Bobbie: 10 år ♥ Isco: 11 år ♥ Tenk at lille Bobbiehoppetusse har tiårsbursdag i dag! Ti år'a gitt. Slikt må feires med gulrot og klø. Og når man feirer den ene med gulrot og klø, så går ikke det upåaktet hen hos den andre. Så hva passer vel bedre enn at også han feires med gulrot og klø samme dagen! Isco kan i dag juble for sitt ellevte år - så her blir det fest!
0 Comments
Det går bare mer og mer opp for meg hvor sant dette er. Du har ingen samling uten fram, og du har ingen fram uten samling. I fjor på denne tiden og utover året så stoppet Bobbie og jeg litt opp i vårt arbeid - nesten bokstavelig talt, for vi forsøkte å samle, men det sa bare stopp. Det var ikke noe å samle på. Det var noen bakbein som ikke eksisterte. Som ikke var tilstede for å ta vekt. Så vi måtte få fram. Og jeg snakker ikke fram i tempo, jeg snakker fram med bakbein. Bakbein inn under tyngdepunktet. Bærende bakbein som tar vekt når de er i bakken. Også har jeg i tillegg tenkt fram i form av en egen energi og en evne og vilje til å holde den gangarten jeg ber om i en aktivt, selvgående takt. For det er ikke til å stikke under en stol at Bobbie i utgangspunktet er en liten sofagris som helst skulle sett at livet bestod av å sove, spise og kose. Alternativt så henger vi i taklampa på ridehallen (eller i nærmeste tretopp hvis vi er ute) etter en eksplosjon. Det var liksom den mellomtingen vi gjerne ønsker. Etter flere måneder med fokus på fram, fram, fram og nevnte jeg fram, så var det veldig gøy å få ri litt for Michelle igjen hvor jeg får bekreftet at fram er blitt mye bedre: Nå skal vi samle - med den fram vi har - slik at vi kan få en enda bedre fram =D Jeg har så mange ord og så mange tanker og ikke minst en sånn boblende gledelig forståelse av samling. Og fram. For du forstår ikke det ene uten det andre. Mine to rideøkter for Michelle under årets første kurs hadde mye fokus på akkurat det samme som vi fokuserte på under bakkearbeidsøkta. Energien som skulle være og bli benyttet i rammen, samt Bobbies evne til å tenke fram, men føre vekten tilbake. Også rideøktene mine ble filmet, og jeg er så glad for å få se det i etterkant. Å se seg selv på video er så utrolig lærerikt og bringer en helt ny dimensjon til det man blir forklart. Mitt store bilde etter rideøktene med Michelle var akkurat denne kombinasjonen av å ta med fram inn i samling og samling inn i fram. Og jeg ser det så godt. Så inderlig godt hva hun mener. Når jeg sitter og rir så henger jeg meg ofte opp i små detaljer og pirk, men det som var så gøy med å se videoen etter kurset var at jeg ser så tydelig hva Michelle mener med at vi skal begynne å ta med skoleparaden inn i arbeidet vårt, også i fram. Bobbie skal begynne å ta mer vekt på sine bakbein. Hun skal flytte hele massen sin fra framparten og bakover. Og jeg ser det, jeg ser så utrolig godt hva Michelle mener. En ting er å få det forklart, men min forståelse for hele greia blir enda mer tydelig når jeg kan se det selv. Jeg digger video! Jeg er som vanlig den første til å se mine feil og våre utfordringer, allikevel så tillater jeg meg selv igjen å være sånn smålig kriblete stolt av Bobbie (og litt meg selv tilogmed), for den veien vi har gått sammen. Det som er litt ekstra morsomt er å kikke tilbake på en av de første filmene fra da jeg rei Bobbie på Enggården for nesten ganske nøyaktig fire år siden. Det er godt å kunne se at det har vært litt utvikling iallefall. Og ekstra morsomt er det å se at Bobbie og jeg jobber med nøyaktig det samme nå som da, bare på et litt annet nivå. Basic er best! Tilbake til kurset. Som vanlig fikk jeg en haug av gode tips og råd fra Michelle, og for å ha sortert dem ut og kunne bruke dem til senere så lister vi opp. ♦ Luksusen jeg har nå er at jeg har ridd fram slik jeg skulle. Nå skal hun begynne å balansere fram tilbake. Før var det ikke så mye å komme tilbake med, men nå har jeg mer fram som jeg skal samle på, og det skal jeg! Ellers lander hun på bogen og får vanskeligheter med bøyningen. Det er ikke det at vi er i mål med fram-tanken enda, vi må bare kombinere sånn at mer samling kan føre til enda mer, og korrekt fram. ♦ Innvendig bakbein skal bære sammen med utvendig bakbein. Så enkelt er det. (hahahahaha.... enkelt....) ♦ Hun får ikke lov å kaste bagasjen fram, verken i samling eller i vendinger (husker vi her en annen velkjent Monika som har snakket om at et annet ord for samling kan være "vendbar" - det var disse sammenhengene som bare dukker opp overalt - fantastisk!) ♦ Jeg skal jobbe med og be om rotasjon. Bogen skal bæres høyere opp. Hun skal senke innvendig hofte under ytterbog. Uansett versade eller travers skal rotasjonen komme først. ♦ I min statiske sits skal jeg sitte i versade, mens i min fysiske sits skal jeg gi plass til masse av rotasjon. Hun får ikke nærme seg en travers med beina sine, men jeg vil ha traverskraftoverførselen til å komme i form av mer rotasjon - ikke mer sidelengs. ♦ Tenk utvendig skulder (altså min egen) ned i innvendig stigbøyle. ♦ Bruk utvendig sjenkel som en vekkfrasegbøyende sjenkel slik at hun bøyer innvendig hofte fram. Og ikke glem og løfte utvendig sitteben opp så det er plass til brystkassens rotasjon. ♦ Når du jobber mot samling: Kjenn først at innvendig bakbein er under sitsen og fram til hånden. Så tilføres utvendig bakbein under sitsen og fram til hånden. Så flyttes vekten tilbake, tilbake, tilbake, tilbake. ♦ Kraften skal brukes ned i bakken. Vi skal ha Bobbie til å trykke bakbeina ned i bakken, ikke skyve dem baklengs bak seg. ♦ Ta henne tilbake og driv fram. Kombiner tanken av skoleholdt og piaffe. Ikke la henne kaste seg fram på bogen fra et skoleholdt, men hold henne tilbake og driv fram. ♦ Ikke slipp fram og over bogen det som er bygd opp i en skoleparade. ♦ Skoleparaden er for at jeg har noe å bremse opp til. Akkurat når hun tenker skoleparade vil vi ha bevegelse i bakbeina, men følelsen av skoleholdtet skal fortsatt være der. ♦ Jeg slipper henne for mye fram på bogen i piaffen og mister fram i bakbeina i skoleholdt. Klarer vi å legge sammen de to, så nærmer vi oss både piaffen og skoleholdet. ♦ Jobb mer med det som et overraskelsesmoment istedenfor å ri tyngden bakover. Tenk 1-2-3-skoleholdt! Hun skal tenke "svosj, ned på sine bakben". ♦ Hun forsøker å skyve tyngden bort foran seg og prøver å løse det med litt slow motion. Tenk at bakbeina går på glødende kull. ♦ Gjør overganger hvor jeg rir fram → fullt med ben på, takt, takt, takt og stoooopp! Skoleparade! Og innen jeg i det heletatt får lov å slippe litt fram igjen skal jeg tenke bevegelse. Tenk som en westernhest som skal gjøre slidestop, men bare uten slidingen. ♦ Kjenn i sitsen at hun ikke får synke ned framfor min sits. Hun skal holde den løftet, løftet, løftet, løftet, hele veien inn i holdtet. Ta skyvekraften vekk med sitsen, men gi plass til fram, så sitt helt lett. ♦ Lek med takt! Mer takt, men hold vekten tilbake. Hvis hun får lov å styre så blir hun saktere i samling og hurtigere i økning. Vi skal ha det andre veien. ♦ Ikke mist versaden i arbeidet. Vi skal ha bæring over utvendig bog. ♦ Hold henne så rett som mulig og tenk heller å ri innvendig bakbein ut. Ri volten større for innvendig sjenkel. Når innvendig bakbein er mer rett under tyngdepunktet kan det også få mer vekt på seg. ♦ Nå skal fram bli til bærekraft. Hun løser problemet med å skyve seg i en travers og tar innvendig bakbein innenfor tyngdepunktet. Hun skyver seg dermed ut over utvendig frambein. Så lenge hun lykkes med å gå der så har hun ingen bakben å komme tilbake på. Derfor: Jobb mot retthet, behold fram, og når det er mulig - mer og mer tilbake. Med fram. Jaja, lett som en plett =D ♦ I galoppen skal jeg tenke at jeg sitter ned i innvendig bak. Her får vi ta alt i små biter (rytter'n driver og lærer seg å ri nemlig - tar litt tid!): Hun går bedre fram, så nå skal vi ha balansert henne tilbake. Synes du har lest det før? Start på toppen igjen, og tenk det samme i galopp :p Og trodde du det var nok, så tar du feil. Den som skulle tro at du ikke får mye ut av et kurs for Michelle tar også feil. Også på min siste ridetime fikk jeg lass på lass med gode tips og triks å ta med i boka. Historien er den samme, det er bare måten å forklare det på slik at det går inn i nøtta mi slik at jeg sakte men sikkert kan forklare det til Bobbie på riktig måte. Jeg har for ryddighetens skyld valgt å ta inn noe av notatene fra ridetime nummer to inn i tipsene over og kuttet ut det som var mest gjentakende. Men allikevel sitter jeg igjen med et lass tips og råd. ♦ Få alle fire ben til å gå i samme retning (hørt det før kanskje?). Når vi ser Bobbies frambein skal de gå rett fram, så hun overfører ikke utover, innover, utover. ♦ Hva skjer om du stiller og bøyer mer? Masse innvendig sjenkel, masse utvendig tøyle som flytter halsen lengre inn. Innen AR er folk veldig dyktige på å bøye hesten rundt utvendig sjenkel, innvendig tøyle (travers). Men det er knappest noen som kan bøye hesten rundt innersjenkel og utvendig tøyle (versade). ♦ I trav, bruk små