Når det arrangeres maratontrening på stallen, hva er vel mer naturlig enn at Isco og jeg blir med? Isco begynner å leve opp til skiltet på baksiden av vogna si. Jeg lurer på om det i Ragnhild akademiske hjørne nå må settes av et lite hjørne i hjørnet til Iscos kjørehjørne. Han fortjener nemlig litt ekstra oppmerksomhet denne lille pelsballen, for sannelig er han en flink liten tass! Vi har en kjøretrener på stallen som samlet sammen til maratontrening hos oss. Selv om Isco ikke er helt maratonklar, så spurte jeg om vi fikk lov å være med å kjøre dressur mellom hindringer, og velkommen var vi. Jeg møtte opp litt tidlig og hjalp med å bygge banen før vi fikk gå den og planlegge hvor vi skulle kjøre. Maria, kjøretrener, ga beskjed om at både kusk og groom burde kunne banen, men vi var skjønt enige om at her måtte jeg lære meg alt selv, for noen groom skulle ikke være med i vogna mi. Isco har mer enn nok med å trekke rundt på meg. Det første hinderet bestod av fire porter, mens det neste hinderet bestod av fem porter, og gudhjelpemeg så vanskelig det skulle være å memorere veiene. Etter å ha trasket igjennom det ene hinderet fire ganger følte jeg at jeg husket det, så da gikk jeg videre til neste hinder. Da jeg følte at det satt kikket jeg bort på hinder én og innså at jeg husket hvor jeg skulle kjøre inn, men lite annet. Det ble med andre ord litt tusling, men sakte men sikkert kunne jeg snu ryggen til og se for meg begge hinderne i hodet. Etter masse gåing og memorering gikk jeg opp for å hente Isco. Han ble flettet for anledningen, både for å få vekk man fra tøylene og selen, men også for å få litt luft på halsen. Den manen hans er bra tykk. Med selen på plass og fine fletter tuslet vi ned og varmet litt opp før det braket løs. Planen var å kjøre igjennom hinder én i trav som en gjennomkjøring, og for å sjekke at veiene jeg hadde planlagt fungerte. I og med at Isco er pittelitt mindre enn de andre hestene som var med, så hadde vi muligheter til å ta noen veier som ikke nødvendigvis var så veldig fornuftig for de andre. Noen fordeler må vi jo ha selv om vi har korte bein! Vi travet oss igjennom det første hinderet en gang og det gikk helt uten problemer. Isco var manøvrerbar som bare det, og veiene bød ikke på noen utfordringer. Etter litt høyttenking med Maria ble vi enige om at hvis jeg kjørte en annen vei enn den jeg egentlig hadde planlagt, så ville han nesten bare gå på høyresvinger, og dermed også muligens klare å fatte høyregalopp i hinderet. Som tenkt så gjort, og Isco jobbet på med innslag av galopp der han orket. Det han fortsatt mangler er litt den framovertanken, så at han får store svinger og mulighet for å jobbe seg litt framover er ingen dum idé. Med to gode gjennomføringer i det hinderet beveget vi oss over til hinder to. Dette var en meter smalere mellom hindringene enn hinder én, og selv med en sånn liten tass så merkes det. Jeg hadde bare i tankene at i mellom disse kjeglene skal også en varmblods kjørehest på sikkert 1,65 i mankehøyde kjøre, så hvis de kan, så skal da også vi klare det! Her var det litt mer svingete og kronglete, men Isco fløyt igjennom som om han aldri skulle gjort annet. Jeg tenkte at det fikk holde med trav for oss i dette hinderet, men jeg skulle ikke ha kjørt hinderet mer enn en gang før jeg kjente på litt action-savn og smattet Isco opp i galopp på andre runden. Og mens vi snakker om galopp. Det første hinderet vi kjørte var jo ganske greit, for der var det til vår fordel så godt som bare høyresvinger. Dermed kunne vi galoppere på med godt mot. Hinder to la istedet opp til venstregalopp. Jeg har jo såvidt sett venstregaloppen i vogna tidligere, men turte egentlig ikke håpe på å finne den under maratonkjøringa. Men sannelig viste det seg at Isco først byttet galopp (!) fra høyre til venstre (!). Det var vel så langt unna vi kan komme et rent bytte som det er mulig, men poenget er uansett at han faktisk klarte å vrikke kroppen sin til å få bytta både foran og bak. I vogn - av seg selv! Det morsomme var at dette fikk jeg ikke med meg da vi kjørte, men jeg så det på film etterpå. Det jeg fikk med meg mens vi kjørte var at han rett etter byttet brøyt av til trav, travet litt og fattet ny galopp. Og dette ble venstregalopp. Jeg smilte der vi kjørte avgårde i venstregaloppen, og cruiset igjennom noen kjegler - i venstregalopp! Han er altså så kuuuul! Etter å ha kjørt hinder to to ganger spurte jeg om vi kunne få lov å avslutte med hinder én. Det fikk vi, og Maria sa til meg at dersom jeg følte at det gikk ordentlig bra, så trengte jeg ikke nødvendigvis kjøre alle portene. Jeg var jo selvsagt helt enig, det gjelder jo å gi seg mens ponnien er på sitt beste. Hvorfor er det da sånn at det er så godt som umulig å få til? Isco entret hinderet i galopp. Suste igjennom port en, sladdet seg igjennom port to, galopperte framover rundt til port tre og han var så fiiiiin! Jeg tenkte at "åååh, han er så fiiiin å kjøre, og han er så flink!!! Bare litt til nå, så er vi i mål", men Isco synes det ble for tungt, så han brøyt av til trav og travet veldig fint igjennom port fire og i mål. Jeg burde jo og skulle jo gitt meg etter port tre hvor han var i god galopp og hadde fin tankegang framover, men når det går så himla bra og følelsen er så gooood så er det så vanskelig å innse at "nå bør jeg gi meg". Ikke for det, jeg tror ikke Isco fikk noen traumatisk opplevelse av det hele, men det hadde bare vært prikken over i'en hvis jeg hadde klart å høre på Maria og gitt meg i det Isco var så flink og framover i galoppen. Men pytt! Ponnien var tvers igjennom superdupermegaflink og jeg tror han koste seg litt med maraton. Takket være utrolig snille stallvenninner (tusen takk Maren og Hanne-Malén!) fikk jeg både bilder og ikke minst film av Isco og min debut på maratontrening, så hvis noen vil se hvordan det ser ut når en liten pelsball råkker maratonbanen, så snurr film: Av Maria fikk vi mange gode tilbakemeldinger. Hun synes han var myk og smidig, og at han var løs og lett å kjøre. Ingenting gleder meg mer enn å høre det. Hun foreslo også at i og med at han er så følsom så kan det kanskje være verdt å prøve et sett med webtøyler istedenfor lærtøylene jeg har, da webtøylene er enda litt lettere og ikke gir så mye tyngde i munnen hans. Jeg vil antagelig med webtøyler også lettere kunne gi ettergift, da de sklir lettere igjennom ringene på selen. Bare litt strek i regninga at jeg ikke kan fordra webtøyler, men pytt, jeg er med på å gi det et forsøk! For min egen del så må jeg bare bli flinkere til å bruke blikket mitt, og det gjelder jo egentlig uansett om jeg kjører eller rir den lille eller den store. Ekstra gøy er det jo når man virkelig får merke hvor mye blikket har å si i en slik sammenheng. Svingene mine blir jo betraktelig mye bedre når jeg bare løfter blikket og ser hvor jeg skal, istedenfor å se på den fiiiineste lille ponniknerten. Og mens vi var inne på fin ponniknert - han fortjener et aldri så lite bildegalleri: Det skal sies at det er ikke helt det samme å kjøre shetlandsponni som det er å kjøre stor hest, men så mye som Isco gir tilbake i form av innsats og ståpåvilje gjør det hele veldig verdt det. Den utviklingen han har hatt det siste halve året er jo helt fantastisk. Å få menge oss med "storegutta" på en sånn dag var veldig artig, og Isco fikk mange positive tilbakemeldinger fra tilskuere også. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er ganske fornøyd med at han ikke var den mest svette og slitne ponnien etter treninga, og dette til tross for moskuspels i ridehall. Allikevel var det en shettis som var rimelig fornøyd med å komme ut og få rulle seg i snøen etter han fikk av seg selen. Forhåpentligvis blir det flere slike hyggelige kjøresammenkomster i løpet av månedene framover. Isco har lyst å trene mer på maraton, for da kommer meningen med dressuren så godt fram. ...eneste ulempen nå er at Isco, etter han har vært på kurs med sånne store brune og sett de kjøre, har begynt å mase om at han ønsker seg sin egen maratonvogn...
