva hun fikk lov til på vei opp igjen til stallen, men litt måtte hun sniffe seg rundt etter. Tror vi brukte nærmere ti minutter rundt på plassen utenfor ridehallen. I dag hadde jeg en rideøkt i hallen, denne gangen med kapsun og pute. Ingen hopp og sprett i dag, så jeg holdt meg på. Gleden(e) i dagens økt var for det første noen stadig bedre parader i holdt, et godt skrittarbeid, og det aller beste var venstregaloppen! Bobbie har (som vist på longeringsvideoen) større problemer med venstregalopp enn høyregalopp. Det samme har jeg. Et av mine største problemer har vært at jeg ikke har kjent om hun har fattet riktig eller ikke, så det å rose henne, og det å oppfordre henne til å holde den videre har vært utfordrende siden jeg ikke har visst om den har vært rett eller gal. I høyregalopp har jeg ikke noe problemer med dette, så gleden var rimelig stor da jeg for første gang i dag helt bestemt kunne kjenne at jo, hun fattet rett venstregalopp. Og ikke bare en gang, men to. Og ikke bare ett steg, men en fremovertenkende, frem og ned-venstregalopp i tre-fire steg. Åh, for en glede! Hadde tenkt å jobbe litt mer i trav etter galoppfatningene, men jeg har en vane for å hive meg av ponnitroll når hun er så flink, så en super venstregalopp blei avslutningen på dagens økt.
Smil! Etter syv vide og syv brede har jeg endelig fått til teknologien slik at den spiller på lag med meg. Det resulterer i en longeringsfilm av Bobbie. Sånn sett bort i fra at jeg har innsett at filmkameraet mitt er totalt utdatert, så blei det nå (til slutt) en liten filmsnutt av longeøkta Bobbie og jeg hadde på søndag. For det første: Tusen takk til Anna Lene som kom for å filme! Vi avtalte å møtes klokka ti søndags morgen. Da var jeg rimelig sikker på at jeg ville få hallen for meg selv. Tanken var god den, problemet var bare at fire andre hadde tenkt samme tanken. Så på det meste var vi fem stykker i hallen, hvorpå da jeg krevde min plass med longering. Ikke helt etter planen. Jeg skal alldeles ikke klage på Bobbie, som virker til å bli daffere og daffere for hver nye hest som kommer inn i hallen. Mentalt var hun akkurat så tilstede som hun skulle være (om enn noe uengasjert), men min konsentrasjon blei det litt verre med når man har så mange surrende rundt seg. Derfor blei økta nok ikke den mest optimale, men den blei nå slik den blei, så får jeg ta på min kappe at ikke ting gikk helt som ønsket. Jeg kan i grunnen si masse om filmen. Først og fremst så gikk redigeringa litt bananas, da dette er første filmen redigert i nytt program. Noen barnesykdommer blei det, men satser på at neste blir bedre.
