Noen helger sklir inn i minneboka under kapittelet «fantastisk». Denne helgen var en slik en. Noen ganger føler man seg bare litt ekstra heldig. Som for eksempel når man kan putte hesten sin på prinsessetransporten og suse ned til den akademiske hovedstaden for å delta på kurs med mester i akademisk ridekunst, Christofer Dahlgren fra Horse Vision. Bobbie og jeg kjørte ned til Drammen på fredag formiddag, og kom oss igjennom Oslo før køen gjorde sitt inntog. Det gjorde at vi hadde god til da vi kom fram, og jeg brukte tiden på å slappe litt av, nyte det å reise bort med en ponni som umiddelbart slår seg til ro, og tenke på hvordan jeg skulle legge opp helga. Jeg har ridd ganske mye i det siste og synes det gir meg mye. Derfor tenkte jeg at jeg kanskje skulle ta en vri og ri alle tre timene mine for Christofer. Det var jeg egentlig ganske bestemt på, helt til jeg kom på at man deltar ikke på kurs for en av de fremste innen avansert longering uten å longere en økt. Så kursplanen min holdt seg til normalen. Den eneste forskjellen var at jeg på fredagen valgte å ri Bobbie en økt istedenfor å longere. Jeg har alltid pleid å longere første økta på nytt sted, hovedsakelig for å finne ut hvilken rødtopp det er jeg har med meg på kurs. Denne gangen var jeg såpass sikker på at jeg hadde med meg min egen Bobbie, og jeg satte meg opp og rei igjennom en fin økt. Magefølelsen var rett: jeg hadde min egen Bobbie med meg. Herlig! Resten av fredagen gikk med til utstyrspussing og glaning på Silje og Kristin som trente sine to hester. En fryd å se så herlige og avslappa hester i ridehuset, med fullt fokus på sine ryttere være seg om de var løse eller ble ridd. Øyesnacks! Lørdagen kom på et blunk, og etter en natt på boks med snorking i flisa fikk Bobbie stå ute og spise frokosten sin mens jeg fikk muligheten til å se litt på de første ekvipasjene. Jeg skal ærlig innrømme at jeg måtte flire da Christofer etter et par ekvipasjer måtte påpeke at vi nordmenn er fæle til å smatte. «Slutt å smatte! Det blir ikke bedre! Dere toleransetrener hestene deres på smatting.» Jeg følte meg en liten smule synsk, en liten smule truffet, og veldig mye mindre ensom som smattoman. Om ikke annet fikk jeg både bekreftet at jeg har tenkt rett, og jeg fikk forberede meg enda mer på å holde truten lukket når jeg skulle inn med Bobbie selv. Men gammel vane tar litt tid å vende. Da det var min tur med Bobbie fikk jeg gå igjennom det vi pleier å gjøre under en vanlig longeringsøkt, og jeg må ta meg selv i å flire litt når Christofer mens vi er midt inne i en travers i trav utbryter «Nei, dette er for kjedelig! Vi ser jo at dere kan dette. Her må vi finne på noe!». Ganske hyggelig å få høre det fra Christofer selv. Utfordringen ble dermed å kunne variere formen i traversen i trav. Bobbie tolker gjerne travershjelpen som en kombinasjon av travers og samling, men hun skal også kunne gå en travers mer fram og en travers mer samlet i longen. Der gjelder det bare for meg å være tydelig nok i signalene mine, så kommer det seg. Vi fikk jobbe oss igjennom alle gangartene, og det Christofer gjerne ønsket av oss i overgangene var mer flyt, og at Bobbie selv tenker mer frem. Vi har en tendens til å stoppe oss litt opp i overgangen opp i trav, mens målet skal hele tiden være at hesten er forberedt på neste gangart. Dette krever at hesten selv er ansvarlig for gangarten den går i, altså at hesten selv er ansvarlig for å bevege på beina sine. Selv har jeg trøblet ganske mye med dette, at det i blant føles ut som om jeg må bære Bobbie rundt uten at hun går selv. Slik kan det ikke være, for alle mine hjelpere er jeg avhengig av til andre ting enn å få hesten til å gå frem for hvert et steg. Derfor: Lær hesten å bevege beina. Når man har en hest som best liker å stå stille eller gå i sneglefart, så får man lære hesten at stilleståing er noe man får gjøre etter man har beveget beina. Når vi sier «go», så skal hesten virkelig gå på. Til å begynne med kanskje bare en kvart volte før det blir pause, men lær hesten at den hele tiden skal tenke frem av seg selv, og at det kommer en belønning for å gå når vi sier gå. Jeg kjenner at jeg har mye å jobbe med for å få en selvgående ponni på hjemmebane, men utrolig nok så har vi kommet dit på kurs at jeg har en Bobbie som er akkurat like mye mentalt med som hun er hjemme, men har en liten touch av ekstra energi. Så hun var så selvgående som hun sjeldent er, og det gjorde jo også at hun hørte på hver minste lille beskjed hun fikk. Tror jeg en periode hadde stjerner i øya. Snakk om å ha med seg perfekt ponni på kurs. Christofer tok også for seg dette med «å gå i kapp med hesten», og jeg vet ikke om vi har noe bedre norsk ord på det (kappgåing?), men jeg håper det er forståelig. I den tradisjonelle longeringen sier lærebøkene at man skal gå litt bak hesten når man skal ha den frem for å drive den fremover, og at man stiller seg foran den når man ønsker å bremse den. Christofer har snudd det hele på hodet og foretrekker heller at når han tar et steg fremover, så ønsker han at hesten skal jobbe seg frem på linje med han - at man kapper med hverandre. På den måten blir det enklere å drive på hesten bakfra inn mot samling, fordi hesten selv igjennom å lese ditt kroppsspråk har en fremovertanke. Ikke dumt! Vi jobbet oss igjennom travovergangene, og Bobbie fikk virkelig skritte på i et aktivt framover skritt, for så å rulle opp i trav. Det er ikke det at dette er den eneste overgangen vi skal kunne, men Christofer skilte mellom en rullende fatning og en løftende fatning, og begge deler er bra å kunne. Vi skal bli litt bedre på den rullende overgangen. Vi fikk også jobbet oss igjennom galoppen, og kikket både på samling og økning. Det er ikke vanskelig å se at hun går i en bedre galopp med en lett samlet tanke slik at hun ikke blir for dyp, men selv om tanken er oppover skal fortsatt takt og tempo kunne endres. I galoppen er det viktig at vi også tenker en versal tanke, slik at vi får på plass det diagonale benparet som gjør at vi får rundhet over ryggen. Det er lett å tenke travers inn i galoppen, men Christofer ville at vi også skulle fokusere på den versale tankegangen nettopp for å få rundheten som Bobbie fort kan miste litt i den gangarten. Så jeg skal tenke versade i traversen og travers i versaden. Da får jeg en fin hest. Lett som en plett - haha... :p Avslutningsvis kikket vi litt på hvordan jeg har arbeidet med skoleparaden, og vi var begge skjønt enige om at den utvilsomt best bør jobbes ut i fra bevegelse, og ikke fra stillestående. Hun er nå kommet dit at hun forstår hjelperne, så jeg bør bruke den som er verktøy for å forbedre f.eks tanken mot piaffen, istedetfor å trene på den som en enkeltstående øvelse. Christofer luftet også tanken om at det kunne være en idé å tenke mer mot levaden framfor skoleparaden, for å unngå at vekten blir sittende fast på utvendig bog. Hvis Bobbie igjennom levaden får en forståelse av at hun ikke kan benytte det utvendige frambeinet å støtte seg på i skoleparaden kan det forbedre kvaliteten i skoleparaden. Jeg nikket og smilte da Christofer sa det, men inni meg selv ristet jeg på hodet og klarte ikke annet enn å tenke «haha... her står jeg og blir undervist av Christofer Dahlgren, og han foreslår at vi skal bruke levaden i arbeidet vårt. Meg og Bobbie liksom.. Levade liksom.. haha!» Når jeg tenker tilbake på det føles egentlig hele kurset som en litt «utadæsjælåplevelse». Har virkelig Bobbie og jeg gjort alt dette? Er det virkelig oss? Også må jeg klype meg selv i armen og innse at, ja, det er det sannelig. Når man i tillegg finner denne kommentaren på facebook på kvelden så vet man egentlig ikke helt hvor man skal gjøre av seg. «Og når en av deltakerne, Ragnhild Ekornrud og hennes fantastiske Bobbie Jo, stiller med en symfoni av et samarbeid, som er sååå vakkert, så gåsehudfyllt, og så rørende.. Da kan man ikke føle seg annet enn velsignet, for at man har valgt den rette sti. Det er sterke saker, som fyller hjerte til ytterste rand <3 » skrevet av Mariella Berge Håtveit. Jeg er så rørt og utrolig takknemlig, men synes samtidig det er merkelig. Jeg koser meg jo bare med Bobbie også har vi det kjekt sammen. Det varmer virkelig langt inn i hjertet at den gleden jeg og Bobbie har sammen også kan deles med andre, så tusen, tusen takk Mariella! Kort oppsummert var første timen helt spot on i forhold til hva Bobbie og jeg trengte. Det som begynner å bli så gøy er at jo flere kurs jeg er på, jo mer kjenner jeg at tankene mine og følelsen min for hva Bobbie og jeg trenger er mer og mer riktig. På kursene får jeg bare hjelp til å sette ord på tankene og tips og triks som hjelper meg til å komme ut av boksen jeg ofte sitter fast i, slik at jeg raskere kommer meg til målet. Bobbie oppførte seg helt eksemplarisk, og Christofer og jeg ble enige om at jeg skulle ri neste time for å se hva vi kunne få frem der. Dette får bli nok ord og betraktninger i en blogg - jeg starter på nummer to om rideøkten hvert øyeblikk, så heng med :)
2 Comments