volter med innvendig sjenkel og utvendig tøyle for å få henne til å flytte vekten mer tilbake og ta en stilling og bøyning. Hun skal bøye seg rundt i volten. Tenk at innvendig bakbein skal langt ut. Ikke fordi det skal krysse over tyngdepunktet, men fordi hun er en liten snik som gjør hva hun kan for å unngå å bære på innvendig bak. ♦ Pisken kan gjerne løftes ut i øyehøyde på utvendig side, så hun bøyer seg vekk fra den og får en bøyning uten å ta i innvendig tøyle. ♦ Nå er det slutt på å svare i mot utvendig indirekte tøyle, særlig på venstre hånd. Energien og fokuset skal inn i rammen. ♦ Det samme kan gjøres i galopp (det har jeg bare ikke helt overskudd til enda). ♦ I galoppen skal hun slippes litt mer fram og ned slik at jeg får følelsen av at hun kommer opp mellom skuldrene. ♦ Jeg skal variere med å sende henne fram og ned og ta henne litt opp i formen, uten å endre tempo, takt og sving. Neste post på programmet blir å leke litt med stillingen. Litt mer stilling, litt mindre stilling. Etter hvert kan de to kobles sammen, og jeg kan begynne å tenke litt opp, litt travers, litt tilbake og fram og ned - versade. Men som Michelle så pent sa, så deler vi det opp i små kapitler så jeg klarer å bearbeide det. Takk - det trengs! ♦ Også overgangene kan hjelpe gangartene med å bli bedre. Bruk galoppfatningen til å få løftet over bogen som jeg trenger i en skolegangart. ♦ Leksen i skritt, trav og galopp er å jobbe med at hun skal lære å ta mer bøyning, og med mer bøyning er det mer rotasjon, og med mer rotasjon er det mer vekt tilbake (samling), i mellom innvendig sjenkel og utvendig tøyle. Er det ikke fantastisk hvordan absolutt alt henger sammen? Jeg synes det er så gøy! ♦ Jeg skal ha bedre respons på hjelperne, særlig innvendig sjenkel og utvendig tøyle. ♦ Våren og sommerens arbeid blir å bevare fram, føre Bobbie ned på bakbeina som i større grad er der. Ta halvparader og kjenne ned igjennom hesten. ♦ Jeg skal jobbe med å holde fram, men få løftet over bogen så bakbeina tar mer og mer vekt. Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det er fantastisk. Fantastisk herlig, gøy og motiverende. Og jeg synes det er så spennende å jobbe meg igjennom disse bloggene i etterkant, for det er på den måten jeg virkelig får systematisert og sortert ut hvordan det faktisk har gått og hva vi skal ta med oss videre. Men selv om jeg til tider kan virke overdrevent teoretisk og nerdete, så er det tross alt følelsen som er det viktigste. Og aldri før har jeg hatt en slik følelse på et kurs noen sinne. Følelsen av å være hjemme. Følelsen av at det var Bobbie og jeg som var på kurs. Ikke Kurs-Bobbie, Air-Bobbie, Ukonsentrert-Bobbie eller Hoppetusse-Bobbie. Det var Bobbie. Min Bobbie. Vi hadde en liten dose ekstra energi/manglende tålmodighet i forhold til hva vi har hjemme, noe som særlig kom til syne under longeringsøkta. Men aldri slik at det vippet over. Utover det var hodet på plass hele veien, og vi kunne galoppere. Ikke et eneste antydning til hopp, eller sprett eller jetmotor, bare galopp. Bobbiegalopp. Første økta på kurs pleier alltid å være en slik økt man skal igjennom. Det skal kjennes litt på kursfølelsen og man skal komme seg på plass. Slik var det denne gangen også. Andre økta pleier å være den økta man jobber seg litt videre, mens tredjeøkta pleier å være den man går rundt med stjerner i øynene etter. For meg ble det litt annerledes, da andreøkta ble den økta jeg satt og gliste på igjennom hele halvtimen. Bobbie var myk som smør. Tredjeøkta var med en Bobbie som var så lik hjemme som hun kan være - både med de problemer og utfordringer vi har. Jeg kunne ikke bedt om noe bedre, for igjennom det fikk Michelle sett akkurat hva vi sliter med, og jeg fikk akkurat den hjelpen jeg trengte for å forhåpentligvis jobbe meg litt videre igjennom dette på egenhånd. Jeg kunne med andre ord ikke bedt om et mer fantastisk kurs. En ekstra prikk over i'en var jo selvsagt at det på hver sin måte gikk helt supert med alle de andre som var med på kurset også. Det er noe med disse Hamar-kursene ♥ Nå er det bare å kose seg fram til Bentkurs, siste helga i mai. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg skikkelig til en ny helg i den akademiske hovedstaden - Gunnerud i Drammen. En helg med den akademiske familien - med hesteglede, nerding, latter og hygge. Det er fortsatt ledige teoriplasser hvis noen skulle ha lyst å bli med. Bobbie og jeg er i alle fall veldig klare for å kose oss! ♥
Endelig tid for årets første Michellekurs igjen, og for første gang hadde jeg med meg Bobbie på kurs. Min Bobbie. Den Bobbie jeg trener hjemme. Jeg hadde en god følelse før kurset og heldigvis fulgte den gode følelsen meg hele veien igjennom kurset. Bobbie og jeg ankom stall Lehne hvor vi har kurset fredag ettermiddag og med en god longeringsøkt på egenhånd var vi klare for lørdagen. Tradisjonen tro startet vi første økt med litt bakkearbeid og longering. Min utfordring med Bobbie den siste tiden har vært at hun stiver av i kroppen og sliter spesielt med venstre bøyning. Derfor var det godt å få Michelle til å kikke over arbeidet vårt fra bakken, og takket være snille Thea fikk jeg filmet øktene våre. Dette er virkelig et helt magisk verktøy, for det er begrenset hvor mye jeg får med meg i løpet av en økt. Takket være filmene kan jeg studere, nerde og ikke minst få med meg så utrolig mye mer av det Michelle sier enn det jeg klarer å fange opp selv. Film gir meg en helt ny kursdimensjon og jeg er så utrolig glad for at vi kan filme hverandre og dermed få så utrolig mye mer ut av kurset. Det Bobbie og jeg fikk fokusere på denne økta var kraftoverførselsretningen i kroppen hennes, og det er ikke til å stikke under en stol at den ofte forsvinner elegant og direkte ut over utvendig bog. Det må vi få fikset på, og jeg prøvde å dirigere Bobbie rundt i håp om å få kraften i en mer riktig retning - innenfor rammen og ikke ut av rammen. Jeg har satt sammen en liten film fra kurset som både viser ting som funker og ting som ikke funker. Også viser den litt av den lille positive Kurs-Bobbien om dukket opp innimellom, som svarer litt over evne på paradene. Men jeg har valgt å ta det med bare fordi jeg er så fornøyd over at hun prøver og tester ut. Ellers er jeg strålende fornøyd med at vi faktisk kan jobbe i galoppen, og ikke en eneste gang var det antydning til eksplosjon. Får bare si snurr film, også oppsummerer jeg Michelles kommentarer etterpå. Jeg synes det er morsomt å se forskjellen når Bobbie faller ut over bogen og når hun er inne i rammen. Igjen kan jeg trekke paralleller til fjorårets kurs hvor Michelle snakket mye om "enhjørning", og Monikas kurs hvor hun snakket om "stick to me". Følelsen av at hesten er klistret til deg, eller at hesten har et "horn" i panna som er festet i brystet ditt (når du går baklengs). At hesten følger deg innenfor sine rammer, og ikke faller ut over for eksempel en utvendig bog. Fjorårets kurs ga plutselig enda mer mening. Jeg digger når det henger slik sammen. Uansett: Det Bobbie og jeg fikk kommentarer på fra Michelle var følgende. ♦ Vi skal få følelsen av at det ene bakbeinet tar over for det andre. Ikke at framparten er med og bærer vekta. For å få til dette skal vi tenke både versade og travers på en gang i et forsøk på å få en rett hest mellom hjelperne. ♦ I travers havner vi ofte for sidelengs. Dette skal vi unngå for eksempel ved å holde innvendig bak mer rett, eller fange ytterbogen inn. Dette gjøres ved halvparade og vekt bakover for deretter å hente ytterbog. Ved å tenke både versade og travers samtidig forhindrer jeg at hun faller ut over ytterbog. Jeg får ikke gjøre mer travers enn at jeg fortsatt har en versade, altså at jeg har med ytterbogen opp og rundt. Tanken skal være 90 prosent versade og 10 prosent travers når jeg gjør en travers. ♦ Tenk versade. I hvilken retning tramper utvendig frambein? Utover? All den kraften skal inn i rammen ved hjelp av halvparade og hente bogen inn. ♦ Damen skal ha sin kraft tilbake i sine bakbein og ikke misbruke energien ut over utvendig bog. ♦ Oppgaven nå framover er å variere mellom rett og versade. Jeg skal tenke mindre sidelengs en periode og jobbe mot rakridning hvor jeg kjenner at jeg har kraften rett i mot meg. Problemet per nå er å ha kraften i min retning. ♦ I longering gjør hun det bedre, men her fikk jeg tips til en ny hjelper for å få rundhet i innvendig bog: Løft hånden som en travers, men pek pisken nedover mot innvendig skulder. Min hånd som er løftet sier travers, men piskenden sier innvendig skulder ut. På den måten får jeg både travers, men også rundheten i innvendig skulder. ♦ Hånden opp betyr bakparten inn (utvendig sjenkel), mens pisken ned betyr innvendig skulder ut (innvendig inndirekte tøyle) - her begynner vi å bli avanserte altså! Hånden opp og pisken opp illustrerer utvendig sjenkel og utvendig tøyle. Så det så! Her er det naturlig nok viktig at hesten har skjønt hjelperne på forhånd, for ellers blir det vanskelig å få svaret du ønsker. ♦ Bobbies vanskeligheter med galoppen for tiden er et spørsmål om at jeg får hennes kraftoverførselsretning inn i rammen slik at hun jobber mer med begge bakbein inn og ut av samling, uten at hun får lov å gå på tvers. Hun må få enda mer kraft i bakbeina sine, noe hun ikke gjør selv, så hun løser det på sin egen Bobbiemåte. At hun begynner å bryte av fra galopp til trav er et tegn på at hun synes det er tungt, og fra å gå i lufta i galoppen må vi kunne si at det er en forbedring. ♦ Målet er å jobbe mer med hjelpegivning i longelina slik at jeg får rotasjonen over bogen og hentet inn bakdelen slik at Bobbie blir mer rakridd i alle gangarter. Bare etter første økt hadde jeg mye å ta med meg videre, men hjernen skulle stappes med mye mer teori og praksis igjennom to rideøkter og teoriøkter. Her er det bare å henge med :)