0 Comments
Lykken var stor da hallen var ledig en liten time i ettermiddag, og Isco og jeg fikk testa ut dressurkjøringen rundt kjegler. Hva er vel bedre å teste ut om dressuren vår funker, også mellom noen kjegler? Når hallen endelig var helt tom en liten time så suste Isco og jeg ned, smalt opp noen kjegler på vilkårlige steder på bana, og jobbet oss avgårde. Isco var så styrbar og fin at selv de kjeglene og svingene jeg tenkte kanskje ville bli litt vanskelige tok han på strak hov. Han bærer mulig litt preg av å ha vært "Ragnhildhest" i noen måneder, for det går litt lite fram. Kjenner det igjen både i Bobbie og han, at jeg jobber så mye med å få de avslappa både mentalt og fysisk, at når de faktisk skal yte litt ekstra så er det med en overdrevent smattende og engasjert meg som føler at jeg må ta ansvar for å få opp all energi. Men han ga mye og prøvde å holde energien oppe, til tross for at det er litt vanskelig når man er en høytytende moskuspelsball kledd for Sibirvinter inne i en isolert ridehall. Særlig morsomt var det da han etter tre forsøk fant venstregaloppen også i vogna. Jeg har sett den én gang før, men turte ikke si noe om det, for jeg var ikke helt sikker. I dag var jeg helt sikker, og vi fikk lange strekker i venstregalopp. Knallkult og supergøy! At det trengs mer jobb med galoppen er det ikke tvil om, men nå har vi begge galoppene og kan finne begge også i vogna, så dette lover godt! Jeg var så stolt av lille tass og hadde så lyst på litt film fra økta vår. Tanken på å balansere mobilen på en kjegle var tilstede, men jeg slo den raskt fra meg, da jeg har et ønske om å ha mobilen min en stund til. Så hva gjør man når man er alene og har lyst på film? Man tar tøylene i den ene hånden og håper det går fint å kjøre ponnien med en hånd, også filmer man med den andre. Planen var egentlig å bare trave en runde på sporet sånn bare for å vise at vi kjører, men Isco hadde andre planer. Planen min var som sagt å trave en runde på sporet. Å svinge diagonalt over bana den første gangen var Iscos idé. Den første galoppen like så. Jeg trodde han var rimelig pumpa, men han insisterte på å galoppere, så da fikk han jo bare det. Venstregaloppen ville jeg ikke prøve når jeg satt med tøylene i en hånd og hadde mindre kontroll enn hva filmen gir uttrykk for, men da vi kom travende ned langside nummer to så måtte vi bare prøve å svinge inn mellom kjeglene og ut igjen mellom de andre. Sannelig gikk det bra! Jeg ba om en liten galopp til og da den var ferdig var også Isco ferdig, så han fikk av seg selen og rullet fem-seks ganger før han synes han hadde fluffet pelsen sin godt nok. Det vil si, det var helt til vi kom ut, for han måtte rulle en gang ute også. En gang på hver side, vel og merke. Det ble en skikkelig god-økt med Isco, og nå tror jeg vi kan si at vi er klare til maratonkjøringsdagen vi har meldt oss på neste helg! Ja, du leste rett. Vi har en kjøretrener på stallen som skal ha maratonkjøringsdag, og når det først skal være noe slikt på stallen, så hvorfor ikke hive seg med. Jeg blir nok mer å se på det som dressurkjøring rundt kjegler og hinder, litt som vi har drevet med i dag. Kanskje vi får med oss noen tips og råd på veien også. Og Bobbie? Hun nyter livets glade dager med massasje, kos og lett trening og er egentlig bare supergod. Også blir hun ganske fornærmet og synes livet er sånn passe urettferdig når jeg kommer for å møkke boksen hennes, og hun får beskjed om å holde seg utenfor. Prinsesser liker nemlig ikke å være utenfor. Men når to ponnimuler får et halm-måltid utenom det vanlige, så blir det glede i leieren, og ivrig momsing høres den neste timen. Drømte selv om en campingstol å slå meg ned i akkurat da jeg tok dette bildet. Nesten urettferdig å gi oss så vårstemning når vi enda ikke har skrevet ferdig januar. Så dagen ble kort oppsummert akkurat slik en lørdag bør være: Fint vær og fine hester :)
Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom. Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte. Det står det i vegtrafikkloven. Og jeg følte meg jo ganske skikket til å kjøre på en trygg måte, men sporene våre tilsier noe annet. Endelig er det brøyta såpass godt og med så fint snøføre, samt en levelig temperatur, så Isco og jeg kunne komme oss ut på en ordentlig kjøretur. Siden Isco er liten og ridestien vår ikke er så godt brøyta som veien, så tok vi veien denne gangen. Isco var litt usikker på om han hadde lyst å forlate stallen, så det ble litt vingling på vei ut på tur. Når kusken prøver å få på seg vottene samtidig som tøyler holdes og pisk holdes, samt en ponni som helst vil snu, så sier det seg selv at det er dømt å mislykkes. Det skjønte jeg - litt for seint. Isco skjenet ut mot grøfta, jeg prøvde å dra i tøylene, men klarte ikke helt å koordinere grepet med en vott på, og en vott halvveis på, så resultatet ble at det måtte gå som det gikk. Floff sa det, og Isco fant seg selv i noe dypere snø enn han hadde forventet seg. Heldigvis fikk han kavet seg raskt opp, men jeg måtte flire da jeg så sporet av oss. Rare ponni. Heldigvis gikk resten av turen som smurt, og Isco fikk virkelig trimma seg. Vi har en ganske drøy bakke en liten kilometer fra stallen, og der fikk Isco jobbe oppover så godt han bare kunne. Og det skal ikke stå på innsatsen, han jobbet hardt på i trav, men kjente det nok i kroppen jo lengre opp i bakken vi kom. En dag kommer vi oss kanskje helt til toppen, men denne gangen snudde vi et godt stykke oppi bakken og skritta ned igjen. Da fikk Isco lov å slippe og ha meg i vogna. Siden bilveiene er så fine for tiden, så benyttet vi også muligheten til å galoppere litt på strekka hjemover. Isco tok ganske så godt tak etterhvert, men det var bare interessant å kjenne han litt "på". Og etter litt tydelig gi og ta, akkompagnert av et klart "woooooh", så roet Isco seg etterhvert. Han har en arbeidsvilje som er unik når han først skrur den på. Så skal vi bare finne balansen mellom full fres og sterk ponni (tur) kontra daffetrav og smørmyk ponni (bane). Det har jeg full tro på at vi finner etterhvert. Alt i alt var det en supertur med superponnien som jeg virkelig gleder meg til å se under vinterpelsen. For en småsvett shettis ser altså ikke helt velproporsjonert ut. Han er jo ganske tydelig mindre rundt svangen, hvor han er svett, og at han har mye pels på magen er det jo ikke tvil om. Men hvor mye er pels og hvor mye er faktisk mage? Nå har jeg ikke fått målt han på en stund heller, så jeg er ikke helt sikker på hvor mye han ligger på nå, men det skal jeg finne ut en av de nærmeste dagene. Det blir spennende å se når våren og sommeren kommer hvordan han egentlig ser ut. For at det er mye pels på den kroppen nå som tar en del plass, det er det ikke tvil om. Ellers er Bobbie i lett trening ettersom hun har noe merkelig i kroppen sin. Hun tusler på tur og jobber lett på banen, og hun synes egentlig livet hennes er helt supert. Mye mat og lite trim - akkurat slik en welsh cob skal ha det, mener hun ;)