Bobbie og jeg er alene i hallen. Det eneste vi hører er noen svaleunger som kvitrer fornøyd fordi de endelig har lært seg å fly. Allikevel foregår det en fullgod samtale mellom Bobbie og meg. Dette er ikke en engangshendelse. Dette har jeg tenkt på over lang tid. Og følt på. Og tenkt litt mer på. Det startet vel egentlig med tanken som jeg tror jeg har skrevet om i en eller annen blogg for mange år siden, fra et eller annet Bentkurs. Akkurat hva han sa eller hva jeg skrev husker jeg ikke, men essensen i det var at man ikke skal overbruke en hjelp. Hjelpere er der for å hjelpe deg - ikke for å være noe du skal støtte deg på til en hver tid, for da er det ingen hjelp. Den siste tanken der er hentet fra et kurs med Monika. Flere ganger mens jeg har ridd og trent hest har jeg tatt meg selv i å smatte. Jeg smatter for det ene og jeg smatter for det andre. Smatt hit og smatt dit. Jeg har tenkt at jeg må skrive en blogg med overskriften «Jeg er en smattoman!». Undetittelen må være: «...og jeg er ikke stolt av det.». Flere ganger har det slått meg mens jeg har ridd Bobbie, og særlig mens jeg trener med andre: Jeg må være fryktelig irriterende å trene sammen med, for jeg bruker smattingen mye. Tror jeg i alle fall har fire ulike måter å smatte på, om ikke flere. Særlig når tanken har vært å samle Bobbie, da har jeg smattet og smattet fordi jeg føler at jeg må beholde energien. Også må man jo smatte når hun skal fram igjen, for hun må jo fram. Så kom Isco inn i livet mitt, og han lærte meg noe. I min iver etter å lære han travers, så har jeg selvsagt smattet når jeg med pisken opp har bedt han om rompa inn. Han har lagt sammen to og to i sitt hode, så når han står stille nå og jeg smatter, så kommer rompa inn. Det var jo ikke min mening, men det er det Isco har lært seg. Så nå er jeg over på å måtte si «skritte» når vi skal fram i skritt, og ikke smatte. Jeg har også hørt meg selv på video. Jeg smatter og jeg smatter. Til det slitsomme. Ikke får jeg noen særlig reaksjon på smattinga mi heller, for hadde jeg fått det så hadde jeg jo ikke trengt å smatte mer - sant? Bobbie har i løpet av sommeren vært daff og treig. Jeg har tenkt på ulike løsninger på dette, ja, jeg har til og med prøvd meg på feltritt. Hun har kommet over den verste daffingen og er litt mer selvgående, men jeg sitter fortsatt med en konstant følelse av å ønske henne fram, så jeg smatter. Da jeg var i Danmark tok jeg så vidt opp dette med Michelle, og hennes svar var enkelt. «Gjør mindre.» Det tok litt tid før det sank inn, men nå begynner det demre noe for meg. For det første har jeg gitt meg selv smatteforbud. Jeg får ikke lengre lov å smatte for at de skal skritte, smatte for at de skal gå fortere, smatte for at de skal samle seg, smatte for at jeg vil ha en versade, smatte fordi jeg vil ha en travers og smatte fordi jeg vil skifte gangart. Nå må alt dette kommuniseres gjennom kroppen min. Gjennom sits og gjennom sjenkler og hånd. Det krever jo også mye større presisjon av mine hjelpere - eller, egentlig så gjør det ikke det, fordi hjelperne er jo det samme uansett om jeg smatter eller ikke. Men tidligere har jeg sånn passe ubevisst tenkt at jeg forklarer det jeg forsøker å si med kroppen gjennom smattingen min, mens resultatet egentlig har blitt at hestene hører enda mindre på kroppen min fordi det eneste de hører er den samme lyden (i litt forskjellig variasjon) hele tiden. Og den betyr til slutt ganske lite. Jeg har prøvd det i ganske nøyaktig to dager med Bobbie, og det har vært merkelig. Det har vært så stille i hallen når vi har ridd. Vi har hørt svalene, og vi har hørt alle de rare knekkelydene når sola varmer på taket. Også har vi hørt på hverandre. Ikke med ørene, men med kroppen. I dag kunne jeg skritte henne fram for setet, og jeg kunne løfte blikket, vippe setet litt tilbake og gi plass til ryggen å komme opp. Jeg kunne rose henne fordi hun svarte rett, og jo mer jeg roste, jo mer samlet hun seg. Også kunne jeg svinge fram igjen i min egen kropp og kjenne at hun fulgte etter. Jeg kunne stoppe svinget i setet mitt, og Bobbie stoppet bevegelsen. Jeg kunne vri skuldrene mine til venstre og Bobbie svingte til venstre. Jeg kunne skifte mellom versader og travers bare gjennom å flytte tyngdepunktet i kroppen. Jeg kunne kommunisere med Bobbie og hun kunne høre fordi jeg ikke forstyrret kommunikasjonen. Det var en snål opplevelse. Særlig det med holdtet. Så følsom hun er! Og det igjen gir meg ganske god forståelse for at når jeg ber om galopp og hun fatter galopp men bryter ned i trav igjen (eller holdt), så er det like gjerne fordi jeg helt ubevisst ba om det fordi jeg på ingen måte har kontroll på kroppen min, som at hun ikke gidder å fortsette. Når man kjenner hvor lite som faktisk skal til i kommunikasjonen, så blir man veldig takknemlig for hva disse hestene lar oss få lov å gjøre med dem, og hva de lar oss få lov å lære av dem. Tanken flyr i alle retninger. Til tidligere blogger, kurs og tilbake til teorien. Jeg fanger opp ting noen har sagt der, og noen har sagt da, og plutselig blir det en sannhet for meg. Primærhjelpen kalles det i teoriboka. Å ri hesten for setet. Kommunikasjon dreier det seg om. Å forstå hverandre - å snakke samme språk. Jeg bare digger når teori gir seg utslag i praksis og når det igjen setter i gang så mange nye tankeprosesser. Smatting kommer faktisk så langt ut på lista at det kalles en tertiærhjelp. Ikke en primær, ikke en sekundær, men en tertiær. Det er den siste som skal legges på, og den første som skal tas vekk. Ting skal kommuniseres igjennom kroppen min før jeg bruker smattingen/stemmen for å forklare. Men jeg har tatt litt "snarveien" (haha, ja, for så snar var den...) og brukt stemmen min i stedet for å jobbe med min egen kropp. Det er jo mye lettere å klikke med tunga enn å være bevisst hva sin egen kropp gjør - og agere deretter. Det er nesten sånn at jeg skulle ønske det var vinter nå og at Bobbie og jeg kunne nerde oss inn i hverandre, inn i kommunikasjon og inn i følelser, men så vet jeg at i morgen kjører vi sammen ned på kurs for Christofer Dahlgren. Jeg vet også at om to uker rir vi igjen for Michelle, og i begynnelsen av oktober prøver vi oss på noe helt nytt med Arne Koets. Jeg gleder meg så masse til hver og ett av disse kursene! Jeg kommer til å være så klar for denne vinteren som jeg aldri har vært før. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til startskuddet for en herlig hestelig høst går i morgen tidlig. Nå skal jeg samle inspirasjon, glede og gode opplevelser, også skal vi fordype oss i dem i vinter. I stillhet :) Å ha en treningsøkt med Isco innebærer som regel litt bakkearbeid, litt longering og masse moro :) Da Isco kom til stallen hadde han med seg hodelaget sitt, da det kun er det vi har brukt for å trene han de gangene han er trent tidligere. På plass på Aalerud vendte raskt treningen seg inn mot akademisk, på en tilpasset måte for shettis. Derfor ble kapsun kjøpt inn fra equinik.no (dagens snikreklame fra meg, men jeg er kjempefornøyd!). Første gangen jeg prøvde å longere Isco i kapsunen med longeline gjorde ikke ponnien annet enn å nyse. Jeg måtte klø meg litt i hodet før jeg skjønte hvorfor, men for det lille hodet ble selvsagt den kroken til longelina alt for tung. Jeg snudde lina og knøyt den fast istedet. Det hjalp, men jeg var ikke helt fornøyd med løsningen. Etter litt grubling kom jeg i tanke om Eliza Kristofferstuen som jeg husker blant annet fra diverse nettforum fra tidligere og at hun har solgt lange tøyler. Jeg sendte på Eliza en melding og fikk raskt positivt svar tilbake. Ikke mange dagene etter lå det ikke bare én, men to lange liner til Isco og meg. En kongeblå i fargen, som selvsagt passer Isco helt ypperlig, også en liten overraskelse som jeg faktisk synes var overraskende stilig. Dessuten kler jo alt den smukke ;) Isco stortrives med de nye linene sine, og irriterer seg ikke mer over lina på snuta. De er lette og enkle å holde på med, så selv Bobbie har fått låne de blå til Isco som longeline noen ganger. Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset bilder av oss her en treningsøkt, og her først et lite glimt fra når vi prøver å være litt "seriøse". Noe jeg hele tiden har sagt til meg selv er at Iscos bidrag inn i mitt liv er utvilsomt leken. Derfor er det så viktig at jeg passer på å ikke ta det vekk fra han. Det morsomme er at når jeg plukker av utstyret og longerer han løs, så er han nesten mer mottakelig for formgiving enn med utstyr. Veldig lærerikt er det i hvert fall, og utrolig morsomt å ha en som er så kul og så med. Longering løs gir oss allikevel ikke nok lekefølelse, så da er det bare å ta beina fatt og ha det gøy! Vil du være med, så heng på! =D Og slik går i grunnen dagene med Isco og meg. I alle fall de dagene vi jobber med dressuren. Han er en takknemlig tass å jobbe med, men utfordrer meg stort i treningen fordi han tenker ofte litt mer og litt lengre enn jeg både tror og tenker selv. Også hender det han er litt shettis og lurer på om jeg virkelig mener det jeg sier, men en hver shettis har tross alt rett til sin egen mening om ting ;)
Herlige lille ponniklump ♥ Oi, så mye gøy som skjer for tiden! I dag har jeg unnet meg luksusen med å være teorideltaker på kurs. Det er faktisk en skikkelig stor fryd bare å komme, høre, motta informasjon, fylle opp topplokket, og ikke tenke et sekund på om hesten min har vann, om den slapper av, om jeg har pussa utstyret, og alle de tankene man har når man er på kurs. Jeg kunne sitte, nyte og koooose meg, med mange spennende nye tanker. Kurset var med besteste Monika, og det er alltid like inspirerende å være på kurs med Monika. Innfallsvinkelen og måten å forklare på er så fantastisk. I tillegg har Monika alltid en spennende ting hun har fokus på, og denne gangen snakket vi mye om biomekanikk og hvordan skjelettet reagerer når vi jobber med hesten - særlig forhold mellom bekken og korsbeinet. Her har jeg mye å lære! I tillegg fikk jeg muligheten til å spørre om fysisk og statisk sits, noe Monika tok veldig fint for seg på andre timen. Jeg har prøvd omtrent i tre, fire år og forstå de greiene der. Særlig i det siste har dette vært et tema innen teorien jeg nå føler meg klar for å forstå litt bedre. Jeg har bare ikke klart å forstå det. Hva er vel da bedre enn å spørre på kurs, og den som spør får heldigvis svar! Monika tok seg tiden til å ta et dypdykk i sitsen, og startet med å ta for seg hvordan det er vanskelig å skille sits og det mentale. Deretter fikk vi gjennomgått fysisk og statisk sits, og nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fått det forklart, men endelig følte jeg at jeg kanskje kunne begynne å få litt tak på hva det egentlig er. Det er så deilig at teorien ligger her, og jeg har hørt den ørten ganger før, men avhengig av hvor jeg er i min ridning og min utvikling og på min vei, så er det ulike sannheter som går opp for meg. Og jo flere ganger jeg hører teorien, jo mer og mer klart blir det for meg. Heldigvis! Nå skal det dog sies at selv om jeg følte jeg fikk grepet fast i hva dette med fysisk og statisk sete er i dag, så er det kun i teorien. Det vil ikke dermed si at jeg forstår det i praksis. Man skulle kanskje tro at jeg reiste hjem for å teste ut min nye teoretiske kunnskap, men jeg måtte nesten flire litt av meg selv da jeg kom hjem til ponnitrolla og følte meg superinspirert til å trene. På bommer! Det var det Monika snakka om i teorien for ett år siden: «Eller hvis vi ved hjelp av noen bommer kan gjøre det enklere for kroppen til hesten å strekke seg fram og ned med engasjerte bein, så hvorfor skal vi da ikke benytte oss av den