Aldri før har vi jobbet så mye med tanke om piaffen. Dette er med bakgrunn i at akkurat piaffeverktøyet vil være gull for den videre utviklingen til Bobbie. Piaffe. Det føles så fjernt. Samtidig har jeg vent meg til tanken om at det er piaffen vi jobber oss mot. Ikke fordi det er et mål, men fordi det er et verktøy. Og jeg kjenner at vi trenger verktøyet, det er bare det å komme seg dit. Vi fikk mange innfallsvinkler denne økten. Det som er så morsomt når jeg rir for Arne er at jeg har gitt opp tanken om at «næmmen, det kan jeg ikke!». Han kaster oss ut på en drøss med ting jeg egentlig aldri har gjort før, men siden han sier det, så mener han vel at vi er klare for det, og da prøver vi bare. Perfekt blir det ikke første gangen, men da er det bare å tenke tilbake på forrige blogg, for det blir ikke perfekt om man ikke prøver. Derfor lukker jeg bare øynene og later som om jeg har full kontroll på det jeg gjør. Selv om jeg ikke har peiling. Også denne timen oppførte Bobbie seg eksemplarisk, og vi fikk testet ut både det ene og det andre. Selvsagt en vanlig oppvarming med versader, travers og renvers på volte før Bobbie fikk en liten pause, med Arnes tanke om at «du løper ikke fra maskin til maskin på treningssenteret, du tar en pause innimellom». Han hadde mye fokus på at jeg skulle sende henne opp og over ryggraden, noe han også tok opp i teorien. HEr snakket han om at det går en bølge gjennom salen, og hvis vi ikke gjør noe i vår kropp/hofter, så vil bølgen kræsje i salen og vi får trøbbel. Hvis hesten hele tiden stoppes av vårt sete vil den gjøre mye for å unnvike og sende den bølgen gjennom ryggraden, som å senke ryggen, korte steget tilpasset setet – eller bukke deg av. Og mens vi er inne på bølger, så kan jeg jo også ta med Arnes beskrivelse om at det hele tiden gjelder å være «on top of the wave». Havner du bak bølgen, eller foran bølgen, så faller du. Det fine med disse bølgene er at vi også har mulighet til å forme dem. Noe som igjen gir helt mening i teorien, bare ørlittegrann vanskelig i praksis. Fra den vanlige oppvarmingen gikk vi over til diagonale traverser, en øvelse Arne liker godt, av flere grunner. For det første har man overgangen mellom versade og travers, samt det å gå på en rett diagonal linje. Det gjør at man får «målt» hvor mye eller lite man gjør, og man er nødt til å ri mer presist. Selv opplevde jeg å stoppe bølgen, da jeg ga Bobbie en beskjed med min venstre, utvendige sjenkel, men den kom aldri ordentlig igjennom, for min høyre hofte var litt nølende. Prøvde å be min høyre hofte om å slutte med nølingen, men det var den der teorien og den praksisen da... Sikksakk-traverser var neste punkt på programmet, denne gangen i trav. Igjen en øvelse som gjør at man må være presis, selv om jeg kom meg litt unna da vi ikke red konkret på bokstaver og punkter, men litt mer der det passet seg. Allikevel fikk vi nok å henge beina i (og de nølende hoftene), med opptil fire sikker og sakker på banen på 20*40 meter. Og jeg som egentlig synes det er heftig nok å ri et åttetall. Denne sikksakken var ikke bare med tanke på sikk og sakk og skråridning over banen. Arne ønsket at overgangen mellom sikken og sakken skulle skje på ett steg, og for å kjenne at hun løfter seg litt mer. «Get as much shape and pride of your horse as you can. Se if you can find the cadence of the frontlegs out of the activity of the back.» Fordi: Klarer man å få overgangen mellom sikken og sakken på ett steg, så er det også det en nøkkel hvor man har en hest som er litt mer «på», og gjerne med litt mer løft, og dermed kan man lure inn et piaffesteg. I teorien... Bobbie synes galopp var en lettere løsning, og siden jeg ikke formet bølgen nok med setet mitt, så ble det galopp istedet. Og ikke er det hestens feil, det er rytter'n som ikke former «the wave of impulsion». Løsningen til Arne er enkel: «Bare vær tydelig med din hofte». Man kjenner at man har litt lyst til å dunke hodet i veggen, for det høres jo så forbaska enkelt ut – i teorien! Men så var det praksis da... Hofter!? Attention, please! Innimellom alt dette arbeidet så var vi også innom Bobbies hodeform, og tankegangen gikk litt mellom høna og egget. Hun er en hest som elsker å gå dypt, men det er begrenset hvor dypt hun kan gå uten at det skaper mer vekt på framparten hennes. Arne var flere ganger inne på det å få henne opp i formen, og få resten av kroppen til å matche med en noe høyere form. Misforstå meg rett, det handler ikke om å holde henne oppe rent mekanisk, men å gi henne en noe høyere ramme slik at resten av kroppen får plass til å gjøre det den skal. Høyde er bra – bæring er bra. Interessant tanke. Tilbake igjen til piaffen. I skjæringspunktet mellom sikk og sakk skulle jeg kanalisere all kraft fra bakbeina, opp i kjernemuskulaturen slik at frambeina beveger seg, men uten å gå noen sted. Jeg trengte energi og høyde. Høyde skal jeg alltids klare å finne – energi derimot... «Før du føler at du må smatte – bruk rompa di for å få det til å skje.» Hofter!? Hvor blir dere av!? Rompa mi funker altså ikke så godt enda. Arne kom med flere gode illustrasjoner, som at jeg skulle «raise her ears through your seat», og at jeg ikke skulle tenke mot halve steg, for da er det så mye lettere å «loose impulsion instead of use impulsion». Rytter'n forstår i teorien, men slet dessverre fortsatt litt med å formidle i praksis. Vi brukte også litt av samme teknikken fra første time, med overgang til holdt, rygging også fram i piaffe. Jeg skulle jobbe med å plassere ett og ett bakbein, og mens Bobbie tilbød et lass av andre ting, så fortsatte jeg å være glad for det hun tilbød, mens jeg ba om det jeg egentlig ville ha. Arne konkluderte med at «hun legger ikke nok merke til diagonaliteten i setet ditt», hvorpå jeg ikke kunne annet enn å le. Det er sannelig ikke rart at hun ikke gjør det – jeg har jo ikke et sekund kontroll på den selv :p Arne mente at jeg skulle være veldig tydelig på overgangen mellom trav og piaffe, og at jeg skulle bestemme meg for at den ene framfoten skal være det siste løftet fram, før vi «boom» går på stedet. Et tips han kom med kan være å jobbe det litt for hånd, men at jeg er nødt til å ha et øyeblikk hvor jeg tar det siste steget som går fram. Samtidig fortsetter jeg å beholde fram, og skal lete etter det momentet hvor bakbeina tar over for frambeina, før de deretter jobber sammen i piaffen. Snakker vi detaljfokus? Ja! Arne la også til at galoppen er mye enklere for henne enn piaffen, fordi i galoppen slipper hun å løfte magemusklene så mye slik at det blir plass til bakbeina. Akkurat derfor vil piaffen være så god for henne. Jeg skal tenke på at jeg legger to hender rundt magen hennes og løfter henne opp fra bunnen av. Ingen skal få si at jeg ikke fikk mange gode bilder og forklaringer og hjelp til å forstå dette, iallefall. I teorien... Og bare som en siste greie, så vil piaffen være et supert verktøy for å kontrollere og ta vekk stress, i tillegg samler det energi i hesten uten stress, så det er egentlig akkurat hva Bobbie og jeg trenger. Vi har med andre ord lite annet å gjøre enn å trene og trene og trene, for dette virker som en liten skattekiste vi bare har så veldig lyst å få tak på! :) Vi hadde også litt tid til å kikke på litt galopp, og det var igjen piruetten som stod i fokus. Vi startet med en skrittpiruett og skulle gjøre en overgang til galoppiruett. Og om jeg har en god skrittpiruett (eller bakdelsvending om du vil kalle det det), så får jeg mye gratis. Med en god bøyning og halen under seg blir det å falle over i galopp nesten en latskapsgreie fordi det er lettere å komme seg rundt slik. Og latskapsting, det liker vi! Det sitter bare litt igjen i hodet til oss begge før vi forstår at galopp er lettere enn skritt. Men noen skikkelig gode følelser fikk jeg på hvordan det kan kjennes ut. Om det ikke så så pent ut, så har vi ihvertfall prøvd! Vi avsluttet økten med at Arne forklarte at for hestens del, så kan det være lettere å gjøre vendingen med en carré-tanke, slik at de bare ramler inn i det så man kan rose. For rytteren som sliter (kremt, meg, kremt) kan det være lettere å gjøre det fra en skrittpiruett slik at man har kroppen på plass, men alt i alt handler det om ulike måter å komme til Rom på. Og jo flere puslespillbiter man får på plass, jo bedre blir det jo! Og under en liten film som viser hvor vanskelig vi synes ting er, og noen få glimt av ting som funker. Men! Vi blir ikke flinkere om vi ikke prøver - så vi prøver! Igjen sitter jeg med et kurs med Arne med så mange tanker, følelser, forståelse og ikke minst iver etter å bli en enda mer tydelig og flink rytter så jeg kan yte Bobbie enda mer rettferdighet. Jeg er litt trist over at jeg har et så fullt kursprogram i år at neste kurs med Arne antagelig ikke blir før til neste år. Men jeg tar med meg MYE fra disse timene, og hvem vet hva framtiden bringer. Siri holder iallefall kurs med han igjen både i oktober og november. Har du mulighet for å bli med så kan jeg anbefale det på det varmeste. En fantastisk hestekar, instruktør og pedagog. Jeg føler meg heldig og privilegert som får bli guidet på den spennende veien med Bobbie av slike flinke folk! Nå er det bare å trene masse hjemme :)
0 Comments
Kurssesongen 2017 ble innviet allerede i mars, og med den herligste kursponnien, godt selskap og en fantastisk instruktør i Arne Koets, så blir det ikke annet enn tommel opp og terningkast seks fra meg. Det er over fire måneder siden sist jeg var på kurs og fikk undervisning, og det var også med Arne. Jeg tror jeg må si at vinteren 2016/2017 er første gangen jeg ikke har følt meg fortapt etter flere måneder uten undervisning. Nå har jeg riktignok strukket kurssesongen lengre enn før, og startet tidlig, men når dette kurset nærmet seg følte jeg fortsatt at jeg hadde et lass med ting å trene på og jobbe med fra sist kurs. Når det er sagt føltes det ikke feil å reise på kurs igjen. Det er alltid gøy å få hjelp, og særlig av en som Arne. Makan til instruktør skal man lete lenge etter. Denne gangen var jeg så heldig å få med meg selskap (og privatsjåfør ♥), Anna Lene, og det var sååå hyggelig og få tilbringe en skikkelig koselig hestehelg med så godt selskap! Bobbie reiste veldig godt ned og fikk komme inn på boksen sin for litt mat da vi kom fram. Anna Lene og jeg fikk sett litt på flinkeste Ellen og Siri som rei sammen på time, og alltid imponert over hva de får til, og hvordan Arne legger det opp til å bli logisk og fornuftig for hestene. Gleden er stor over at det også er teoritimer på disse kursene, for å høre på en sånn smart mann som Arne er bare kjempegøy. Dessverre ble store deler av den første teoritimen for min del brukt på å hjelpe et forvirret pizzabud (som påstod han stod i en hage...) å finne fram til ridesenteret, så jeg fikk ikke med meg så veldig mye. Men én ting fikk jeg med meg, og det er faktisk en av de få tingene som virkelig har festet seg hos meg etter kurset. Å ri hest handler ikke om at du enten gjør det perfekt eller horribelt. Du kan ikke gå fra 0 til 100 uten å være innom det i mellom. Det er lov å prøve seg fram, og akseptere at det ikke blir perfekt med en gang. Utover dagen ble det tid for å sale på, og Bobbie og jeg skulle inn til timen vår. Selv gikk jeg inn i en rideboble, vel vitende om at hele timen min ble filmet, og at jeg kunne få med meg alt det kloke Arne sa i sofaen hjemme i stua senere. Film er så genialt! Dermed konsentrerte jeg meg om å være tilstede der og da, uten å intenst prøve og memorere alt. Det viste seg at jeg hadde koblet hjernen ganske godt ut, for da jeg kom hjem og så gjennom filmene var det flere ting hvor jeg tenkte «jøss - trente vi på det?». Som for eksempel den ene sekvensen hvor Arne forsøkte å få oss mot passagen (!!! :o ). Jeg skjønte tydeligvis ikke helt greia der og da. Resultatet ble selvsagt deretter, men tankegangen er så kul! Men la meg ta det fra begynnelsen, for vi startet ikke helt der. Som sist ble det jobbing på volte, først med versade (mot en firespors Guerniere-versade - tungt, synes Bobbie). Fokus lå på at utvendig tøyle skal brukes for å flytte frampart og gi bøyning, og innvendig tøyle kan kun brukes som et redskap hvis hun ikke svarer på utvendig. Det er også en forberedelse til man skal ri på en hånd. Det innvendige kneet skal jeg også huske på å peke innover, da det ofte har en tendens til å vinkle seg ut og vekk fra hesten. Videre kikket vi både på travers og renvers, og Arne tok for seg viktigheten av at det hele skal være en lek, ikke tvang. It's important not to bully them in to it, but you can make it in to a game. Like a dressage-party! Den siste setningen sa Arne med en ordentlig "happystemme", så jeg så for meg både ballonger, girlander og konfetti. Dressurfest! Trav var neste punkt og igjen påpekte Arne et lass av ting som både kjennes og ser helt riktig ut for Bobbie og meg. Hun har en tendens til å bryte ned i skritt/holdt bare jeg puster litt feil. Der må min "buttock" være på plass før hun faller ned. Som om det er så lett :p I tillegg skulle jeg kjenne at hun ikke bli for dyp i formen slik at hun har plass til "the impulsion" (som jeg har veldig lyst å døpe impulsjonen på norsk, men det beste norske ordet jeg har funnet til nå er vel fremadbydningen. Jeg holder meg allikevel til det engelske). Jeg skulle, gjennom mitt sete, tillate bevegelsen fra bakparten, gjennom hele hesten og inn i skuldrene. I dette arbeidet nevne plutselig Arne ordet passage, og jeg måtte løfte litt på øyenbryna. Bobbie fikk bedre ryggsving i arbeidet, men hun har ikke nok energi til å bære seg selv, og konklusjonen til Arne (som absolutt samsvarte med min følelse) var at vi trenger mer "impulsion", og jeg trenger mer reaksjon fra sjenklene mine. Arne mente vi måtte finne øvelser som gjør henne mer "sharp on the legs", og jeg kunne ikke vært mer enig. Samtidig har det mye å si at Bobbie selv ser meningen i det vi gjør. At vi får sekvenser av øvelser som krever kjappe reaksjoner, også pause. Eller som Arne sa det: «Boom-bada-boom-bada-boom-bada-thankyou!» =D Øvelsene Arne hadde på lur til oss da var skritt-holdt-rygg-piaffe. Og vips så jobbet vi mot piaffen. Om det er vanskelig? JA! Men med tanken om at man ikke kan få til noe perfekt med en gang, så kastet vi oss ut i det. Arne hadde selvsagt et lass med fornuftige tanker rundt piaffearbeidet. • Når hun løfter seg opp (hun svarer ofte på samlingen med å steile) har jeg en tendens til å ta magen fram. Jobben min er å diagonalisere henne før hun får muligheten til å løfte seg opp. • Vær langs