Det er så gøy når man ser at kroppsbevisstheten og forståelsen øker hos lille knert. Og jeg blir utfordret med Bobbie. Det blir mye skryt, men det er også så vel fortjent av den lille minitassen. Jeg fortalte her om dagen om min lille snarvei til venstregaloppen: Ved hjelp av en bom. Jeg har testet ut dette to ganger til i etterkant. Første gangen jeg forsøkte endte det først i ren høyregalopp, og jeg lurte på om det bare var tilfeldigheter som hadde gjort at vi fant venstregaloppen. Så ble det kryssgalopp, men tredje forsøket fant vi venstregaloppen igjen, og da fant vi den flere ganger. Andre gangen jeg forsøkte med bom ble det ren venstregalopp fra første forsøk, og Isco galopperte venstregalopp så det klapret i veggene. Det morsomme var da jeg skulle prøve med bom for tredje gang. Økta var i utgangspunktet en skikkelig god-følelse-økt. Isco var så herlig myk og fin da vi jobbet i skritt og trav, og vi kunne gå helt fin i balanse med hverandre. Han har vært litt løpete på venstrehånd i traven, men denne gangen var han helt regulerbar, lett og fin. Inn og ut av volten og små og store volter – raskere og saktere trav. Isco fulgte pent med. Versadene i skritt må jeg også trekke fram, for ponnien var myk som smør og gikk bøyd rundt meg som det minste problem. At jeg denne dagen hadde byttet godbiter fra de jeg vanligvis bruker til noen korn med Komplett bør kanskje nevnes. Det var visst en grundig motivasjonsfaktor for den lille tassen som bøyde seg så mye at utvendig tøyle til stadighet ble tatt i bruk. Vi kan vel ikke akkurat snakke om korrekte versader, men den lille kroppen beviser at han er smidig. Da vi skulle i gang med galoppen tok jeg ned en bom og la klar på banen. Isco fikk lov å teste høyregaloppen først og fattet som en helt. Jeg tok han over på venstre side og tenkte jeg skulle prøve å se hva han gjorde hvis jeg ba om venstregalopp uten bommen. Som tenkt så gjort og det Isco da gjorde var helt herlig. Det tok bare et lite sekund, men det var ikke vanskelig å se at minien tenkte seg godt om. Kroppen sa som vanlig at det er best å fatte venstre foran og høyre bak, men han skjønte at det kunne være lurt å prøve og vrikke litt på rumpa si og overbevise kroppen at den burde lande i ren venstregalopp. Som tenkt så gjort, og Isco galopperte tre sprang i venstregalopp, fattet helt av han selv, uten bom. Det er så gøy å se hvordan den lille kroppen og hjernen jobber intenst for å prøve å få til. Rosen haglet over den lille kroppen, og komplett-korna kom dryssende til Iscos store glede. Jeg følte jeg egentlig burde gitt meg, men jeg bare måtte prøve en gang til. Isco travet ut i longen og jeg ba om galopp. Igjen sier kroppen hans at den skal være bøyd som en S og fatte kryssgalopp, men Isco tenker seg igjen om, og overbeviser kroppen sin om å fatte ren venstregalopp. Igjen er det ytterst fascinerende å se hvordan han tenker og jobber og ikke minst får til! Jeg hoppet omtrent av glede, stoppet ponnien og roste han herifra til ridehalltaket og slapp han løs så han fikk rulle. Om ikke han er den kuleste ponnien i verden, så vet ikke jeg. Nå har vi altså fattet venstregalopp med bom, men bare mens den lå på banen, ikke ved å jumpe over den. Det er så gøy når de forstår! Det blir mange Iscoblogger, men det vil ikke dermed si at ikke det skjer noe med Bobbie heller. Akkurat nå har vi en litt rolig periode ettersom det er noe rart i det ene bakbeinet hennes. Ikke noe halt eller vondt, men et litt unormalt bevegelsesmønster. Vi venter dermed på behandler og har fått beskjed om å holde oss i bevegelse. Så da benytter jeg muligheten til å trene litt på det å jobbe for hånd. Den evig grusomme treningsmåten som jeg aldri har klart å bli komfortabel med. Men bedre blir jeg ikke hvis jeg ikke gjør det, og nå har vi fått en gyllen mulighet til å faktisk gjøre det. Så da gjør vi det. Jeg må tenke masse på plassering, måter å gå på, holde tøylene på, hvordan jeg skal gi beskjeder til Bobbie, hvordan vi best kan kommunisere. Hun prøver sitt aller beste, og er som vanlig mye bedre enn meg. Hun stiller krav og jeg har bare med å oppfylle dem. Det som slår meg gang på gang ettersom vi stadig får noen slike innfall om å jobbe litt for hånd er hvor fantastisk genialt det er. Bobbie responderer så utrolig bra på det og det gir meg både noen verktøy som er unike, samt at det gir meg en forståelse for hvor ting ikke helt henger sammen. Blant annet merker man veldig tydelig hvordan hesten faller inn/ut på volten når man går for hånd. Du får plutselig veldig følelsen av å bli dytta på eller dratt i hvis hesten ikke er i balanse. Det med å gå i balanse både i sin egen kropp og med hverandre er veldig avslørende når man går ved siden av hesten sin. Det er også det som gjør det så utrolig gøy og avslørende. Bobbie driver med andre ord og utfordrer meg litt for tiden, også venter vi på at noen med litt mer peiling enn meg får sett på kroppen hennes og forhåpentligvis rettet opp litt i det merksnodige bevegelsesmønsteret slik at jeg kan få en unnskyldning til å komme meg unna arbeid for hånd. Selv om det er så gøy når det først funker. Så kanskje Bobbie allikevel skal få utfordre meg litt mer på det punktet. Vi får se hva tiden viser! Konklusjonen er uansett at begge ponniene er de kuleste i hele verden :) Det hoppes og sprettes litt for fotografen når ponniene fikk komme ut på beitet. Isco og Bobbie fikk lov å komme ut på det ene beitet vi har på stallen nå som det endelig er litt snø. De to latsabbene fant noen rester av litt ensilage som hadde ligget der noen dager og synes det var mye mer spennende enn alt annet. Jeg husjet litt på dem, for hele tanken var jo at de skulle få bevege seg litt. Og litt bevegelse ble det. Men de fant raskt tilbake til ensilagen, og som dronningen og knekten kommanderer, så fikk de servert lunsjen sin der ute. Kule er de uansett!
Noen ganger klasker man seg i panna og tenker «hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på det før!?» I romjula la jeg ut en omfattende blogg om Isco, treningen med han og hans utfordringer med liten, stutt kropp. Her var det særlig venstregaloppen som stod fram som en vanskelig greie, for i vogn fatter han så godt som bare høyregalopp, og i longelina fatter han helst kryssgalopp. Hvordan jeg skal løse dette stod skrevet i stein for meg: innlæring av travers. Stille og forsiktig i holdt, etterhvert skritt, kanskje en gang i trav, og etter noe som har føltes veldig fjernt fram i tid - i galopp. Han sliter fortsatt med traversen stillestående... Jeg så egentlig ikke enden på det, men senket skuldrene og tenkte stille for meg selv «husk at det er veien som er målet» og «tenk så morsomt det blir når du endelig har lært han det». Overraskelsen var derfor ekstra stor da vi i dag svingte innom snarveien til venstregaloppen, og vips, der var den. Så nå har vi den! Jeg er nesten flau over at jeg ikke har tenkt meg til dette selv, men noen ganger blir jeg kanskje litt for teoretisk. Jeg var nede og trente Bobbie, og i det vi var ferdige kom det ei anna som skulle hoppe litt. Hun la dermed ut blant annet tre travbommer «sånn at hesten kunne jobbe med å løfte beina litt». Før jeg gikk ut med Bobbie sa jeg at de bare kunne la de tre travbommene ligge, så kunne Isco også «få jobbe med å løfte beina litt» - uten noen annen baktanke enn at vi kunne leke oss litt med dem. Allerede her skjønner nok du som leser greia, men for meg tok det litt lengre tid. Jeg tok med Isco ned i hallen og hadde han litt løs. Han bukka og spratt rundt som han pleier, og rulla og styra. Maren kom ned med Birdie, så jeg tok etterhvert Isco i longen og hadde fokus på lek og gøy. Bare for moroskyld travet vi over de tre bommene, som for Isco var lettere å ta i galopp. Tilfeldigvis var vi på venstrehånd, og jeg så at han skifta galopp over den ene bommen og kom over bom nummer tre i venstregalopp. Det var her lyspæra gikk opp for meg. Kanskje en bom kan hjelpe Isco i å fatte rett galopp? Jeg la en av bommene for seg selv, travet Isco mot den og sa «galopp» i det han var på vei over. Hvem landet ikke i en perfekt venstregalopp og holdt den volta rundt? Isco! Det regnet godbiter, og jeg lurte på om jeg skulle gi meg fordi jeg faktisk hadde fått det til. Men jeg bestemte meg for å prøve en gang til, for å sjekke at det ikke var en blanding av flaks og tilfeldigheter. Isco ut på volta igjen og jump over bommen, i venstregalopp - hurra! Jeg fikk Maren til å filme i håp om at det samme fungerte også på tredje forsøk, noe det gjorde. Da kan det vel ikke være tilfeldig? Isco får også til venstregalopp! Jeg har jo hørt det før, både av Michelle og Monika, at hvis man kan bruke for eksempel bommer til å forklare hesten lettere, mer naturlig og bedre enn det vi klarer, så bruk nå for all del bommer. Men hjernen har bare virkelig ikke vært med på notene når det kommer til å klare å tenke så langt selv. Når jeg plutselig forstod hvor genialt en liten bom kan være for Iscopiscos venstregalopp, ble jeg så glad at jeg har gått og smilt for meg selv resten av dagen. Litt småflau og litt panneklask fordi jeg ikke har klart å tenke meg så langt selv i min akademiske nerdeverden, men mest strålende fornøyd med at jeg har funnet en skikkelig enkel juksesnarvei til målet mitt. Og selv om jeg på ingen måte er fan av snarveier, så synes jeg akkurat denne er ganske kul! Nå blir det ponnigalopp både til høyre og venstre! Utfordringen nå blir bare å finne ut av hvordan jeg kan få vogna over bommen... ;o)