muligheten? Det er veldig mye vi kan finne på for å få mye gratis.» Det tar litt tid før teorien får festet seg så godt at jeg har overskudd og mulighet til å sette den ut i praksis. Så spør meg igjen om et års tid om fysisk og statisk sits, så kanskje jeg begynner å få noe kjøtt på beina rundt det temaet da =D Enden på visa (bør vel avslutte snart, da dette egentlig startet som en facebookpost som bare ble litt for lang...) ble at jeg hadde to fantastiske økter med Bobbie og Isco. Jeg dro fram fire bommer og brukte toppen på muren som bomholdere slik at jeg fikk noen opphøyde bommer. Begge fikk være løse og tok arbeidet i skritt over bommene veldig bra. Da jeg ba om trav tok Bobbie litt av, mente dette kunne være løshopping og spant over travbommene i galopp. Hun fikk på seg en kjapt lagd halsring av longelina, bare så det var mulig å kommunisere med henne. Da gikk det smertefritt, og hun var bare superkul, med kjempeløft på beina, og helt tydelig en annen bevissthet rundt sine egne bein og bevegelsen av dem. Hun viste klart og tydelig at vinkling av de store ledd i bakbein også er noe Bobbie kan. Det var bare det å ha en grunn for å gjøre det, og bommer er genialt. Litt mer flyt og energi kan med fordel komme, men til å være en av de første gangene vi virkelig har prøvd dette, så er jeg herlig fornøyd. Jeg la også opp to galoppbommer til Bobbie og løslongerte (!) henne over dem. Bare det at jeg faktisk kan løslongere henne til en viss grad nå er kanonkult. Galoppbommene var veldig vanskelig for Bobbie å få rett steg på, men hun prøvde så godt hun kunne, og fikk noen gode sprang over de to bommene et par ganger. Og gledelig for meg så har jeg før alltid hatt galoppbommer til Bobbie på 2,5 meter. Denne gangen la jeg ut på tre meter, og det passet helt supert. Kan ikke annet enn å glede meg over den flinke Damens utvikling! En annen flinkis var Isco. Vi har lekt i dag, sånn på ordentlig. Jeg har løslongert han og, og der er problemet i større grad at han går på for liten volte rundt meg enn at han forsvinner. Han er den kuleste ponnien i verden. Jeg fikk til å skifte vei i trav både til høyre og venstre, men morsomt nok stiller også han spørsmålstegn hver gang jeg prøver å få han over fra venstrevolte til høyre volte. Bobbie gjør akkurat det samme, og jeg klarer ikke knekke koden på hva jeg gjør feil. Men med to hester som stiller store spørsmålstegn med hva som skjer når vi skal bytte igjennom volten fra venstre til høyre, så sier det jo seg selv at den tobeinte klusser det litt til. Mulig jeg må filme meg selv en dag. Med Isco dropper jeg travbommer, for med de korte beina har han veldig problemer med å tråkke bakbeina langt nok fram til at han kommer over travbommer. Bakbeina lander liksom midt på bommen. Målet er jo at også ponnitrolla skal ha mentalt gode opplevelser med dette, så med Isco holder vi oss til skritt og galoppbommer. For galoppbommer takler han supert, og han fikk galoppere over alle fire et par ganger. Allikevel lå fokuset mest på jobbe løs og ha det gøy sammen. Trenger jeg å nevnte at dette var tross alt det Monika lærte oss forrige kurs ;) Som sagt: Det tar litt tid før teorien gir seg utslag i praksis. Men når den først gjør det så blir ting så utrolig morsomt! Den gleden Isco og jeg hadde ble ikke noe mindre av at jeg testet om han begynner å forstå kommandoen for å legge seg. Jeg dreiv og ryddet bommer, også gikk jeg bort til han sånn litt ut av det blå og pekte på bakken og spurte om han ville legge seg. Han ble umiddelbart med på tanken, og la seg ned! Snakk om kul type! Som regel er det han som tar initiativet også har jeg lagt på kommandoen når han har vært på vei ned, men i dag var det helt tydelig jeg som kunne få han inn på tanken. Han er altså den grommeste lille knerten i hele verden! Nå ser jeg at enden på visa mi ble ganske så lang, men noen ganger bobler jeg litt over av glede både på grunn av de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få tilbringe tid med og oppleve ting sammen med, og ikke minst de to herlige, besteste pelsballene som gjør dagene så gode. Og når man bobler over av glede, så må det boble et sted, og det blir bloggen. En aldri så liten bobleblogg en lørdagskveld før man gleder seg stort til å tilbringe søndagen i stallen med de to beste pelstrolla i hele verden!
Ridning handler om balanse, og at to individer skal være i balanse. Hadde verden vært perfekt hadde vi sammen vært i balanse hele tiden, men slik er det ikke. Så hva gjør vi når vi kommer ut av balanse? På kurset med Michelle brukte vi første teoritimen på å gå igjennom hva som egentlig kan gå galt når vi rir, og hvordan vi fikser det. Jeg får som regel sjeldent med meg hele teoritimer (slik er det å være arrangør), men noe fikk jeg med meg, og fokus denne gangen lå på hjelpere. En hjelp er det vi bruker når hesten faller ut av balanse. Målet og ønsket vårt er at hesten skal gå i balanse slik at kraften den produserer går fra bakbeina, opp over ryggen og gir et løft over bogen. Dette trenger vi fordi vi som ryttere påfører hesten ekstra vekt på framparten, og for at hesten ikke skal belastes og få skader fordi vi rir den, så trenger vi å lære den å bære vekten bakover på bakbeina. Tre grupper hjelpereI en ideell verden ville vi sammen med hesten vært i balanse helt av oss selv, men som vi alle vet, så er ikke verden ideell. Dermed trenger vi litt hjelp når ting ikke går helt som vi ønsker, og vi er nødt til å forklare til hesten hva det er vi vil. Til det så har vi: • Primærhjelpen: sits • Sekundærhjelperne: sjenkler, hånd og tøyler • Tertiærhjelperne: dirigentstokk (pisk), stemme og sporer Disse hjelperne, kan ved hjelp av korrekt innlæring bidra til at man får forklart hesten hva man ønsker mer av eller mindre av. Michelle tok i hovedsak for seg sjenklene denne gangen, men for å komme dit er vi nødt til å vite litt om hva vi definerer som sits og hva vi definerer som sjenkler. «Sitsen går fra kne til kne. Det er der vi har kontakt med hesten. For å gjøre det litt vanskelig så vil det ikke dermed si at sjenkel er "resten" - altså fra kne til fot. «Vi skiller mellom innvendig og utvendig sjenkel. Den innvendige sjenkelen går fra sitteben til hæl (evt. spore) og holdes rett ned, mens den utvendige sjenkelen går fra kneet og ned til hæl (evt. spore) og henger litt tilbake.» Grunnen for at vi skiller mellom innvendig og utvendig sjenkel er for å tydeliggjøre både for oss selv og hesten hvilken vei vi ønsker bøyningen. Ved å definere utvendig sjenkel fra kne og ned, og innvendig fra seteben og ned blir det også mer naturlig å gi brystkassa plass til det riktige svinget. Styrer ikke hodetNår vi så vet hva sitsen gjør så kan vi ta en kort sving innom tøyle og hånd, for dette er ikke det samme. Hånden er det direkte tøyletaket som har innflytelse på hestens hode, mens med tøyler menes den indirekte innflytelsen tøylen har på hestens hals/skuldre. Tenk på det litt som westernridningens neckreining. Det som er viktig å ha i tankene er at vi styrer ikke hesten i hodet. Det er beina vi ønsker at hesten skal balansere seg på og flytte. Og for å flytte hestens bein så har vi blant annet sjenklene våre til å hjelpe oss med å forklare hesten hva vi ønsker/ikke ønsker. Vi deler det inn i seks ulike sjenkler, men dette er ikke seks ulike trykkpunkter på hesten hvor sjenkelen skal brukes, men seks ulike måter å identifisere og korrigere problemer på. Også her er det viktig å skille mellom innvendig og utvendig sjenkel siden hesten skal svare ulikt på de to sjenklene. Seks sjenklerDe seks sjenklene vi har er følgende: • Direkte sjenkel: Den sjenkelen som kommer og får enten innvendig eller utvendig bakbein til å reagere framover. For eksempel: Du ønsker at hesten skal bevege seg fra holdt til skritt. • Omkringsegbøyende sjenkel: Dette er alltid den innvendige sjenkelen og ber hesten om å bøye seg. For eksempel: Hesten går rett og mangler bøyning. Da kommer den omkringsegbøyende sjenkel og ber hesten om å bøye seg. • Vekkfrasegbøyende sjenkel: Dette er alltid den utvendige sjenkelen, og denne kan fungere som et tillegg til den omkringsegbøyende sjenkel. Siden det er den utvendige sjenkelen kan man se for seg hesten bøyd på en volte. For at hesten skal holde bøyningen innover kan utvendig sjenkel hjelpe med å holde bakparten inne på volten. Altså at hesten bøyer seg vekk fra sjenkelen. • Forvarende sjenkel: Dette kan være både innvendig og utvendig sjenkel, men det er når sammesidig sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en versade og hesten tråkker sitt utvendige bakben for langt ut. Da kan utvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å forsvinne ut. • Omrammende sjenkel: Dette kan også være både innvendig og utvendig sjenkel, men denne fungerer når motsatt sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en travers og tråkker for mye sidelengs (tverrer) med utvendig bakbein. Da kan innvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å gå for langt inn. • Samlende sjenkel: Målet vårt når vi samler hesten er å ta vekk skyvet og kun bevare bæringen i hestens bakbein. Det vil si at den samlende sjenkel kommer på en takt hårfint før hesten egentlig skulle løftet bakbeinet. Det høres kanskje teoretisk og tungt ut, men det er ikke mer komplisert enn at disse seks sjenklene gir oss som rytter mulighet til å fikse de fleste problemer som kan oppstå. Utfordringen ligger selvsagt i at rytteren må forstå hva problemet er, og hesten må være utdannet til å forstå en korrekt respons på hjelperne. Du må føleHer er det mye teori, men les igjennom det, tenk over det og gå ut og ri hesten – ikke tenk! Skal du i det hele tatt kunne bruke teorien, så er du nødt til å føle Du er nødt til å vite hva du har før du kan gjøre noe med det. Og akkurat derfor er følelsen så viktig. Følelsen at du vet og forstår hva som skjer i hestekroppen og din egen kropp. Det kan hjelpe å se for seg en silhuett på hvordan du vil at det skal være. Når den silhuetten ikke passer med virkeligheten, så kan alarmen gå. Det første stedet man da går for å korrigere er seg selv, og det første spørsmålet du bør spørre er om du gir plass nok til det du ønsker. Hvis ikke sitter du og jobber mot deg selv. Jeg skal love deg at ridningen er vanskelig nok i utgangspunktet - om ikke vi skal sitte å jobbe i mot oss selv i tillegg.