veggen og rygg henne ved å bruke oversjenkel til å plassere hovene bakover. • Når jeg vil ha henne på stedet så kommer jeg til å stoppe henne med framdelen på salen ned og hodet opp. Det skal være motsatt. • Rygg henne og løft hennes mage inn i deg - og piaffe! • Når vi jobber mot piaffen snakker vi ikke om en travgangart, vi snakker om en piaffegangart. Det skal være en distinkt overgang over til piaffe. Vi fikk prøve oss noen ganger, men det er kanonvanskelig for meg å koordinere alt jeg skal gjøre, og dermed også pittelitt vanskelig for Bobbie å forstå hva jeg mener. Naturlig nok. Men vi prøvde og selv om vi ikke fikk det til slik vi helt burde, så har jeg definitivt noe å jobbe med framover. Også her kom Arne med en av de mest geniale sitatene fra helgen, nemlig i arbeidet fra å rygge og fram til piaffen: Reverse the reverse into forward and up! Og når man ser øvelsen gjort riktig, så gir det så mening. Den totaktige, satte bevegelsen man får bakover i ryggingen skal bare snus til en totaktig piaffe. Teoretisk er det så smart! I praksis... Der trenger vi pittelitt mer trening :p Det ble også litt tid til å se på galoppen. Her er Arne veldig glad i vendinger, enten piruetter eller carré, så vi fikk utfordre oss på dette. Vi fikk i oppgave å galoppere maks tre steg før vi gjorde en vending. Jeg er åpenbart ikke så veldig flink til å telle, for den vendingen kom vi liksom aldri til. Men vi prøvd da, det skal vi ha! Arne hadde også et lass med gode grunner for at vi ikke fikk det til. Og det var min feil :p Mitt innvendig kne må på plass, vinkles med kneet inn og sporen (som jeg ikke red med) ut fra hesten. Jeg har også en tendens til å dytte beina mine fram - de skal tilbake! Innvendig ben rett ned, utvendig ben skal langt bakover - mye lengre enn jeg selv føler komfortabelt. Bobbie tilbyr nok kraft fra utvendig bakbein inn i galoppen, men min innvendige hofte har en tendens til å bremse den opp når jobben egentlig er å fange opp kraften og sende den opp og fram over skuldrene. Også ønsker vi også her mer "impulsion". Utfordringen her er bare at man balanserer på en knivegg: Jo mer "impulsion", jo lettere er det å jobbe med. Men det er også lettere å føle at man blir kastet rundt og ikke klarer å sitte. Sitter du korrekt med mye "impulsion" får du følelsen "yeah, wow!". Sitter du feil med mye "impulsion" får du følelsen "oh shit!" Det aller morsomste var da Arne gikk foran Bobbie for å gi henne en mening med å prøve piruetten. Han løp i en liten sirkel foran henne, og før jeg fikk sukk for meg så gjorde hun et piruettsprang på stedet. Riktignok tråkket hun et steg bak, men hun fikk løftet som skulle til i en piruett. Lite annet å gjøre enn å le. Som sagt var jeg så heldig at Ivar var på plass for å filme, og jeg har satt sammen noen små glimt fra timen. Det ble med musikk og uten Arnes kommentarer denne gangen, da det ble for vanskelig å korte ned filmen, samtidig som meningen i det Arne sa ble beholdt. Filmen viser både ting jeg smiler av og ting jeg ler litt av, med vel viten om at vi skal bli bedre. Som alltid nevnt tidligere så er jeg nok selv min største kritiker, men samtidig står jeg (om mulig enda stødigere etter dette kurset) på at ingenting blir perfekt uten å prøve :) Jeg satt ikke igjen med noe superfantastisk "wow"-ridefølelse etter rideøkta, men det har også litt med at Arne kaster oss ut på så mange ting langt utenfor vår komfortsone at det skal la seg godt gjøre å få "wow"-følelse når man gjør ting man ikke kan. Allikevel var følelsen helt topp. Arne gir så mange riktige og morsomme og gode øvelser, og har så mange tanker og formuleringer som bare føles riktig. Han er ekstremt god på å se hesten både fysisk og mentalt, og rytteren både fysisk og mentalt. Han får deg til å føle deg flink uansett hvor lite riktig ting er på papiret, men han får deg til å tørre og prøve. For Bobbie og meg oppsummerte han økta med at vi trenger å oppsøke steder hvor vi finner energi. Det handler ikke om å ha kontroll, for det har jeg (dog en sannhet med modifikasjoner, for det er ikke alltid jeg har kontroll over AirBobbie, men den siden har heldigvis ikke Arne sett enda fordi jeg har fått så flink kursponni ♥). Min oppgave nå er å få kontroll over meg selv, å finne mulighetene hvor jeg får energi gratis, også skal jeg bare leke leken. With a mare, you need to make her think she wants it. Jeg avsluttet timen med en følelse av selvsagthet. Vet ikke om det er et ord, men det ble det nå. Alt Arne sier er så selvsagt. Det gir mening, det er forståelig, det har en forankring i teorien. Og jeg henger i større og større grad med på teorien heldigvis, men så var det praksis da. Jeg tok en alvorsprat med hoftene mine over natta (som forøvrig ble tilbragt på et gigantisk svært hotellrom fordi hotellet hadde så fullt at vi fikk oppgradert rommet :p), og håpet hoftene kunne være pittelitt mer med på leken dagen etter. Egen blogg om time to kommer :)
Tradisjonen tro arrangeres det uoffisiell utstilling på våren og høsten på stallen vår. Tradisjonen tro, så hiver vi oss med bare for moroskyld. Bobbie har etterhvert fått være med på noen utstillinger, og vært både sprek og veldig håndterlig. Hadde egentlig ikke tenkt å stille henne noe mer, men siden dommeren denne gangen var Susan Hellum, så måtte vi bare bli med for å få en bedømmelse fra henne. Isco har aldri vært vist på utstilling før (såvidt jeg vet), så han fikk også være med på sin utstillingsdebut. Iscos forberedelser har begynt for flere dager siden, med børsting til den store gullmedalje, i håp om å få av litt pels. I tillegg har han vært så ekkel i pelsen på magen sin i vinter, så han fikk seg en real magevask tidligere i uka. Isco synes det var litt skummelt til å begynne med, men han forstod fort at det innebar magemassasje. Da var alt helt greit :) Jeg orker ikke ta det helt ut selv om vi skal på utstilling, så da jeg kom i stallen i dag håpet jeg bare at Isco ikke hadde rulla seg i gjørma. Det hadde han ikke, han lå og slappet så fornøyelig av i flisa i boksen. Pussejobben min var dermed relativt enkel - det vil si en halvtimes børsting med SleekEZ'en totalt på dem begge, også en 20-minutters børsting på hver av dem for finpynt. Fikk heldigvis god hjelp av Hanne-Malén til Iscopussing. Bobbie er litt enklere med litt kortere pels. Hun røyter ganske bra hun og, men hun blir bare litt støvete. Det løste jeg enkelt med et fuktig håndkle. Man og hale fikk en dæsj showsheen, og med det sa vi oss "good to go". Isco var førstemann inn, sammen med fire andre shettiser. Stas å se flere små synes han, så han skrittet villig på. Da vi skulle trave var han bare knallkul, for vi kan jo nå avsløre at vi egentlig aldri har trent på noe utstillingsmønstring. Men han viftet så godt han kunne med hovskjegget sitt. For dommeren stod han også pent og pyntelig, selv da hun skulle kikke på tennene hans (det har vi ihvertfall ikke trent på, men jeg måtte bare flire og si at vi fikk tommel opp hos tannlegen på torsdag :D ). Han innså plutselig at Bobbie var igjen ute, så det ble litt roping på TanteBobbie, men alt i alt oppførte han seg eksemplarisk. Vi var bare fire shettiser i klassen, og Susan hadde generelt hyggelige ord om de fire eksemplarene av rasen. Da hun skulle lese opp bedømmingen til Isco nevnte hun også at hun kjenner godt til oppdretteren hans - fra Shetlandsøyene. Litt morsomt :) Isco fikk følgende karakterer: Rasetype og preg: 7 - Solid og sterk bygd vallak av bra type Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Kort hals, ellers god skulder, overlinje og kryss Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Sabelben, korte, steile koder. Bakbein: Sterke haser Bevegelse: 7 - Skritt: Noe stiv bakbeinsføring. Kort frambeinsføring. Trav: Energisk men korte bevegelser Helhetsinntrykk: 7 - Sterk bygd vallak med god kropp, men korte bevegelser Sløyfe Bobbie var klassen etterpå, og heldigvis var Hanne-Malén med og hjalp meg, så da Isco var ferdig byttet vi bare hest, og jeg fikk Bobbie. Hun var litt "på", men hun holdt seg godt i skinnet, og jeg hadde en supergod følelse da vi travet for dommeren for første gang. Arbeidet vi har hatt i det siste med å trave fram har virkelig funket! Hun stod pent oppstilt mens Susan kikket på henne, og vi ventet spent på resultatet. Bobbie fikk følgende karakterer: Rasetype og preg: 8 - Hoppe av god type Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Velformet, noe kort hals. Høy manke, god dybde. God skulder. Langt og velformet kryss. Godt muskelsatt kryss. Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Noe flate framknær. Bakbein: Noe trang bakbeinsføring. Bevegelse: 7 - Skritt: Taktfast skritt. Trav: Hasetrang. Taktfast trav men mangler litt løft. Helhetsinntrykk: 7 - Velpresentert hoppe i passe hold. Mangler litt cob-utstråling. Sløyfe Det er faktisk de beste karakterene hun har fått på de tre uoffisielle utstillingene jeg har stilt henne på, så det får vi være fornøyd med! Litt morsomt at kommentaren på travet hennes for to år siden var nesten helt identisk med den vi fikk nå. Også litt morsomt at man får kommentaren "velpresentert hoppe", når det man har gjort på forhånd egentlig bare er å børste henne. Dette er nok allikevel den siste utstillingen vi blir med på. Bobbie har gått fra å være villponni på utstilling, til å være veldig flink på utstilling, til nå å bevise at hun fortsatt er veldig flink. Målet mitt med å være med har alltid vært å være med for miljøtreningens skyld og for moroskyld, og jeg føler vi har kommet oss ganske i mål med akkurat den miljøtreningsdelen. Å stille Isco var også veldig morsomt bare for å få en bedømmelse og se hvordan han oppførte seg, men som Iscoer alltid er, så er han en stjerneponni. Tviler på det blir noe ny utstilling på oss, men det har vært veldig gøy å være med! Også er det litt artig å jobbe litt ekstra med å shine opp ponnitrolla. Det blir jo fort noen litt ekstra fine bilder av slikt. Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset noen nydelige ponnibilder etter utstillinga. Det aller beste med hele utstillingsdagen er at uansett hvilke karakterer ponnitrolla hadde endt opp med, så er de de to beste trolla i verden uansett - i mine øyne. Og den følelsen er det absolutt ingen som kan ta i fra meg =D Rett og slett en herlig superdag med ponnipelsene ♥
Jeg har hørt det siden jeg startet med akademisk ridekunst, men den siste tiden har jeg hatt ekstra fokus på det. Tenk hvor mye man kan gjøre fra hoftene. Man hører til stadighet at man skal ri for setet. Men hvor flinke er vi egentlig til å gjøre dette? Jeg legger fortsatt til sjenkel når jeg skal ha Bobbie til å gå fram, og jeg lirker fortsatt i innvendig tøyle når jeg ber henne om å bøye seg. Jeg har hørt det omtrent fra dag én at man skal starte med primærhjelpen, altså setet, også be videre med sekundærhjelperne. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er så mye lettere å bare gi sjenkel eller trekke i en tøyle. Etter jeg rei for Arne Koets i oktober fikk jeg virkelig satt fingeren på dette med hofter. Satt sammen med noen tanker fra Christoferkurset så har jeg virkelig testet ut det med å ri fra hoften den siste tiden. De tankene jeg har gjort meg rundt dette er omtrent følgende: For det første brenner Arnes «hips in front» seg inn i hodet mitt. Det er så stor forskjell på følelsen i min egen kropp når jeg faktisk klarer å ha hoftene mine foran meg, istedenfor å vippe dem ut bak. Særlig i galoppen har det å holde hoftene foran meg hjulpet meg mye til å forklare Bobbie at hun skal fortsette å galoppere istedenfor å bryte av. For det andre har jeg begynt i større grad å ri med hoftene. Istedenfor å legge til sjenkel når jeg ber Bobbie om å gå frem, så starter jeg bevegelsen fra hofta. Bobbie begynner i større og større grad å høre på det, men det krever selvsagt at hun mentalt er "påkoblet". I overgangen til trav har jeg også i stor grad begynt å bruke hoftene istedenfor sjenkler. Overgang fra skritt til trav er en taktendring, så da skal det i teorien være hoftene som gir den takten. Lett påstår jeg ikke at det er, men det er desto mer gøy når det faktisk funker. Også galoppfatninger prøver jeg å gjøre i hovedsak gjennom hofta, men her trenger jeg fortsatt litt sjenkel da vi ikke er så gode på galoppfatninger enda. Det samme gjelder i overganger nedover. Jeg prøver å gjøre det med en taktendring i hofta, framfor å bremse med tøylene. Utfordringen jeg til stadighet støter på her er at det å ri fra hoftene handler jo om å bruke minimalt med bevegelser og signaler. Det er jo ikke akkurat store greiene man driver med. Det vil si at det setter enormt store krav til nøyaktigheten min som rytter, og at samme bevegelse hele tiden betyr det samme. Jo høyere opp på gangartsskalaen vi kommer, jo mindre presis blir jeg, og jo enklere er det å misforstå meg. Og selv om Bobbie er verdens flinkeste lille ponnitroll, så skal det ikke stikkes under en stol at hun er veldig flink å tolke alt hun tror hun kan tolke som "nå går vi litt saktere" til "nå går vi litt saktere". Det gjelder da for meg å huske å ha «hips in front» hele veien, for gjør jeg en aldri så liten endring, så tolker veldig gjerne Bobbie det som enten "trav", "skritt", eller aller helst "bråstopp - pauseeee! Nååå var jeg flink, vel!?" Svinger prøver jeg også i større grad å ri med hofta. Dette henger forsåvidt også en del sammen med ett av de andre tingene jeg har fokus på for tiden, nemlig blikket. Når jeg ser hvor jeg vil ri, så er det også mye enklere å få kroppen til å følge med, og særlig at hoftene vrir seg i riktig retning, med utvendig hofte bak, og innvendig hofte framover. Her har også knærne mye å si, og jeg har ikke helt sortert ut akkurat hvordan og hva jeg gjør, men dette skal jeg jobbe mer med. Poenget er uansett at det faktisk fint går an å styre hesten med hofter/setet. Den beste måten å teste dette på er enkelt og greit å slippe tøylene. Det er lite som er mer avslørende enn akkurat det. Å ri fra hoftene/setet er fascinerende greier. Og det er lite som er så kult som å sitte på hesten mens den står stille, vippe hofta litt ned, og vips, så går dere. Eller å skritte avgårde og si "vipp-vipp" med hofta, og vips så er hesten i trav. Men skal man klare å ri for hoftene så kan man være så bevisst man bare vil på det tekniske. Det hjelper lite hvis ikke det mentale er på plass. Er ikke hesten mentalt med deg så kan du bare glemme å få den til å fokusere på de små hoftebevegelsene. Vi har hørt det før, men jeg påminner om det: Start alltid med primærhjelpen, og