Etter flere måneder uten sprang plukket jeg igjen fram hinderne, og Bobbie imponerer. Stort! Etter en litt ivrig Bobbie sist gang vi hoppet (i desember en gang) har jeg drøyd det litt med hopping, og ettersom beinet hennes har vært litt merkelig så har jeg vært forsiktig. Men i helga var det på tide å trekke fram gamle kunster, og løshoppingsbane til Bobbie ble bygget. Jeg hadde ingen plan for hva jeg ville hoppe med henne, så det ble ganske enkelt tre hinder med to galoppsprang mellom hver. Bobbie har jo vært slik under løshopping før at enten så har jeg vært nødt til å gjete henne rundt på bana og omtrent dytte henne over hinderne, eller så har hun fått et av sine etterhvert velkjente raptus og flakset over uten mål og mening og med bein i alle retninger. Ingen av delene er sånn veldig givende, og jeg må ærlig innrømme at jeg var ganske spent på hvordan det ville gå med løshopping når det var så lenge siden hun hadde sett hinder. Det pleier å være en god grunn for Bobbie til å eksplodere litt. Et annet poeng som jeg vil trekke fram er at jeg dessverre er veldig klar over at jeg er en smattoman. Jeg smatter alt for mye på Bobbie, og derfor velger jeg ofte å hive på noe musikk på filmene mine, for da slipper man i alle fall å høre min evinnelige smatting. Ikke hjelper det heller, når man blir gående å gjøre det hele tiden. Så mitt mål i tiden framover er å forsøke å smatte mindre. Startet med å jobbe mot dette målet under denne løshoppingsøkta, og Bobbie gjorde saken ytterst enkel for meg. Snurr film, og merk: Det er mulig å høre hvert eneste smatt jeg gir Bobbie. Også burde jeg kanskje advart om mine entusiastiske rosende high-pitch-stemme, men jeg tenker at dere fikk den med dere uansett :p
For å oppsummere mine tanker om økta: Jeg trengte knapt nok å smatte! Hun var så selvgående at det var en fryd. Første gangen jeg sendte hun over var min plan å bare skritte. Men Bobbie satte selv i trav, og om enn hun tråkket på den siste bommen, så var hun allikevel flink. Derifra gikk det egentlig bare oppover og framover. Den flyten og den selvgåenheten som hun har for tiden er bare utrolig morsom å jobbe med. Hun har liksom funnet sin egen driv i det hele, noe som resulterte i at jeg i hovedsak kunne holde meg ganske langt unna, og trengte knapt nok å be henne gå fram over hinderne. Det har aldri skjedd før. Når det siste hinderet ble høynet til en meter så river Bobbie første gangen. Det kommer ikke så godt fram på filmen, men hun ble litt gira på vei over de to første, så det gikk rett og slett litt for fort. Jeg så en liten antydning til et påbegynnende raptus. Derfor også min kommentar om at «det skjer slikt når du ikke følger med». Det som var så gøy var at hun bukket ganske kraftig etter rivet og en slik situasjon er noe som tidligere ville fått henne til å jazze seg opp og miste hodet. Men ikke denne gangen. Hun kom på hinderne igjen, og denne gangen tar jeg meg selv i å si «woooooh» i kombinasjonen. Aldri før om jeg har måtte få Bobbie til å tenke tilbake når hun løshopper. Jo, riktig nok når hun har hatt et av sine raptus så har jeg iherdig prøvd å bremse henne, men da har hun ikke vært mentalt til stede. Det var hun her! Og hun var så flink! Så er det veldig tydelig når jeg setter ned hinderne at Bobbie er ferdig. Da må jeg litt tilbake til å følge henne mens hun hopper, men selv der kan det ikke sammenlignes med hva jeg har gjort før. Og dessuten fikk hun litt lov å bestemme tempoet selv der. Hun hadde tross alt vært superduperflink! Avslutninga på filmen måtte jeg bare ha med, fordi det var litt morsomt å se seg selv i kjapp film, også er Bobbie så søt som bare dilter etter. Og hvis noen skulle tro at den ponnien i blant får godbiter bare fordi hun har lyst på og fordi hun er søt, så tar den noen helt rett =D Alt i alt en helt utrolig kul løshoppingsøkt med en ponni som begynner å tenke fram uten at det bikker over i hodet hennes. Det er en utrolig kul forbedring! Kanskje jeg til og med tør å driste meg opp og sprette noen pinner fra ryggen hennes igjen snart? Hvor vi egentlig er på vei vet jeg ikke, men vi er i det minste på vei. Jeg lever i en sterk tro på at den eneste måten å bli bedre på det er å prøve - og feile. Jeg kjenner meg litt usikker på akkurat hvor Bobbie og jeg er på vei for tiden, men er det en ting jeg er hundre prosent sikker på, så er det at vi har utviklet oss. Og utvikling er bra! Jeg støtter meg selv på at det er bedre å gå litt vinglete på veien man går, enn å ikke gå i det hele tatt. Jeg har den senere tiden skrevet litt om at Bobbie har utviklet seg mye i traven i det siste, og at jeg sliter å henge med i svingene. Jeg var så heldig at jeg fikk med meg Maren til å filme oss i dag, men økta ble litt mer kaotisk enn planlagt, så jeg håper vi får tatt igjen den filmingen igjen ved en annen anledning. Jeg har allikevel klipt ut noen pittesmå glimt som Maren fikk fanget av Bobbie som tester ut sitt "nye" trav, og jeg som bokstavelig talt jobber bakenden av meg i forsøket på å sitte på henne. Vi er på ingen måte der vi er på filmen hele tiden, men det dukker opp litt innimellom, og stadig oftere. Om ikke annet er det spennende å se hvor denne veien går. Måtte også bare ha med et lite glimt fra galoppen, for å vise hvor mye mer stabil og selvtenkende hun er blitt der. Uansett hva så håper jeg at Bobbie vet hvor flink hun er, hvor veldigveldig glad jeg er for alt det hun prøver, forsøker og gjør for meg, og hvor veldigveldigveldig stolt jeg er av henne. Veien med Bobbie er den kuleste veien å gå! ♥
...er det da grunn til å være bekymret? Når det kommer til hår og hest så er jeg av den oppfatning av at det er ganske hellig. Ikke barberer jeg. Manen bør helst få vokse som den gjør (selv om jeg skal innrømme at Bobbie sin er skåret noen ganger fordi den blir så pistrete, men lang skal den være!). Hovskjegg skal på ingen måte røres (jeg har nesten gått i demonstrasjonstog mot veterinæren min som anbefalte å barbere beina til Bobbie for å lettere å få behandlet henne - de ble aldri barbert). Halen stusses en kvart centimeter hvis den er så lang at den ligger på bakken, men det tilhører sjeldenheten. Hesten min har hår for en grunn, og de skal hun ha. Men ingen regel uten unntak sies det, og ikke denne heller. Nå som våren begynner å få grep, kurstiden nærmer seg og Bobbie sakte men sikkert kommer ut av vinterpelsen, så får hun pittelitt hjelp med to detaljer. Skjegg og utstikkende ørehår. Det er to sikre vårtegn, når det håret forsvinner. Bobbie, som sjeldent står i ro, stod helt bom stille mens jeg klippet skjegget, og ørene synes hun bare er godt å bli klødd på, så en liten klipp merket hun ikke en gang. Skulle nesten tro hun synes det var stas å bli shinet (men det var nok heller tilfeldigheter som gjorde at hun stod stille). På omtrent fem minutter er Bobbie ferdig stylet og klar for å entre sesongen 2016! Enkelt og greit =D En annen som jobber iherdig med sommeroutfiten, får også litt hjelp, men ikke med saks. Vår gode venn SleekEZ er det som får stå for jobben på den lille pelsklumpen, og et par ganger i løpet av uken blir han skrelt. Til nå har vi ikke hatt mer enn to runder med børsten, en i dag og en for noen dager siden. Allikevel er Isco blitt kjempefin i pelsen selv om han er midt i røytetiden, og han får unna disse overskuddshårene. Særlig liker han når jeg bruker den på magen, men prøv selv og halvveis ligg på gulvet mens du børster vekk fem centimeter lange hår fra under magen på en 90 centimeter høy ponni. Det er ikke veldig innbydende. Men vi fikk tatt litt både over og under, og selv om mye er borte, så er det fortsatt litt å ta av. Blir nok noen runder til, men vi finner nok en sommerpels under der en plass! Også paddocken har funnet sommerformen. Takket være jevn møkking i hele vinter, to renslige ponnier som både har ganske fast toalettplass og spiser opp all maten sin, så har akkurat den jobben vært uhyre enkel. Det hjalp også at stalleier etter det siste snøfallet var så eksepsjonelt grei at han brøytet hele paddocken, så det var ikke så mye snø og is som skulle smelte vekk når det først startet å smelte. Neste post på programmet får være å ta med Isco ut i skogen, ta med en sag og finne et tre som kan gnages litt på.