Jo stødigere vi er i teorien, jo lettere er det å få tid til å føle, tenke, vurdere og reagere deretter. Og jo mer vi trener i praksis, jo lettere blir det å forstå teorien. Lite annet å gjøre enn å avslutte med: Lykke til! :) Den fysiske delen er enkel å snakke om og lett å forklare. Men hva med den mentale delen? Og hvordan påvirker den fysiske delen den mentale delen? Den fysiske treningen av en hest er forholdsvis «enkel» å snakke om. Vi skjønner at visse øvelser kan være belastende for visse ledd, og vi kan trene øyet vårt til å se hvordan et frambein fungerer, eller et bakbein fungerer. Dette kan også forklares vitenskapelig. Derfor er det «enkelt» å si noe om. Det mentale derimot, det er det mer vanskelig å jobbe med. Men nå har det seg slik at det fysiske henger tett sammen med det mentale, og her trenger vi å vite hvilket mål vi har med treningen vår for å kunne utnytte oss av det på best mulig måte. Innen akademisk er målet å utdanne hesten til å bli så god hest som den kan bli. Hvis vi som rytter forringer hestenes naturlige bevegelser gjør vi også hesten til taper i sine naturlige omgivelser. Tenk på det selv hvis du ser på mennesker som går rundt. Vår måte å bevege oss på er et kroppsspråk som forteller noe om hvem vi er og hvordan vi føler oss, og dette er viktig i vårt sosiale liv. Sitter du på en kafé i byen og ser på menneskene som går forbi kan du ganske fort peke ut folk med høy selvtillit eller folk som føler seg dårlig. Derfor vil vår påvirkning av hestens bevegelse påvirke deres selvfølelse. Å trene en hest til å bære seg i sin egen balanse er viktig. Hvis vi bringer hesten ut av balanse, så er risikoen for at hesten skader seg større. En hest som har lært seg å balansere i rytterens hånd er farlig, enkelt og greit fordi den er avhengig av en støtte utenfra for å balansere seg. Hva da hvis hesten en dag går uten rytter og ikke får den støtten den er vant til å ha for å ikke snuble? Den vil antagelig snuble. Hvis hesten derimot er trent opp til å finne balanse på sine egne fire bein har den bevart sin naturlige balanse og kan utvikles til å bli mer smidig og bevegelig. Hvis målet med treningen av hesten er at den skal bli en bedre hest skal resultatet bli at hesten beveger seg med bedre gangarter ute på jordet etter treningen enn før. Hvem er min hest i øynene til andre hester? Problemet med arbeidet mellom hest og menneske er at vi mennesker i hovedsak lurer på «hvem er jeg i øynene til andre mennesker?», og jeg vil søke erkjennelse hos andre mennesker. Det gjør at vi ofte faller i den fellen at vi jobber hesten for øynene til andre mennesker og deres erkjennelse. Hesten bryr seg ikke om hvem den er i forhold til et menneskes syn på ting. Den bryr seg om hvem den er i forhold til andre hester. Så spørsmålet du bør spørre deg selv når du trener hesten er: Hvem er jeg i hestens øyne, og hvem er hesten i andre hesters øyne? Denne tankerekka forteller oss at når vi jobber med hestens kropp, så jobber vi også med sjelen som er i den kroppen. Hva gjør en god kropp med sjelen som lever i den kroppen? Hvis du er i smerte, så er det ikke lett å være lykkelig. Derfor kan vi ikke skille kropp og sjel fra hverandre. Også humøret du er i er noe fysisk. Lykke består blant annet av velbehagsstoffene endorfiner og feromoner, og det samme gjelder for hesten. Vi er altså nødt til å sørge for at omgivelsene rundt hesten bidrar til at vi får en lykkelig hest. Før du i det heletatt tenker på trening av hest må du vite at du kan ha hest på en god måte. At høver kan vedlikeholdes og at tenner kan vedlikeholdes. At maten den spiser er riktig for den. Du trenger ikke være spesialist på dette selv, men du må være så god at du ser om hesten trenger en spesialist som kan hjelpe den. Og disse tingene må være på plass allerede før man begynner å tenke på en utdannelse av hesten. Har man ikke gode hover på hesten, så vil heller ikke gangartene bli optimale. Ba aldri om å bli dinIntegrerer vi en hest, eller et hvilket som helst annet dyr i vår familie, så tar vi på oss et ansvar. Det samme gjelder også barn. Barnet har aldri bedt om å bli født av deg, og hesten har aldri bedt om å bli kjøpt av deg. Samfunnet tillater deg til å ta et valg, og da er det ditt ansvar å integrere det i din familie. I blant ser man folk som har hester som heller burde hatt marsvin. Det er i det minste lettere å gi et marsvin et mer verdig liv enn en hest rent plassmessig. Men når vi først har anskaffet oss en hest, så gjelder det å lære kommunikasjon. Her kan ridebanen være til god hjelp. Dette er ikke et sted man trener bevegelse, det er et klasserom man går inn i for å lære. Du kan sammenligne det med menneskers barnehage. Man lærer der barna og sitte og tegne. Ikke fordi barn må lære å tegne, men fordi barn må lære å konsentrere seg om noe. Det samme må vi lære hesten. Verdensrekorden for et menneske i å konsentrere seg er 18 minutter. Det krever mye å holde fokus over lengre tid, så gi både deg og hesten muligheten til mentale pauser. Det beste kan være å la hesten kjede seg litt på ridebanen, og fortell den at du har et forslag på hva dere kan gjøre. Prøver hesten å løse det, så ros den for at den hører etter. Når hesten har lært seg å være i klasserommet og å konsentrere seg, skal det utvikles et menneske-hest-språk. Igjennom flere tusen år har vi avlet på hester som er åpne til mennesker. De siste hundre årene har avlen gått mer mot hester som hopper høyt og løper fort. Dette skjer samtidig som at vi mennesker har stadig mindre kunnskap om hester enn før. Denne coctailen er uheldig. Vi ser det samme i kuavlen. Det er mange flere ulykker med kuer nå enn før, fordi vi avler vekk alle årene med domestisering, til fordel for mer kjøtt og mer melk. For å lære å kommunisere seg i mellom er du nødt til å ha oppmerksomheten til hesten. Hvis et barn sitter i klasserommet og ser ut av vinduet vil den ikke lære noe i den mentale tilstanden. Læreren må også være smart nok til ikke å be om oppmerksomhet lengre enn hva hesten (eller barnet) klarer. Deretter gjelder det å begynne å spørre om ting. Men når vi er to individer som snakker to forskjellige språk, så hjelper det lite å snakke høyere dersom motparten ikke forstår hva jeg sier. Motparten kan kanskje reagere på et vis, men den har ikke forstått det du sa. Du som menneske snakker et fremmed språk som hesten ikke forstår. Du må lære den å forstå, og når den forstår kan den høre. Når den hører forstår du at du ikke trenger å snakke høyt for at hesten skal forstå. Snakker jeg for høyt blir det ukomfortabelt og man lukker ørene og hører ikke etter. Snakker jeg for lavt blir det vanskelig å fange opp. Det gjelder for deg som hestetrener å finne ut et godt nivå å kommunisere med hesten din på. Når det er sagt så kan ingen lære vekk et språk man ikke snakker selv. Vi mennesker klarer ikke å snakke hest uansett hvor mye vi prøver, så før du begynner å fortelle en hest hva den skal gjøre, vær sikker på at du evner å forstå hesten. Så før du prøver å lære hesten noe – lær å forstå hesten selv. Jo mer du kan forstå, jo mer input kan du gi. Hesten blir ikke bedre enn degÅ ha kontroll over din egen bakende og din egen kropp er nødvendig når du skal utdanne hesten. Ditt sete er en melding til hesten som du aldri kan slutte å gi. Du tar alltid innflytelse på din hest med all din vekt, og derfor er det viktig at du er i kontroll over din egen kropp slik at du kan sende signaler i riktige øyeblikk. Dessverre kan ingen av oss det å ri før vi har prøvd oss, så hesten er og blir en prøvekanin for oss igjennom et livslangt prosjekt. Med oss på denne reisen har vi ulike verktøy for å utdanne hesten, men ingen av disse verktøyene fungerer bedre enn dine pedagogiske evner. Du kan spørre deg selv hva er en hånd og hva er et sete, men det er ikke mer enn hva hesten mener at det er. Hva er en pisk? Hvis hesten er redd for pisken er den bare en straff. Pisken er hva hesten tror den er. En hjelp er et pedagogisk prosjekt. Det handler om å lære et språk. Å lese hesten, at hesten leser deg, også kan dere lære å skrive poesi sammen. Dette fungerer kun når hesten er interessert. Det finnes ikke et bitt i verden som kan stoppe en hest hvis den virkelig får for seg å stikke. De som tror de kan jobbe med kraft har aldri vært i en situasjon hvor de har funnet ut at det ikke fungerer. Et skarpt bitt kan gjøre hesten lydig fordi hesten er redd for hva bittet kan påføre av smerte. Men det finnes alltid en sannsynlighet for at hesten finner noe den er mer redd for enn smerten av bittet. You can never rely on a horse that is educated by fear! There will always be something that he fears more than