gå videre med sekundærhjelpen. Jobber du deg ut fra den tanken kan du plutselig ri for tankens kraft :) Etter flere måneder med dressurtrening var vi ikke veldig vanskelige å be når vi fikk greie på at det skulle være presisjonstrening på stallen! Isco er jo egentlig en veldig stolt kjøreponni, men det er sjeldent vi orker å sette opp så masse for oss selv, så det blir mest dressurkjøring på oss. Det er også veldig artig, men det blir noe ekstra når man får testet dressuren mellom kjegler. Vi er så heldige at vi har mange forskjellige miljøer på stallen, blant annet holder Maria Henriksson - årets kjøretrener, til hos oss. Nå er ikke akkurat Isco og jeg noen satsende ekvipasje, så dressuren pusler vi mest med for oss selv, men når disse flinke kuskene har treningshelger benytter vi oss av muligheten til å hive oss med på den morsomme delen, og denne gangen ble det presisjon. Isco fikk sin sedvanlige oppvarming uten meg i vogna, før vi satte i gang og trave forsiktig mellom kjeglene til oppvarming. Første runden vi kjørte startet vi i lett trav, før vi fant et litt mer turbotrav, og etter hvert turte jeg å be om galoppen. Han er så smørmyk og lett å kjøre at det var null problem å galoppere gjennom banen. Første runden vår ble en tid på 2,07, med litt rot på kjøreveiene fra kuskens side. Jeg skjerpet oppmerksomheten til runde to, og der kom vi oss til port nummer 14 av 16 før jeg totalt feilberegna og holdt på å styre den stakkars lille Isco rett over kjegla. Det var noe med å bruke blikket... Det ble bråstopp, så vi satset på at tredje og siste runde ville gå enda bedre. Han fikk velfortjente pauser mellom hver runde, og da vi skulle ut på tredje hadde jeg sittet noen minutter og pugget veien, særlig de stedene jeg kjørte feil på første og andre runde. Man gidder da ikke gjøre samme feil to ganger. Det resulterte i at vår tredje og siste runde ble seende slik ut: Tusen takk til Elisabeth Nøkleby for film ♥ Den runden tok vi på 1,50, og "persa" med 17 sekunder fra første runden! Han var pittelitt sliten på den siste runden, men alt i alt var jeg overrasket over hvor flink han var å tenke fram selv. Han har blitt mye mer trygg på galoppen i vogna, også skal vi bare utvikle den enda mer framover. Kondisen begynner også absolutt å komme seg, og han blir stadig bedre til å gjøre naturlige bytter. I blant blir det litt kryssgalopp, særlig fra høyre til venstre, men alt i alt så er jeg så veldig stolt av den lille kula. Gleder meg bare masse til å kjøre han mer framover, og blir det nye kjøretreninger på stallen med presisjon og maraton, så melder Isco og jeg oss på. Vi er klare for nye utfordringer, og inntil da skal kusken trene på å se opp og fram, planlegge veien, ikke smatte for mye, og bruke noen flere minutter på å være litt ekstra stolt av den lille pelsdotten ♥ Tusen takk til Pernille Dobloug for bilder ♥
Når jeg trener Bobbie er det alltid et eller annet jeg fokuserer litt mer på enn noe annet. Nå for tiden er det blikket. Jeg har alltid hatt inntrykk av at jeg har vært flink til å bære hodet mitt ganske greit når jeg rir. Det har jeg også sett på bilder. Jeg bøyer ikke hodet ned, men blikket mitt... Selv om hodet balanserer sånn tålelig greit på toppen av kroppen, er blikket mitt så godt som alltid ned. Jeg tror jeg kan gjenskape hvert eneste hårstrå i manen til Bobbie, for den har jeg studert nøye. Veldig nøye! Jeg er nemlig en av dem. En av dem som ser ned når jeg rir. Og jeg vet vi er flere. Mange. I det siste har jeg prøvd noe veldig skummelt, og noe veldig uvant. Jeg har i blant løftet blikket mens jeg rir. Foreløpig er det litt skummelt, så jeg faller rask tilbake til den gamle, trygge (og selvsagt veldig fine) manen til Bobbie. Allikevel har jeg fått noen aha-opplevelser når jeg har turt å kikke litt opp, og for å minne meg selv (og kanskje andre) på hvor lurt, viktig og mye bedre det er å se opp enn ned, så samler jeg opp alle de positive effektene jeg har kjent av å se opp. • Vi starter med det åpenlyse: Du ser hvor du rir! Alltid en fordel. • Du slipper å ri ned medryttere. • Når du ser hvor du rir er det mye lettere å planlegge hvor du skal ri. Planlegging gjør at du får mye større struktur i treningen og merker om hesten faller inn/ut. Du får raskere korrigert hesten når den faller ut av rammen, fordi du har en plan på hvor den rammen skal være. Resultatet er at du rir mer konsekvent og at hesten lærer fortere. • Du får en bedre holdning. Du sitter bedre, og får en mer selvsikker holdning som igjen smitter ned på hesten. Selv opplever jeg at når jeg ser opp har jeg også mye lettere for å holde albuene inntil kroppen, noe som igjen gjør at jeg får en mer overbevisende sits. • Du bærer ditt eget hode. Vi jobber for at hesten skal bære sitt eget hode og ta vekten bakover. Det blir ikke noe lettere når vi selv sitter og sender vekten framover fordi vi ikke klarer å bære vårt eget hode. • Du bruker kroppen mer naturlig. Når man aktivt bruker blikket for å se hvor man skal, så følger også kroppen mer automatisk med. Hvis man sitter og ser ned i hestens man må man selv tenke over hvor man skal plassere alle kroppsdeler når du f.eks skal svinge. Ser du hvor du skal svinge, så følger kroppen automatisk med. • Det blir lettere å føle hva som faktisk skjer i hesten når vi ikke lar oss prege av blikket. Det å trene kroppen på å føle hva som skjer framfor at blikket på hestens hode leder oss til følelsen er ofte to vidt forskjellige ting. Og jo bedre du blir til å føle hva som skjer, jo lettere er det også å være i forkant av det, og å påvirke det. Å se opp gir en helt annen ridefølelse. Egentlig er det bare positive ting med å se opp når man rir, og det finnes ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Sånn rent bortsett fra at ens egen hest er den vakreste i verden og at man selvsagt aldri kan se seg mett på sin egen edelsten. Så jeg er nok ikke helt kurert enda, men jeg prøver ;)
Isco har denne vinteren brukt mange dager på å balansere på toppen av to gigantiske isklumper. Jeg tester ting som kan funke som alternative snøsåler. Jeg angrer på ingen måte på avgjørelsen om å sko. Det har vært en bekymringsfri vinter til nå, og jeg også fram til en bekymringsfri vår. Men litt trøbbel blir det jo. Når man har så små bein som Isco blir det vanskelig å få på en snøsåle i tillegg til skoen, både grunnet plass, men også fordi marginene når man slår i sømmer på en så liten tott er minimale. Det er dermed dårlig deal å legge til enda et flyttbart element mellom hov og sko. Så dermed ingen snøsåler på Isco. Det har ført til mye banking av klabber de siste ukene, og frustrasjon når vi har vært på tur, fordi vi til stadighet må stoppe for å banke ut isklumper av beina hans. De vokser seg utrolig fort store, og ser virkelig alt annet enn komfortable ut. Jeg ser for meg sener som ryker fortere enn jeg klarer å si snøsåle når han balanserer avgårde. I tillegg tar ikke broddene når det blir så store klabber. Så da har jeg forsøkt å være kreativ og teste ut de tipsene man ramler over på nett. Showsheen har blitt sprayet på i store mengder. Det holdt ikke 30 meter en gang før klabbene var tilbake på plass. Fett (spenefett da det var det jeg hadde tilgjengelig) er testet ut uten særlig hell. Min hovslager har foreslått at jeg kan forsøke å legge inn en silikonrand på innsiden av skoen, men jeg har enda ikke klart å huske at jeg skal kjøpe med meg silikon når jeg er i butikken. Så hva forsøker man da? Jo, å lage en egen såle. Jeg har lest tips om å bruke kanner fra spylevæske, men nå har jeg bare spylevæskeposer, så det funker dårlig. Men hva er det som kan tilsvare en slik plastikk-boks? Øynene mine danset rundt hjemme og ramlet fort ned på den oppspiste pepperkakeboksen fra jula, som enda ikke hadde funnet veien til søpla. «Det kan jo hende den kan brukes til noe en gang». Og for én gangs skyld, så kunne den det! Lokket fikk bli med meg i stallen, og med en saks var det lett å klippe ut to hov-lignende former (på store hester må du nok ha ett lokk per hov, men jeg kommer med et utmerket alternativ på slutten av bloggen). Jeg tilpasset dem sånn omtrent en Isco-hov og klemte dem inn mellom skoen - særdeles spent på om dette ville fungere. En ivrig lekeøkt på utebana med usedvanlig mye bump og sprett senere tok jeg med Isco opp til stallen igjen for å sjekke resultatet. En hov hvor sålen hadde ramlet ut og det var blitt en liten klabb, og en hov med såle uten klabb. Førsteinntrykket var altså at så lenge jeg får klipt sålen stor nok slik at den blir stående nok i spenn mellom skoen, så holder den seg på plass selv med massivt antall Iscosprett. Og den holder klabbene vekk! Det må vel kunne sies å være et godt resultat? Jeg har testet det på leietur med han og - med samme resultat. Den som var klipt godt til satt som støpt og forhindret klabber, den andre ramlet ut. Så jeg må bare få klipt til såler som passer beinet hans bra, så tror jeg vi har en mulig god løsning på klabbeproblemet når vi er ute og trener. Og ja, jeg har forsøkt å ha dem på over natta, men over så lang tid ble det allikevel klabber, så for meg er dette noe jeg kommer til å bruke som et billig hjelpemiddel for å forhindre klabber når vi trener. Og til det virker det som det fungerer helt ypperlig!
En annen positiv bivirkning er at siden pepperkaker kun selges i jula så har jeg tenkt på alternativer med omtrent samme plast. Her tror jeg isbokser vil fungere perfekt til dette formålet. Så nå er jeg dypt nedgravd i en tress-isboks - for Isco sin skyld, altså! Hva gjør man ikke for disse ponniene liksom... =D Jeg var så heldig å få delta på et helgekurs med fire forskjellige foredragsholdere, og én av dem var Julia Rohrbach - en herlig ærlig kiropraktor som talte hestens sak. Julia Rohrbach er i utgangspunktet veterinær og dressurrytter, men jobber nå som lærer på IAVC, og har gjort det de siste syv årene. Det var over middels interessant å høre på Julia, for hun var ikke redd for å kalle en spade for en spade. - Hvis alle hadde ridd som dette hadde jeg ikke hatt noen jobb, sa Julia og viste fram et bilde på powerpointen sin. - Jeg har kunder som vet at måten de rir og trener hesten på er gal fra et biomekanisk utgangspunkt, men de er nødt til å gjøre det fordi det er slik spektakulære bevegelser som dommerne premierer og som vinner konkurranser. Du ser hester med bein her ute, sa Julia og strakk armene sine langt fram og opp, før hun fortsatte: - Dette er feil, selv om dommere gir poeng for det, og folk vinner med det. Det var befriende å høre en så tydelig og klar stemme som taler hestens sak. Og hun var på ingen måte i mot ridning, men hun var veldig klar på at det måtte foregå på hestens premisser. For å få til det er vi nødt til å ha kunnskap - kunnskap om hvordan hesten fungerer. Derfor hadde Julia delt opp foredraget sitt i to deler: «Hva er normalt?» og «Hva kan gå galt?». Det normale er at en hest er skapt for å bevege seg i skritt med hodet ned og lete etter mat i rundt 17 timer i døgnet, de sover tre-fire timer, og resten av tiden bruker de på å slumre, leke eller eksplosivt løpe vekk hvis de føler seg truet. Den posisjonen de har når de flykter fra fare i naturen er ikke en hensiktsmessig posisjon å bevege seg i, men det er dessverre en vanlig posisjon å se på ridehester. Ingen hester går som ridehester helt naturlig, så vi er nødt til å lære hesten hvordan den skal bruke kroppen sin på en fornuftig måte når den blir ridd. For noen hester er dette lettere enn for andre. Viktigst for ridehesten er engasjerte bakbein, men vi kan ikke glemme resten av kroppen. Alt av hestens energi er laget fra bakbeina, i motsetning til hunder og katter som drar seg fram med frambeina. Det hesten skal gjøre er å komprimere bekkenet, putte bakbeina under seg og skyve seg framover Videre framover i kroppen har vi ryggraden. Den skal bevege seg, og det kan den bare når den er stabilisert mellom hestens overlinje og bryst- og magemuskler. Hesten kan fint bære uten å bruke muskler, men da henger den på ligamenter og ledd og det er over tid skadelig. Når hesten bærer seg selv mellom overlinjen og magemusklene vil den løfte brystet opp mellom frambeina. Et resultat av dette er at hodet naturlig henger i loddplan. Og hun la ekstra trykk på ordet henger! Hodets plassering er et resultat av om hesten bærer brystkassa si, som igjen er et resultat av om bakbeina bærer. Åh, jeg synes det er så godt og gøy å høre! Julia introduserte et nytt begrep for meg, og det var virkelig smart. Vi snakker mye om avslapping/relaxation, og for meg har det vært et viktig ord i trening av hest. Julia påpekte at hvis man jobber bare med avslappede muskler så vil det ikke være mulig å ri, for hesten vil kollapse. Og det er jo forsåvidt sant. Jeg slapper av i musklene når jeg ligger på sofaen, ikke når jeg trener. Det Julia kalte det var «positive tension», eller oversatt til norsk, «positiv spenning». Dette handler om at hver muskel i kroppen jobber positivt for den bevegelsen man ønsker. Energien jeg putter inn i bevegelsen og kreftene som trekker meg ned bevares i systemet og bidrar til neste del av bevegelsen. Hvis man tenker på en spranghest, eller på en dressurhest som skal gå passage, så er det viktig at alle muskler fungerer, samarbeider og "eksploderer" samtidig for samme øvelse. Hvis hesten har litt vondt et sted vil den helst ikke hoppe hinder eller gå passage, men så har den en rytter på ryggen med en pisk som sier at den skal hoppe eller gå passage. Da vil den forsøke å finne en alternativ måte å hoppe eller gå passagen på, fordi den er redd for smerten. Julia demonstrerte dette selv ved å hoppe på stedet. Når hun hoppet korrekt, så hoppet hun gjennom hele kroppen og alle musklene jobbet samtidig om samme oppgave. Så latet hun som at hun hadde vondt et sted, og da hoppet hun bare ut fra beina, ikke fra hele kroppen. Hopper hun for lenge slik, så blir det fort skader. Derfor er positiv spenning meget viktig under vår trening av hest. Vi gikk videre inn på det som kan gå galt når vi trener hest. Her skilte Julia mellom to grunner til at ting gikk galt. Enten er det et akutt traume, eller så er det hva Julia kalte «wear and tear», noe vi kan oversette til norsk med «slitasje». Jeg ble faktisk litt overrasket når Julia anslo at hele 90 prosent (!) av de hun behandlet kom på grunn av slitasje, mens bare 10 prosent var på grunn av akutt traume. Flere ganger ble hun presentert med hester med et akutt traume, men etter å ha gått gjennom det så viser det seg at det bunner i slitasje allikevel. Julia