Ellers er jeg jo egentlig veldig fornøyd med Bobbie minus litt manglende energi. Bare så det er sagt, så er hennes "levade"-forsøk er alldeles ikke noe jeg ber henne om, men at de kommer på venstrehånd er ikke tilfeldig. Mye lettere å gjøre slikt enn å utfordre det venstre bakbeinet sitt. Det jeg egentlig er mest fornøyd med er vendingene i trav, for hun har hatt en tendens til å eksplodere (og da mener jeg eksplodere ut i en bukketirade av en annen dimensjon) når jeg har bedt henne vende i trav. Det kom seg merkelig nok når jeg klarte å endre kroppsspråket mitt litt. Rart det der! ;) Galoppen kommer seg absolutt, og det er ingen tvil om at høyrehånd er lettere enn venstre. Men bare det at hun klarer å fatte på venstre er en stor glede! Og videoen viser også vår første galopp-trav-galopp-overgang, noe vi aldri har prøvd før. Veldig artig! (og at jeg er lat og ikke stiller henne opp korrekt i den vektforskyvingen på venstre hånd er bare tull...) Så noe er bra, mye skal bli bedre, men sannelig er jeg stolt av frøken fryd som har kommet et godt stykke i longelina. Jeg skal se om jeg en dag får gravd fram noen videoer av longering da jeg var i Danmark, jeg lurer nemlig på om jeg har det. Jeg har iallefall et minne av å henge med rundt i longelina, med en frøken som var alt annet enn selvbærende. Og galoppen var jo ikke tema en gang. Vi la jo longeringa på hylla fordi det ikke var hensiktsmessig. Nå begynner arbeidet å svare seg, og artig er det! Og vi gleder oss masse til veien videre! Jeg har vært borte siden onsdag, og gleden var stor da jeg kom tilbake til en superpositiv longe-Bobbie som foreslår alt som foreslås kan. Min snille venninne Anna Lene har passet godt på Bobbietroll mens jeg har vært borte, og det spørs om ikke jeg må la hun passe Bobbie litt oftere, for guri det var gøy å komme tilbake igjen. For det første var det deilig å bare få lukte hest igjen, og klø og kose på Bobbie. For det andre var det superartig å ha henne i longelina igjen. Det er så gøy når man ser at hun tenker, og klarer å koble ting sammen, om enn ikke helt på riktig måte enda, men hun er så på rett vei!
Samling i skritt, et moment jeg ikke kan fordra fordi jeg synes det er supervanskelig. Men vi må jo prøve, og veggen er en takknemmelig hjelp. Bobbie mangler litt energi fremover for å få gode samlinger, så vi har prøvd oss på noen travoverganger bare for å få forståelsen for at det skal gå frem også. Hvis jeg smatter for mye på henne, så skjønner hun at hun skal samle seg med vekt på bakbeina, problemet er at hun stopper og går inn i en "skoleparade" eller "levade" istedetfor å fortsette i samlet skritt. Så det er jo ikke at hun ikke skjønner hva hun skal, hun bare mangler noen vesentlige momenter - som å gå frem. Men ting kommer seg gang for gang, og galoppen har virkelig kommet seg bare på få ganger med arbeidet med å tenke mer frem i fatningene. Hun hadde noen helt nydelige fatninger på begge hender, og hun klarer også å holde venstregaloppen bedre og bedre, noe jeg digger! Det er morsomt å se at fatningene ikke lengre er et moment for bukking og styring slik det var til å begynne med. Nå kan hun fatte, og galoppere uten problem. Selv om Prinsesse Bobbie fortsatt er overbevist om at det er litt for slitsom aktivitet for slike fine Prinsesser, så har hun virkelig utviklet seg i positiv retning! Det er så artig hvordan ting bare faller på plass når både hest og rytter er klar for det - sammen! Så noen dagers lett trening og snøleking med Anna Lene har gjort susen, og Bobbie og jeg er klare for å pusle oss fremover mot stjernene! Deilig å være tilbake! Jeg er så glad for at jeg har funnet en