you. But, when he trusts you, he will ask you what to do when he is afraid. Problemet nå til dags er at hvis hesten havner i en situasjon hvor den spør sin eier om den trenger å være redd, så er rytteren gjerne så skremt selv av hestens reaksjon at det blir vanskelig å svare fornuftig når hesten spør. Men det er ikke hestens skyld. Så hvor god er du på å håndtere hesten i omgivelsene du er i? Start med å trene i optimale omgivelser hvor både du og hesten kan føle dere trygge. Gå så ut i omgivelser som er litt mer vanskelig. Gå kun ut i situasjoner som du kan håndtere. Å kaste seg ut i situasjoner som kan skade deg eller verre er bare en dum måte å utfordre skjebnen. Det rapporteres stadig om ulykker fra ridning, og det blir sett på som en av de mest farlige sportene i verden. Hvordan har det seg at det i besteforeldregenerasjonen var flere hester i verden og mer folk som brukte hesten, men færre ulykker? Folk nå til dags ser ut til å ha en oppfatning om at hvis man har på seg hjelm, så er man trygg. Har man sikkerhetsvest er man ekstra trygg. Kjører du bil så vil kanskje sikkerhetsbeltet hjelpe deg hvis du havner i en liten ulykke, men det hjelper deg ikke hvis du havner i en stygg ulykke. Det som holder deg unna en stygg ulykke er sikker kjøring. Det samme gjelder hest. Det som redder deg er trygg ridning. Tren hesten din i trygge omgivelser slik at du får en trygg hest gjennom å gjøre trygge ting. Lær hesten å høre på deg, og da er du klar for å møte situasjoner med mer utrygge omgivelser. Før bodde mennesker og dyr under samme tak og fikk inn dyrekunnskapen med morsmelka. Nå bor dyr for seg selv, og mennesker i byen. Vi er gode på data og biler, men kan ikke så mye om hest og ku. Derfor havner vi oftere i farlige situasjoner med dyrene, fordi folk har mistet evnen til å oppfatte at de er i en farlig situasjon. Ønsker du å være en god hesteeier for din hest, så få kunnskap, søk det hos gode spesialister og se om du kan bygge deg opp din egne mening. Den beholder du til du får en ny mening. Vær alltid interessert i å vite mer og bedre og lær igjennom livet. Du trenger ikke være spesialist selv, men du må kunne se om den som gjør jobben gjør det bra eller dårlig. Det er viktig, for det er mange der ute som vil ha dine penger, og det er mange der ute som ikke har så mye kunnskap som de vil gi inntrykk av at de har. Noe kunnskap du tilegner deg er dyrkjøpt, men lær av det og vær smartere neste gang. Bedre er døden til det gode. Fjerde og siste teoritime for Bent er alltid en spennende time. Utgangspunktet for det Bent sier er selvsagt hest, men igjennom hesten kommer han inn på hvordan hesten kan lære oss om samfunn, kultur og medmenneskelige forhold. Bent har naturlig nok fulgt den akademiske ridekunstens oppblomstring i mange land, og det han har bitt seg merke i er hvordan den allerede satte ridekulturen påvirker rytterne. Det som er interessant i Norge er at vi ikke har noen tradisjonell ridekultur. I Sverige hadde de hæren, og deres ridekultur er et produkt av fortiden. I England er det også en ganske satt ridekultur. «Vi vet det går an å gjøre det bedre på en annen måte, men vi gjør som vi pleier allikevel.» I Norge derimot, her har vi muligheten til å lage vår egen kultur utifra hva vi ønsker. Dette fordi vi ikke har hatt en tydelig ridekultur i utgangspunktet. Men hva er egentlig kultur? Kultur er alt vi gjør uten å tenke på det. Hvis vi kommer til en ukjent kultur er det lett å tenke at de andre har så mye mer kultur enn det vi selv har, men det er bare fordi kulturen er noe inni deg. Du tenker ikke over det. Selv er du en sum av genetikk og kulturell bakgrunn. Det å bygge opp en kultur tar tid. Renessansen kom for eksempel ikke til Italia og Danmark samtidig, og klær og arkitektur i renessansen kom heller ikke samtidig. Ting tar tid. Det som er interessant i Norge er at vi sitter ikke fast i «vi brukte å gjøre dette». Spanjolene har for eksempel en lang tradisjon på å brennmerke hestene. Denne tradisjonen strekker seg tilbake til da det å eie en hest var et statussymbol. Sier du til en spanjol at hesten ikke skal brennmerkes med familiemerket fordi det er vondt for hesten, tråkker du han hardt på tærne. Det er kulturen deres å gjøre det. Siden vi ikke har denne tradisjonen her i Norge kan vi her i mye større grad ta utgangspunkt i «Er dette godt for hesten?» og bygge vår kultur på dette. Vi importerer ridekulturer fra land rundt oss, og vi kan velge hva vi vil ha og ikke ha av dem. Vil vi ha engelsk sprangridning? Tysk dressurridning? Spansk vaquero? Amerikansk western? Vi må se hva vår kultur skal være, og hva vi vil gjøre med alt det vi kan importere. Vil du ha fransk kjøkken eller McDonalds? Det er ditt valg. Det at vi tar inn nye kulturer gjør ikke at din egen kultur forsvinner. Det er et tilbud hvor du kan velge «hva passer meg?». Hvis vi igjen trekker parallellen til kjøkkenet, så er jo ikke ris noe som hører til i vår kultur fra starten av. Ei heller pasta. Men hvem kan se for seg et kjøkken uten pasta? Det er en italiensk tradisjon som er importert, men den har gjort vår egen kultur rikere. Når du importerer en ny kultur – bruk hjernen og velg ut hva som passer deg. Ta den kulturen du har og gjør den bedre med den importerte kulturen. Som thaimat. Vi har tatt den inn til Norge og gjort den litt mildere slik at den passer bedre til vår gane. Vi i Norge er i en unik situasjon når det kommer til hestekulturen. Vi har tilgang til en stor, internasjonal gryte av kulturer og vi kan plukke ut det vi ønsker. Spør deg selv hva som må til for at din kultur skal bli rikere, og hvordan kan du tilpasse annen kultur til å gjøre din egen kultur rikere? Det kan være at vi føler oss redde for at vår kultur skal bli erstattet av annen kultur, men jo sterkere kultur vi selv har, jo mer kan vi ta inn av andre kulturer uten at det ødelegger vår egen. Og uansett om vi vil eller ikke så er kulturen alltid i forandring. Innen akademisk ridekunst snur vi oss ofte til de gamle mesterne og baserer ridningen på det de skriver. Det Bent prøver i form av ridningen han driver med er ikke med tanker om å leve på 1600-tallet og å håpe at han kan fryse ridekulturen på den tiden. Han ønsker å vite hvordan moderne kunnskap rundt biomekanikk og pedagogikk kan gjøre den gamle ridekulturen enda rikere. Hva er det som er verdt å ha, og hvordan kan vi utvikle det videre? Akademisk ridekunst skal ikke være noe som skal være på et museum, for ting som er på museum er allerede dødt. Ridekunsten skal leve og bli fornyet igjennom historien, noe som vil gjøre det litt forskjellig fra kultur til kultur, og fra person til person. Grunnteorien er laget ut i fra den ideelle hest, men den hesten er det ingen som har. Du må jobbe med den hesten du har, ut i fra de forutsetningene du har. Ta det beste ut av fortiden og se hva du kan bruke av det. For å trekke parallellen til kjøkkenet igjen: Laks og pasta smaker ordentlig godt sammen. Der har vi lagd en ny kultur fordi det fungerer. Kulturen er noe som hele tiden vokser. For noen hundre år siden ville de heller spist poteter til laksen. Vi ser på poteter som typisk norsk, men de kommer egentlig fra Sør Amerika, og kom til Norge rundt 1800-tallet. Så hva er egentlig typisk norsk? Du er! Du er et produkt av alle ting som skjer i kulturen. Du velger å integrere kultur i ditt liv på en viss måte. På samme måte studerer Bent de gamle mesterne. Han ser hva de kunne, også ser han hva han selv ikke kan og spør seg selv hvordan han kan lære av dem. Det er nemlig først når du vet hva du ikke kan at du har et grunnlag for å lete etter svaret. I det øyeblikket du får mer kunnskap forstår du at du mangler noe. Finn ut hva som passer for deg nå, utvikle deg og finn nye ting du ikke vet. Voks både i hodet og i evnen til å føle. For det som er i hodet er kun en tanke – det som skjer i kroppen er den virkelige sannheten, den empiriske kunnskapen. Og det er den som er den viktigste. Let med kroppen etter noe du forstod i hodet. La hodet være litt foran kroppen, for når hodet forstår det du fortsatt ikke har erfart, kan kroppen søke etter følelsen. Du som person er et resultat av gener og kultur, men samtidig er du også et resultat av valg. Og der setter hestene oss i en unik posisjon. De tvinger oss til å ta valg, og vi må ta dem i øyeblikket. I begynnelsen vil du føle du både tar vanskelige valg, og feil valg. Men heldigvis kan du gjøre det bedre neste gang. For hvem blir du når hesten utfordrer deg? Hvilke valg gjør stress at du tar? Forbered deg på neste gang du kommer i en stressituasjon og prøv og reagere annerledes. Det vil få deg til å gro, og få din kultur til å gro.