Alt i alt er vi alle nå veldig klare for våren 2016 og alt det den har å by på! I april braker det løs med kurs, og vi gleder oss masse! :) Jeg har jo snakket mye om disse trollene som til tider dukker opp i skogen nedenfor stallen. Nå har jeg endelig fått fanget dem med kameraet. Tror jeg får vise Bobbie denne bloggen neste gang hun mener det er skrøpelser i skogen :)
Jeg har blitt lurt. Av meg selv. Tanken har vært at det må se bra ut. Jeg har ikke vært fornøyd når jeg har sett bildene, og jeg har endret virkeligheten etter bildene. Men hva får du mest igjen for: å følge kartet som er allerede er tegnet opp av noen andre, eller å følge det faktiske terrenget du går i? For litt under et år siden fikk jeg min nye sal. Min nye Bent Branderup by Stübben-sal. En sal som egentlig er helt fantastisk, men jeg har enda ikke klart å finne den ordentlige godfølelsen i den. Og det er nok mye min egen feil. Jeg har sett på hvordan det skal se ut. Hvordan proffene gjør det. De rir der som klistret til hesten, med sine lange bein som går snorrett ned. Slik skal det være, så slik skal også jeg ha det. Jeg husker jeg fikk salen og stilte inn stigbøylene slik jeg følte at de passet greit. Samtidig passe lange - trodde jeg. Så var det noen som knipset noen bilder av meg og jeg husker jeg tenkte «guuuud, stigbøylene mine er jo alt for korte, jeg må ha de lengre!», så jeg tok de ned to hakk. Det var jo slik det skulle se ut. Jeg forklarte for meg selv at lange stigbøyler fikk være en fin måte for kroppen min å venne seg til hvor langt ned beina mine skulle være. Med stigbøylene hadde jeg en rettesnor som jeg pent fikk rette kroppen min etter. Punktum. For jeg så jo selv at det så riktig ut og det var jo slik "de andre" hadde det. Og da er det jo riktig. Sant? I skritt klarte jeg etterhvert ganske greit å sitte ålreit, men i trav trakk beina mine seg opp, og med en Bobbie som i stor grad tar mer og mer i, så ble det humpetitten, humpetatten. I galopp ble det bare enda mer rot. Etter et lite halvår med intense forsøk på å klare og sitte med disse lange stigbøylene slik jeg vet det skal se ut tok jeg en kraftig bit i det sure eplet og kortet dem tilbake igjen de to hakkene jeg senket dem ned. Slik har jeg ridd en liten periode og følelsen har vært bedre, men fortsatt har jeg følt meg som humpetitten.
I dag tok jeg enda et steg videre og tok opp stigbøylene enda et hakk. For første gang klarte jeg å la beina mine slappe av ned i dem, og de gangene Bobbie virkelig tok tak i trav og travet, så kunne jeg ri litt lett i stedet for å humpe rundt som en filledukke på henne. Nei. Det er nok ikke optisk korrekt slik jeg sitter nå, men å få kortet opp stigbøylene slik at jeg kan få litt hjelp fra dem i stedet for å føle at jeg hele tiden må kjempe for å rekke ned til dem, det føles så mye bedre, både for meg og da også garantert for Bobbie. Konklusjonen? Det som er optisk korrekt trenger ikke nødvendigvis være riktig for en ekvipasje. Og selv om noe ikke ser optisk korrekt ut, så kan det allikevel være riktig for den ekvipasjen i det øyeblikket, eller i en periode for å få ting på plass. Jeg håper jeg nå i enda større grad klarer å finne meg selv i sitsen min slik at den blir funksjonell både for Bobbie og for meg, også får den bli mer optisk riktig når kroppen min er klar for det. Nå framover holder vi oss til: Funksjonell framfor forbilledlig! Det var en befriende konklusjon å komme fram til i dag - nå gleder vi oss til fortsettelsen! :) Det er jo de det er flest av. Hverdagene. Men det er jo i hverdagen alt arbeidet ligger. Det er i hverdagen opplevelsene kommer. Bobbie var helt fantastisk smørklump i longelina (på utebana!). Hun ga meg noen blikk inn i framtiden og jeg blir stående målløs og lure på hvordan i all verden jeg skal klare å henge med på utviklinga. Etter at vi var hos Ellen på mandag for behandling har jeg vært spent på resultatet, men førsteinntrykket er så bra at jeg nå egentlig ikke tør sette meg opp på Bobbies løse og ledige kropp, for det travet hun viste i dag, det kan jeg ikke fatte og forstå hvordan jeg skal klare å sitte på. Det var helt utrolig å se henne jogge rundt.
Og Isco fikk seg en kort, men forhåpentligvis motiverende kjøreøkt på utebana. Han jogget på, og er så lett å kjøre at det er helt latterlig morsomt. Jeg kunne kjøre han på én hånd, og han bøyde seg så pent både til høyre og venstre og var en liten smørklump han og. Det er gøy å kjenne at arbeid gir resultater. Alt i alt en helt super dag med supre ponnier ♥ Bobbie + solnedgang = sant! En rideøkt på utebana i magisk solnedgang. En Bobbie som er helt og holdent på plass mentalt. Ei venninne som svinger innom for å ta bilder. Jeg lar bildene tale for seg selv ♥♥♥ Alle bildene er tatt av Hanne-Malén Nesvik Henriksen. Jeg er evig takknemlig!
I blant gjelder det å kaste gamle troll til skogs (bare ikke gjør det for hardt så de lager lyd), og oppleve et lite drypp magi. Med reneste påskestemningen i februar og en snødekt utebane klarte jeg ikke motstå fristelsen. Bobbie fikk på seg bootsa sine, sal og hodelag, og hun kikket litt skrått da veien gikk forbi ridehuset og ned mot utebana. Der har ikke Bobbie og jeg vært og trent siden november i fjor, og vi har ikke ridd der siden september. For de som har fulgt bloggen en stund, så husker dere kanskje at jeg i grunnen ga opp utebana i fjor: Nå orker jeg ikke mer. Jeg klarte allikevel ikke legge tanken helt bak meg, og det ble jo noen få økter ute etter at den bloggen ble skrevet. Men siden i høst har ikke tanken om utebana falt meg inn i det heletatt. Før nå. Jeg tenkte at det bare måtte gå som det går, men ut ville jeg. Så jeg kravlet med opp på ryggen til Bobbie og startet økta. Banen vår er jo beskjedne 40*80 meter, så jeg fant meg en liten minibane på ca. 20*40, nederst på bana. Denne minibanen har jeg ridd på flere ganger tidligere, og øverste del av "banen", den som er mot skogen har Bobbie flippet på gang på gang. Hun har sett noe skummelt langt inni skogen, og jazzer seg selv opp til det punktet at hun ikke har klart å roe seg ned igjen. Det har ofte resultert i en Bobbie som flyr rundt på banen med rullgardina nede, og beina i alle retninger. Og gjerne så har hun gått fra å være kjemperolig til å eksplodere i løpet av et nanosekund. Som den pysete rytteren jeg er, så har jeg hatt hjertet i halsen noen ganger. Etter noen runder i skritt konkluderte jeg med at hun virket relativt rolig og mentalt med meg. Skogen virket ikke skummel heller, så vi testet ut litt vendinger, sidebevegelser, og cruiset rundt på banen. Rompa mot skogen, hodet mot skogen, og tenkeørene var på plass. Jeg bevegde meg opp i trav og tenkte at "nå kommer det vel", men Bobbie var akkurat like mentalt med som i skritt, og tenkeørene var fortsatt der. Ikke antydning til spent og kikkete mot skogen. Vi kunne fortsette og cruise - litt fram og ned, litt kortere og samling, vende høyre, vende venstre. Uansett hvor vi rei, så var Bobbie like avslappet og vàr på signalene mine. Akkurat som hun er inne. Tilfeldighetene ville at Hanne-Malén hadde muligheten å komme ned og knipse noen bilder av oss. Disse bildene klarte å fange den stillheten og roen jeg følte vi hadde sammen på denne økta. Avslappet, men aktiv. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle galoppere. Jeg hadde forventet en hest som var våken, men Bobbie var med. Jeg vet at galoppen kan trigge henne, og få fluene i hodet til å svirre. Ønsket lå ikke i å presse grensene, men bare ha en god opplevelse når det allikevel gikk så bra. Jeg ville avslutte avslappet. Men jeg klarte ikke la være. Jeg måtte prøve. Bobbie fikk beskjed om høyregalopp. Og høyregaloppen gikk rolig og avslappet for seg. Ingen troll, ingen panikk, ingen problemer. Bare mentalt tilstede sammen med meg. Tankene gikk videre til at det ofte går bra med første galoppen, men når jeg ber igjen så vet Bobbie hva som skal skje, også eksploderer hun. Jeg skiftet hånd og ba om venstregalopp. Bobbie fattet, synes det var tungt, så hun brøyt av før hun fattet igjen, også en gang til. Når vi så fant flyten var det ros herifra til himmelen, og jeg hoppet av. Bobbie kastet denne dagen trollene langt til skogs - så langt at de ikke dukket opp i det hele tatt, og hun var helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg etter fem måneder kunne sette meg opp på utebana og ha akkurat samme hesten ute som inne. Nå kjenner jeg Bobbie såpass godt at jeg tør ikke tro at dette nødvendigvis er framtiden, men det var fantastisk å få være slik i nåtiden med henne. Så tar vi framtiden som den kommer. Jeg er så glad jeg tok valget om å ri ute! Og følg med - jeg fikk noen fantastiske bilder av denne magiske opplevelsen. Samler bildene i neste blogg.