hadde en fin beskrivelse på hvordan en skade utvikler seg. Hester er laget for å gå, og er utrolig flinke til å kompensere for smerte. De vil gjøre alt for å fortsette og gå. Har vi en hest som fungerer normalt kan vi få en «functional disorder». Denne kan være symptomatisk eller asymptomatisk, men ofte vil man ikke merke noe til den fordi hestene er så flinke til å kompensere. Etter litt tid vil dette utvikle seg til en struktuforandring, noe som fortsatt kan være asymptomatisk. Hvis vi ikke vi gjør noe med det vil det bli symptomatiske strukturforandringer av det, og det er først her de fleste hester kommer inn for en halthetsundersøkelse. Det sier seg selv at man da har gått en vei allerede for å komme så langt. I hestens kropp er det visse punkter som er mer utsatt for slitasje og skader enn andre. Julia tok for seg de viktigste, og jeg tar det på engelsk for å unngå at jeg oversetter feil: • The poll: Julia kom her inn på det vi kaller «rollkür», eller som har blitt modifisert til det litt penere «low, deep and round». Hun forklarte at tanken bak dette er at hvis vi strekker nakken så langt ned, så strekker vi ligamentet på toppen av hestens ryggrad og dermed drar brystkassa opp. Tanken bak dette er god, og det er faktisk dette som skjer. Problemet er at dette ligamentet som blir strekt fortsetter videre bakover med strekk. Det vil si at bekkenet også blir strekt, og det er umulig for hesten å sette bakbeina under seg. Hester som blir ridd med rollkür er dermed veldig ofte såre i lumbar og sacroiliac-området. Så bortsett fra innvirkningen på ryggraden, så er dette, direkte oversatt fra Julia: «virkelig ingen god idé. Det er veldig dårlig for hesten.» Vi har også hester som er «forcefully ridden up» - med en ekstrem overstrekk i hestens nakke. En slik hest er, sitat Julia «totally screwed up». Den vil klare å bevege seg slik en stund fordi den er sterk, men det er ingen sunn måte å ri hesten på, og den vil med tid gå i stykker. • The lower cervicals, C6 og C7: Hvis en hest blir holdt igjen foran vil C6 og C7 klemmes ned. Nervene rundt her går inn i en nervebane som ligger under skulderbladene og går ned i frambeina. Derfor vil stor belastning på C6 og C7 kunne gi seg utslag som frembeinshalthet. Dette er en region som ofte er belastet, særlig i dressur og hos islandshester. • Suspensory ligament: Gaffelbåndsskade: Hovedgrunnen til at unge konkurransehester tas ut av sporten, og dette er «det store problemet» innen veterinærmedisin nå til dags. For 25 år siden var ikke dette noe problem. Hvis du ser en olympisk konkurranse for 30 år siden ser du hvor "stive" og "lite fleksible" hestene der var. De senere år har hestene blitt avlet for mer og mer fleksibilitet, men ikke for nok stabilitet. Disse to tingene er nødt å henge sammen. Dette ligamentet forhindrer at kodeleddet slippes ned, og det styrkes fram til 4-5 årsalderen når hesten har nådd sin voksne vekt. Ryker det, så heles det også veldig sakte. Derfor er dette en stor utfordring for konkurransehester som må prestere utover sin naturlige bevegelse. Det er dette ligamentet som må kompensere for andre bevegelser i kroppen som ikke jobber korrekt, og dette gjelder ikke bare for dressurhester, men vi ser også mye av det samme hos ekstreme islandshester. Julia var så lite begeistret for det som kan kalles "flashy frambein" at hun sa "Den eneste måten å løfte frambeinet så høyt på er å dra det opp med nakkemusklene. Hele biomekanikken er totally screwed, men det ser spektakulært ut". • Lumbosacral junction og sacroiliac joint (SI): En asymmetrisk bevegelse her forplanter seg videre og gir dårlig bevegelse i ryggraden. • Patella: En komplisert mekanisme som bidrar til at hesten kan "låse" leddet og ha full vekt på beinet nesten uten å bruke muskler. Beinet låses når det har full vekt på beinet, og det sier seg selv at med patellaproblemer og en dårlig "låsemekanisme" så vil det skape problemer videre opp i kroppen. "Enkelt" oppsummert: Klarer du å få hesten til å ha fleksiblitet i bekkenet, løfte brystkassa si og bære seg seg, så vil den holde seg sunn. For det er jo så enkelt i praksis :p Det siste viktige poenget til Julia var at mange rir hestene sine for lenge. Hvem har ikke hørt folk si «jeg må bare jobbe den i en halvtimes tid, så mykner den!». Julia var tydelig på at det de aller fleste da opplever er at hesten er sliten og musklene slutter å jobbe i mot deg. Det er verken positivt fysisk eller mentalt for hesten. Tenk på det neste gang du føler du må "krangle" i de første 20-30 minuttene av rideøkta før det "løsner". Antagelig er det bare hesten som mentalt og fysisk kaster inn håndkleet, og det er ingen god læringssituasjon. Det er egentlig ingen læringssituasjon i det hele tatt. Og tenk på hva ridningen egentlig er for deg og hva den gjør med deg. Julia har bedt kunder om å begynne å spille golf istedenfor å drive med hest. Hvis du er stresset hver dag og hesten er stresset hver dag, så er det nok ikke hester eller dyr du bør drive med. Ønsker du å drive med hest - sett deg inn i alt rundt hesten: Korrekt ridning, korrekt skoing, gode omgivelser å ha hestene i, god fôring, godt utstyr og en godt team rundt hesten med veterinær og kiropraktikk. Selv synes jeg det var veldig godt å høre en fagperson som i så stor grad talte hestens sak, og det er godt å se at det finnes et så sterkt fagmiljø som utdanner flinke kiropraktorer rundt om i både Norge og resten av Europa/verden. Det er godt at det finnes folk som tør å kalle en spade for en spade og tale i mot utviklingen som vi har sett i sporten (og som heldigvis virker til å snu igjen). Selv synes jeg det var kjempeinspirerende og motiverende å høre på Julia, og jeg tar med meg mye videre i min egen trening også. Det er så gøy å lære mer, og dette kurset var absolutt en vitamininnsprøytning!
Selv har jeg bare en anbefaling å komme med: Får du en gang mulighet til å bli med på et teorikurs, så gjør det! Du lærer så mye! Biomekanikk, kiropraktikk, tannhelse og saltilpassing. En hel helg viet til disse fire temaene var vel verdt både tidsbruk og pengebruk. Da jeg fikk høre om teorikurset som skulle arrangeres på Nes ridesenter, halvannen times kjøretur hjemmefra, så var det bare å melde seg på. Dette ville jeg ha med meg, og jeg var virkelig glad for at jeg tok turen! Nå har det seg slik at jeg allerede har skrevet en artikkel om selve kurset som er publisert på hest.no: Teorikurs som engasjerer. Artikkelen forteller litt om hvordan det var, men selv så sitter jeg igjen med et lass med notater, fra fire veldig spennende foredrag. Noen av hovedpunktene fra foredragene er for gode til ikke å deles, så her kommer en grov oppsummering av noen av de elementene jeg fikk med meg etter to dager på kurs, med åtte timer per dag. Det sier seg selv at jeg ikke kan dele alt jeg har lært - neste gang får man bli med på kurs selv. Jeg lover - det er verdt det! :) Det første foredraget vi fikk var fra kiropraktor Phil Milner, en av lærerne på International Academy of Veterinary Chiropractic (IAVC). Han fortalte oss om hva kiropraktikk faktisk er, og hva det gjør. Og nei, en kiropraktor flytter ikke bein på plass. Det en kiropraktor gjør er å se om ting fungerer korrekt, og ser på forandringer i bevegelsessystemet. Muskler er nøkkelen til det som skjer i kroppen, og de stabiliserer ledd. Derfor kom mye av Phils foredrag til å handle om nettopp muskler. Et av ordene som Phil tok for seg var ordet «adaption», fritt oversatt til adapsjon, eller tilpasning. Når man driver med noe er det viktig at musklene man trenger for å drive med det man ønsker er tilpasset nettopp det formålet. Når noe går galt, for eksempel at hesten plutselig får en seneskade, så er det kroppen som ikke har klart å tilpasse seg. Det er dette trening, og da særlig styrketrening, handler om. Du må remodellere kroppen slik at leddene klarer å takle det stresset du påfører dem. Du må trene hesten og deg selv i den sporten og de tingene du har lyst til å gjøre. Du må samtidig gjøre de tingene du ikke liker å gjøre. Du må gjøre ting som er vanskelig. Hesten må lære hva den skal gjøre, og den må tilpasse seg og sin kropp til det du ønsker den skal gjøre. Aldri hiv deg ut i ting dere aldri har gjort før på et "medium nivå" - det gjelder både deg og hesten. Bygg dere opp! Vet du hva den største årsaken for skader på mennesker i sporten er? Manglende balanse, tenker du kanskje? Eller manglende styrke? Nei, den største årsaken er manglende søvn! Vi mennesker, og hestene våre også, har noe som Phil kalte en «adaptive range». Inni denne boksen puttet han både at du er sunn, får nok søvn, nok trening, god ernæring, ditt følelsesmessige stressnivå er lavt, og at du generelt har det godt. Hvis disse faktorene er på plass er din «adaptive range» vid, og kroppen din er godt rustet for å takle de utfordringer du skulle møte. Er du derimot stresset og sover lite er også risikoen for at det går ut over kroppen din, gjennom at musklene ikke klarer å støtte opp der de skal. Du som rytter kan også være en begrensende faktor i din hest sin «adaptive range» hvis du har noen skavanker selv. Derfor er det viktig at du som rytter forstår dine svakheter og jobber med å gjøre dem bedre. Kjernemuskler var noe Phil kom inn på, og her er det egentlig ingen bønn. Dette er absolutte nøkkelmuskler for alle ryttere, særlig dressurryttere. Jeg kjenner at jeg vrir meg bare ved tanken. Kjernemuskulaturen må trenes, og denne styrken er essensiell for å forhindre skader. I tillegg er den essensiell for å utvikle seg til en god rytter. Ryttere med svak kjernemuskulatur har en tendens til å kompensere for det ved å ha mer hest i hånden. Man klarer ikke sitte på hesten og balansere og støtte seg selv, så man kompenserer med å støtte seg i tøylen. Let go of your horse's head! Vi må trene vår kjernemuskulatur, og Phil nevnte blant annet adduktorene (innsiden av lår), lumbalcolumna (nedre del av ryggsøylen), hoftebøyerne, gluteus medius (mellomste setemuskel), samt skuldre og nakke som viktige momenter å jobbe med. I tillegg fikk vi tilsendt en hel haug med øvelser han mener er gode for ryttere å trene på - google it hvis du vil ha tips: • Curl up - han illustrerte det med en ball mellom hender og knær. • Wall bug • Bridge and bridge variations • Leg lowering - illustrert med at man har det ene benet opp etter veggen. • Bird dog - kan gjøres bare med armer, bare med ben, både armer og ben diagonalt eller sammesidig. • Dead bug • Modified curl up • Plank and plank variations • Side bridge/side plank • Abdominal roll outs • Chops and lifts • Loaded carries - Farmer's carry (vekt i hver hånd), waiter's carry (vekt med strak arm over hodet), suitcase carry (vekt i en hånd). Til avslutning påpekte Phil at bevegelse er nøkkelen til det meste. Vi er nødt til å trene oss selv og øve på det vi er dårlige på, og vi som ryttere er nødt til å være i form for at hesten skal kunne prestere sitt beste. Move, strengthen, repeat, maintain. Sååå... Hvor mange er flinke til å trene selv? Jeg skal ikke være den som rekker opp hånda først... Men han har utvilsomt et poeng! Jeg skal vurdere å bytte ut kveldens sjokolade med en sit-up istedet. Vurdere... Hvis det er noen som ønsker å ta på seg utfordringen "motivere Ragnhild til å trene - bare litt hver dag, kanskje?" så er den herved kastet ut på anbud! Jeg ønsker dere lykke til!
Uansett om du trener eller ikke, så kan jeg på det sterkeste anbefale å lese neste blogg, for det var også et veldig spennende foredrag, fra kollegaen til Phil, Julia! I en miniserie på ni deler vil jeg kort forsøke å ta for meg basisen i den akademiske ridekunsten, og hvordan man starter med en ny hest. Dette er ingen fasit, men en løs oppskrift som ikke går i dybden. Dette er niende og siste blogg. Bakgrunn for denne bloggen: Akademisk fra A til K Mål 1 - Frem og ned Mål 2 - Stilling og bøyning Mål 3 - Frem og ned på volte Mål 4 - Versade Mål 5 - Travers Mål 5,5 - Diagonal travers, renvers og piruetter Mål 6 - Longering Mål 7 - Arbeid for hånd HVA: Å si hva ridning er, er vel kanskje unødvendig, men de handler altså da om å sette seg opp på hesten og videreføre arbeidet man har startet fra bakken. Målet bør være at man kan ri hesten for så minimale hjelpere som mulig - at man som hest og rytter kan smelte sammen i ett og ri for tankens kraft. HVORDAN: Du står på en krakk, legger beinet over hesten, kravler deg opp, og vips, så rir du ;) Skulle jeg skrevet en forklaring på hvordan man rir, og ikke minst hvordan man rir alle de tidligere beskrevne øvelsene, så tror jeg at vi aldri hadde blitt ferdig. Du skal trakte etter å ri på den måte at du og hesten ser ut til å være ett. At det er tankens kraft som styrer dere, og ikke verken sjenkler eller tøyler/bitt. For å komme dithen kreves det enormt med prøving og feiling, og det aller beste tipset jeg kan gi, særlig om du er i begynnelsen av ridningen innen den akademiske ridekunsten, så er det å få hjelp av en instruktør. Det er så mange ting man skal lære å kjenne og føle før man kan begynne å innvirke på hesten, så gi deg selv den luksus at du investerer i noen timer for deg og din hest. Da har du en som har gjort mange feil før deg, som kanskje kan styre deg unna noen fallgroper. HVORFOR: Fordi det er utrolig gøy å kjenne hvordan man kan kommunisere med små, små signaler. At man kan være så i ett med en hest. Hvorfor man skal sette seg opp og ri får hver enkelt avgjøre. Det viktigste er at det arbeidet du gjør med din hest fører til at hesten blir bedre i sin kropp og i sin mentalitet. HVOR: Ridning kan du gjøre alle mulige steder en hest evner å komme seg fram. Være seg på en ridebane eller ute på tur. Til å begynne med kan det være en god idé å starte på en ridebane, både på grunn av sikkerhet, men også fordi det kan være litt slitsomt for en instruktør å løpe etter deg på tur. Men så lenge du føler deg trygg, så kan du ri hvor du vil. UTFORDRINGER: Igjen er vi her at jeg ikke skal ramse opp hvilke utfordringer du kan møte på når du starter å ri. Det ville isåfall blitt en uendelig bok. Jeg har ikke annet å tipse om enn det jeg nevnte lengre oppe: Få hjelp av en instruktør når du skal i gang med ridningen. Utfordringer kommer du til å støte på uansett hvor flink du er, men husk at det er utfordringene du lærer av. Det er de som gjør deg bedre, og det er de som utvikler din forståelse. Ikke se på problemer som problemer, men som en mulighet til å lære litt mer. Sakte men sikkert, så vil du og din hest utvikle dere sammen til å bli to sjeler som vil hva to kropper kan.