Tenk på hva du vil plukke fra andre kulturer for å gjøre ditt liv og din kultur rikere. Hva er dine valg i øyeblikket med hesten? Hva er dine valg i øyeblikket med andre? I prosessen vil summen av valgene påvirke ikke bare ridelivet ditt, men også hvem du er. Teoritime to for Bent fortsatte med fokus på det fysiske som vi kan forklare, med utgangspunkt i setet. Når man er så heldig å få overvære Bents teoritimer prøver man intenst å plukke med seg så mye som over hodet mulig, og denne bloggen oppsummerer andre teoritime som Bent hadde. En time som startet ganske direkte med noe jeg måtte jobbe litt for å få med meg. Jeg tror ikke jeg klarte å få med meg alt, men allikevel var det noen glimt der som var så viktige for min egen del at jeg tar de med litt stykkevis og delt. Forståelsen må utdannesEn hest har i utgangspunktet ikke noe forutsetning for å forstå det vi gjør i setet uten å ha blitt utdannet til å forstå det. Derfor lærer vi inn de sekundære hjelpere til hesten fra bakken, før vi setter oss opp. Her bruker vi blant annet vår egen kropp som en tydelig forsterker av det vi ønsker. Vi kan plassere vår egen kropp som både innvendig og utvendig sjenkel og tøyle. Men når vi begynner å jobbe oss fra bakkearbeid og over mot handwork, longering og lange tøyler så bør vi være sikre på at hjelperne våre er gode. For når vi går lange tøyler kan du ikke med kroppen være innvendig tøyle på halsen. Og går du på innsiden bør du ha gode utvendige hjelpere, slik at hesten ikke forsvinner ut, uten at du merker det. Hesten skal strekke seg fram til utvendig tøyle, men når folk i dag hører det tenker de hånd når de hører ordet tøyle. Tanken skal heller gå i retningen at hesten skal strekke seg fram til selve tøylen, det vi kaller den utvendige indirekte tøyle. Dog er det en stor sammenheng mellom hestens evne til å strekke seg til den utvendige tøylen og hestens evne til å gå fram for din innvendige sjenkel. Å gå fram for innvendig sjenkel kan sammenlignes med å lenge utvendig side. Det vil med andre ord si at det innvendig sjenkel kan, kan også utvendig tøyle. For meg var den ganske tankevekkende, og jeg kjenner at jeg fanget ordene, men skal tygge ganske mye mer på den praktiske betydningen og følelsen av det. Noe annet Bent satt fingeren på, som festet seg hos meg var at det innvendige bak gjør i lufta er produsert av utvendig bak. Jeg har lenge tenkt på at det er i lufta vi har mulighet til å påvirke beinet i en gitt retning, og det er det jo, men samtidig kan ikke det beinet i lufta gjøre mer enn det beinet i bakken tillater eller underbygger. Interessant tanke! Bruk hånda til å analysereForskjellen på å gå med hesten i bakkearbeid og handwork er at du i den siste har en hånd på samme måte som når du rir. Når du går handwork er hesten nødt til å være så myk i hånda at du kan kjenne dersom det er noen stivheter i kroppen. En utdannet hånd er en hånd som kan føle ned i hestens bakbein. Og for å utdanne hånda kan det være lurt å starte med det nærmeste, nemlig skuldrene. Har du vekt i hånda? Den vekten kan ikke komme dit uten at den går igjennom skuldrene, så kan skuldrene flyttes? Hesten vil ikke kunne være riktig framme i hånda hvis ikke skuldrene kan flyttes. Hesten må kunne flyttes så lett mellom tøylene at indirekte tøyle og direkte tøyle (hånden i bittet) ikke blir det samme. Først gjelder det å føle i hånda, også kan hånda begynne å analysere. Det vi ønsker med kontakten igjennom tøylene er informasjon. Vi vi ha informasjon, og vi vil kunne gi informasjon. Igjennom arbeid for hånd har vi både utdannet oss selv og hesten før vi setter oss opp for å ri. Ingen dum idé. Når du først kommer oppDet er mange ting vi kan si om setet, men noe av det aller viktigste er at vi ikke hindrer hestens bevegelser som svinger igjennom hestens rygg. Selvsagt trenger vi å jobbe med setet vårt, men vi bør ikke bruke hesten som en treningsball. Dette kan gjøre at hesten stiver av bevegelsen, setter ett bein i «hvert verdenshjørne» og jobber med å holde balansen og holde oss på plass der oppe, istedenfor å la den naturlige bevegelsen flyte igjennom kroppen. Vi kan dele inn setet på flere måter. Blant annet har vi det statiske setet og det fysiske setet. Det statiske er den retningen tyngdepunktet ditt går, mens det fysiske er at du faktisk sitter på hestens brystkasse og må bevege deg med den. For å få til dette trenger du som rytter ikke så mye fysisk styrke, men du trenger bevegelighet og smidighet. Noe av problemet i dagens hesteavl er at hestene blir avlet med så mye større ryggsving enn vi klarer å sitte på. Hvis vi til stadighet ber hesten om å gå i større bevegelser enn vi klarer å sitte på, da vil vi ødelegge bevegelsen. Derfor kan det til tider være at en hest går med større ryggsving i longeline eller fra bakken/for hånden enn den gjør med rytter på ryggen. Et annet problem, som ikke akkurat hjelper på problemet nevnt ovenfor, det er at vi mennesker i større grad ikke kan bevege oss. Vi blir nesten handicapet av at vi sitter så mye, og oppveksten til barn handler ikke lengre bare om lek og bevegelse, men stillesittende aktiviteter foran en PC, eller en TV-skjerm. Kombinasjonen menneske-hest blir dermed enda mer komplisert. Det kan kanskje virke tungvint når man starter med akademisk å bli introdusert for det å gå baklengs, men én ting er at vi gjør dette for å se hele hesten, men det er også en god måte å forbedre vår egen bevegelighet. Tre faser i sitsarbeidetNår du setter deg opp på hesten går du igjennom tre ulike faser. Første fasen er «forbli der oppe». Høres kanskje banalt enkelt ut, men det ligger en del bak dette. Det gjelder at du holder deg oppe på hesteryggen som hele tiden er i bevegelse, igjennom din egen balanse - ikke fordi du blir holdt fast av klister i rompa eller monsterstore knestøtter. Hvis ikke du er i balanse kan aldri kroppen bli myk og smidig. Myk og smidig kan du bare være om du slapper av, og hvis du ikke er i balanse kan du ikke slappe av. Det å kunne få deg i balanse og slappe av der oppe gjør at du må følge bevegelsen. Du skal prøve å sitte «rett» mens noe beveger seg under deg. Det vil si at du hele tiden må følge retningen dere går i. De fleste av oss kjenner følelsen av å hoppe et hinder og være bak bevegelsen. Det er ingen god følelse, og det gjelder å få samme forståelse for bevegelsen også når du bare skritter, traver, galopperer og svinger - eller går sidebevegelser. Rett i en versade er ikke det samme som rett i en travers. Den andre fasen er «å analysere». Du skal kjenne i din kropp når hesten løfter sine bakbein. Men for at du skal kunne sitte korrekt på hesten og klare å analysere hva som skjer, så er det viktig at du i forkant har utdannet hesten til å bære seg selv på en hensiktsmessig måte. Hvis ikke hesten klarer å bære og balansere seg selv, hvordan skal den kunne bære deg? Og hvordan skal du kunne sitte korrekt hvis hesten ikke bærer deg korrekt? Det er vanskelig. Når du utdanner en ung hest, så kan de sikkert tåle at vi sitter lenge på dem, men selv Xenophon skrev for 2400 år siden at når den unge hesten gjør det bra, så går du av og leier hjem. Ikke vær for lat til å gå av hesten når den er flink. Det tredje steget er «å ta innflytelse». Hjelp hesten med å bære deg enda bedre slik at den får begge bakbein fram til tyngdepunktet, og at du selv sitter med følelsen av at du kontrollerer to bakbein som om de var dine egne, mens resten av hesten er balansert foran magen. Energiretningen skal flyte gjennom setet og du skal føle «ingenting». Men hva er egentlig dette «ingenting»? Disharmoni er enkelt å føle, og da vet du at det er feil. Men det automatisk er slik at fravær av disharmoni er harmoni? «Ingenting» kan nemlig være både riktig og feil ingenting. Tenk bare på følelsen av en lett hånd. Det kan like gjerne komme av at hesten går bak hånden som at den går fram til hånden. Dette med å finne ut av riktig og feil ingenting er en lang reise. Jobb med å gjøre små bevegelser i kroppen for å spørre hesten om å følge deg. Hvis den ikke gjør det, så bruker du de allerede innlærte sekundærhjelperne til å forklare hva du mener. Kontroller kraftens retningMålet vårt er at hesten skal bære oss med sine bærende bakbein. Det vil si at vi er nødt til å kontrollere skyvet til hesten slik at det ikke blir for stort, men oppfordre til bæring. Hvis vi bruker hånden vår bakover så fjerner vi hestens mulighet til å tråkke fram til tyngdepunktet. Det går helt fint å korte gangart ved å gjøre bærekraften mindre og beholde skyvekraften, men vi ønsker å gjøre skyvekraften mindre og beholde bærekraften. Vi ønsker ikke å fjerne skyvekraften helt og totalt, men vi ønsker å fortelle hvilken vei kraften skal. Hvilken vei kraften går kan du lese av frambeina. Frambeina på en hest som er samlet skal gi høyere frambein, og frambeinas bevegelse bakover skal minskes. Hånda er "gammelt nytt"Den informasjonen du får i hånda er allerede «gammelt nytt». Den informasjonen har allerede gått fra bakbeina, igjennom ryggen (setet), frambein, nakke og ut i hodet. Og det er først når du har to bakbein som jobber fram til tyngdepunktet (fram til hånda) at du kan ha en konstant kontakt i hånden – en konstant følelse av energi fram til hånden. Det er også da du kan analysere hva som skjer der bak, og dermed også kan korrigere det.