Kjenner du den følelsen når du plutselig innser noe du egentlig burde sett for lenge, lenge, leeengesiden? Årgh... Noen ganger har jeg bare lyst å dunke hodet i veggen. At jeg ikke har skjønt det før... Men nå gir det jo mening. Bobbie har en god stund nå vært i litt lett trening. Det startet med at jeg så en merkelig bevegelse i hennes høyre bakbein når hun galopperte på venstre volte i longen. Jeg har vært usikker på om det har vært meg eller henne eller hva det har vært, og jeg har klødd meg i hodet. Det har vært så lite, så å ta det til veterinær har ikke føltes riktig. Samtidig har det gnagd i meg, og jeg har hatt et ønske om å få sjekket det ut. Jeg har ikke hatt samvittighet til å trene som fullt når Bobbie kanskje ikke er tipp topp i kroppen. Min første tanke var at dette er noe vår flinke kiropraktor Ellen Schmedling burde se på. Men Ellen bor langt unna og er en travel dame. Jeg sendte dermed en liten videosnutt ned til Ellen og lurte på hva hun tenkte, og eventuelt hvem vi burde kontakte som er litt nærmere geografisk enn det ønskelige førstevalget. Avgjørelsen falt på Line Østerhagen som sammen med sin lærling Marthe ryddet plass til oss på timeplanen og tok turen opp for å kikke på Bobbie. Line gikk over Bobbie, fant litt vondter her og der, og lærling Marthe masserte Bobbie til den store gullmedalje. Tre behandlinger på tre uker fikk Bobbie, og ting løsnet i kroppen, men ujevnheten i galoppen var fortsatt der. Både Ellen, Line og jeg var enige om at dette var noe som satt langt inni, borti, baki, og som massasje antagelig ikke ville få tak i. Bobbie og jeg fikk dermed time hos Ellen og takket værgudene for helt strålende vær når vi skulle nedover. Kaldt, tørt og sol. Enda godt at denne vinteren kan bidra med noe fornuftig. Etter 20 mil og nesten tre timer på hengeren trillet vi inn hos Ellen, og her var det en frøken fryd som fikk ordentlig gjennomgang av kroppen. Kort fortalt så gikk Bobbie fra at hun mente det hele var ganske kjedelig, til å tydelig kjenne på noen ubehageligheter som hun sa høyt i fra om (morsomt når hun plutselig står og protesterer i form av en "levade" på behandlingsgulvet i håp om å finne en løsning på å komme seg unna), til å bli helt salig i blikket, stå og sove og sukke tungt. Ellen fant litt av hvert både her og der. Uten at jeg klarer å henge med og huske alt, så var det litt rusk ganske langt oppe på innsiden av venstre bakbein. På høyre bakbein jobbet Ellen mye med bindevevet rundt musklene. Hun hadde en fin beskrivelse på det: Se for deg at du har på deg en kondomdress som er to nummer for liten. Så tar du og vrir litt rundt på den ene armen. Slik var bindevevet rundt noen av Bobbies muskler. Særdeles ubehagelig. Dette fikk hun løsnet godt, og jeg så at bevegeligheten i det høyre bakbeinet ble markant bedre. Også framparten fikk gjennomgå, da Bobbie var mye smalere mellom frambeina enn hun trenger å være. Her ble det løsnet opp og vips så var det bedre plass. Ellen gjør en liten dose magi altså. Så var det midt på, da. Ellen hoppet opp på den store firkanta kassa si for å få god oversikt over brystkassa til Bobbie. Hun kikker litt på den, kjenner litt på den og gir meg beskjed om å hoppe opp og kjenne selv. Den var jo superskeiv! Mye lengre ned på venstre side enn høyre. Ikke rart Bobbie hiver meg over på venstre side når vi rir. Heldigvis var det "bare" å løfte den opp igjen, så var det på plass. Er så fint med slike enkle ting, altså! Alt i alt fikk Bobbie en skikkelig gjennomgang, og Ellen holdt på i nærmere halvannen time med å gå igjennom hele kroppen. Og Bobbies reaksjon mot slutten var altså så beskrivende. Det var som om hele hesten bare sa "takk" der hun stod og slumret, helt avslappet både i kropp og sjel. Selv om Ellen brukte lang tid på å gå igjennom kroppen så fikk jeg forklart at disse tingene som Bobbie har gått og kjent på ikke er store ting, og at grunnen til at hun brukte så lang tid var at det ikke var noe som virkelig stakk seg fram som en vondt, men at det måtte letes litt for å finne den riktige inngangen til problemene. Dette mener Ellen har mye med at Bobbie er myk og smidig i kroppen sin i utgangspunktet, og det er alltid hyggelig å høre at den treningen vi driver med er riktig for kroppen. To snaue timer etter vi ankom Slitu tuslet Bobbie pent på hengeren igjen til litt velfortjent lunsj, og vi vendte nesa hjem igjen til en Isco som savnet venninna si. Jeg må si at det er en fryd å reise med Bobbie, hun er så grei å laste, grei å kjøre med og grei å ta ut på ny plass. Da vi var trygt hjemme igjen kjente jeg allerede at det kriblet i hele meg på å få se hvordan behandlingen har fungert, men Bobbie skal ha et par rolige dager. Siden jeg skal en tur på AEG nå til uka blir ikke Bobbie satt ordentlig i gang igjen før neste uke, men jeg har allerede fått en smakebit på at noe har skjedd, og det var egentlig dette jeg startet bloggen med. Dette som jeg burde skjønt. Bobbie og jeg har en rutine på at hun må få smurt beina sine så godt som hver dag. Hun har noen skorper på bakbeina som må holdes i sjakk, så her går det i fuktighetskrem. Jeg pleier alltid å gjøre dette etter vi har trent, men siden Bobbie skulle ha fri, så tok jeg med kremen ut i boksen hennes og løftet først venstrebeinet og smurte. Deretter tok jeg opp høyrebeinet, og jeg tok meg selv i å reagere på hvor stille hun stod med det. Jeg smurte henne og slapp beinet hennes, og det gikk bare sakte ned i bakken. Igjen tok jeg meg selv i å reagere. Jeg vet ikke hvor lenge det har foregått, for jeg har ikke tenkt bevisst over det, men jeg vet at jeg i lange stunder, sikkert måneder har "kranglet" med det høyre bakbeinet til Bobbie når jeg har smurt beina hennes. Hun har alltid måtte trekke det godt opp før hun kunne trekke det bakover, og med en gang jeg har sluppet, så har hun rykket det litt til seg. Det har aldri vært noe stort eller mye, og hun har aldri vært vanskelig å løfte beina på. Hun har heller ikke vært noe vanskeligheter med hovtrimmer, men det har vært en liten sånn greie jeg har bitt meg merke i, men ikke tenkt og reflektert over det som et symptom på et problem. Ikke før nå. Når det plutselig var helt borte. Bobbie løftet beinet stille og rolig, gjorde ingen tegn til å stresse når jeg hadde det oppe og satte beinet stille ned igjen. Det slo meg som om jeg skulle gått på en vegg. Selvsagt! Hun har ikke vært urolig i det bakbeinet når jeg har løftet det bare fordi. Hun har kjent på noe rart, og nå er det borte! Litt surt å forstå dette sånn i etterkant, men da fikk jeg meg i alle fall en oppvekker på hvor mye disse pelsballene egentlig forteller oss bare vi evner å høre etter. Det ga så veldig mening.
Problemet nå er at jeg kommer til å ende opp som et overanalytisk krek som får nervesammenbrudd av hver minste lille rare bevegelse i den hestekroppen. Og det er altså litt begrenset hvor mange ganger i måneden jeg kan kjøre til Ellen. Men oppi dette så er det viktig at jeg drar med meg Ellens ord videre. Den treningen jeg driver med, og slik jeg jobber med hesten er på ingen måte noe som gjør skade på henne, snarere tvert i mot. Og uansett hva, Bobbie er en hest. Hun har godt av bevegelse. Jeg kan både trene og ri med veldig god samvittighet! Så etter et veldig, veldig hyggelig Ellenbesøk og en Bobbie som tilsynelatende virker utmerket fornøyd med sin "restarta" kropp, så er vi etter hvert supermotiverte og klare for å gyve løs på nye oppgaver. Jeg vet at Bobbie gleder seg masse til å vise hvor flink hun selv synes hun er, blant annet i galopp, og jeg gleder meg masse til å følge reisen videre med Bobbie. Vet ikke om jeg får sagt det nok, men jeg er så utrolig glad for at det finnes sånne flinke hestemennesker som Ellen som både kan rydde opp i skeive hestekropper og rydde opp i bekymrede menneskehjerner. Tusen takk! Hva gjør man når barfotlivet skaper så mange bekymringer at det er på nippet til å bli altoppslukende? Skor man? Jeg har aldri vært noen utprega barfotentusiast, men da jeg fikk Bobbie hadde hun vært barfot hele livet, og med hennes arbeidsmengde, arbeidsmåter og med gode boots har livet som barfothest vært helt naturlig å videreføre. At barfotinger har en sunnere hov enn skohester er jeg heller ikke i tvil om, så jeg liker tanken på å ha barfothester, og vil veldig gjerne fortsette med det. Ekstra kjekt har det vært å ha barfothest på innlandet, med stabile vintre og godt snøføre. Bobbie har vært avhengig av boots på tur for å fungere optimalt om sommeren, men vinteren har gitt oss herlige muligheter til lange galoppstrekker på både bilveier og skogsstier. Det vil si - helt til nå. For et styr det har vært. Først og fremst så må jeg få si at denne bloggen hadde antagelig kommet i fjor, om mulig året før hvis ikke det hadde vært for en fantastisk stalleier som har tilrettelagt virkelig alt hva han kan for meg og Bobbie. Jeg har hatt tilgang på all grus jeg har hatt behov for, og det har blitt strødd på områdene vi trenger å bevege oss, for eksempel til og fra hallen. Men hva hjelper det med tilgang på all verden med grus når været gjør det umulig å vedlikeholde. I desember sperret jeg av paddocken til Bobbie og Isco slik at de kun hadde tilgang på en pitteliten paddock. Dette for å lett kunne holde området godt strødd. Da var det blåholke over hele fjøla, slik det også var i desember 2014. Jeg trøstet meg med at jeg bare måtte komme meg igjennom desember, så ville resten av vinteren bli bra. Det var slik det var i fjor. Deler av januar var veldig greit, men så kom mildværet, regnet og isen igjen. Den siste tiden har gått med til evige bekymringer om vær og føreforhold. Selv med tilgang på all verdens grus jeg trenger, så hjelper det ikke en tøddel når jeg strør fletta av meg på kvelden, men morgenen etterpå har det kommet et tynt lag med snø, is eller sludd som ligger over grusen, og vi er tilbake til den samme glatte paddocken. - Har hestene sklidd og skadet seg? - Går de og spenner seg og får ulumskheter i kroppen fra denne glatta? - Jeg våkner om morran og lurer på om det har blitt glatt i løpet av natta. - Bør jeg tar en tur opp i stallen før jobb for å forsikre meg om at det ikke er glatt? (svaret på dette er som oftest ja) - Paddocken, som ikke er den største fra før, må sperres av for at det ikke skal være for glatt. - Paddocken sperres av i håp om at det lille laget med snø som kom kan fryse på så det ikke blir så glatt allikevel. - Er det blitt glatt i paddocken og hestene