Lykke til! Noen dager er bare litt mer fantastiske enn andre, sånn som når man får sneket inn tid til ponnitur med vogn i full fart. Det er ikke alltid enkelt å få trent Isco med vogn på tur om vinter'n. Det må ikke være for glatt, ikke for mye snø, ikke for lite snø, men egentlig akkurat helt perfekt. Og det var det denne dagen hvor vi endelig fikk benyttet oss av bilveien rett utenfor stalldøra. Den har i hovedsak vært alt for glatt til å kjøre på, men akkurat denne dagen var føret tipp topp, sola skinte og jeg hadde akkurat tid før jeg skulle på jobb. Så da er det bare å bli med på kjøreturen vår :) Han er egentlig bare en skikkelig kul liten ponni som jeg er veldig glad for å tilbringe hverdagen min med! :)
Man prøver jo så godt man kan å være en snill hesteeier med tilrettelegging og å gjøre ting så bra som mulig for disse hestepelsene. Det er lett når de oppfører seg som noen vandaler. Jeg skriver de, men mener egentlig Bobbie. Frøken Fryd har nemlig et mathjerte som strekker seg langt utover forstanden – i hvert fall min forstand. For å ta det hele fra begynnelsen: Jeg ønsker å få maten litt opp fra bakken, og Bobbie får en fôrkasse. Fôrkassen fungerer også som et hinder for Isco å spise maten til Bobbie. Isco finner ut at han kan strekke seg over kanten og spise av maten til Bobbie, så fôrkassen må bygges opp. Jeg bygger den opp med noen ekstra høye bein, slik at bare Bobbie rekker oppi. Dette gjør også at de klarer å spise rent under kassa. Når de skal spise rent under kassa er de veldig flinke til å flytte rundt på den, så jeg stropper den fast i gjerdet for at den skal stå stødig. Dette funker fint og ponnitrolla spiser gullende rent under kassa hver dag, og kassa blir stående. Dette fungerer godt i et drøyt års tid. Oppbyggingen gjør at Bobbie får en høyere spisestilling, noe som etter hvert gir meg mistanker om uheldige konsekvenser for ryggen, så jeg ønsker å bygge kassa ned igjen for å gi Bobbie bedre spisestilling. Som tenkt så gjort. Kassa ble krympet igjen, og jeg spikrer igjen den lille bunnen med håp at de ikke ser maten som faller ned, og dermed lar kassa stå. Det er her bråket starter. Bobbie vet at det ligger mat under kassa, så første dagen knøt jeg den fast med høytråd, og fant den helt på skeive, under gjerdet og inni strømtråden. I mangler på andre ting å knyte fast med akkurat der og da fikk den stå løs andre dagen. Da var den flyttet ti-femten meter ned i paddocken. Jeg var nesten overraska over at den ikke var velta… Dag tre fikk jeg stroppet den fast i spenn mellom to av gjerdstolpene med jekkestropper. Samtidig fikk jeg skrudd i to planker som gir kassa ekstra støtte opp mot gjerdet i håp om at Bobbie ikke får vridd kassa. Disse fikk jeg også knytt hardt fast. Gleden var stor da jeg dagen etterpå kom og kassa stod bom fast. Det gjorde den også dagen etter. Men så lenge varte ikke gleden. Tredje dagen hadde Bobbie klart å få løs den ene planken som var skrudd fast med fire monsterskruer, så nå er kassa på vinglefot igjen. Det ligger jo tross alt noen gram (!) med ensilage og høy under den kassa nå, og det er rene torturen for Bobbie å vite det, uten å få tak i det. Hun er observert i å bruke både tenner og bein for å få flytta kassa – alt for høystråene! En mager trøst oppi det hele for meg er at hun synes nok dette er minst like frustrerende som jeg gjør :p Så hva gjør jeg nå? Annet enn å sukke oppgitt.. Ønsket var i utgangspunktet bare å ha noe som holder maten oppe fra bakken når det er kjedelige bakkeforhold. Det må ikke være for høyt, men samtidig mulig å få tak i det som havner under, for ellers slår den frustrerte fôrkasseterroristen til. Slik jeg ser det nå så spiser hun og Isco såpass lite sammen at det går greit om maten er tilgjengelig for begge. Jeg lurer på om jeg bare skal få tak i en pall og gjøre på samme måte som jeg har gjort for Isco (klikk for bilde). Den har Bobbie faktisk ikke ødelagt (enda). Dette løser utfordringen i forhold til frokostfôringen når de får i nett, for da er det bare å henge opp. Men jeg har fortsatt utfordringen med bakkefôring til lunsj og middag. Ett alternativ er selvsagt å gi også det i nett. Samvittigheten min sier dog at det er godt for dem å få noe mat uten nett og. Og det er jo ikke helt krise om de får maten på bakken noen ganger heller. Men hvis noen skulle ha et supertips til en fôrkasseløsning som er lav å spise fra, men høy under, fortrinnsvis vanskelig for en shettis å komme seg oppi, stabil så den står stille, relativt enkel å lage sjøl, eventuelt ikke så monsterdyr å kjøpe, og godt tilpassa en fôrkasseterrorist, så hører jeg gjerne fra deg! :p Akkurat nå tror jeg at jeg heller mest mot å finne tak i en pall til for frokostfôring, og bare gi lunsj og middag på bakken. Foreløpig er det jo frost, så kan jeg i det minste bruke litt mer tid på å gruble på en genial løsning. Jeg trenger alle lykkeønsker jeg kan få! Er det rart jeg ler når jeg trener han her? Jeg skrev i årsoppsummeringen at jeg kan irritere meg over at jeg etter 1,5 år ikke har klart å lære Isco travers. Når det er sagt, så har vi jo jobbet så smått mot det uten å konkret jobbe med det, og selvfølgelig måtte jeg bare teste for å se hvor landet lå nå. Greia har vært at han skjønner stadig bedre og bedre det å flytte bakparten, men når det skal gjøres i bevegelse så klusser det seg til for han, og det er fortsatt vanskelig. Resultatet denne gangen ble allikevel at Isco faktisk klarte å gå en travers på høyrehånd, bedre enn han har gjort noen gang før. Han fikk selvsagt masse ros, kos og godbit for forsøket, og som den kloke ponnien han er, så skjønte han jo selvsagt at han var flink. Og hva gjør man når man er flink og får ros for det? Man fortsetter å være flink, i håp om å få mer ros, kos og godbiter. Jeg plukket opp tøylene igjen og smattet på han for å få han til å skritte. Resultatet? Snurr film. Prøv og ikke le... :p (anbefales å sees med lyd) Dette er altså et resultat av at jeg, ubevisst, smattet når vi trente inn å flytte bakparten. Isco vet dog utmerket godt, etter gjentatt repetering at smatting betyr "gå fram", og kun det. Men! Når det passer Isco så svarer han slik som på videoen når jeg smatter for å be han om å gå fram. Jeg har, etter at jeg skjønte denne feilkoblingen, vært veldig påpasselig med å skille de muntlige kommandoene (og tøylene som er rundt han signaliserer også "gå frem", ikke "flytt rompa"), og jeg har egentlig lykkes godt med å få han til og forstå "skritte" når alt det andre går i vranglås. Men innimellom, slik som her, så er han bare ekstra flink - synes han selv ;) Det er ikke uten grunn jeg sier at Isco er den vanskeligste ponnien jeg har vært borti. For det er jo ikke det at han ikke forstår. Det er heller ikke det at han ikke vil. Og heller ikke at han ikke kan. Det er bare for meg å klare og sette sammen alt riktig. Og det klarer jeg åpenbart ikke helt enda :p Isco vil jo bare vise hvor kjempeflink han er - og det er han jo =D
Det er ikke rart man ler (og får litt grå hår) når man trener en sånn kreativ og veldig tenkende ponni. Enden på visa ble at jeg måtte gå fram og gå sammen med han noen steg, så vi kom oss videre =D Som sagt - med Isco så følger vi ikke boka. Der er det vi som skriver boka - Iscoboka - og den er veldig morsom å skrive ;) En tradisjon kan ikke brytes, så her er min årlige oppsummering av hesteåret 2016. Til forandring fra de forrige årene har 2016 vært et år hvor jeg for første gang har hatt to ponnitroll å ha ansvar for hele året. Og ettersom jeg de siste årene sirlig har ført oversikt over Bobbies treningsår, så kunne jeg jo ikke gjøre noe annerledes for minsten. Derfor blir det i år ikke bare én, men to oppsummeringer av året. Jeg starter med Bobbie, og ikke overraskende så ser kakediagrammet ganske så likt ut som de forrige årene. Mest fokus på ridningen, en god del longeringsøkter, og nesten akkurat like mange fridager i år som i fjor. Jeg har lenge hatt som mål at vi skal bruke tur litt mer aktiv til trening, og vi kommer oss stadig der. Fra 45 i 2013, 52 i 2014, til 63 i 2015, og 66 nå i 2016. Det jeg selv ble litt overraska over var at vi faktisk ikke har hatt en eneste økt fra bakken i år. Det er en liten sannhet med modifikasjoner, for vi har jobbet litt bakkearbeid i noen av longeringsøktene, men i all hovedsak føler jeg at bakkearbeidet i seg selv sitter såpass greit nå, at vi heller jobber med elementene i longelina. Det må jo være tegn på at vi har hatt noe utvikling :) 2016 har vært et år med mange spennende kurs med Bobbie, både for trygge og velkjente Michelle og for Bent, og for vitamininnsprøytningen Christofer Dahlgren, samt den ikke-akademiske rytteren Arne Koets. Samtlige blir jeg å ri for igjen i 2017, og det gleder jeg meg til - en herlig miks som forhåpentligvis (egentlig helt sikkert) gir Bobbie og meg enda et dytt videre i riktig retning. Også må jeg få lov å trekke fram feltrittstreninga vi hev oss med på i august - som på diagrammet går under "pinneaktiviteter", sammen med sprang og løshopping. Feltrittet ble et av årets høydepunkter i form av at det ble en kjempebekreftelse for Bobbie og meg hvor all dressurjobbingen og kommunikasjonsjobbingen bare fungerer bedre og bedre. I tillegg var det knallkult! Minnene fra 2016 med Bobbie og kurs er mange og gode. For første gang har jeg virkelig hatt med meg min Bobbie på utfluktene vi har vært på, og det har vært en fryd ♥ Også var det lillemann lille, da. Prinsen som bare skulle være hos meg sommeren 2015, og som nå blir med meg inn i 2017! Først og fremst var jeg veldig spent på å summere opp året til Isco, for ønsket er jo å holde han i jevn trening, men det er ikke bare-bare å finne tid nok til to ponnitroll. Målet har vært å trene han 3-4 dager i uka, og som diagrammet viser, så har Isco på en eller annen måte vært i aktivitet ganske nøyaktig 2/3 av årets 365 dager. Det er jeg egentlig veldig fornøyd med! Det har riktignok vært litt varierende aktivitet, men han har iallefall fått vært ute og bevegd kroppen. Diagrammet ble også litt merkelig satt sammen, for da vi startet treningsåret jobbet vi mye for hånd, men etterhvert har longering og ikke minst løstrening/lek tatt over, så "fra hånd" og "longering" kunne like gjerne ligget under "dressur"-bolken. Jeg har bare mot slutten av året valgt å definere all den treningen vi har hatt på banen som dressur, være seg om det er løs, i longeline eller for hånd. Vi har også en del økter hvor vi gjør litt av hvert - så de tre kunne nesten vært under en og samme kategori. Men nå ble det slik det ble - morsomt å se uansett. Isco har igjennom 2016 virkelig satt meg på prøve og har tvunget meg til å tenke nytt og alternativt. Jeg kan fortsatt ha dager hvor jeg irriterer meg over min manglende evne som hestetrener fordi jeg fortsatt, etter 1,5 år (!) ikke har klart å forklare den lille ponnikroppen hvordan han skal gjøre en travers. Samtidig forsvinner slike ting som dugg for solen når Isco på eget initiativ legger seg flatt ned i ridehallen og lar meg ligge på magen hans. Jeg husker jeg tenkte da Isco kom til meg at det han skal tilføre meg er leken. Og den skulle jeg ikke ta fra han. Det holdt jeg på å gjøre, men takket være et kurs med Monika Sanders og en sakte men sikker omlegging av tankegangen min, så har Isco og jeg lekt oss gjennom 2016. Selv om han er en ponni jeg absolutt ikke kan utdanne etter boka, så trener vi i stor grad sånn som Isco vil, også skriver vi heller vår egen bok på veien. Det blir faktisk både bra og morsomt det og! :) Isco har også blitt en helt herlig kjøreponni - så myk og fin i dressurkjøringa, og finner stadig mer racergiret i presisjon og maraton. Med ny vogn nå på slutten av året, så bruker vi litt tid på å kjøre oss inn i den, for den er noen kilo tyngre enn den forrige, og det merkes. Men han jobber ivrig på, og jeg ser fram til et aktivt år foran vogna i 2017. Det er mye jeg kunne skrevet, mye jeg kunne trukket fram, men kort sagt tror jeg at jeg kan oppsummere 2016 som et herlig ponniår med mye glede og lærdom. Jeg er så "feig" at jeg ikke setter meg noen mål for 2017, annet enn at både ponniene og jeg skal ha et bra år med minst like masse glede, treningsmotivasjon og lek. Også ser vi hvor vi har havnet når 2017 skal oppsummeres - det blir spennende! :) Bobbie, Isco og jeg ønsker alle et riktig godt 2017!