«Hva er liksom planen? Du kan jo ikke akkurat gjøre så mye med han når han er så liten?» Ånei? Skal vise deg jeg... Lille Isco har visst bare blitt hos meg i vinter, og dermed er ponnitrimmen et uunngåelig tema. Det blir noen kjøreøkter for å få opp pulsen litt, men desto flere økter for hånd, da ponnien trenger å få en litt større bevissthet over sin egen kropp. Hele greia starta jo med at Isco skulle være selskap til Bobbie i sommer, i påvente at jeg fant en kompis som Bobbie kunne gå med i paddocken. Forsøk ble gjort, men kompis lot vente på seg, og Isco ble bare værende. Og her har han blitt da... Ikke har jeg hjerte til å la den lille knekten bare stå i paddocken å kikke, for er det en som humrer hver gang jeg kommer, og som stiller seg ved porten og ser forhåpningsfullt på meg når jeg beveger meg rundt i stallen, så er det han. Bobbie gjør forsåvidt også det, men det er med et litt mer "jeg er sulten"-blikk, enn Iscos "hva skjer nå?"-blikk. En annen småtanke bak det å få Isco til stallen var jo å prøve å slanke han litt. Og for slanking trenger vi aktivitet. Da han kom i slutten av juni brukte jeg litt tid på å venne han til vogna igjen. Han har tross alt ikke vært spent for på godt over et år (eller var det nærmere to?). Heldigvis var det ikke noe trøbbel for lille klump, så vogna ble flittig brukt både på tur og bane. Samtidig startet det nøysomme arbeidet med å introdusere Isco for akademisk. Mest for moroskyld, men med baktanken om at dressur er til for hesten. Isco er en hest (ponni, men pytt), så dressur er til for han. Dressuren er til for å smidiggjøre, løsgjøre, styrke og balansere en hest, og hvorfor ikke da også en shetlandsponni? Problem én kom veldig fort til overflaten: Isco er lav! Med sine 90 centimeter på sokkelesten er det ikke langt ned til bakken. Min lærdom sier at når man starter en hest innen akademisk så starter man med å senke hodet for trykk fra kapsunen. Det tok meg raskt over til problem to: Ingen av mine kapsuner passet Isco, og siden planen var at jeg ikke skulle ha han så lenge, så fristet det ikke å legge x antall kroner i en spesialsydd en. Det problemet løste jeg med å bruke hodelaget hans inntil videre. Etter hvert har jeg gått over til å bare trene han i grima, men ved å feste tøyler i sideringene på grima. Man tager hvad man haver. Problem tre: Selv om ikke jeg er særlig høy med mine 166 centimeter, så kjenner jeg at jeg er tilbøyelig til å få ryggproblemer om jeg skal jobbe Isco fra bakken, eller i groundwork-posisjon. Dette løste jeg med å starte rett på handwork (som jeg virkelig ikke føler at jeg behersker) og tenke at de feil og mangler vi har, de får vi bare ha. I tillegg har jeg hatt en superutfordring med å tydeliggjøre kroppsspråket mitt. På en shetlandsponni er marginene veldig små når det kommer til posisjonering, for du mener du står ved skuldra, men på et lite pust står du plutselig ved bakparten. Og jeg skal love at en shettis kan snu seg på en femøring, og gjerne under armen på deg når du går for hånd. Og plutselig står ponnien andre vei (jada, vi har prøvd det og...). Men vi begynner etterhvert å få sånn tålelig teken på det. Den som ønsker å øve seg på å planlegge veiene sine bør trene med en shettis. Når de første startproblemene var overkommet kom vi inn på neste runde med utfordringer. Isco er i utgangspunktet livredd pisken. Dette gikk heldigvis raskt over ved at jeg bare hadde den med både når vi jobbet for hånd og kjørte. Nå tåler han den, men han stivner fortsatt i blant når den dukker opp på steder han ikke er vant til å se den. Som for eksempel på utvendig skulder. Men det har jeg tro på at vi kommer vekk fra framover. Etter hvert som vi har jobbet oss framover har vel det jeg vil kalle hovedutfordringen kommet til syne: Det er veldig vanskelig for en så liten og rund kropp og forstå at den kan bevege seg uavhengig av hverandre. Isco er liksom en vandrende pelsball som beveger seg i den retningen hodet beveger seg - som et tog. Med alle vognene på linje, etter hverandre. Dette har gjort at arbeidet vårt med stilling, bøyning og volte har gått over all forventning. Nå i det siste har jeg virkelig følt at vi begynner å få en god forståelse av hverandres kropp og soner, og han både øker og minsker volten helt supert. Så sant hodet får gå først og kroppen følge etter. Traversen derimot... Der har jeg følt jeg har skallet hodet i veggen. Jeg har prøvd alle triks i boka og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har rost hver minste lille bevegelse i retning travers, men når jeg ser tilbake på kalenderen nå, så har jeg brukt rundt fire måneder på å klare og forklare traversen til Isco. Jeg har klødd meg i hodet, jeg har vrangstilt, jeg har stått stille, jeg har bevegd meg, jeg har stått langs veggen, gått langs veggen, jeg har vært borte fra veggen, jeg har pirket med pisken, jeg har viftet med pisken, jeg har lagd lyd med pisken, jeg har hatt pisken på feil side, jeg har pirket og jeg har lirket. Jeg vet ikke hva jeg ikke har prøvd. Men Iscos forståelse har sittet langt inne (les: Min evne til å forklare har ikke vært god nok). Motivasjonen har igjen vært en tegneserie som jeg drar fram i ny og ne - stripa fra Nemi som jeg synes burde henge inne i alle staller: Etter fire måneder har det gått et lite hull på byllen! Sakte men sikkert ser jeg et lyspunkt i enden av traverstunnelen. Iscos vei mot traversen har omtrent vært som følger: Med enorm vrangstilling kunne han flytte rompa inn mot midten. Jeg prøvde så å be om mindre vrangstilling, men han følte han var nødt til å se pisken på utsiden, så han hadde flere grunner til å være så vrangstilt. Den pisken er nemlig ikke til å stole på, mener han. I tillegg var det helt uforståelig for han at det gikk an å flytte en kroppsdel (bakpart) uten den andre (frampart). Etter hvert kunne jeg be om ørlite grann mindre vrangstilling, og slik fortsatte det til jeg plutselig en dag hadde en Isco som kunne se rett fram og fortsatt flytte rompa inn. Problemet da var at han var rett i øyeblikket jeg ba om rompa inn, men i det han utførte det kom skulderen først inn, også rompa. Og vips, så var vi igjen vrangstilt. Så her måtte det legges til en forståelse for å holde skulder ute samtidig som rompa kom inn. Igjen en stor utfordring for mister-beveger-seg-som-en-ball-uten-ledd. Masse, masse repetisjoner, trening på stallgangen de dagene det har vært glatt, rompe hit, rompe dit, uten frampart, uten hodet - det har vært en laaang vei å gå for både en liten Iscokropp og en Iscohjerne. Slik status er per i dag har jeg sett en forståelse for at pisken opp betyr rompe inn, og de fleste gangene uten skulderen. På høyre hånd. Jeg har tilogmed dristet meg til å gå et steg eller to, med varierende