går ned uten å komme seg opp (har opplevd det én gang med Bobbie). - Tør ikke hestene å gå ned til thermobaren fordi det er for glatt? - At Bobbie ber Isco om å flytte seg, men han klarer ikke fordi det er glatt. - Bør Bobbie stå med boots i paddocken? - Får hun gnag av bootsa? - Er det best for henne å gå med bootsa og ha det mindre glatt, eller gå uten og slippe fukt/evt. gnag? Bootsa fører også til at paddocken pigges litt opp - en positiv ting. - Er det blitt for glatt rundt fôrkassa til Bobbie? Det er ikke tvil om at en barfothov tiner snøen raskere enn en skohov = glattere i en barfotpaddock. - Bør jeg strø? Ta på boots? Hva er lurest? - Bør jeg åpne paddocken? Ha den lukket? Hva er lurest? - Glatt paddock = mindre bevegelse = ikke bra for kroppen. Jeg blir sprøøø! Her om dagen hadde jeg en opplevelse som begrunnet poenget med at barfothest er slitsomt. Det var egentlig ikke så glatt at jeg behøvde boots, da det var is, men et tynt snølag oppå som ga oss feste. Jeg valgte allikevel å ta på Bobbie boots på frambeina bare for å være sikker. Vi gikk ned i hallen, hadde en fin longeringsøkt, og tuslet på vei opp til stallen igjen. Jeg holdt Bobbie ute i kanten, da det ikke var strødd i hjulspora. Bobbie stopper som hun pleier, og kikker ut i skogen. Hun blir stående og intenst stirre inn i skogen, hvor jeg prøver å få henne med meg, men hun er som klistret. Plutselig kommer det en elg løpende ut av skogen, krysser veien bak oss og legger på sprang over jordet på andre siden av vegen. Bobbie stod alt annet enn stille, og bakbeina havna så klart ut på hjulsporet hvor det var glatt. Takket være piggene på frambeina så holdt hun seg heldigvis på beina, men jeg vil ikke tenke litt på konsekvensene hvis jeg ikke hadde tatt på bootsa på frambeina den dagen. Og hva om det kommer en elg når Bobbie står i paddocken og hun blir skremt? Mye av grunnen til at hun funker barfot selv når det er såpass glatt er at hun er veldig rolig og forsiktig av seg. Men også Bobbier blir skremt, og da er det fort glatt. Veldig glatt. Vi kommer oss jo heldigvis på tur takket være gode boots med pigger. Og jeg har i grunnen ingen problemer med å ta på boots og bruke boots, for det funker jo supert. Det som ikke funker supert er alle bekymringene rundt barfotingene. Det føles som om livet mitt dreier seg om barfot og glatta. Jeg sitter hjemme om kvelden, følger med på temperaturene, går de opp, går de ned? Regner det? Snør det? Sludder det? Det var en søndag her jeg stod opp, kikka ut av vinduet og dro sporenstreks opp til stallen for å få grusa for hestene. Jeg tenkte at det er sannelig bra jeg ikke har andre forpliktelser enn de to pelsballene, for i vinter har urovekkende mye tid og tanker gått med til dem. Nå har det riktignok vært en skikkelig møkkavinter også, men det hjelper ikke hvor mye jeg klager på vinteren, for jeg får ikke gjort noe med den uansett. Så da gjelder det å finne andre løsninger, og nå har jeg begynt å tenke på sko. Jeg har lyst å gi det et forsøk med barfot resten av denne sesongen i håp om at vi kommer oss igjennom, men hvis det til neste år viser seg antydning til å bli noe i nærheten av i år, så ligger tanken om å sko ganske nær. Men med det følger også bekymringer. - Hvordan vil det bli å sko Bobbie? - Blir det broddtråkk og styr? - Hvordan vil høvene takle å bli skodd? - Og det verste: Hva med overgangen tilbake til barfot om sommeren - vil det i det heletatt gå? Følelsen av å putte sko på beina til Bobbie føles ikke god, men når man dag ut og dag inn går og føler på om hesten ikke er fresh og god i kroppen, så er ikke det bra heller. Jeg har heldigvis en veldig fornuftig barfottrimmer som selv har gått veien fra å være barfotmann til nå også å sko, så hvis Bobbie eventuelt skal få sko på tottene sine, så er jeg trygg på at hun er i de beste hender, både i form av skoingen, men også i form av at hovene kan barfotes igjen i etterkant. Så er det virkelig blitt slik at den eneste måten å ha barfothest i Norge på vinteren på er å sko? Jeg begynner snart å tro det... Jeg blir veldig glad hvis noen deler sine erfaringer med å ha hest skodd om vinteren og barfot om sommeren - gjerne alt fra hvordan det var å sko hesten første gang, til hvordan hesten reagerte på det, og til hvordan det har vært å plukke av skoene igjen om våren. Eller hvis noen skulle ha noen andre, velfungerende, magiske løsninger til Bobbie-Bambi på glatta, så tar jeg gladelig i mot. I mellomtiden trøster jeg meg med det velkjente ordtaket i hestemiljøet: Hvis man ikke har noen bekymringer i livet, så er det bare å kjøpe seg en hest! Det er så gøy når man ser at kroppsbevisstheten og forståelsen øker hos lille knert. Og jeg blir utfordret med Bobbie. Det blir mye skryt, men det er også så vel fortjent av den lille minitassen. Jeg fortalte her om dagen om min lille snarvei til venstregaloppen: Ved hjelp av en bom. Jeg har testet ut dette to ganger til i etterkant. Første gangen jeg forsøkte endte det først i ren høyregalopp, og jeg lurte på om det bare var tilfeldigheter som hadde gjort at vi fant venstregaloppen. Så ble det kryssgalopp, men tredje forsøket fant vi venstregaloppen igjen, og da fant vi den flere ganger. Andre gangen jeg forsøkte med bom ble det ren venstregalopp fra første forsøk, og Isco galopperte venstregalopp så det klapret i veggene. Det morsomme var da jeg skulle prøve med bom for tredje gang. Økta var i utgangspunktet en skikkelig god-følelse-økt. Isco var så herlig myk og fin da vi jobbet i skritt og trav, og vi kunne gå helt fin i balanse med hverandre. Han har vært litt løpete på venstrehånd i traven, men denne gangen var han helt regulerbar, lett og fin. Inn og ut av volten og små og store volter – raskere og saktere trav. Isco fulgte pent med. Versadene i skritt må jeg også trekke fram, for ponnien var myk som smør og gikk bøyd rundt meg som det minste problem. At jeg denne dagen hadde byttet godbiter fra de jeg vanligvis bruker til noen korn med Komplett bør kanskje nevnes. Det var visst en grundig motivasjonsfaktor for den lille tassen som bøyde seg så mye at utvendig tøyle til stadighet ble tatt i bruk. Vi kan vel ikke akkurat snakke om korrekte versader, men den lille kroppen beviser at han er smidig. Da vi skulle i gang med galoppen tok jeg ned en bom og la klar på banen. Isco fikk lov å teste høyregaloppen først og fattet som en helt. Jeg tok han over på venstre side og tenkte jeg skulle prøve å se hva han gjorde hvis jeg ba om venstregalopp uten bommen. Som tenkt så gjort og det Isco da gjorde var helt herlig. Det tok bare et lite sekund, men det var ikke vanskelig å se at minien tenkte seg godt om. Kroppen sa som vanlig at det er best å fatte venstre foran og høyre bak, men han skjønte at det kunne være lurt å prøve og vrikke litt på rumpa si og overbevise kroppen at den burde lande i ren venstregalopp. Som tenkt så gjort, og Isco galopperte tre sprang i venstregalopp, fattet helt av han selv, uten bom. Det er så gøy å se hvordan den lille kroppen og hjernen jobber intenst for å prøve å få til. Rosen haglet over den lille kroppen, og komplett-korna kom dryssende til Iscos store glede. Jeg følte jeg egentlig burde gitt meg, men jeg bare måtte prøve en gang til. Isco travet ut i longen og jeg ba om galopp. Igjen sier kroppen hans at den skal være bøyd som en S og fatte kryssgalopp, men Isco tenker seg igjen om, og overbeviser kroppen sin om å fatte ren venstregalopp. Igjen er det ytterst fascinerende å se hvordan han tenker og jobber og ikke minst får til! Jeg hoppet omtrent av glede, stoppet ponnien og roste han herifra til ridehalltaket og slapp han løs så han fikk rulle. Om ikke han er den kuleste ponnien i verden, så vet ikke jeg. Nå har vi altså fattet venstregalopp med bom, men bare mens den lå på banen, ikke ved å jumpe over den. Det er så gøy når de forstår! Det blir mange Iscoblogger, men det vil ikke dermed si at ikke det skjer noe med Bobbie heller. Akkurat nå har vi en litt rolig periode ettersom det er noe rart i det ene bakbeinet hennes. Ikke noe halt eller vondt, men et litt unormalt bevegelsesmønster. Vi venter dermed på behandler og har fått beskjed om å holde oss i bevegelse. Så da benytter jeg muligheten til å trene litt på det å jobbe for hånd. Den evig grusomme treningsmåten som jeg aldri har klart å bli komfortabel med. Men bedre blir jeg ikke hvis jeg ikke gjør det, og nå har vi fått en gyllen mulighet til å faktisk gjøre det. Så da gjør vi det. Jeg må tenke masse på plassering, måter å gå på, holde tøylene på, hvordan jeg skal gi beskjeder til Bobbie, hvordan vi best kan kommunisere. Hun prøver sitt aller beste, og er som vanlig mye bedre enn meg. Hun stiller krav og jeg har bare med å oppfylle dem. Det som slår meg gang på gang ettersom vi stadig får noen slike innfall om å jobbe litt for hånd er hvor fantastisk genialt det er. Bobbie responderer så utrolig bra på det og det gir meg både noen verktøy som er unike, samt at det gir meg en forståelse for hvor ting ikke helt henger sammen. Blant annet merker man veldig tydelig hvordan hesten faller inn/ut på volten når man går for hånd. Du får plutselig veldig følelsen av å bli dytta på eller dratt i hvis hesten ikke er i balanse. Det med å gå i balanse både i sin egen kropp og med hverandre er veldig avslørende når man går ved siden av hesten sin. Det er også det som gjør det så utrolig gøy og avslørende. Bobbie driver med andre ord og utfordrer meg litt for tiden, også venter vi på at noen med litt mer peiling enn meg får sett på kroppen hennes og forhåpentligvis rettet opp litt i det merksnodige bevegelsesmønsteret slik at jeg kan få en unnskyldning til å komme meg unna arbeid for hånd. Selv om det er så gøy når det først funker. Så kanskje Bobbie allikevel skal få utfordre meg litt mer på det punktet. Vi får se hva tiden viser! Konklusjonen er uansett at begge ponniene er de kuleste i hele verden :) Det hoppes og sprettes litt for fotografen når ponniene fikk komme ut på beitet. Isco og Bobbie fikk lov å komme ut på det ene beitet vi har på stallen nå som det endelig er litt snø. De to latsabbene fant noen rester av litt ensilage som hadde ligget der noen dager og synes det var mye mer spennende enn alt annet. Jeg husjet litt på dem, for hele tanken var jo at de skulle få bevege seg litt. Og litt bevegelse ble det. Men de fant raskt tilbake til ensilagen, og som dronningen og knekten kommanderer, så fikk de servert lunsjen sin der ute. Kule er de uansett!