måte å trene hest på som både gjør hesten bedre, meg bedre, hesten fornøyd og meg fornøyd. Det er fire ting på en gang, det. Bedre enn et kinderegg! Jeg skreiv et innlegg i en tråd på facebook her om dagen. Det lød som følger: Noe av det jeg synes er så deilig med den akademiske ridningen er at den har tatt vekk trangen etter å "bevise" noe for noen som helst. Jeg trener hesten min etter hva jeg mener er riktig for hesten min, og vår sterkeste konkurrent og målestokk er oss selv. Den eneste som kan "dømme" oss da, det er meg, siden jeg er den eneste som har sammenligningsgrunnlaget fra starten av (og selvsagt treneren min Michelle). Noe som kan være superstort for meg å få til, kan være en uforståelig detalj for en utenforstående. Derfor orker jeg ikke lengre tenke på hva andre synes og tenker, jeg koser meg glugg i hjel med de gledene hesten min tilbyr meg daglig :) Og de gledene Bobbie tilbyr meg daglig, de kan ikke beskrives verken med ord, eller måles i penger. I går hadde vi en super økt i longelina. Bobbie hadde noen flotte galoppfatninger, hvor vi nå har fått nytt fokus. Det er fint nok å fatte samlet, men det må også gå fremover, så nå leiter vi etter den vanlige galoppen. Heldigvis ikke veldig vanskelig å finne, og når jeg fikk fire flotte galoppsteg fra en ren fatning på venstrehånd, da hoppet jeg i været og ga meg med det. Tenk å være så flink! Og om jeg hadde et stort smil om ansiktet i går, så veit jeg ikke hva jeg hadde i dag. Det har blitt mange dressurøkter med Bobbie den siste tiden, men det går så bra, og det er så gøy! Så fort jeg fikk orden på hodet mitt, og en treningsplan som jeg tok meg selv i nakken å følge, så kommer jo høydepunktene som perler på en snor. Jeg nevner i fleng: Absolutt alt skrittarbeid vi gikk igjennom i dag trillet avsted akkurat slik det skal. Versader på bøyd og rett spor, samme med travers. De diagonale traversene bare triller avgårde, og vendingene blir stadig bedre. Jeg føler jeg skriver det samme igjen og igjen, men det blir jo stadig bedre! Det som er ekstra gøy er at det nå begynner å kunne bli litt flyt mellom tingene også. I trav begynner endelig jeg å få et snev av kontroll på kroppen min, noe som gjør ting så salig mye lettere, både for Bobbie og meg. Men å få kontroll og noe logikk i det ryggsvinget til Bobbie er vanskelig. Noen ganger svinger det som bare rakker'n, mens andre ganger er det stumt som en østers. Heldigvis blir det stadig mer og mer flyt, og det er så gøy å kjenne! Bare den bøyningen på venstrehånd kommer ordentlig igjennom, så er vi et godt stykke på vei. Nå skulle jeg ønske vi kunne travet hele økta, men jeg må ta meg i å ta noen pauser innimellom. Det aller, aller morsomste i dag var da jeg i trav bestemte meg for å teste ut en diagonal travers på høyrehånd. Vi bare fløyt! Aldri har vi hatt en så god diagonal travers på høyre før. Nei, ikke på venstre heller, for den saks skyld. Det var bare herlig! Så sant jeg ser linja mi og veit hvor vi skal og hva jeg vil, så er liksom ting så lett. Tenk at det skal være så vanskelig å vite hva man vil når man rir. Plan og struktur er alfa og omega, altså, men det sier jo seg selv. Hvis læreren ikke vet hva han eller hun skal lære bort er det jo ikke lett for eleven å forstå. Så plan, plan, plan. Da blir det GØY! :) Jeg liker å tro at det er lenge til, men månedsskiftet mai/juni kommer fortere enn jeg tror. Foran oss ligger det en bakkearbeid og longe-prøve. Wæææh! En liten titt inn i krystallkula i dag. Siden arbeidet i skritt gikk så bra i går, tenkte jeg at jeg i dag skulle gå igjennom programmet som er i bakkearbeidsprøven, samt litt longering av frøken fryd.