hell. Venstre hånd tar jeg for meg etterpå. Noe som alltid skjer når traversen begynner å komme er at forståelsen for innvendig sjenkel forsvinner litt. Uten at vi skal skryte på oss at den innvendige sjenkelen er lært veldig godt inn før vi startet med den utvendige, så har også Isco her hatt sine "hjerne i kryss"-momenter, hvor han har, flink som han er, flytta rompa inn bare han har sett pisken. Vi begynner nå så smått å få kontroll på både innvendig og utvendig. La meg legge traversen litt på hylla og ta for meg det andre arbeidet vi har drevet med. I vogn har det kommet veldig tydelig fram at Isco er en høyregaloppør. Han fatter aller helst høyregalopp, egentlig uansett om vi er på rett strekke eller på volte den ene eller andre veien. Høyregalopp is the thing, mener Isco. Jeg kan både for lite om kjøring, og mangler noen verktøy der til at jeg føler jeg får fikset det problemet i vogna (man har jo liksom bare tøylene, også pisken som han allikevel synes er litt skummel), så derfor har også kjøringa gitt meg ekstra motivasjon til å jobbe han litt for hånden i håp om å løse galopproblemet. Og sannelig viser det seg at han har akkurat det samme problemet uten vogn. For en overraskelse ;) Når jeg jobber han for hånd jobber vi både i skritt og trav på volte, og jobber der med å danse sammen. Bevege oss sammen inn og ut i balanse i vår egen kropp og i forhold til hverandre. Vi jobber ikke med så mye annet enn å bevege oss sammen, både i form av retning og tempo. Og en liten anelse mot versaden. Her har jeg ikke merket sånn utpreget stor forskjell på sidene hans, men når jeg sender han ut i longeline og ber om galopp er det tydelig. Isco har ingen problemer med å fatte høyregalopp i longen, men venstregaloppen blir så godt som alltid kryssgalopp. Venstre foran og høyre bak. Jeg har prøvd og prøvd og prøvd utallige fatninger, men bare en brøkdel av forsøkene blir riktig. (filmen er halvannen måned gammel, så jeg liker å tro at longeringen vår har kommet pittelitt mer på plass enn på filmen.) Det har dog vært veldig interessant å se han løs, noe jeg også ofte har. Vi løper rundt på banen sammen og leker, og her fatter han venstregalopp uten problem når det er nødvendig. Han foretrekker fortsatt høyregaloppen løs, men han har flere ganger vist at kroppen hans finfint kan galoppere venstregalopp. Så han kan, men når han blir satt i en ramme gjør smidigheten, løsgjortheten, styrken og balansen det vanskelig for den lille kroppen hans. Jeg er litt treig med dette med høyre og venstre, så det var bare her for noen dager siden at lyspæra gikk opp for meg. I traversarbeidet har Isco den senere tiden vist seg veldig flink på høyrehånd, og her vil jeg nå si at han forstår traversen godt. Men på venstrehånd sliter han. Det er markant stor forskjell på de to sidene og både forståelsen hans og evnen til å utføre "rumpa inn" på venstre hånd. Noen som ser sammenhengen? Det er så gøy å vite at nøkkelen til venstregaloppen så godt som helt sikkert ligger i det stillestående arbeidet vi gjør med traversen på venstre hånd. Etter hvert vil det overføres til skritt, trav og kanskje også en dag en ren venstregalopp. En liten ponnis forståelse av bein-stabling, stabling av kroppen, koordinering av bevegelser. Det er mye som skal på plass! Men jeg er ikke et sekund i tvil om at jeg har funnet nøkkelen til problemet, nå gjelder det bare å få låst opp døra. Med en liten Isco kan det godt ta tid, men tid har vi da mye av. Uansett er det utrolig gøy å følge han på veien, og ikke minst å kjenne de utfordringer han gir meg i forhold til å være lærer for hesten. Jeg føler meg i utgangspunktet ganske trygg i det arbeidet jeg gjør fra bakken, men Isco er så langt i fra Bobbie som han kan være, så hjernen min vrir seg til stadig med nye utfordringer i den lille kroppen. Jeg kan bakkearbeid/longering med Bobbie ganske godt. Nå skal jeg også bli godt på bakkearbeid (eller handwork) og longering med Isco. En hver hest er en læremester. Også en hest på 90 centimeter. Så hva er planen med ponnien jeg liksom ikke kan gjøre så mye med bare fordi jeg ikke kan ri han? Det er å få en smidigere, sunnere, mer likesidig og balansert liten ponniklump, akkurat som alle andre prøver på med hestene sine. At Isco bare er 90 centimeter og jeg aldri kan ri han er da vel ingen hindring eller gjør arbeidet noe mer kjedelig av den grunn :) Oppi dette arbeidet med en usymmetrisk liten ponniklump så har det dukket opp noen spørsmål. Dersom du faktisk har lest deg helt ned hit, så blir jeg veldig glad om du legger igjen dine tanker om akkurat dette, for selv er jeg ganske rådvill.
Jeg er avhengig av å holde forbrenningen oppe og magevolumet nede hos den lille ponnien. Dette gjøres selvsagt mest effektivt i galopp, og gjerne i vogn. Magefølelsen min sier at det er akkurat like "galt" å galoppere kun på høyre hånd, som det er å galoppere kontragalopp eller kryssgalopp på venstrehånd når han er spent for. Burde jeg bare la være å galoppere i vogna til jeg har fått venstregaloppen på plass? Går det greit om jeg bare galopperer han på høyre hånd? Burde jeg la han galoppere, men bestemme hvilken galopp selv på venstre hånd? Skyter jeg meg selv i foten hvis han får lov å bli enda mer stabil i kontragalopp på venstrehånd i vogna? Hadde han vært en ren AR-ponni hadde jeg lagt galoppen på hylla en periode, men den er et så viktig pulsverktøy at også dette sitter langt inne. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg kun galoppert på tur (og da antagelig 95 prosent høyregalopp), men inntil videre er tur uaktuelt grunnet føret. Hva med i longelina? Bør jeg droppe venstregaloppen? Bør jeg droppe galopp i det hele tatt (da er vi tilbake på at han helst bør bevege seg litt i alle gangarter)? Så langt det er mulig har jeg prøvd å ha han løs og galoppere fritt - da har jeg god samvittighet, for da velger han selv. Det er bare ikke alltid dette er et alternativ, og målet er jo at han skal få galoppert venstregalopp også. Hva ville du tenkt og gjort? Uansett: Høyre- eller venstregalopp, ponni eller hest - gurimalla for en morsom, spennende og lærerik reise vi er på! Shetlandsponni eller shire: Dressur er til for hesten! ...eller ponnien... :) Det skjer så mye for tiden, men innimellom må man bare stoppe opp og smile. Har så mye jeg skulle ha blogget om, men det får bli noen små drypp innimellom. Som for eksempel når man tar med lille Isco-knert ned i hallen etter tre dager med fri. Torsdag var Bobbie og Isco på den årlige Ellen-turen, hvor begge to fikk både tannsjekk og kroppssjekk, og begge to fikk tommel opp. Fredag og lørdag stakk jeg av til Oslo Horse Show en liten tur og har hatt to supre dager! Ponni 1 og 2 hadde dermed fri disse to dagene. I dag var jeg tilbake igjen i egen hesteluft, og Bobbie fikk tusle seg på tur i det fine høstværet, mens Isco skulle få seg en tøy-og-bøy-økt i hallen. Og det gjennomførte han med glans. Vi jobber litt med å jobbe oss igjennom signaler fra bakken, for det er ikke så lett å bruke akkurat de samme signalene på en stor hest som på en sånn liten knert. Også har vi prøvd å se litt på traversen, eller, snarere "du kan flytte på rompa di uten å flytte framparten... Jo, det er helt sant, jeg lyver ikke"-øvelsen. Den har sittet veldig langt inne hos Isco, og derfor føles det som et lite innslag av magi når du står ved siden av ponnien og surrer med tøyler (som er litt lange) og pisk i alle himmelretningen for å prøve og få kontroll, og ponnien vagger litt spørrende på rompa før han bestemt tar et steg inn. Det var som om han sa "se hva jeg kan, jeg skjønner hva du mener!" Jeg ble helt perpleks og spurte han om han hadde lyst å vise meg traversen i dag, også ba jeg om den med pisken over rompa. Og som den mest