I begynnelsen er det hånda som korrigerer, men som nevnt, så går jo den samme informasjonen du får i hånda forbi din egen rompe først. Derfor vil du etterhvert kunne analysere igjennom din sits hva som skjer under deg. Det krever bare «litt» trening ;) Men man blir ikke bedre av å lese blogger, så ut og ri og kjenn hva som beveger seg under deg :) Bentkurset 2016 med Bobbie - oppsummert i bilder. Førsteøkt med longering: Andre økt med ridning: Tredje økt med ridning: Et inspirerende og herlig kurs :)
Energi som flyter fra bakbeina, opp igjennom kroppen, igjennom ryggraden og gir skulderløft og former hals og hode. Også setter man en person midt på som påvirker energistrømmen. Det er en årlig tradisjon. Jeg kan vel kalle det et årlig høydepunkt. Kurset med Bent Branderup som holdes i Norge én gang i året – som regel i slutten av mai. 2016 var intet unntak, og spenningen var stor. Hva ville Bent snakke om i teorien? Hvor ville fokus ligge i år? Og ikke minst: Hvordan ville Bobbie ta kursstemningen denne gangen? Etter å ha ankommet fredag, gjort oss husvarme og innlosjert både hest og meg hadde jeg en veldig hyggelig kveld sammen med de andre ridende, før vi køyet og gjorde oss klare til lørdag og påfyll av kunnskap. Det startet som vanlig med en teoritime, og jeg kjenner at jeg koser meg glugg i hjel over å få sitte og høre på Bents naturlige framlegging av teorien. Det ble "bare" 12 maskinskrevne sider med notater fra timene, så vil du være med, så heng på de neste fire bloggene. Setet kan vi ikke ta vekkFørste økt startet med gjennomgang av primærhjelpen – setet, og utviklet seg deretter. Målet vårt er å ri hesten for setet. Det er først nå i den senere tid når vi ikke har noen hensikt med ridningen vår mer at det å ri med to hender er blitt vanlig. Tidligere trengte man hånden til noe annet, være seg våpen, lasso eller en garrocha. Eller kanskje et glass med cherry ;) Det er dermed en ny greie det der å ri med vekt i begge hendene når man rir. Nå kan det dog være at vi kommer tilbake til enhåndsridning med tid og stunder, siden folk nå til dags ser ut til å ha mobilen klistret i hånda uansett hvor man er. Kanskje det kommer noe fornuftig ut av dette mobilavhengige samfunnet vi lever i allikevel? :p I tillegg er setet den eneste hjelpen vi ikke har mulighet for å ta vekk. For å kunne ri for setet er både vi og hesten nødt til å ha en form for utdanning. Derfor lærer vi hesten sekundærhjelpere som vi kan bruke til å forklare når primærhjelpen ikke fungerer. Sekundærhjelpere er da sjenkler, direkte tøyle (i hestens hode) og indirekte tøyle (tøyler på halsen). Disse starter vi å lære hesten fra bakken, før vi tar dem med opp i salen. Nå har det seg slik at når hest og menneske skal kommunisere sammen, så er det store muligheter for misforståelse. Bare tenk over hvor lett vi mennesker som er innen samme art har for å misforstå hverandre (kvinner og menn for eksempel). Det er ikke rart at det blir misforståelser mellom to forskjellige arter. Et eksempel er en katt som ligger og vifter med halen foran en hund som synes den ser så glad ut. Hunden forstår ikke hvorfor den plutselig har kloremerke på snuta. Heldigvis er hester igjennom flere årtusener avlet og valgt ut som de hestene som er mest åpne til mennesker. Problemet er at mennesket de siste 100 års tid har fått øynene opp for konkurranse, og avlen har dermed gått i retningen mot de hestene som løper fortest, går finest og hopper høyest. Dette har ikke nødvendigvis sammenheng med at de er åpne til mennesker, og ofte er de hestene som er mest redd de som løper fortest. Når vi legger til det faktum at vi mennesker i stadig større grad fjerner oss fra den kommunikasjonen som før lå naturlig for oss, også i forhold til hester, så er det ikke rart at man opplever mye komplikasjoner. For å ta et kjapt eksempel rundt det med kommunikasjon menneske - hest: Ville du løpt fortere om noen sparket deg i magen? For å forstå om hesten forstår deg er du nødt til å forstå hesten. Tenk litt på den. Sitt på hesten uten å ødeleggeEn hest er aller best i verden på å være hest. Det klarer den helt fint uten oss mennesker. Når vi mennesker setter oss opp på hesten presser vi brystkassen ned mellom skuldrene. Derfor er det viktig at vi for det første lærer oss å sitte på den uten å ødelegge mer enn nødvendig (altså ikke sitte i veien), og for det andre at hesten lærer å bære og finne sin naturlige gangart under oss. For å forstå hvordan dette henger sammen er vi nødt til å forstå at bevegelse kommer fra bakdelen. Det er bakdelen som er motoren til hesten, og det er den som skaper bevegelse. Bevegelsen blir skapt av det bærende grepet hesten gjør framover og skyvet den kommer med. Det vil altså si at du kan helt fint ri en hest fort uten å ri den fram. Den kan skyve seg avsted istedenfor det vi akkurat snakket om: å bruke et bærende bakbein under tyngdepunktet slik at bakbeina griper fram, løfter brystkassen og skuldrene. Bevegelsen bakbeina skaper svinger tredimensjonalt opp i ryggraden og gir frambeina bevegelse. Tenk på det samme hos deg selv. Når du går fritt svinger gjerne armene i diagonal takt med beina dine. Det er bevegelse fra hoftene som svinger opp igjennom ryggen og ut i armene. På samme måte skjer det hos hesten. Hvis vi som mennesker da setter oss midt oppå ryggraden (noe vi gjør), og presser ryggraden ned (vi veier jo tross alt litt) så skal det ikke mye til for at bevegelsen forringes. Frambeina i seg selv kan ikke produsere dette svinget, men de kan hindre svinget i å skje. Så hvis vi som ryttere er stive og blokkerer ryggsvinget gjennom hestens kropp, så hindrer vi frambeina i å gjøre gode bevegelser. Er vi stive og gjør hestens ryggrad stiv så forhindrer vi også bakbeinets mulighet til framgrip fram under tyngdepunktet. En stiv sits gjør det med andre ord vanskelig for hesten å bevege seg naturlig. Derfor er det så utrolig viktig at vi som ryttere er bevisst vår sits slik at vi i det minste ikke skaper noe mer trøbbel enn nødvendig. Alt dette bunner i en ren gangart og en ren takt. Dette gir også resultater i hestens hover. Måten hesten sliter hoven på selv er et svar på hvor godt den vil overleve ute i naturen. Det finnes ingen hovtrimmere som løper rundt og tar vare på ville dyr, så hvis de ikke beveger seg på en hensiktsmessig måte og sliter høvene sine riktig så vil de få store problemer med å overleve. Dermed kan vi som ryttere bruke måten hesten sliter høvene (eller skoene) på som en indikasjon på hvordan de blir ridd. Begynn med hodetFor å ta oss litt tilbake til dette med kommunikasjon med hesten, for når vi jobber med den starter vi å jobbe med hodet. Vi burde starta med bakbeina. Det er jo bakbeina som er motoren har vi akkurat lært. Hvis man er en dyktig hestetrener kan man starte med bakbeina, men også vi er nødt til å lære, og derfor må vi begynne et sted. Derfor er det så viktig at det første vi lærer oss er å se konsekvensene av at vi kommuniserer med hodet: det som skjer i bakbeina. Det er også grunnen til at vi starter i bakkearbeid, med ansiktet vendt mot hesten, slik at vi kan se alt det som skjer i hestens kropp. Først og fremst ta hodet fram og ned slik at vi lettere får plass til stilling. Vi ønsker også at musklene i overlinja til å strekke seg fordi magemusklene skal jobbe. Slik er det med muskler: Strekkes noen, komprimeres noen andre. Det å ta hodet fram og ned kan for hester med kort hals gjøre at hesten havner på skuldrene. Her må man velge litt mellom pest eller kolera en liten periode, men uansett hva skal man passe på at man ikke skal dra hodet ned mellom skuldrene. Blir halsen for dyp forhindres skuldrenes framgrepsmulighet. Etter fram og ned ber vi om stilling, og stillingen skal gi en bøyning ned igjennom hele hestens kropp. Hvis ikke dette skjer, så analyser hvor stivheten kommer fra. Halsen? Skuldre? Kanskje hofta? Flytt fokus fra hode til skuldre og sjekk om du kan flytte skuldre. Er de bevegelige? Kan hesten føre vekt fra det ene frambeinet til det andre frambeinet? Videre går veien igjennom ryggraden, inn i hofte og ned i bakbein. Alt henger sammen, så du kan ikke kutte opp og trene deler av hesten. Det du gjør i hodet skal også skje i hoften, og det som skjer i hoften skal også skje i hodet. Etter fram og ned så kan du begynne å ta en liten parade. For å få til det er det lettere å først ta hesten fram også tilbake. Tar du en parade merker du om hesten er avslappet igjennom hele kroppen. Er den ikke det kan du analysere hvor i kroppen utfordringen sitter, og dermed vite hva slags utdannelse hesten trenger. En hver hest må utdannes etter den gitte hest sine mentale og fysiske evner. Observer hesten din, se hvilke problemer du har og analyser hva du må gjøre for å løse det opp. Hvilke øvelser er gode for å gjøre hesten bedre? Hvis du ikke