Krype til korset og svelge noen kameler er beskrivelser som har blitt brukt. Nei, sier jeg, det er en glede å få skohest på dette føret! Bortsett fra Bobbies reaksjon på det å få sko. Jeg har en lang jobb foran meg. Etter å ha tenkt på det og vent meg til tanken i nesten to år var det endelig på tide. Når verden i stallen plutselig bestemte seg for å bli skøytebane ble hovslager kontaktet og Bobbie og Isco har fått skodd tottene sine. Heldigvis har barfottrimmeren min gått veien selv fra å være helt pro barfot til selv å sko sine egne og videreutdanne seg som hovslager. Å gå den veien har dermed føltes ganske trygg ettersom det er han som har fulgt både Bobbie og Isco de siste fire årene. Bobbie har nå fått sko på alle fire, mens Isco har på frambeina. Vi delte det opp i to dager for Bobbie sin del, hvor hun første dagen fikk skodd frambeina sine. Dette gikk helt supert, og hun stod helt fint uten å reagere på det. Men hun er ikke rød welsh cob hoppe for ingen ting. Da hovslageren kom tilbake halvannen uke etterpå for å sko bakbeina var det ikke en fullt så samarbeidsvillig frøken. Jeg har jo ikke tenkt så langt som at frøken dramaqueen kanskje kan synes lyden og hamringa kan være skummelt, og særlig ikke siden det gikk så innmari greit med frambeina. Hun fikk på seg skoen på det første bakbeinet ganske greit. Da hovslageren skulle i gang med det høyre bakbeinet fikk han såvidt i én søm før Bobbie bestemte seg for at dette var skikkelig ekkelt og trakk til seg beinet så hardt at det var umulig å holde igjen. Heldigvis landa beinet oppå skoen uten noen tåkapper opp i sålen. Hovslageren ga det et nytt forsøk, men denne gangen reagerte Bobbie bare verre og kastet nesten både hovslager og sko veggimellom. Hun synes dette var skummelt og ekkelt, forattenemlig! Takket være tålmodig og fornuftig hovslager ga vi Bobbie en pause i boksen, mens Isco fikk på seg sko på framtottene sine. Han stod heldigvis som en prest, og jeg prøvde å forklare Bobbie som kikket over boksdøra at hvis hun stod pent kom også hun til å få godbiter. Etter enighet med hovslageren bestemte vi oss for å prøve med litt matbestikkelser på frøkna. Som tenkt så gjort, så jeg fylte lommene med kraftfôr, plukket henne igjen ut av boksen, hang en ikeapose med ensilage på armen og prøvde på nytt. Heldigvis hadde frøkna fått tenkt seg om i den fornuftige retningen, og først gikk to sømmer inn før hun fikk pause, før de neste seks sømmene suste inn. Ubekymret skal jeg ikke påstå at hun stod, men hun stod iallefall, og skoen kom på. Jeg var så stolt av Bobbie, roste så mye som jeg aldri har rost før tror jeg, og tenkte at hun heldigvis fikk en grei opplevelse til tross for at hun jazza seg fryktelig opp til å begynne med. Var til og med litt stolt av henne fordi hun faktisk klarte å roe seg etter balubaen og at det gikk såpass greit å få på den siste bakskoen. Dro fra stallen med en helt grei følelse, og avtalte med hovslageren at det for sikkerhetsskyld skal trenes intenst fram til neste skoing. Lite visste jeg da at det her ligger milevis av arbeid foran meg. Dagen etter hun fikk på seg bakskoa var jeg (naturlig nok) i stallen igjen og tenkte jeg bare skulle dunke et par dunk på beina hennes med en hovskrape for å repetere den greie opplevelsen hun avsluttet med dagen før. Jeg rakk et dunk før jeg fikk et bakbein i retur og rett ned. Her var det ei som hadde tenkt, bearbeidet og gjort seg opp en mening om i løpet av natta. Dette synes frøkna nå var hysterisk skummelt og totalt (!) uaktuelt! Og det var starten på noe jeg ikke helt ser enden på akkurat nå. Ved det minste lille dunk i nærheten av henne, fordufter Bobbie. Nå har hun jo også brodder på alle fire beina, så nå kan hun bare tusle avsted hvis jeg dunker ute i paddocken. Og det gjør hun. Dunking på tremateriale går i hovedsak greit, men dunker jeg på metall så forsvinner hun. Og dunker jeg på skoen hennes mens jeg holder frambeinet så hopper hun avsted på tre bein. Jeg har med andre ord en massiv oppgave foran meg, for nå er alt som dunker i metall i nærheten av Bobbie livsfarlig og må rømmes fra. Frykten hennes har bare eskalert i en spiral i hodet hennes og jeg har aldri vært borti at hun har funnet ut at noe har vært så skummelt. På de neste fem ukene får det bare legges ned intensiv trening, uten at jeg akkurat nå ser helt for meg hvordan dette skal gå. Jeg skulle gjerne hatt en arm til eller to (en til å holde Bobbie, en til å holde hoven, en til å dunke på beinet og en til å gi godbiter) men vi får bare prøve oss fram så godt vi kan. Problemet er at dette krever utmerket timing for å få det til å gå så raskt som mulig. Det krever for det første at jeg roser i rett øyeblikk, og at jeg tør å holde beina hennes selv om hun skulle finne på å lage baluba. Og det skal bli interessant. Aller først starter vi bare med å venne til bankelyd i nærheten av henne. Jeg vet ikke om jeg er flink nok til å få til dette på de fem-seks ukene jeg har på meg før neste skoing, men det vil bare tiden vise. Vi skal iallefall gå intensivt inn for det og prøve å gjøre det til en daglig vane. Men akkurat nå synes Bobbie alt nytt jeg kommer med er skummelt. Selv en planke jeg kom gående med var farlig, synes Bobbie og rømte inn i hjørnet av boksen. For å se det positive i det så er det alltids spennende å få utfordringer, og det kan være at vi begge har godt av et lite fysisk og mentalt avbrekk i den vanlige treningen vår. Dette blir utvilsomt en utfordring både for Bobbie og meg, men vi har lite annet å gjøre enn å gå på det med godt mot, for jeg er ikke et sekund i tvil om at broddsko er det eneste som fungerer på det føret vi har nå. Det er en lettelse å ha sko på begge to. Nå vet jeg at de klarer å fote seg ned til thermobaren og rundt i paddocken, selv om jeg en dag ikke skulle rekke å gruse med en gang det blir glatt. Og jeg slipper å bekymre meg for å leie dem ned til hallen for å få trent. Vi kan til og med komme oss på tur. Selv Isco, med sko på frambeina kan få bootsa sine på bakbeina, og komme seg på tur om vi har lyst. Det er en god følelse. Skohest ble en veldig bekymringsfri tilværelse, men har altså skapt noen andre bekymringer i forhold til neste skoing. Men vi gyver på trening mot skohesttilværelsen med mål om at neste skoing skal gå helt fint, i det minste uten hoppetusser som er redd for klinkelyder og hammerslag i tottene sine. Også er vi jo tross alt barfothest rett over skoa ;) Til sommer'n igjen blir det forhåpentligvis en lettere tilværelse både for prinsesseponni, hovslager og eier, men akkurat nå er følelsen av bein med brodder veldig, veldig god! Siste ridetimen min for Arne oppsummeres best med en film. Den siste ridetimen for Arne oppsummerte i grunnen de to første. Vi fikk repetere flere av de øvelsene vi hadde vært igjennom de to forrige timene, samt noen spennende (og vanskelige) nye ting. På denne timen hadde hodet mitt kommet litt mer på plass. Ikke det at det gjorde ting så mye lettere, men jeg forstod iallefall bedre hva jeg skulle. Nå gjelder det bare å få kroppen min med på laget. Det kan kanskje ta litt tid. Bobbie var også denne økta litt daff, særlig i forhold til den første økta, men takket være Arnes stadige skyts av ting vi skulle gjøre holdt vi energinivået helt greit oppe. Jeg føler jeg "utleverer" meg selv litt med en såpass lang film, men pytt. Det er her vi er :) Det er vel ikke akkurat noe spørsmål om at denne mannen er en klok instruktør. Siden kurset har jeg ikke klart å slutte og tenke på de siste ordene Arne sa. Don't think your horse down. Det sitatet oppsummerer liksom hele kurset i en liten setning som samtidig sier så mye. Det hadde vært naturlig å avslutte bloggen her, men jeg har noen små punkter igjen fra den siste teoritimen som jeg også har lyst å ha med, bare fordi jeg mener de er verdt å ha i mente, i hovedsak fordi jeg føler de var ganske spot on for Bobbie og meg. Som for eksempel at hester forstår ikke "just a moment". Når vi som ryttere rir og faller litt ut av det - ikke stopp det du driver med for å "samle" deg opp. Fortsett å ri og finn tilbake til rytmen du var i. Hvis du spiller piano kan du finfint droppe halvparten av notene uten at pianoet bryr seg om det. Det kan du ikke med en hest. En annen ting Arne var inne på var at du kan gjøre hestens bevegelse mindre og mindre til de passer deg og din sits, men for hestens motivasjon og mulighet så er det mye bedre om du bare kommer deg ut av veien for den og lar den gjøre sitt. Ridning handler om å gjøre alle de små tingene riktig, og de små tingene er egentlig ganske lette å gjøre. Som å ta en utvendig skulder på seg selv bak, eller å gi plass under innvendig hofte, eller å ta hestens skulder inn i en versade (i motsetning til å dra munnen bakover). Men så skal alle disse små tingene gjøres samtidig, og det er det som gjør ridningen vanskelig. Å jobbe med setet og sitsen er å påvirke hesten gjennom dens ubevissthet. Setet påvirker hestens reflekser. Jobber man med sekundærhjelpere (sjenkler/tøyler) så må hesten først lære hva den skal gjøre, også må den tenke over hva den skal gjøre før den gjør det. Hvis man da i tillegg klarer å få setet og sjenkler til å si samme ting samtidig så vil hesten mye kjappere forstå hva du faktisk mener, enn om setet sier "bøy deg til høyre" og sjenklene og tøylene sier "bøy deg til venstre". Og akkurat derfor er det så uhyre viktig å jobbe med sin egen sits. Både for å gjøre veien lettere for hesten, men også for å gjøre veien lettere for deg selv. Også må jeg bare få ta med en kort, kjapp setning som jeg synes er så viktig: «Alle hjelpere har en start og en slutt!». Vi er veldig flinke til å legge på hjelpere og bruke dem. Er vi like bevisste på å ta dem vekk og slutte og bruke dem? Mine siste notater fra teoritimen er følgende setning: «Ta energi, lagre den og send den i den retningen du vil.» Har vi hørt noe lignende før, montro? Om energi og retning? Jeg drar fram en setning fra Michelles siste kurs: «Når du har kraften - få den inn i en retning som fyller ut rammen.» Og akkurat derfor tror jeg det gikk så bra å ri for Arne. Selv om jeg var spent på hvordan det ville gå når en ihugga akademiskrytter som meg dro meg ut på et kurs for en som ikke instruerer akademisk, så var det allikevel flust av likheter. Som jeg skrev i den første bloggen var det også noen ulikheter, men for å ikke forvirre meg selv bestemte jeg meg for at det er ikke noe jeg fokuserer på. De spørsmålene får heller noen som kan mer enn meg ta seg av. Jeg trakk med meg likhetene og brukte kurset til å bygge videre på det jeg allerede vet, samtidig så fikk jeg nye innfallsvinkler og løsninger og tanker om både ridningen rent fysisk, men kanskje mest mentalt. Nå skal det jo sies at Arne ikke er en som underviser dressur med en sportslig bakgrunn, noe som også gjør at han har et litt annet fokus enn en sportskonkurranserytter. Og jeg likte det! Det jeg er mest fornøyd med etter kurset er den følelsen av at vi som har surret rundt i vår akademiske boble faktisk har kommet et stykke på vei. Jeg sa det til Arne en gang i løpet av kurset at jeg ikke visste at vi var så flinke. Jeg visste ikke at vi kunne slike ting vi gjorde på kurset. Men det kan vi visst. Vi skal selvsagt bli bedre, men er det en ting jeg har blitt hevet ut på i løpet av denne høsten så er det galopp. Først i form av Christofferkurset i august, også ytterligere med Arne. Jeg klarer allikevel ikke la være og tenke at grunnen til at vi kan gjøre slik, å bare hive oss ut i galoppserpentiner på et kurs, det er fordi at vår basic er så trygg. Vi har jobbet og jobbet og jobbet basic for Michelle, og uten den gode basicen så hadde vi ikke kunne gjort det vi fikk beskjed om av Arne. Så skal bare den basic-grunnmuren utvides litt etter litt. Høstens kurs har hevet oss (meg i hovedsak) ut på dypt vann, men vi svømmer fortsatt og gleder oss til å bruke vinteren på å komme ordentlig opp til overflaten igjen slik at vi til våren igjen på nytt kan hives ut på dypt vann på nye kurs :) Kurset med Arne ble rett og slett en skikkelig avsluttende opptur på kurssesongen, og Bobbie og jeg har masse å både jobbe med og tenke på framover. Vi føler oss privilegerte som har mulighet til å lære fra så mange flinke instruktører, og slik det ser ut nå så blir med på et kurs med Arne i mars 2017 også! :) Les den første bloggen fra kurset her: Hiver oss ut på noe nytt
Les den andre bloggen fra kurset her: Når det får tid til å modnes Noen ganger kan timer for instruktør føles litt tunge både fysisk og mentalt. Dette var en slik time, men jo mer jeg har tenkt på den i etterkant, jo mer stikker allikevel denne timen seg fram som den som ga meg mest. Starten på dagen min ble ikke helt som planlagt ettersom jeg klarte å lukke meg inne i min egen bil. Heldigvis kom jeg meg ut i god nok tid til å få ordnet alt med Bobbie før vi skulle inn til vår første time klokka ni. Denne timen for Arne ble en "lett" time med fokus på skritt og trav siden Bobbie også skulle gå en time til senere på dagen. Vi ønsket ikke å ta piffen helt ut av henne. I motsetning til dagen før var den gode kursenergien så godt som forduftet, og igjen satt jeg med den Bobbie jeg vanligvis har hjemme. En litt tung, seig og daff frøken som helst skulle ønske hun kunne bli klødd på rompa og fått servert godbiter istedenfor å bruke magemusklene til mer slitsomme ting, som å bære rundt på meg. På en måte er det helt luksus og ha en Bobbie med litt ekstra kursenergi og den ekstra piffen som hun hadde første timen. Det gjør jo ridefølelsen og mestringsfølelsen ganske god. På en annen måte er det veldig fint å ha "hjemmeBobbie", for det er jo tross alt hun jeg i all hovedsak jobber med hjemme. Det er også i all hovedsak den Bobbien jeg trenger hjelp med. Selv om Bobbie var litt daff var det allikevel ikke mangel på oppgaver som drysset i vår retning. «Sidemovements, sidemovements, sidemovements»! Vi skulle teste ut versaden på fire spor for å se om vi kunne strekke den lengre enn det vi pleier. Og selv med versaden på fire spor skulle vi avslutte versaden i hjørnene med å virkelig sende rompa ut på en stor sirkel, og holde framparten på en liten sirkel. Vi skulle jobbe med renversen som er gymnastiserende. Vi skulle jobbe diagonale traverser med fokus på overgangen fra versaden gjennom hjørnet og inn i den diagonale traversen. Vi skulle jobbe med overgang fra renvers til versade hvor hestens bein fortsetter akkurat der de er, men bøyningen blir ny (jeg har hørt det før, men her slo virkelig sammenhengen mellom versade og renvers meg). Vi fikk med andre ord mye å jobbe med. En ting var det fysiske vi skulle jobbe med, men det som gjorde denne timen virkelig god var alt det smarte Arne sa under denne økta. Blant annet at min venstre hofte fungerer som en brems som bruker opp energi (kan tro jeg har trøblet med den i etterkant, etter at jeg har blitt så bevisst det). Men det som virkelig har festet seg var hans fokus på mentaliteten oppi det hele. Jeg er blant annet veldig rask til å bruke pisken for å skape energi. Jeg vifter med den, lager lyd med den, slår meg selv på leggen for å lage lyd, rett og slett bruker den for å få opp energien i den noe late hoppetussa. Uten nødvendigvis at det gir så mye resultat. Så dette var Arnes tanker om saken: «Å holde oppe energien har mye mer å gjøre med å ikke være i veien for bevegelsen. Det trenger ikke nødvendigvis være at dere går så fort, men vi må være aktive og ha "smoothness". Hvert steg skal fortsette inn i neste steg, som en sirkel som går rundt uten pause. Jeg ønsker å flytte hesten så fort jeg kan, men jeg vil heller ikke tvinge den. Hvis jeg tvinger den, så vil det, veldig ofte når det virkelig gjelder, ikke fungere allikevel. Hovedtingen du skal tenke på er å lukke øynene å la det skje uten