naturlige tingen i verden, så tok Isco rompa inn igjen. Ble noen godbiter på ponnien i dag, ja... :) På høyrehånd synes han fortsatt det er litt vanskelig å flytte rompa inn uten å flytte skuldrene inn, men med den prosessen som tydelig har foregått i topplokket på Isco siden sist vi trente, så har jeg absolutt troen på at høyrehånd også kommer sånn helt plutselig. Siden han så ut til å forstå det så godt på venstrehånd måtte jeg friste lykken og prøve litt i bevegelse, men der er han bare veldig søt, for med en gang jeg tar pisken på utsiden så må han stoppe, snu seg mot den og se hva den gjør der, før han kan reagere. Så flyt har vi fortsatt ikke, men fra å ikke forstå noe som helst til å faktisk ha forstått hva jeg ber om, og så tydelig ha forstått hva jeg ber om, så er vi kommet langt på vei allerede. At Iscopisco i tillegg avsluttet økta med å fatte riktig galopp i longen på begge hender satt prikken over i'en på økta. Det har vi nemlig aldri prøvd før, så det kunne vi tydeligvis! Disse små, herlige magiske øyeblikkene :) Jeg bøyer meg i hatten og tar av meg støvet for lille Isco som plutselig en dag får beskjed om å være skogsponni. Så da er han det! For en tid tilbake ble det lagt ut et innlegg på Facebook om et arbeidskjøring- og tømmerkjøringskurs som skulle arrangeres av Hedmark Fjordhestlag på en av nabogårdene. Jeg tente umiddelbart på ideen, men siden Isco ikke har bogtresele, så slo jeg det raskt fra meg. Jeg skreiv en kommentar om at jeg gjerne skulle vært med, men at jeg ikke hadde sele, så det fikk bare være. Kort tid etter fikk jeg svar om at han som eier gården vi skulle være på hadde sele til shettis, så det var bare å komme. Siden da har det kriblet i magen min, og jeg har gleda meg stort til vi skulle ut og prøve tømmerkjøring med Isco. Ekstra artig ble det da Hanne-Malén bestemte seg for å bli med med Samiro, og Anna Lene ble med som sjåfør, og fikk låne hest, så også hun skulle få prøve seg litt. Vi sendte hestene på hengeren og trilla de fem minuttene det tar bort til nabogården hos Sverre. Der ble vi møtt av både kjente og ukjente, og Isco fikk raskt på seg låneselen, som med noen justeringer passet ypperlig. Vi startet ballet med å tømmekjøre alle hestene rundt på en liten inngjerding, bare for å sjekke hvordan de var, og at de responderte greit. Det var lagt opp til litt instruksjon, så vi fikk noen kommentarer, og det var ikke vanskelig å skjønne at det Isco og jeg trenger å trene på er rygging. Det kan han enkelt og greit ikke. Men den kommandoen tenker jeg vi skal få inn ganske kjapt med litt repetisjon hjemme. Utover det oppførte han seg eksemplarisk, og tuslet rundt på sine korte bein. Som en ekte tømmerhest skal man visst tåle å gå over blikkplater (har jeg aldri tenkt på før), så en blikkplate ble dratt fram, og selv om Isco ikke turte å bli tømmekjørt over blikkplata, så ble han med å gå over den når jeg gikk sammen med han. Han kunne til og med (så vidt det var) stå stille på plata en liten stund. Ganske imponerende å se den ene stødige fjordingen der som ble plassert på plata og stod som en statue mens eieren slo en trekubbe rundt beina på den. Det smalt godt, men fjordingen stod. Forbilde! Da alle var godkjente for en tur ut i skogen spente vi for Isco en hjemmesveisa, snerten liten vogn som vi også fikk lov å låne. Den hadde passelig plass til litt mat og diverse ymse som vi skulle bruke i gapahuken under lunsjpausen, så da fikk Isco oppdraget med å være transportponni. Jeg spurte for sikkerhetsskyld om ikke Hanne-Malén ville være med bort med Samiro, for jeg har fortsatt i bakhodet minnene av en Isco som er livredd for å forlate det trygge. Både hun og en nordlandshest slo følge med oss bort til gapahuken. Da vi hadde lastet av pikkpakket var det på tide å prøve seg litt i skogen. Og en ting er at ponnien aldri har prøvd dette før, men det har jo heller ikke jeg. Og ingen skal komme her å si at "learning by doing" ikke er effektivt, for det er det. Det tok meg vel omtrent et halvt minutt i skogen før jeg klarte å kjøre oss fast, men det var bare på en stubbe, så jeg smattet litt ekstra på Isco så han la seg ekstra i selen, også dro han vogna med seg over. Nå skal sant sies at kontra et lunnerdrag, så var den vogna jeg kjørte rundt på ikke akkurat den enkleste å manøvrere rundt trærne i skogen og over stubber og steiner, men det skulle ikke mange rundene til før jeg begynte å få en viss forståelse for hvordan jeg burde tenke. Først og fremst var det viktig å "se opp og fram!". Som dressurrytter eller sprangrytter har du kanskje hørt det før? Her var det faktisk nødvendig. Hadde du ingen plan om hvor du skulle, så risikerte du enkelt å greit at du ikke kom deg noe sted, fordi du kjørte deg fast. Her gjaldt det å planlegge langt fram i sikksakk mellom trær. Også var det om å gjøre å beregne hvordan svingene skulle være for at vi skulle komme oss rundt trærne, og det var ikke bare én gang jeg kjørte bakhjulet på vogna fast i et tre. Heldigvis var vogna lett å flytte hekken på, så da juksa vi litt, også lempet jeg den bare på plass. Noe som imponerte meg ganske kraftig var at ponnien som ikke kunne rygge under tømmekjøringen, plutselig i skogen tok både ett og to og tre steg bakover som den største selvfølge. Men det var det jo forsåvidt og, for det var de gangene jeg klarte å kjøre oss litt dumt til, og rygging var en nødvendighet. Jeg er sikker på at Isco forstod greia, for han bare rygget og fikk oss ut av min lusne planlegging. Han var så flink! Det var også viktig å passe sine egne bein der man gikk. Det var noen av trærne det var smalt nok i mellom, og å komme i klem mellom tre og vogn frista særdeles lite. Så når det plutselig ble for smalt ble gode råd dyre. Man er ikke mer høytidelig enn at man finner kreative løsninger i farta. Siden det tross alt lå pute på vogna, og jeg var litt redd for beina mine var det en av disse kjørekara som sa at jeg bare fikk sette meg oppi. Så mange tømmerstokker ble det jo ikke på oss, da vogna ikke hadde noe godt feste for det, og stokkene var litt i største laget. Så da tok jeg meg friheten til å gi Isco litt ekstra vekt, og satte meg oppå. Han tok det som en helt, og la seg bare litt mer i selen. Kan tro følelsen av å sitte bak ponnirompa rundt trærne i skogen var kul! Ikke fullt så kult var det da vi skulle prøve å kjøre over en stubbe som jeg visste vi akkurat gikk klar av siden vi hadde kjørt over den da jeg gikk ved siden av. Plutselig stod vi bom fast, og Isco stoppet. Ikke klarte han å trekke seg videre heller. Så jeg ble pent nødt til å gå ut av vogna igjen, slik at vi kom oss over stubben. Kanskje egentlig jeg burde vært den som trakk tømmer... Som liten møter man jo på noen utfordringer som ikke nødvendigvis alle andre møter på. Som for eksempel at kvist og kvast setter seg fast under vogna. Den var jo tross alt ikke så høy. Men med en sånn erfaren skogponni, så fikses jo det uten problemer. Selvsagt skjedde dette akkurat den runden vi ble filmet, men pytt, da fikk vi "hvordan løse småttisproblemer" på film. Isco fikk også være med bort til der de tok av tømmeret, sånn bare for å se, og observere, og han fulgte nøye med. Etter fire, fem runder i skogen var det tid for lunsj både for tobeinte og firbeinte. Isco meldte seg frivillig til å være hentegutt for mat og andre nødvendigheter, så alene bar det tilbake til stallen for å finne fôr til både to og firbeint. Jeg har fortsatt ikke ord for hvor stolt jeg er av han som bare godtar uten å lee på et øre å gå fra "flokken". Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Men til stallen gikk vi, og der måtte vi vente litt til alle som skulle ha med seg ting opp til gapahuken fikk funnet det fram. Og hva gjør vel erfarne skogsponnier når de venter? Jo, de hviler så klart. Setter ene bakbeinet i hvileposisjon, og der står man til man får beskjed om noe annet. Hva ellers, liksom? Hestene ble bundet til de oppsatte bindebommene ved gapahuken, og vi tobeinte trykket oss sammen rundt bålet hvor det ventet pølser. Her ble det noen gode historier, god latter, kaffe og kake (yum!). Rett og slett en pust i bakken, mens hestene også fikk seg en velfortjent hvil. Etter en hyggelig lunsj var det tid for runde to av dagen, og da stod det presisjonskjøring på jordet på programmet. Jeg følte at Isco hadde vært mer enn flink nok og gjort sitt, så hans oppgave ble å kjøre de tre minuttene fra gapahuken og tilbake til stallen med alt pikkpakk som skulle være med hjem igjen. Det gjorde han uten problem, og vel framme ved stallen ble han selt av og fikk bli med ut på jordet hvor de som ville fikk prøve seg å kjøre med større vogner. Anna Lene fikk blant annet prøve å kjøre både fjording og døl. Alt i alt en utrolig hyggelig dag, både sosialt med nye hestemennesker, og for hestene sin del, som oppførte seg eksemplarisk. Ekstra morsomt er det når Anna Lene og jeg startet å mimre tilbake noen år, til da vi hentet Isco. Han var jo redd for alt. Jeg måtte bla i noen gamle blogger når jeg kom hjem, og når jeg tenker tilbake på det, så skulle man faktisk ikke tro det var samme ponnien. "Da Isco kom til stallen i august hadde vi noen eksplosive opplevelser med en ponni som var rimelig redd lyder bak seg. Tømmekjørte vi han på jordet og subbet med beina så blei han fryktelig stressa og prøvde å løpe avsted. Det har vi heldigvis fått vekk, og han viser ingen tegn til å være redd vogna. Det er mer det rundt som kan skremme han." (Fra bloggen Isco tar ansvar! skrevet 25. mai 2013) "Bare det å tømmekjøre Isco opp gårdsveien var en utfordring. [...] Ikke ett rett skritt kunne han ta. Også kan du jo bare tenke deg hvordan det er å styre noe slikt. Jeg kunne ikke slippe fokus et halvt sekund, for da hadde enten Isco gått ut i grøfta eller snudd seg rundt. Det var utrolig utfordrende å henge med." "Alt i alt så er jeg veldig usikker på denne usikkerheten hans, for jeg har tidligere tenkt at han er en ponni som er veldig flink til å eskalere sin egen frykt. [...] Det er ikke vanskelig å se på han når vi møter på skumle ting at han er genuint engestelig. Og når han først har sett noe han synes er skummelt, så er det gjerne andre ting rundt han også som blir enda skumlere. Og om jeg kremter eller blir streng for å få han til å gå frem, så farer hele ponnien sammen, stakkar. Prøvd én gang, og ikke igjen. Så det er en hårfin balansegang med hvor mye jeg kan presse han uten å knekke han, men samtidig gi han muligheten til å mestre gode opplevelser." (Fra bloggen En litt bekymret herremann skrevet 5. januar 2013) Jeg skal love at det er en helt annen ponni jeg hadde med på skogdagen. Jeg er rett og slett superstolt over Isco og hvor kul han har blitt! Og da en av arrangørene av dagen spurte Isco mot slutten hvordan han synes det hadde vært, var han klar i sin tale. Tusen takk til Hedmark fjordhestlag for en herlig sosial og lærerik dag! Slike håper vi det blir flere av :)
Jobb, Bobbie og Isco. Det er hva sommeren min består av. Enkelt og greit, men samtidig så artig. Isco, eller Grutness Iscotar som han så fornemt heter er shettisen som tilfeldigvis endte opp hos min venninne Anna Lene og meg for tre år siden ettersom Anna Lenes andre shettis Pronto trengte selskap. Isco ble altså selskap til selskapshesten som ikke lengre hadde selskap. Vi har hatt mye moro med de to miniene, og de har begge gjennomgått en grundig slanking, Isco gikk blant annet ned 14 centimeter rundt midja, men har grunnet ulike omstendigheter vært hovedsakelig selskapsponni med Pronto den siste tiden og dermed har magemålet økt noen centimeter igjen fra han var på sitt slankeste. Helt hvordan vi kom på det veit jeg ikke, men Isco har plutselig endt opp på stallen som Bobbie og jeg står på i sommer, og her er han i full gang med livet som bruksponni igjen. Han har allerede vært i vogna, og i dag var vi på vår første kjøretur sammen. Han er godt innkjørt fra før, så det har heldigvis ikke vært noe problem å spenne han for igjen, så nå skal vi ut og utforske verden sammen! I alle fall verden i nærområdet. Foreløpig er nedoverbakker det vanskeligste for der må han holde igjen, og oppoverbakker er slitsomt, men går fint, for der er det bare å ta fart og løpe opp. Bobbie og jeg jobber for tiden mye med ridningen, og mye i den nye salen. Jeg har virkelig ikke ord for hvor herlig det er å ri i den. Helt, helt fantastisk faktisk. Bobbie går så mye bedre, og vi kan jobbe så mye mer på det å ri frem og ha flyt. Jeg var så heldig at Elin var med og tok bilder av oss under en rideøkt i går, og det var første gang jeg fikk se hvordan jeg sitter i salen. Nå var det et ganske deprimerende syn, for jeg har en totalt ødelagt sits etter alle disse årene i puta, men dette skal jeg få fikset. Ved å se bildene er jeg i alle fall mer klar over hvor problemet mitt ligger, og hva jeg må jobbe med, så nå skal det bli noen endringer. Men Bobbie er virkelig en stjerne og galoppen kommer bedre og bedre. Så blir det spennende å se hva vi selv klarer å forbedre til Michellekurset i midten av august, og hva vi kan få hjelp til å retta på der. Jeg kjenner det skal bli godt med et kurs, for som jeg skreiv fra Bentkurset, så var det å ri i sal som å lære seg å gå på nytt. Og jeg trenger virkelig å konsentrere meg for å få dette til. Tenk at det skal være så vanskelig å ri i en sal - haha. Men det skal bli bra, det har jeg bestemt meg for. Så kort fortalt så går egentlig alt helt supert, vi koser oss i den manglende sommervarmen, og durer på tur når muligheten byr seg mellom regnbygene. Dagene er fulle av ponnigalskap i alle bauger og kanter, og det er vel akkurat slik det skal være? Vi kaller det bare en herlig #ponnisommer
18 år gammel hingst, med kallenavn Kongen. 12 år gammel minishettisvallak med kallenavn... Bolla? En flekkete venn står i mellom dem. Her snakker vi drama! Norne fikk gå litt sammen med Isco og Pronto på selveste 17. mai. De har møttes før, og det er den samme historien som utspiller seg. Isco synes Norne er litt spennende, og vil gjerne hilse. Pronto synes Norne er den største dusten i hele verden, og bestekameraten Isco skal absolutt ikke få hilse på (og i verste fall: bli venn med) Norne. Norne selv har sin oppfatning av saken. Det er noe spesielt med 17. mai, uansett hvordan du feirer det. Jeg brukte formiddagen på tur med Bobbie - langt opp i høyden. På ettermiddagen gikk jeg i tog. Et selvlagd et. Med strålende sol fra blå himmel, litt vind og fuglekvitter var jeg i stallen klokka ni på morgenen. Bobbie hadde allerede spist opp frokosten sin, og etter en grundig børst og påsaling tuslet vi ut på tur. Jeg hadde lagt planer for hvor vi skulle, og jeg er forsåvidt glad Bobbie ikke visste det, for da mistenker jeg at hun hadde streika før jeg hadde tatt henne ut av paddocken. Det er en kjennsgjerning at vi ikke rir så mye på tur. Og de turene vi rir på er som regel ganske korte, og lite intensive. Nå har jeg lenge hatt en plan om å gjøre noe med dette, men så blir det alltid en eller annen (teit unnskyldning) som gjør at det ikke blir noe av. Det merkes også på Bobbie - på flere måter. Som for eksempel da hun plutselig så en liten plastikkbit som lå i grøftekanten helt i starten på turen. Hun pleier jo å gå og snøfte litt på ting til å begynne med, men når hun fikk øye på denne plastikkbiten, så bråstoppet hun med spissa ører. Tenkte seg om et kvart sekund, rygga fem steg, kasta seg rundt og galopperte noen hopp i andre retningen. Jeg fikk lett stoppet henne og klarte ikke la være å tenke på