En liten impuls-sprang-trening sammen med Maren en fredagskveld er ordentlig koselig. Og sjekk hvem som stakk innom: Air Bobbie! Litt usikker på om det er en hjertelig «velkommen tilbake» jeg ønsker Air Bobbie, men det var godt å kjenne at jeg i grunnen følte jeg hadde sånn relativt kontroll, til tross for et par slike utfall. Følte meg i alle fall ikke usikker på noe punkt, så det var egentlig bare å fortsette å ha det gøy og hoppe rundt (på hinderne, altså). Det er jo ikke uvanlig at noen slike gamle skrøpelser kommer hoppende ut igjen litt innimellom, så jeg satser på at det bare var en liten utblåsning, og det skal hun få lov til. Og når sant skal sies, Bobbie var superflink sånn ellers. Faktisk veldig, veldig flink. Jeg mener å huske at jeg har turt å styre oss over et 70 centimeter høyt hinder én gang før, men det var etter et innfall av galskap. Siden da har vi holdt oss på 60 centimeter, og vært veldig fornøyde med det. Ikke fordi Bobbie ikke kan hoppe høyere, men fordi jeg har utviklet en ganske stor grad av høydus skrekkus maksimus. Da jeg hadde Janko husker jeg at 80 centimeter var komfortsonen min. 90 gikk, men var litt skummelt, og 1 meter var i meste laget, men vi kom oss da igjennom noen metersbaner og. Med Bobbie er 60 komfortsonen, 70 kan gå, og 80 er for øyeblikket utenkelig. Men med godt mot og manglende vett, så satte jeg opp den ene rekken på banen vår til 70 centimeter. Vi hadde hoppet rundt på hinder alt fra 30 til 50 centimeter mens vi varmet opp, men satte opp til en bane med hinder på 50 til 70 centimeter. Og dette selv etter at Bobbie hadde vist at hun hadde litt flybensin innabords. Men jeg tok det på «da har du i alle fall energi til å komme deg over»-kontoen, satte meg opp og galopperte av gårde. Høyden var null problem for Bobbie, og faktisk ikke noe problem for meg heller! Til forandring fra før så 70 centimeter plutselig ikke skummelt ut i det heletatt. Det kjentes bare helt okei ut, og ganske gøy. Hun er flink den lille hoppetussa, til tross for at Air Bobbie tok en tur innom.
Alt i alt en skikkelig god fredagskveld med høy pennyfaktor og store smil :) Det tar kanskje litt tid, men ingen skal komme her å si at det ikke er utvikling. For ganske nøyaktig tre år siden la jeg ut denne statusen på Facebook: Det har bare tatt et år og noen måneder. I dag, for første gang, så jeg en lyspære bli tent over Bobbies hode da vi forsøkte oss på en vektforskyvning bakover/halvparade i paraden. For første gang fikk jeg et (litt mer) korrekt svar utover at hun bare drar ned rullgardina og sier: "Dette kan jeg ikke!" Den lyspæra var ordentlig deilig å se! ♥ For omtrent fire uker siden la jeg ut denne bloggen: Når det bare skjer, hvor Bobbie gjorde sitt første ordentlige skoleholdt noen sinne. Samtidig la jeg til pisken i sjenkelleiet på innvendig side for å få hun til å runde seg fram og rundt innvending sjenkel. Og nå har jeg fått dette bildet, av Bobbie og meg som varmer opp før en rideøkt her for noen dager siden. Jeg har brukt noen dager på å se på det. Stirre på det, faktisk. Nyte det. Jeg DIGGER det! Sjekk ponnien min, liksom! ♥
Dette bildet illustrerer helt og holdent følelsen jeg hadde i bloggen jeg skreiv for fire uker siden. Det illustrerer Bobbies følelse av forståelse. Min følelse av forståelse. Det illustrerer utviklingen vi har hatt på tre år, fra den første forståelsen, til nå dette. Jeg kan sikkert dra fram utallige eksempler med bilder av Bobbie som kaster seg i alle retninger i forsøk på skoleparaden, men etter den dagen for noen uker siden har det bare løsnet noe. Nei, vi ser ikke slik ut hver gang vi prøver, men vi dukker stadig mer innom følelsen av mer og mer riktig. Dette er bildet er heller ikke perfekt, men det er så vilt mye bedre enn hva vi noen sinne har gjort, og det beskriver så godt hvor vi har kommet på veien. Jeg er stolt, stolt, stolt av det fantastiske lille dametrollet! Tenk at det går an å være så kul =D Man kan ri for så mange trenere man bare vil, men den aller beste læremesteren er den man trener sammen med dag etter dag. Det svir bare litt når din læremester forteller deg «get a grip and shape up!». Det tar kanskje litt lengre tid å forstå hva treneren din sier når den ikke snakker så godt norsk, men når du først forstår hva treneren din sier så har du virkelig forstått det, sånn helt inn i ryggmargen. Og når du forstår at det treneren din ber deg om er å trene på egenhånd - da knyter det seg litt i magen. Bokstavelig talt. For det var der jeg fant noe jeg ikke har tenkt over på lenge. Jeg fant kjernemuskulaturen min. Eller, det vil si. Jeg fant det stedet kjernemuskulaturen min burde ha vært... Trav. Det magiske travet. Bobbie og jeg har gått igjennom en lang reise i trav, og jo lengre vi kommer, jo mer forstår jeg (at jeg ikke forstår). Vi startet hele reisen med et stakkato, kort, framtungt trav hvor hun til tider så halt ut på grunn av ubalanse og manglende styrke (legg disse ordene på minnet). Igjennom år har vi jobbet og prøvd, og jeg har vært innom «svevetrav» og litt forskjellig løsninger på trav fra Bobbies side. Alle like spennende og varmt tatt i mot, men også med påfølgende utfordringer, hovedsakelig i form av at jeg ikke har klart å henge med i svingene. Etter at jeg fikk salen har det skjedd mye. Bobbie tør å slippe seg mer fram i travet, noe som resulterer i at jeg sliter. Maks. Jeg klarer ikke sitte på min egen hest. Når Bobbie virkelig traver og får både ryggsving og steg så spretter jeg rundt som en hjelpesløs filledukke. Nei, det er ikke tull og ikke en underdrivelse, det er sant. Og hvem gidder å trave så fint som man bare kan, når man har en bompende potetsekk på ryggen? Ikke Bobbie iallefall (heldigvis). Etter at jeg fikk den nye salen har jeg også vært på leting etter sitsen min. Føler ikke helt jeg har funnet den, og det har irritert meg grønn. Jeg blir alt for lett svai i ryggen, og havner i stolsits, med beina foran meg. Heldigvis har jeg fått god hjelp av Michelle på kursene hun har hatt, og i tillegg elsker jeg bloggene mine som jeg kan bla meg tilbake i. Jeg hadde et vagt minne om noe vi jobbet med på et Monikakurs for en lang tid tilbake, noe om å ta i mot bevegelsen i magen og ikke i ryggen. Jeg bladde meg for noen uker siden tilbake i bloggene og fant igjen det avsnittet jeg tenkte på i bloggen «Jeg er så stolt»: «Økt to blei en rideøkt med fokus på å finne min indre potet. Yeah, vi er helt normale på AR-kurs. Oppgaven min fremover er å tørre og slippe meg selv ned i ryggen på Bobbie og tillate meg selv å være mer med henne. Vi fikk sett igjennom samme rekken med øvelser som vi gjorde fra bakken i skritt. Det så greit ut, og i trav blei det mest fokus på at magen min skulle slippe, at jeg skulle tørre å "ta halen mellom beina", og at brystbeinet mitt skulle senkes. For min egen del føltes det ut som om jeg skulle synke helt og totalt sammen, men det var ikke tvil om at min avslapping gjorde magi for Bobbies ryggmusklers evne til å jobbe mer korrekt. Svevetrav - come to me!» Ja, vi snakket der om potet, men ikke potetsekk. Vi snakket om magen min, og jeg husker det så godt, at Monika snakket om å ta i mot bevegelsen i magen, slik at det er den som jobber, og ikke rompa/ryggen. Dette har jeg tenkt en del på når jeg har ridd den siste tiden, og jeg har tilogmed stått foran speilet hjemme og vippet på bekkenet for å kjenne hvordan jeg plasserer det når jeg står til vanlig, og hvordan jeg kan endre det. Dette har jeg også testet ut i salen, og selv om det er uvant (og jeg må igjen lære meg å sitte helt på nytt), så var det i dag lyspæren kom over hodet mitt. I det jeg klarte å «ta halen mellom beina», absorbere bevegelsen i magen og ikke i min svaie rygg, og holde min egen kropp stabil ved hjelp av kjernemuskulaturen, og vips, så klarte jeg også å sitte på Bobbie, selv når hun travet større. Det var så kult! Det føltes ut som å finne seg selv på hesteryggen. Plutselig kjentes det ut som om jeg kunne sitte i hvilken som helst bevegelse Bobbie ga meg. Jeg kjente meg sterk og fast, men fleksibel og myk på samme tid. Jeg kjente meg helt som Charlotte Dujardin på Valegro i en flyvende økning over diagonalen. Ok, bare nesten, da. Men det kjentes bra ut. Veldig bra! I alle fall i de glimtene det varte før jeg falt sammen igjen. Problemet er bare den grusomme sannhet i dette. Jeg fikk en forståelse herifra og inn i ryggmargen på hva kjernemuskulatur er, hvor den er, hva den gjør og hvor stor betydning den har for en stabil sits. Så fra at Bobbie har gått fra ubalansert og manglende styrke (du husker jeg har nevnt akkurat dette tidligere?), så er det nå jeg som er ubalansert og har manglende styrke. Og hvordan løser man det på enklest mulig måte? Jo, man trener. Du leste riktig. Trener! Min personlige trener har nå klart og tydelig sagt sin mening til meg. Nå er det bare opp til meg å følge opp. Hesten min utklasser meg. Enten kan jeg bruke lang tid på å la det gå seg til igjennom å ri, eller så kan jeg ta «snarveien» og trene litt ekstra utenom. Også jeg som er så lat, da! Det er ikke hver økt jeg er forunt å få en så stor lyspære tent over hodet. Jeg digger det skikkelig, samtidig så er det tøffe saker når man av hesten sin får beskjed om at man er i for dårlig form. Men vent nå litt... Har vi hørt det før? «Jeg har en stor jobb å gjøre med kroppen min, og Monika mente jeg burde begynne å trene. Trene! Hikst. Få litt mer kontroll på kroppen min, så nå er det slutt på krav til Bobbie, nå er det meg det ene og alene står på! E'kke lett å være rytter når man har en ponni som gjør alt rett! :)» Sakset fra samme bloggen som jeg linket til tidligere. Morsomt er det, for det illustrerer også så himla godt det poenget at en trener kan si deg ord og fortelle deg ting men det er først når du erfarer selv at det blir en realitet for deg. Monika så det for lengesiden, jeg forstod ordene hennes da, det tok meg bare i underkant av to år for at det faktisk ble en sannhet for meg. Så hva gjør man da, når sannheten plutselig banker på døra? Jeg stikker til køys og sover på det til i morra! PS: Hvis noen har noen gode (ikke for slitsomme!) tips til øvelser man kan klare på stuegulvet, så vil Bobbie gjerne at dere legger igjen noen tips til den tobeinte. Mistenker årets julegave fra Bobbie blir en treningsmatte...