å være i veien. Men det å ikke være i veien er en aktiv ting å gjøre. Du må aktivt ikke være i veien for henne, og danse med din hest. Hun trenger litt mer gnist, for hun er veldig flink til å gå tilbake til å sove. Hun skulle vært litt mer glad for arbeidet sitt. Da hjelper det ofte å starte ting kjapt nok, og gi plass med hofta sånn at hun kan utføre det du ber om uten å bli begrenset. Vær forsiktig med hvordan du bruker pisken. Hun vet at du er misfornøyd med henne. Din intensjon påvirker hvordan du fysisk innvirker på henne. Det handler ikke om du slår eller ikke slår din hest. Spørsmålet er om du føler deg skuffet over din hest, eller om du føler deg konstruktiv med din hest. Og dette påvirker din fysiske sits. Se hvor mye ekstra gnist du kan gi henne ved å legge til positivitet. Se opp, pust dypt slik at du får mer oksygen og føler deg mer våken. Det samme skal du føle med hesten. Bygg opp bøyning og høyde i hesten gjennom bruken av hoftene. I blant kan et lite tapp med beinet kvikke opp hesten mer, men husk at du kun har et visst antall patroner i din revolver. Fortsetter du å "skyte" er du plutselig uten ammunisjon. For hver tøylehjelp du kan kvitte deg med, jo mer energi får du som regel. Ikke fortell henne hva du ikke vil ha - fortell henne hva du vil ha! Det er så lett å være skuffet over den manglende energien. Flytt heller fokus over til å gi henne motivasjon!» Ordene er så smarte, så gjennomtenkte og samtidig så spontane og spot on for meg og for Bobbie. Å høre ordene gir mening i teorien. Å utføre i praksis er bare hakket mer vanskelig. Hvordan i all verden skal man få det til? Jeg hører at Arne sier at jeg ikke gir plass. Jeg hører han si at hofta mi begrenser bevegelsen. Allikevel klarer jeg ikke la være å husje på Bobbie fordi hun faller i søvn. Problemet er vel ikke bare meg som er i veien? Nja.. Bobbie er en bedagelig frøken. Arne ga meg også rett i det - hun faller fort i søvn. Men det er jo i bunn og grunn jeg som har trent henne til å bli sånn de fem siste åra. Så nå må vi bare finne veien tilbake igjen til alt det hopp og sprett jeg har vært så engstelig for tidligere. Nå vil jeg ha den energien, den spiriten og den livligheten. Det føles i grunnen ikke som at vi har gjort noe feil, vi har bare gått den veien vi (jeg...) måtte gå. Nå må vi bare gå litt andre veien igjen, og Arne forsøkte så godt han kunne å rettlede oss gjennom å sende oss gjennom masser av sidebevegelser. Håpet var å få opp energien, for jo mer energi man sitter på, jo lettere er det også å sitte ute av veien for bevegelsene. Men jeg får jo ikke energi hvis jeg sitter i veien for bevegelsene, så her endte vi uansett tilbake til meg. Setet mitt skal fortelle om hesten skal falle ned i manken eller ikke. Hvis ikke jeg bærer min egen brystkasse, så gidder i alle fall ikke Bobbie å bære sin. Forsåvidt rettferdig nok at vi kan ta ansvar for vår egne kropp. Jeg skulle hele tiden passe på skuldrene mine, og at de er vendt i bevegelsesretningen. En ting er at min kropp skal speile hennes kropp, men gjennom å få skuldrene mine på plass og mer med i bevegelsen, så letter også dette for min hoftes evne til å bevege seg. Arne merket nemlig at magemuskelen til Bobbie begynte å jobbe først når jeg løftet hoften, og ikke når jeg tappet med beinet. Som han sa: «It's not that tapping your leg always is wrong - it's just to make you think about it.» Og å tenke på det har jeg i grunnen gjort siden. Arne fokuserte også mye på dette med knær og knærnes tilhørighet til sitsen, samt hvordan de kan brukes på best mulig måte. Jeg klarte ikke helt å fange opp den tydelige essensen i dette, men han sørget i alle fall for at jeg husket at utvendig kne hele tiden skulle ligge bak. Og innvendig kne skulle for eksempel peke mer mot Bobbies mule, eller mer inn i volten. Dette utgjør blant annet forskjellen på en piruett og en diagonal travers. En ny tanke der. Alt i alt kom Bobbie seg fint igjennom timen, og selv om ikke godfølelsen var der på samme måte som etter første time, så har det i etterkant allikevel vært denne timen jeg har vært takknemlig for at var en av de to timene mine som ble filma. Sånn til å begynne med synes jeg det var litt kjedelig at jeg ikke fikk filma første timen, for der var Bobbie virkelig fresh, med og framme for hjelperne. Men når jeg vel hjemme kunne sette meg ned og se og ikke minst høre gjennom denne andre timen med Arne, så er jeg virkelig glad for at jeg fikk den filmet. Både fordi det er lærerikt å se hva jeg gjør, men også fordi da kunne jeg få med meg alle Arnes godbiter en gang til. Og virkelig få sortert dem ut. For Arne tok meg virkelig på kornet når det gjelder Bobbie, og det traff så godt at jeg kjente det kneip litt. Kommentaren på at hun kunne hatt litt mer gnist og litt mer egenvilje er så sann. Men vi skal finne den igjen, for jeg vet den er der. Den var jo der dagen før. Arne prøvde å oppsummere økta for oss. Hva jeg burde tenke på. Og som vi akademiskryttere ofte er kjent for, så er det jo å være litt akademiske. Litt for tenkende. Arne prøvde å bryte det ned til "bare å gjøre". Istedenfor å fokusere på alle øvelsene valgte Arne å tenke litt annerledes. Han har fem punkter han fokuserer på, og kan du de fem punktene, så har du i grunnen hele ridekunsten i dine hender. Han vil ha: • "Bending": Mer eller mindre, til høyre eller venstre. • "Elevation": Mer eller mindre. • "Impulsuon": Mer eller mindre (som regel mer). • "Engagement of the hindelegs to a spesific place: Mer eller mindre til siden, direkte under tyngdepunktet, eller til og med forbi tyngdepunktet, bare fordi man kan det. • "A gait": skritt, trav eller galopp. Har du lært deg de fem tingene er det bare å begynne og sette dem sammen til bilder. Da gjelder det bare for rytteren å ha en forståelse av det bildet man ønsker. Noen ganger kan det være nødvendig at man overdriver bare for å lære seg å justere det. Deretter kan man bestemme seg for hva som funker best akkurat for den hesten, men du må først være i stand til å gjøre det. Som han sa, så evner alle gode ryttere å putte nesa til hesten til bringen på dem - de bare gjør det ikke. Selv om ridetimen der og da føltes litt tung er jeg så uendelig glad for den i etterkant. Og jeg er så uendelig glad for at Ivar Mauritz-Hansen stilte opp og filmet oss med tipp topp kvalitet på både lyd og bilde, slik at jeg fikk muligheten til å skrive akkurat denne bloggen i etterkant. Det gjør hele kurset så innmari mye mer lærerikt. Alle bildene i bloggen her er screenshots fra filmen Ivar tok av oss, og i neste, og siste blogg fra kurset, så kan det hende det dukker opp en liten videosnutt av oss. Mens du venter på den bloggen kan du jo alltids høre på sangen jeg gikk og sang på gjennom hele kurset: Klarer du gjette hvilken det er? Les den første bloggen fra kurset her: Hiver oss ut på noe nytt
Les den siste bloggen fra kurset her: Don't think your horse down Etter våre fem år som akademisk ekvipasje tok jeg med meg Bobbie på vårt første kurs for en ikke-akademisk instruktør. Å oppsummere det i form av noen ord her på toppen går ikke, så her er det bare å lese bloggen(e) :p Du føler at standarden blir satt når du ankommer kurset du skal være med litt utpå dagen, tusler opp på tilskuerplassen for å se litt på undervisningen, blir lagt merke til av instruktøren, som tar av seg hatten og bukker pent til deg. Man blir jo nesten litt forskrekket. Men det fikk meg til å smile, og sånn bortsett i fra noen veldig konsentrerte fjes innimellom, så var det vel smil som i hovedsak gikk igjen gjennom helga. Jeg følte meg som tidenes mest masete kursdeltaker i forkant av kurset. Jeg kjenner jeg er særdeles bortskjemt med de kursplassene vi har vært på til nå. Særlig det med utemuligheter. Det var det ikke på dette kurset, så jeg var spent på Bobbie som bokshest. Jeg er rask til å tenke at alle slike ting fort kan være en stressfaktor hos frøken fryd. Ikke det at å stå på boks er noe problem, men når naboer forsvinner kan det fort bli litt krise i Bobbieverden. Også får jeg jo litt vondt i hestemammahjertet av å ikke ha ponnitroll ute. Derfor ble også valget om å reise ned lørdag tatt. Men det var jeg også litt spent på, for vi har alltid reist på kurs fredag og fått en gjennomgangsøkt hvor jeg har fått en pekepin på hvilken Bobbie jeg hadde med meg på kurs. Nå ble det bare å kjøre drøye to timer ned, stå litt på boks mens jeg hørte på teori, og rett ut på ridetime på helt nytt sted. Bekymringsfaktorene for den tobeinte var med andre ord mange nok - og helt uberettiget. Selv om Bobbie alltid kommer til å være Bobbie så må jeg kanskje snart lære meg at hun begynner å bli både reisevant og litt mer voksen. Alt gikk egentlig helt smertefritt, og Bobbie taklet det "normale" kurslivet ganske så uproblematisk (selv om jeg fortsatt synes det er litt vondt i hestemammahjertet å ikke ha ponnitroll ute, så vi kompenserte med stadige rusleturer på området). Kursholderen var nederlandske Arne Koets, som blant annet har ridd ved Fürstliche Hofreitschule i Bückeburg i Tyskland. Navnet hans kom for første gang opp for meg i forbindelse med at jeg var på besøk hos kiropraktor Ellen Schmedling, og hun anbefalte meg å ri for Arne. Jeg har sett noen bilder og video av Ellen som har ridd for han, og det har sett veldig hyggelig ut. Når en av mine instruktører, Monika Sanders, fikk ri for han med godt resultat, følte jeg at jeg kunne "tørre" og melde meg på et kurs selv. Når det ble arrangert et i oktober var jeg heldig og fikk rideplass. Så her satt jeg da, på et oppholdsrom på et ridesenter i Asker og skulle høre på teorien til Arne. Heldigvis var det mye kjent, og selv om Arne hadde noen betraktninger om akademisk og spørsmål til måten ting blir beskrevet på der, så overlater jeg glatt det til de som kan mer enn meg om den saken. Han konkluderte selv med at han antagelig burde spørre Bent selv. Jeg valgte å ikke la meg forvirre over ting som kanskje var litt annerledes, men plukket med meg en haug av godbiter å tygge på framover. Og de var det mange av. Jeg er så kjedelig at jeg bare skriver ned de få notatene jeg gjorde meg gjennom teoritimen uten noen videre forklaring. Det er hovedsakelig for min egen del, slik at jeg har til senere. I forhold til det Arne faktisk snakket om er dette bare en brøkdel, men det var det jeg fanget opp. • Bevegelsen du gjør i din hofte forplanter seg gjennom hele deg - som et lyn. • Du kan ikke få hesten til å bruke ryggen hvis du "drar i endene" (drar foran og sparker bak). Se for deg at du holder et tau i hver ende. Det kan henge ned, og du kan få det rett, men du kan ikke få det opp. For å få det opp er du nødt til å løftet tauet fra undersiden (hestens magemuskler må løfte ryggen). • Vi vil løsne ryggmuskelen, og det er stor forskjell på «stretching and relaxing». Det er mye tyngre å strekke enn å slappe av. • Hodets posisjon har lite å si med hvordan ryggmusklene arbeider. Det som er viktig er å få løftet «tauet» fra undersiden. Det vil si at det er magemusklene som skal løfte ryggen. Manken skal opp og vinkelen i bakbeina skal minskes. • Bøyningen kan løse mange problemer. Å starte direkte med stilling kan by på problemer, for du kan fort sette hesten ut av balanse (f.eks ut over utvendig skulder). • «Get out of her way and let the horse do the fancy stuff. Make space for it!» • Vær forberedt på det som kommer. • Tenk på at det går bølger gjennom hele hesten. Disse bølgene må formes av setet. • Hestens skuldre med dine skuldre. • Å rotere kneet (altså rytterens kne) inn gjør at rytterens hofte gir hestenes hofte mulighet til å komme fram. • Vi trenger versaden for å ta hestens masse over bakbeina. • La hestens innvendige ryggmuskel få lov å trekke seg sammen, komme opp og jobbe. • Hvis bøyningen ikke er riktig får du trøbbel med alt annet. • Hvis ikke hoftene er «alligned», så vil ikke resten fungere. • Prøv å nå målet ditt med minst mulig energi - ri for setet istedenfor sekundærhjelpere. • Å ri uten tøyler får deg til å bi mer oppmerksom på hva kroppen din gjør. • To hender kan gjøre mer skade enn én hånd. Jeg kjente jeg var spent på hvordan min første ridetime kom til å gå - noe jeg forsåvidt hadde grunn for. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier drømt om at vi kom til å trene på det vi trente på. Jeg synes det kan være stressende å ri for Bent, da han har en tendens til å pepre oss med oppgaver som bare må gjøres før man egentlig rekker å tenke. Det skulle vise seg å være barnemat i forhold til Arne. Starten begynte med åttetallsvolter, og skifte av hånd. Skifting av hånd fikk jeg påpekt at jeg gjorde alt for seint, så håndskiftet skulle skje i løpet av ett (!) steg. «Boom, and you change the lead.» Dette som en forberedelse til galoppbytter en gang i framtiden, for der har du ikke mer enn ett steg å forberede deg på. Vi fortsatte videre med et særlig fokus på overganger mellom versader, travers og renvers. I begynnelsen slet jeg litt med å henge med, særlig på overgangene til renvers. Ikke fordi overgangen i seg selv er vanskelig, men fordi det stoppet seg helt i hodet mitt på om jeg skulle fortsette på volten jeg var på, eller om jeg skulle skifte volte eller hva jeg egentlig skulle gjøre. Den følelsen når man bare føler seg helt lost fordi man ikke klarer å se for seg øvelsen man skal gjøre. Heldigvis kom det seg etterhvert. Det var heller ikke rart jeg slet litt med å henge med i svingene, for vi snakker maks fem steg i hver øvelse. Prøv å koordinere kroppen på så kort varsel. Liksom ikke så enkelt - hilsen Ragnhilds kropp. Og dette var bare i skritt. Neste oppgave ble i trav, og det ble ikke akkurat noe enklere. Her skulle vi ri serpentiner, med valgfri sidebevegelse på rettstrekkene, noe som i hovedsak ble versade eller travers, da renversen ble litt kålete å få til, med alt for mye omstilling. Eller, det vil si, i hovedsak ble det ganske lite, for hodet mitt klarte virkelig ikke henge med på både sving og koordinere rideveier, hjelpere og min egen kropp. Bobbie travet dermed ganske fornøyd fram og tilbake på en litt sjanglete serpentinbue, og gjorde et halvhjertet forsøk på å henge med på sidebevegelsene jeg ikke helt klarte å koordinere. Er jo ikke vant til å tenke så mye når jeg rir (men det bør jeg jo bli). Jeg trodde vi nærmet oss smertegrensa på hvor mye vi kunne og klarte, men så feil kunne jeg ta. Vi var såvidt i gang. Vi hadde jo ikke sett på galoppen enda. Galopp er noe Bobbie og jeg gjør sånn omtrent ned en langside, og kanskje innimellom prøver vi oss på en 20-metersvolte. Det er sjeldent jeg er ved å falle av hesten min når hun står stille, men da Arne ga oss den første (!) galoppøvelsen vår var jeg ikke langt fra å gå rett i bakken. «Så rir du de samme serpentinene du har ridd i trav, bare i galopp.» sa han med selvfølgelighet i stemmen. Jeg tror han så på meg at jeg var litt himmelfallen. Han fortsatte like selvfølgelig: «Just see what happends, and let it happend.» sa han. Fortsatt med et himmelfallent blikk fra sin elev. Så han modererte seg (heldigvis) litt, og ba meg om å ta ned i skritt på rettstrekkene, stille om, og fatte ny galopp. Jeg ristet bare på hodet og tenkte som Pippi: «jaja, dette har vi aldri gjort før (faktisk aldri vært i nærheten av), så det kan vi helt sikkert!», og ba Bobbie om galopp. Heldigvis var Bobbie helt fantastisk denne timen. Hun hadde litt ekstra positiv kursenergi, uten at det boblet over, så hun svarte bare på et lite vink fra setet/sjenkler når jeg ba hun om å fatte galopp. Dermed ble disse galoppserpentinene intet problem. Vi galopperte serpentine, tok ned i skritt, fattet ny galopp og inn i ny serpentine. Da vi hadde tilbakelagt noen slangelinjer ristet jeg bare på hodet og sa til Arne at jeg egentlig ikke hadde trodd at vi var så flinke at dette var