dette bildet: Vi fikk raskt snudd, og med litt klapp og klø, så klarte vi å snøfte oss forbi den grusomt skumle plastikkbiten. Planen min var å ta henne opp til Ormseter, en seter som ligger ganske bratt opp fra stallen. Det er grusvei og skogsvei i bratte oppoverbakker, og Bobbie skrittet nesten hele veien opp. Til tross for dette var hun relativt sliten da hun kom på toppen. Kondis er vel ikke helt hva AR-hester har mest av, men det får jeg sette i gang og gjøre noe med. Vel på toppen av Ormseter fortsatte turen vår innover en ny grusvei. En kjempefin vei som innbyr til trav og galopp. Siden jeg kun har ridd denne veien en gang før, og ikke kjenner noe til den, så tenkte jeg at jeg bare fikk ri frem et stykke, snu og ri tilbake. Jeg vet at det går en vei parallelt med den veien på nedsiden, men jeg visste ikke om noen måte å komme meg ned på, slik at jeg kunne fått en runde. Vi hadde en liten strekke med trav, og et par galoppfatninger, men det var tydelig at Bobbie kjente på kondisjonen sin, så myke, pinglete meg lot hun få ta det med ro. Plutselig fant Bobbie en traktorvei ned til venstre, og gikk ned der. Jeg tenkte at vi kunne jo alltids prøve og se hvor vi endte opp hen. Veien tok oss ned til en ny grusvei, som igjen førte oss ned forbi noen hus. Plutselig var vi på en bilvei, og etter litt tenking, så synes jeg at jeg kjente meg igjen. Jeg valgte å gå oppover bilveien, og vips, så var vi tilbake til Ormseter igjen, slik jeg hadde trodd. Da var det bare å skritte nedover og hjem. Siste delen av veien hjem fikk Bobbie av seg bootsa, som hun går med på frambeina, og fikk tusle "naken" hjem. Da vi var noen hundre meter fra stallen tok jeg også av henne hodelaget, dog beholdt jeg tøylene rundt halsen på henne. Jeg tenkte jo ikke så langt som at det nå har begynt å komme opp gress, men hun var faktisk overraskende flink til å bli med meg, og ikke spise. Turen var vellykket, til tross for at Bobbie synes det var nesten litt skummelt slitsomt å gå opp bakkene til Ormseter. Vi får rett og slett ta slike turer flere ganger. Så dårlig kondis skal altså ikke hesten min ha. Heldigvis går hun på (i sitt sakte tempo vel og merke), og med noen små pauser, så virker det som om hun holder motet oppe. Som vanlig hadde jeg med meg mobilen på turen. 16. mai lasta jeg ned appen "RunKeeper", og jeg har jo ikke forutsetning i det heletatt for å skjønne slike ting, men jeg testa den ut på turen, og sannelig funka den helt supert! Både Bobbie og jeg skvatt litt da det mellom fuglekvitter og bekkesus gaulet ut en stemme som fortalte oss at vi hadde gått i fem minutter, hvor langt vi hadde gått og hvor fort vi i gjennomsnitt gikk per kilometer. Damestemmen dukket opp hvert femte minutt, og det var faktisk ganske interessant å høre. Da vi gikk oppover mot Ormseter gikk Bobbie med en fart på 13 minutter og opp til 50 sekunder per kilometer. På vei ned igjen lå vi derimot i en fart på 12 minutter og 16 sekunder per kilometer i flere kilometer. Ikke akkurat en racer noen av veiene, men morsomt å se at det er en vesentlig forskjell. Og gjennomsnittsfarta vår ble på 13 minutter og 1 sekund per kilometer. I følge RunKeeper tilbakela vi en strekning på 7,54 kilometer, og vi var ute i 1 time og 38 minutter. Nå skal det sies at jeg glemte å starte den i det vi rei ut fra stallen, så vi var nok ute nærmere 1 time og 45 minutter, men det er nære nok. I tillegg hadde vi en høydeforskjell på 183 meter, så det ble jo litt klatring på frøkna. Med tanke på at Danmarks høyeste fjell er 147 meter høyt, så har vi jo virkelig vært på fjellklatring. Ekstra morsomt var det å kikke på kartet i etterkant. Både hvor langt vi hadde gått, med merking per kilometer, og hvor stor stigning vi hadde gått i, samt en grafisk framstilling av farta vår. En tvers igjennom herlig tur med Trollet, som også fikk litt 17. mai-stemning med sløyfa, men kanskje mest med det lille minuttet med gress som hun fikk spise. Siden jeg var opptatt med ridning når togene gikk, så tok Anna Lene og jeg og lagde vårt eget tog litt seinere på ettermiddagen. Praktisk når man har noen å ta av. Vi ble tilsammen 10 par med bein, så det får være godt nok! Så blei det en herlig 17. mai-feiring i år også!
De er jo presentert på forsiden, men har ikke vært fremtredende i bloggen. I dag ble de børstet støv av og det var to ivrige ponnimuser som fikk være med på tur. Ponnifisene Isco og Pronto har nytt livet som selskapsponnier den siste tiden. I dag var det et lite forsøk på å dra dem ut av vinterdvalen, og det var to hårete og elektriske knerter som fikk litt oppmerksomhet. Først var det håret. Med noen tusen hårstrå mindre, og noe kos innabords, så var vi klare for en aldri så liten tur med ponnifisene. Leietur denne gangen, siden de har hatt fri litt vel lenge. To minigutter som var hysterisk glade for å få komme ut på tur igjen. Og hva gjør man når man turer seg? Jo, man leker! Det har man jo tross alt aldri muligheten til ellers når man står på utegang sammen 24/7. Og sånn til glede for de som ikke har stiftet bekjentskap med ponniene fra før: Her er de på film! Ingen ponnier ble skadet under opptak av denne filmen. Om de er så gale som de virker? Jeg skulle ønske jeg kunne si nei, men de er nok det. Det er noe med størrelsen som gjør at de slipper unna med en del ting en litt større hest ikke ville sluppet unna med. Men når sant skal være sant, så kan de gå pent også, altså. Bare se her da vi var på vei hjem igjen. Lydige som få. Siste delen av veien hjem til stallen består av en skogssti som leder til en port. Porten tar oss inn på beitet, og derifra kan vi gå til stallen. Om vinteren pleier vi gå på rekke og rad der, og siden kantene på sporet er så høye holder ponniene seg pent på rekka. Da vi gikk inn i skogen i dag kava vi oss over noen snøskavler, så jeg slapp Isco, i god tro om at han kom til å tusle pent etter Pronto og Anna Lene. Isco hadde andre planer. Man kan virkelig ikke annet enn å digge disse to hårballene med bein på. Vi får se om ikke det blir litt mer ponnitrim i tiden fremover. Smileterapi på fire (åtte) bein!
Noen julegaver treffer bare helt blink! Denne gjorde det! Pakken var tynn og flat, og hang sammen med en annen gave. At det skulle være tidenes julegave, det kunne ikke falle meg inn da jeg fant den i posten, fra gode venner fra Volda-tiden min: Liv Jorunn og Per Ove. Noen har fanget opp et ønske som ble ytret for mange måneder siden. Helt tilbake i juli faktisk. Jeg har snakka om det med Liv Jorunn, men så har ting falt i fisk, og glemt. Av meg, i alle fall. Bakgrunnen for gaven var denne bloggen: Kan du hjelpe Pronto? Og en ting var å finne ut hva som skulle stå på skiltet, men å få tak i et slikt skilt da. Det viste seg å være verre enn vi trodde. Det viste seg at vi måtte bestille fra nett, men så er det jo slik at klokken slår og tiden går. Lykken var derfor stor da jeg pakket opp gaven fra Liv Jorunn og Per Ove og innså at det var et skilt! Et skilt til Pronto! Endelig skulle også han få være like tøff som kompisen! Men hva var det som skulle stå på skiltet? Både Anna Lene og jeg klødde oss i hodet og lurte på hva vi egentlig hadde landet på. Et raskt tilbakeblikk i gamle blogger, og skilt-teksten blei avgjort. Noen utfordringer ble det siden bokstavrekka inneholdt absolutt alle bokstaver, også æ og ø, men ikke å. Og hvilken bokstav trengte vi? Jo, Å. Men vi er ikke snauere enn at en sprittusj ordner prikken over å'en, og på en to tre var Prontos vognskilt en realitet. Nå har han all grunn til å være fornøyd den lille knerten, også ser vi fram til vi får den på vogna, slik at vi kan vise hvaslags tøffinger vi egentlig er!
Takk Liv Jorunn og Per Ove! Kuleste julegaven! |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|