Jeg var så heldig at Maren kunne filme oss en dag i forrige uke. Det har resultert i mange nye tanker og grublinger. Jeg har liksom lyst til å starte med alle unnskyldningene og forklaringene, men vi sier snurr film først, også kan jeg ta tankene mine etterpå. Jeg har klipt med både noe jeg synes er bra, og noe jeg ikke synes er så bra i denne filmen. Det siste skoleholdtet vi gjør fra bakken hvor hun smeller frambeinet ned igjen er jo ikke akkurat det vi ønsker, men like herlig er det en del av prosessen Bobbie og jeg skal igjennom for å komme dit vi skal. Hun (og jeg...) har i alle fall kommet milevis lengre i forståelsen for øvelsen. Også skal vi bare noen mil til :)
Fra ryggen ber jeg egentlig ikke om skoleholdt, bare litt vekt bakover. Når vi står ved krakken ber jeg om vekt bakover og mener egentlig å få beina i bevegelse uten å falle på bogen, men Bobbie tolker det som et skoleholdt, så jeg kan jo egentlig ikke klage. Bare jeg som må bli flinkere til å forklare hva jeg vil. Også skal jeg bli flinkere til å variere bøyningen. Hun blir litt fast i den, og det er ikke helt ønskelig. Har jeg hørt det før av Michelle? Jepp! :p I skritt var hun så daff at hun knapt nok visste om hun faktisk kunne flytte beina sine. Vi jobber sånn til vanlig med taktøkning i skritt, men til tross for min über-iheridge smatting så fantes bare energien ikke til stede. Så noe skrittsamling ser vi ikke akkurat, men vi jobber oss avsted. Første sekvensen i trav er bare morsom. Det er gøy å kjenne hvordan hun må varmes opp og beveges i gang. Til å begynne med traver hun slik hun har travet de siste årene egentlig. Et ryggsving jeg har vent meg til og føler meg komfortabel på, men det mangler jo uten tvil bevegelse i den traven. Litt power liksom. Det kommer heldigvis mer og mer i løpet av økta, og jeg får stadig større og større forståelse av begrepet «fram». Og stadig større og større forståelse av hvor vanskelig det er å ri :p Jeg har i en liten stund følt at vi ikke har kommet noe lengre inn i samlingene våre fordi vi har manglet fram. Og det har vi. Så de siste kursene vi har hatt har jo fokuset ligget på dette med fram. Ikke fram i tempo, men fram i bakbeinets innundergripen. Og nå som jeg begynner å forstå fram og begynner å få en fornemmelse av fram i Bobbie, så ser jeg jo hvor shitty samlingene våre er. Hoho, faktisk så kjipe at jeg ikke ville ta med noen av dem på filmen. Vi mangler jo fram! Men nå begynner vi så pittesmått å finne fram i fram, så nå må vi også bare finne fram i samling. Gi meg noen år, så er vi kanskje pittelitt nærmere! Men jeg vil at alle, og særlig Bobbie, skal vite at jeg er superstolt av Bobbie, for hun har jo faktisk begynt å tørre og trave. At jeg ikke heeelt har funnet sitsen min der opp enda, får være såsomså, men det kommer seg. Før holdt jeg jo på å ramle av når hun travet slik. Nå sitter jeg i det minste på, og selv om det humper og bumper litt, så blir det sakte men sikkert bedre. Uansett: Bobbie begynner å trave! Hurra =D Også er det galoppen da. Bare siden denne filmen ble filmet (en uke siden) synes jeg galoppen har utviklet seg fjorten hakk (mye takket være litt sprangridning). Men den har virkelig kommet seg. Vi kommer oss ikke langt av gangen, men nå har vi kommet dithen at vi kan ha en halv volte i selvbærende, framovertenkende galopp, uten at jeg frykter for å henge i taklampene å dingle. Hun (og jeg) er rett og slett mye mer balanserte i galoppen. Der har vi fortsatt en evig lang vei å gå, men vi har begynt på veien, og det er så kult! Som det kommer fram av filmen så er venstregaloppen foreløpig litt mer ryddig enn høyregaloppen, men det er ikke annet enn å forvente at den ene siden er bedre enn den andre, så det tar jeg ikke tungt i det hele tatt. For å gjøre en lang historie kort: Her er vi nå. Det er så artig å ha gått denne veien, og samtidig ser jeg så fram til veien videre. Jeg kan ikke annet enn å si at dette er sååå spennende! Jeg digger den lille professorponnien min <3 Etter årets siste Michellekurs er vi klare for et halvt år på egenhånd. Nå skal vi fordype oss i detaljer og jobbe oss igjennom alle hjemmeleksene vi har fått til april neste år. Årets siste Michellekurs ble (ikke overraskende) en skikkelig hyggelig greie, med et lass av herlige folk, fantastiske hester og super undervisning. Det ble nesten litt intensivt å ha kurs for Michelle både i midten av august og slutten av september for min del. Ikke at det er feil å få undervisning, men jeg føler at jeg etter hvert kurs har så mye jeg må jobbe med, må bearbeide og kjenne på hjemme, at halvannen måned nesten ikke er nok. Men i innsittingen av ny sal er det heller ikke feil å få litt ekstra hjelp, så kurset ble varmt tatt i mot. Et par dager før kurset fikk jeg et innfall at å jobbe for hånden var en morsom greie, så i motsetning til min faste rutine med å ha groundwork og longearbeid første økta, så byttet jeg den nå ut med en økt for hånd. Takket være snille Anna Lene som filmet alle øktene mine (millioner av takk!), så gjør jeg igjen som jeg gjorde etter sist kurs: jeg samler opp kommentarene mine jeg fikk av Michelle under rideøktene våre. For der mangler det ikke på godbiter å ta med seg videre.
Den brune hesten i front ville aldri finne på å "henge" på skulderen mot verken hesten til høyre eller til venstre. Ei ville den heller funnet på å plutselig stanse, eller løpt fram og hvilt hodet sitt på hesten foran. Det er den flokken rundt hesten vi skal være. Som rammer inn og beveger seg i samme retning.
Andre økt ble en rideøkt med fokus på sitsen min. Igjen en hel haug av gode tips og tanker å ta med seg videre inn i høsten og vinteren.
Tredje timen ble også en rideøkt, med flere gode innspill:
Hjemmeleksen ble egentlig kort fortalt: Stille og bøye mer bare for å bli enda mer smidig og løsgjort, samt fortsette og få fram i alt hva jeg gjør. Den der forståelsen av fram blir stadig mer tydelig for meg, og det er spennende. Det jeg var aller mest stolt over er Bobbies tilstedeværelse på kurset. Selv om dørene var åpne og hester beveget seg utenfor, så beholdt Bobbie konsentrasjonen og var med meg akkurat like mye som hjemme. Det har jo vært litt av problemet vårt tidligere på disse kursene, at hjernen har ligget igjen hjemme. Det var jo såpass av jeg faktisk vurderte å få Michelle hjem til stallen istedetfor å kjøre Bobbie vekk på kurs, men denne gangen gikk det over all forventning, og følelsen var bare supergod.
Nå har det jo gått litt tid etter kurset, og vi er i full gang med å jobbe både med smått og stort. Er det en ting som er sikkert, så er det at vi gleder oss veldig til et nytt kurs med Michelle i 2016 for å få ting enda mer på plass. Samtidig er det veldig godt å ha tanker og betraktninger å se tilbake på og ta med seg inn i arbeidet. Hvis du ønsker å delta som teorideltaker på Michellekurs i 2016 er det to muligheter: 23. og 24. april i Hamar, og 9. til 11. september i Drammen. Ta kontakt med meg for mer info, eller sjekk arrangementsidene på Facebook (linkene). Jeg håper jeg ser mange av dere på kurs i 2016 - jeg og Bobbie gleder oss i alle fall veldig mye! |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|