Det tok ikke lange tiden før jeg innså at jeg er vant til å gå baklengs, men når du skal gå følgende baklengs, sammenhengende, da blir du faktisk litt sliten: Diagonal, diagonal, langside travers, langsside versade, diagonal travers, vending, diagonal travers tilbake, renvers rundt hjørnet, holdt og rygging, også på andre hånd: langside travers, langside versade, diagonal travers, vending diagonal travers tilbake, renvers rundt hjørnet, holdt og rygging. Heldigvis fungerer øvelsene greit nok, det eneste vi mangler er samlingen, men haff! Samling i skritt, da. Jeg forstår det ikke. Det er vanskelig, det! Så fant vi tid til litt longering, og forsøkte oss optimistisk på vendinger i trav. Tjohei. Eksplosjonene har i stor grad sluttet å komme i galoppfatningene, men dæven døtte, det er noe som trigger damen når jeg ber henne skifte volte i trav. Eksplosjonus maksimus. Kunne nok lært henne galoppskifte på null komma svisj, for hun kaster seg til side. Litt farlig foreløpig, men vi får plukke det i fra hverandre og trene litt forsiktig på det etterhvert. Ellers hadde Bobbie noen flotte fatninger. Hun har jo vært veldig flink og forstått greia med en mer samlet fatning. Problemet er at hun glemmer å tenke frem. Så i dag klarte hun faktisk fra trav å galoppfatte seg inn i holdt. Jeppda. Fatningen kom, så stod hun bom stille. Man kan jo ikke annet enn å le, men det er på tide å få litt framdrift i denne galoppen, så etter litt forklaring kunne Bobbie galoppere både på høyre og venstrehånd. Litt verre på venstrehånd enn høyre, men hun har faktisk aldri hatt så godt, flytende, avslappende og fremovergalopp på venstrehånd før, så det blei en høypitchet "jaaaa!", Bobbies sedvanlige slidestop, og det var den økta. Kjempegøy å finne en brukandes venstregalopp også! Så hva sier krystallkula? Joda, fortsetter vi slik, så må vel dette gå bra? Jeg må bare trene mer på å gå baklengs, og jeg må forstå samling i skritt. Også litt mer terping på fremovergalopp, så kanskje vi får til noe fornuftig fra ryggen etterhvert også? Veien frem er bare veldig, veldig spennende! Den der hestekroppen er ikke lett å forstå seg på. Årets første dag ble brukt til longering, og Bobbie var i grunnen riktig så flink, om enn noe eksplosiv i vendingene i trav. Men også de kommer seg! Det beste var allikevel avslutningen, hvor vi pirket enda litt dypere i forståelsen av halvparaden og skoleparaden. Jeg har iallefall forstått at jeg ikke forstår mye! Det blir masse prøving og feiling, og mest feiling. Jeg har kommet dithen nå at jeg har en hest som skyter rygg som en katt i det jeg ber henne om å ta vekt bakover. Reaksjonen er med andre ord omtrent så feil som den kan bli, men nå er vi en gang der, så får vi bare prøve å finne en vei ut derifra. Et lys ser jeg dog, for det er en gang i jubelåret mulig å lirke frem en mer riktig reaksjon i kroppen hennes, i form av at hun faktisk tar vekt på bakbeina, vinkler ledda i bakbeina, og senker halerota, men fysj, så tungt, da, synes frøken fryd. Jeg fikk uansett et veldig godt svar fra Damen, med riktig vinkel i bakbeina, og at det var tungt sa hun tydelig i fra om. Et mindre diskret sukkende stønn kom det fra henne, men med syv godbiter og litt klø, så var det tunge arbeidet tilgitt, og vi tuslet opp til stallen, godt fornøyde med at året starter i rett vinkel! Det er en spesielt god følelse, når du kan slippe hesten din helt løs i ridehuset, og bare ved hjelp av en pisk og noen godbiter, så gjør man akkurat de samme tingene som med utstyr. Bobbie ble med ned i hallen i dag, og for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, så hadde vi hele hallen for oss selv. Det ble litt arbeid i longelina først, noe som gikk akkurat så bra som det kunne gått. Versadene og traversene sitter bedre og bedre, samlingen i trav kommer seg, og stoltest av alt er jeg over at vi nå begynner å få ro over vendingene i trav også. Galoppfatningene funker bedre og bedre på høyrehånd, mens venstrehånd klarte hun å fatte riktig galopp begge gangene i dag. Bare det er jubel i seg selv.
Allikevel er det arbeidet løs i dag som imponerer meg. Hun følger meg stadig mer uten å gå vekk, og i dag kunne vi gå versader, travers både på midtlinja og langs sporet på begge hender. Vi kunne også gå piruetter begge veier, og om enn ikke bøyningen og stillingen er helt korrekt alltid, så synes jeg det er utrolig artig å jobbe henne løs. |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|