noe vi kunne gjøre. Men med en Bobbie som var litt mer med enn vanlig, så gikk det som smurt. Litt stolt av oss begge to der, ja. Jeg synes egentlig vi hadde fått mer enn nok å jobbe med, men Arne var visst ikke ferdig med oss helt enda. Neste øvelse ble noe han kalte et fancy, vanskelig navn som jeg aldri klarte å plukke opp, men han forklarte den til meg. Vi skulle komme galopperende ned langsiden, bruke den oppovertanken vi får i galopp inn i en direkte overgang til en halv skrittpiruett slik at vi vendte oss tilbake igjen dit vi kom fra. Så var det direkte overgang opp i galopp igjen, ned langsiden, ned i skritt før vi tok en halv piruett tilbake igjen, og opp i galopp. Jeg skal love deg at langsider på ingen måte kjennes som langsider når man skal drive med sånne ting. De kjennes mer ut som korte kortsider. Men Bobbie og jeg forsøkte, og igjen takket være hennes lille ekstra piff, så fikk vi sannelig til dette også! Litt mer knot til venstre enn til høyre, men vi fikk følelsen av øvelsen, og med så alt, alt, alt for mange nye inntrykk kunne jeg sette en superflink Bobbie tilbake i boksen, med litt ekstra høy å gomle på. Det holder alltid en Bobbie fornøyd, og var virkelig velfortjent. Jeg bare digger når hun har den lille ekstra energien uten at det bobler over. Kort oppsummert så var tankene mine etter den første timen med Arne at jeg skal huske på å gi plass under innvendig seteben slik at den innvendige ryggmuskelen kan jobbe. Samtidig skal jeg fokusere på hvor knær og hofte er plassert - særlig knær. Og skuldrene må heller ikke glemmes. De skal være med i bevegelsen hele veien. Og utover det så gikk jeg rundt og gliste resten av kvelden. Med mange nye inntrykk kunne jeg etter en avslappende kveld, krype til køys i bilen min. Jeg hadde bestemt meg for å sove i bilen og laget til min egne lille hule bak i bilen hvor jeg egentlig sov helt greit. Problemet startet da jeg våknet søndag morgen og innså at bilen er bygd slik at man ikke får opp bakdørene fra innsiden. Jeg var fanget i min egen bil og kom meg absolutt ingen plass. Det var en rimelig sær følelse. Det var ei til som sov i bilen på stallen, men selv om jeg prøvde å etterlyse henne på Facebook fikk jeg ikke respons. Heldigvis kom hun tilfeldigvis ut av bilen etter at jeg hadde sittet og tvinnet tommeltotter et godt kvarters tid, og med litt heftig banking på ruta fikk jeg oppmerksomheten hennes og ble sluppet ut av bilen. Dermed kunne Bobbie gjøres klar til dagens første av to timer. Les den andre bloggen fra kurset her: Når det får tid til å modnes
Les den siste bloggen fra kurset her: Don't think your horse down Noen ganger så er ikke ord nok. De følelsene jeg sitter igjen med etter Michellekurset lar seg vanskelig beskrive, men jeg gir det allikevel et forsøk. Først må vi ha kraft. Så må vi vite hva vi vil med kraften. Kraften kan gi seg utspring på mange måter, men den skal fungere som vår tjener. Ikke som vår herre. Når du har kraften - få den inn i en retning som fyller ut rammen. Jeg sitter med side opp og side ned av notater fra årets siste Michellekurs. Jeg har startet på denne bloggen flere ganger nå, og slettet det gang på gang, for det er så vanskelig å få fram de følelsene jeg satt med etter kurset. En ting var Bobbie, som bare var helt magisk. En annen ting var Michelles teoritimer, hvor jeg virkelig fikk en dypere forståelse for så mye. Og allikevel klarer jeg ikke få det ut på en måte som rettferdiggjør følelsene under og etter kurset. Både fordi det var så mye, og fordi det gikk så mye nettopp på følelse. Men noe må jeg få til, så jeg prøver. Titt gjerne innom bildegalleriene for enda flere kloke Michelle-sitater, mer knyttet direkte til ridningen min. Når hesten forstår hva vi vil ha handler det om at vi gir plass til det vi vil ha. Ha en plan og gi plass så det kan skje. Vi snakket mye om kraft, og kraftens retning. Michelle sammenlignet det med en seilbåt. En seilbåt uten vind i seilene kommer seg ikke langt. Og hvis man så får vind (kraft) i seilene så hjelper det lite hvis vi ikke har noen plan om hvilken retning vi vil bruke denne kraften til. Når vi snakker om kraften igjennom hestens kropp går den alltid fra en retning til en annen retning. Fra bakbein til frambein, forhåpentligvis. Eller fra bakbein og rett ut over utvendig skulder. Eller innvendig skulder. Vi har vel alle kjent det. Eller fra bakbein og umiddelbart opp i luften. Det har vel hendt det og. Det bakben som er i bakken er det som produserer kraft. Men til hvilken retning produserer det? Når vi blir klokere på retningen, kan vi også bruke det. Ofte blir jeg opphengt i det bakbeinet som er i luften. Det er jo det som går an å gjøre noe med - som går an å påvirke. Det er ikke feil, men vi må samtidig ikke glemme det som er i bakken. Det som produserer. Bobbie og jeg har lenge utforsket travet, og vi har vært innom mange forskjellige typer trav. Blant annet et trav med stive bakbein ned i marken som ikke gir noe flyt. Dette har forandret seg markant den siste tiden, og det har blitt mye mer flyt i det. Michelle oppsummerte det til at det nå var blitt «boing, boing, boing, uten boing». Det er kanskje ikke så veldig forståelig for andre, men for meg er det det. Jeg har tidligere snakket om svevetrav, men nå tror jeg vi er mer inne på flytetrav. Det kjennes enda bedre ut! For å ha kraften ned er vi nødt til å ha kraften fram. Eller sagt på en annen måte: Du kan ikke samle uten å ha noe og samle på. Eller sagt på en tredje måte: Fram er samling og samling er fram. Michelle snakket om balanse, om fram og ned, og om fram og ned og samling. For det er lett å si fram og ned, men hva er det egentlig? Og hvordan rir man det korrekt? Det er akkurat like vanskelig å ri en korrekt fram og ned som en korrekt samling. Det er bare at samlingen ser så mye mer fancy ut, og har gjerne litt mer fancy navn enn fram og ned. Uansett om du rir det ene eller det andre, så kan du ikke gjøre det uten balanse. Og fram og ned for én hest trenger ikke nødvendigvis være fram og ned for en annen hest. Så hva med om vi heller bare tenker fram og opp istedet? Ja, hvorfor ikke. Sluta med öppna. Et morsomt sitat fra helgen. Siden vi som var på kurset i all hovedsak var norske, og kursholder er dansk, så må vi selvsagt ha en svensk sitat. Men det sier egentlig så veldig mye og kan leses på så mange måter. Det handler om balanse. Versaden og traversen er ikke lengre en versade eller en travers, det er verktøy som brukes for å få hesten i balanse. En versade med en travers. Eller en travers med en versade. Sånn et sted midt i mellom der har vi en hest i balanse. Vi snakker om balanse og kraft i hesten, men så lenge vi rir på hesten går den balansen og den kraften unektelig gjennom noe på veien. Gjennom din sits. Vi har selvsagt ikke et Michellekurs uten å snakke om sits. Selv har jeg trøblet med å fatte forskjellen på den statiske og den fysiske sitsen. Hvordan de fungerer og hvordan de påvirker og ikke påvirker hverandre. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å falle mer og mer på plass jo flere ganger jeg hører om det, og tanken viser seg å være riktig. Skal ikke påstå det har festet seg helt hos meg enda, men etter inputen fra Michellekurset sitter det enda mer på plass. Hvis vi forstyrrer hesten gjør det at den blir døv for hva vi egentlig ber om. Den statiske sitsen er vår balanse. Hvis den statiske sitsen vår flytter på seg, må også hesten flytte på seg for å holde balansen (husk at når vi snakker flytte på seg trenger ikke det nødvendigvis være at den fysisk flytter på beina). Den fysiske sitsen (som er det vi fysisk kan flytte på: kort fortalt alle kroppsdeler) skal ha evnen til å følge den statiske sitsen uten å bli statisk. For sitter du statisk, så sitter du i mot bevegelsen. Vi som ryttere sitter på noe som beveger seg. Det vil si at vi i vår kropp skal ha evnen til å følge den statiske sitsen i bevegelse. Nemlig... Sitt i balanse i forhold til hvor du går. Sitt i balanse i forhold til hva du ønsker. Når vi sitter på hesten skal vi tenke oss at vi som ryttere er som et litt trekanta timeglass, hvor alt samles i midten, mot spissene. Så lenge vi sitter i balanse med overkroppen over underkroppen vil tyngden komme ned til midten. Men når vi i bevegelse på volten, eller med en bøyning svinger den ene hoften mer ned og den andre mer opp, så blir ikke denne trekanten balansert hvis ikke vi gjør noe med skuldrene våre. Så i det ytterhoften løftes opp skal utvendig skulder gå frem. På den måten holder vi trekanten balansert slik at "sanden" kan renne fritt gjennom timeglasset. Hvis vi istedet begynner med lateral fleksjon i ryggen (bøyer oss til en side) vil tyngden flyttes ut over tyngdepunktet og skape ubalanse. Så for oss som ryttere gjelder det å finne balansen over det lille punktet som setter oss midt over hesten. Tyngden skal gå fra hodet og helt ned i sittebeinet. Vår sterkeste kraft er å ikke bruke kraft. Kraft skaper motstand. Balanse er noe hesten ikke kan gå i mot. Så før vi begynner å korrigere med sekundærhjelpere, vær sikker på at du selv er i balanse for det du ber om. Den formen vi vil ha i hestens vannrette rygg skal vi kopiere inn i vår loddrette rygg. Hvis ikke vi som rytter er i balanse i det vi ber hesten om å utføre noe, og deretter prøver å korrigere med sekundærhjelpere sitter vi i praksis og korrigerer et problem i oss selv. Den akademiske tidsreisen går fra å jobbe i fortid, til å forstå nuet til å planlegge fremtiden. Så med både deg og hesten i balanse er det bare å begynne og se framover. Når vi starter å ri jobber vi i fortiden slik at vi kan lære av det. Når vi kjenner det som skjer i sitsen vår så er det allerede for sent. Jo bedre vi blir, jo mer kan vi forstå hva som skjer akkurat her og nå, og dermed kan vi også begynne å forutse neste steg og planlegge fremtiden. Når verktøyet er på plass så gjelder det å se fremover og skape det neste steget. Du skal våge å se opp og skape fremtiden. Tredje og siste økt for Christofer ga oss virkelig noen nye verktøy å bruke i treningen framover. Første økt gikk vi igjennom longeringen. Andre økt jobbet vi mye framover i ridningen, så hva var vel mer naturlig enn å kikke på samlingen på siste økt. Etter en liten oppvarmingsrunde i skritt og trav stoppet Christofer oss og lurte på om hun var bra på å rygge. Mitt kontante svar var «nei», for det er egentlig noe vi aldri har trent noe særlig på. Så her luktet jeg utfordring. Christofer påpekte også at det kunne bli en liten utfordring for oss, for hester som er påbegynt innlæring av skoleparaden kan ofte feiltolke signalene for rygg og skoleparade, til tross for at dette egentlig er to øvelser som er helt forskjellige. I ryggingen tar vi vekten bak og lar bakparten følge med, i skoleparaden tar vi vekten bak og rir bakbeina fram. Den forklaringen gjorde det i alle fall lettere for meg å forstå, så gjelder det bare å klare og kommunisere mine tanker og ønsker til Bobbie. Kort fortalt så kan jeg vel si at vi fikk en introduksjon til det denne timen, også har vi en god del arbeid for oss hjemme med både innlæring og forfining. Poenget er at ryggingen skal hjelpe Bobbie til å sette seg mer på bakparten, så oppgaven jeg fikk var å skritte henne fram i skritt, gjøre holdt, rygge henne og direkte opp i trav. Vi forsøkte flere ganger, og Bobbie skjønte nok ikke helt hva vi egentlig drev med, så det hele føltes litt rotete ut. Allikevel prøvde hun så godt hun kunne, selv om forsøkene noen ganger ikke helt ble som jeg tenkte. Her har jeg i etterkant også tatt litt hjelp av videoen, og jeg ser at jeg blir litt for treg i overgangene mine. I løpet av vinteren skal vi få jobbet oss dit at vi klarer å få overgangene, særlig rygg - opp i trav mer direkte. Det er på den måten vi også får utnytta fordelen vi prøver å skaffe oss gjennom å rygge. Christofer nevnte det samme under økta, at vi skal tenke mindre fram, men at reaksjonen på bevegelse skal komme like kjapt. Ordet «kjapt» ble også nøkkelordet for den neste utfordringen vi fikk. Christofer ville se oss arbeide med skoleparaden, og jeg viste hvordan vi hadde gjort det fram til nå. Vi fikk ikke overraskende beskjed om å ta det i bevegelse, å jobbe henne fra et aktivt skritt for så og forsøke å ri henne så kjapt som mulig inn i en skoleparade. Her lekte vi oss på kniveggen mellom det å ha grei kvalitet og hodet mottakelig for beskjeder, i motsetning til å få mer energi for å få gjort øvelsen bedre, men miste litt av hodet og "lugnheten". Øvelsesmessig gjør hun skoleparaden bedre med mer energi, kvalitetsmessig så hører hun bedre på hjelpere når hun gjør det rolig. Arbeidet framover får bestå av en kombinasjon, men Christofer var klar på at vi trenger å utfordre energien og tåle og tape litt hode for å utvikle øvelsen. På venstre hånd synes Bobbie det plutselig var supervanskelig å ha rett bøyning, så det ble mange rare forsøk. Dette tok oss allikevel glatt over til neste punkt, som ble galopp. For å hjelpe henne med å forstå hvilken vei vi egentlig jobbet kunne jeg inn i skoleparaden jobbe med tanken om en galoppfatning. Det hjelper oss begge til både å ha riktig tankegang og riktig retning i kroppene våre. Samtidig kan tanken om galopp også hjelpe oss til å få mer energi inn i arbeidet med skoleparaden. Jeg bare digger hvordan alt henger sammen. Vi avsluttet timen med noen runder i galopp, og jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten og bøye meg i støvet for den flinkeste lille hoppetussa. Hun gjorde virkelig sitt aller beste. Selv om venstregaloppen er vanskelig, så fikk hun litt ekstra hjelp fra den utvendige sjenkelen min slik at hun lettere kunne runde seg rundt innvendig, slik vi snakket om på den forrige timen. Vi jobbet oss bare litt lett i galopp og litt framover-trav bare for at hun skulle få være litt selvgående, og da hun så sitt snitt til at jeg ikke fulgte helt med, så stoppet hun og fikk i grunnen helt lov til det. Vi var ferdige. Christofer oppsummerte arbeidet vi har framfor oss, og kort fortalt er det overganger, overganger ooog (vil du gjette?)... Overganger! Vi snakker altså overganger både inne i gangartene, og overganger mellom gangartene. En samling er aldri en samling hvis ikke du kan gjøre en overgang ut av den. Hesten skal alltid være forberedt på neste gangart. Samtidig er det også viktig at du hele tiden har en hest som er agerende (responsive) og ikke reagerende (reactive). Har du en agerende hest, så tenker hesten og svarer rolig når du legger til en hjelp. Dette gjør også at du hele tiden har muligheten til å gjøre mindre av det du ber om. Hvis du har en reagerende hest vil det være vanskelig å be om mindre. Og uten muligheten til å be om mindre, så har du heller ingen god øvelse. Vi har med andre ord fått en hel haug av påfyll i verktøykassa vår som vi kan lære oss å bruke bedre i løpet av vinteren. Mens jeg har gått igjennom disse tre timene mine har tankene i stor grad gått dit at vi i teorien ikke har lært så mye nytt og revolusjonerende. Det meste av dette har jeg hørt før. Allikevel sitter jeg igjen med følelsen av at kurset var helt fantastisk, fordi vi i praksis fikk satt fingeren på nøyaktig det vi trengte her vi er nå. Det er virkelig sant det der med at ting må oppleves før det kan bli ens egen sannhet. Så selv om jeg har hørt ting før, så var det flere ting som under disse timene for meg ble en sannhet. Og ingen ting er bedre enn følelsen av at man har lært noe nytt og har enda flere ting å utforske sammen med Bobbie i tiden framover. Jeg må si tusen takk til alle gode ord og tilbakemeldinger vi fikk på kurset, og for at vi fikk være med på et så herlig kurs! Nå gleder jeg meg skikkelig til tiden framover, både med egentrening og flere kurs! :) |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|