evner å se hva hesten er god og dårlig til – hvordan kan du utdanne den? Det hjelper ikke å si at hvis du i en versade har en gitt vinkel til en vegg så får du ti poeng, for vi er alle enige om at alle hester er forskjellige, og dermed vil også en gitt vinkel i versaden være for mye for noen hester og for lite for andre. En korrekt versade avhenger av hestens fysiske utgangspunkt. Pass også på at du under trening gjør ting du vet hesten er god til, slik at du ikke bare blir at du gnager på det du ønsker at den skal gjøre bedre. Nåtiden er ganske spesiell når det kommer til hestehåndtering, fordi det har tidligere aldri vært en tidsepoke hvor vi utdanner hester uten grunn. Ridearenaer og ridehaller ble bygd for å jobbe hesten mot et formål. Nå er formålet tapt, og hvis vi som hestetrenere ikke forstår den gymnastiske grunnen for utdannelsen, så blir det hele en karikatur av seg selv. Forskere nå til dags sier at hester ikke er smarte, men det er testet opp mot vår intelligens. Snu på tankegangen og tenk motsatt. Hvor godt ville vi mennesker kommet ut hvis hunder skulle teste om vi var smarte? Hvis vi av hunden fikk beskjed om å lukte på en flekk og analysere den – hvor smarte ville vi sett ut i hundens øyne? En hest er mest intelligent i verden til å være hest. Alle vi mennesker ville sett dårlige ut i hesteøyne hvis vi ble testet som hester. Målet vårt innen akademisk er å gjøre hestene til enda bedre hester. Det krever mye av oss som mennesker, både for å utvikle den fysiske naturen til hesten, men også den mentale naturen. For vi kommer ikke til den fysiske biten uten den mentale. Det mentale kommer det mer om i en senere blogg, så her er det bare å henge med :) Det går bare mer og mer opp for meg hvor sant dette er. Du har ingen samling uten fram, og du har ingen fram uten samling. I fjor på denne tiden og utover året så stoppet Bobbie og jeg litt opp i vårt arbeid - nesten bokstavelig talt, for vi forsøkte å samle, men det sa bare stopp. Det var ikke noe å samle på. Det var noen bakbein som ikke eksisterte. Som ikke var tilstede for å ta vekt. Så vi måtte få fram. Og jeg snakker ikke fram i tempo, jeg snakker fram med bakbein. Bakbein inn under tyngdepunktet. Bærende bakbein som tar vekt når de er i bakken. Også har jeg i tillegg tenkt fram i form av en egen energi og en evne og vilje til å holde den gangarten jeg ber om i en aktivt, selvgående takt. For det er ikke til å stikke under en stol at Bobbie i utgangspunktet er en liten sofagris som helst skulle sett at livet bestod av å sove, spise og kose. Alternativt så henger vi i taklampa på ridehallen (eller i nærmeste tretopp hvis vi er ute) etter en eksplosjon. Det var liksom den mellomtingen vi gjerne ønsker. Etter flere måneder med fokus på fram, fram, fram og nevnte jeg fram, så var det veldig gøy å få ri litt for Michelle igjen hvor jeg får bekreftet at fram er blitt mye bedre: Nå skal vi samle - med den fram vi har - slik at vi kan få en enda bedre fram =D Jeg har så mange ord og så mange tanker og ikke minst en sånn boblende gledelig forståelse av samling. Og fram. For du forstår ikke det ene uten det andre. Mine to rideøkter for Michelle under årets første kurs hadde mye fokus på akkurat det samme som vi fokuserte på under bakkearbeidsøkta. Energien som skulle være og bli benyttet i rammen, samt Bobbies evne til å tenke fram, men føre vekten tilbake. Også rideøktene mine ble filmet, og jeg er så glad for å få se det i etterkant. Å se seg selv på video er så utrolig lærerikt og bringer en helt ny dimensjon til det man blir forklart. Mitt store bilde etter rideøktene med Michelle var akkurat denne kombinasjonen av å ta med fram inn i samling og samling inn i fram. Og jeg ser det så godt. Så inderlig godt hva hun mener. Når jeg sitter og rir så henger jeg meg ofte opp i små detaljer og pirk, men det som var så gøy med å se videoen etter kurset var at jeg ser så tydelig hva Michelle mener med at vi skal begynne å ta med skoleparaden inn i arbeidet vårt, også i fram. Bobbie skal begynne å ta mer vekt på sine bakbein. Hun skal flytte hele massen sin fra framparten og bakover. Og jeg ser det, jeg ser så utrolig godt hva Michelle mener. En ting er å få det forklart, men min forståelse for hele greia blir enda mer tydelig når jeg kan se det selv. Jeg digger video! Jeg er som vanlig den første til å se mine feil og våre utfordringer, allikevel så tillater jeg meg selv igjen å være sånn smålig kriblete stolt av Bobbie (og litt meg selv tilogmed), for den veien vi har gått sammen. Det som er litt ekstra morsomt er å kikke tilbake på en av de første filmene fra da jeg rei Bobbie på Enggården for nesten ganske nøyaktig fire år siden. Det er godt å kunne se at det har vært litt utvikling iallefall. Og ekstra morsomt er det å se at Bobbie og jeg jobber med nøyaktig det samme nå som da, bare på et litt annet nivå. Basic er best! Tilbake til kurset. Som vanlig fikk jeg en haug av gode tips og råd fra Michelle, og for å ha sortert dem ut og kunne bruke dem til senere så lister vi opp. ♦ Luksusen jeg har nå er at jeg har ridd fram slik jeg skulle. Nå skal hun begynne å balansere fram tilbake. Før var det ikke så mye å komme tilbake med, men nå har jeg mer fram som jeg skal samle på, og det skal jeg! Ellers lander hun på bogen og får vanskeligheter med bøyningen. Det er ikke det at vi er i mål med fram-tanken enda, vi må bare kombinere sånn at mer samling kan føre til enda mer, og korrekt fram. ♦ Innvendig bakbein skal bære sammen med utvendig bakbein. Så enkelt er det. (hahahahaha.... enkelt....) ♦ Hun får ikke lov å kaste bagasjen fram, verken i samling eller i vendinger (husker vi her en annen velkjent Monika som har snakket om at et annet ord for samling kan være "vendbar" - det var disse sammenhengene som bare dukker opp overalt - fantastisk!) ♦ Jeg skal jobbe med og be om rotasjon. Bogen skal bæres høyere opp. Hun skal senke innvendig hofte under ytterbog. Uansett versade eller travers skal rotasjonen komme først. ♦ I min statiske sits skal jeg sitte i versade, mens i min fysiske sits skal jeg gi plass til masse av rotasjon. Hun får ikke nærme seg en travers med beina sine, men jeg vil ha traverskraftoverførselen til å komme i form av mer rotasjon - ikke mer sidelengs. ♦ Tenk utvendig skulder (altså min egen) ned i innvendig stigbøyle. ♦ Bruk utvendig sjenkel som en vekkfrasegbøyende sjenkel slik at hun bøyer innvendig hofte fram. Og ikke glem og løfte utvendig sitteben opp så det er plass til brystkassens rotasjon. ♦ Når du jobber mot samling: Kjenn først at innvendig bakbein er under sitsen og fram til hånden. Så tilføres utvendig bakbein under sitsen og fram til hånden. Så flyttes vekten tilbake, tilbake, tilbake, tilbake. ♦ Kraften skal brukes ned i bakken. Vi skal ha Bobbie til å trykke bakbeina ned i bakken, ikke skyve dem baklengs bak seg. ♦ Ta henne tilbake og driv fram. Kombiner tanken av skoleholdt og piaffe. Ikke la henne kaste seg fram på bogen fra et skoleholdt, men hold henne tilbake og driv fram. ♦ Ikke slipp fram og over bogen det som er bygd opp i en skoleparade. ♦ Skoleparaden er for at jeg har noe å bremse opp til. Akkurat når hun tenker skoleparade vil vi ha bevegelse i bakbeina, men følelsen av skoleholdtet skal fortsatt være der. ♦ Jeg slipper henne for mye fram på bogen i piaffen og mister fram i bakbeina i skoleholdt. Klarer vi å legge sammen de to, så nærmer vi oss både piaffen og skoleholdet. ♦ Jobb mer med det som et overraskelsesmoment istedenfor å ri tyngden bakover. Tenk 1-2-3-skoleholdt! Hun skal tenke "svosj, ned på sine bakben". ♦ Hun forsøker å skyve tyngden bort foran seg og prøver å løse det med litt slow motion. Tenk at bakbeina går på glødende kull. ♦ Gjør overganger hvor jeg rir fram → fullt med ben på, takt, takt, takt og stoooopp! Skoleparade! Og innen jeg i det heletatt får lov å slippe litt fram igjen skal jeg tenke bevegelse. Tenk som en westernhest som skal gjøre slidestop, men bare uten slidingen. ♦ Kjenn i sitsen at hun ikke får synke ned framfor min sits. Hun skal holde den løftet, løftet, løftet, løftet, hele veien inn i holdtet. Ta skyvekraften vekk med sitsen, men gi plass til fram, så sitt helt lett. ♦ Lek med takt! Mer takt, men hold vekten tilbake. Hvis hun får lov å styre så blir hun saktere i samling og hurtigere i økning. Vi skal ha det andre veien. ♦ Ikke mist versaden i arbeidet. Vi skal ha bæring over utvendig bog. ♦ Hold henne så rett som mulig og tenk heller å ri innvendig bakbein ut. Ri volten større for innvendig sjenkel. Når innvendig bakbein er mer rett under tyngdepunktet kan det også få mer vekt på seg. ♦ Nå skal fram bli til bærekraft. Hun løser problemet med å skyve seg i en travers og tar innvendig bakbein innenfor tyngdepunktet. Hun skyver seg dermed ut over utvendig frambein. Så lenge hun lykkes med å gå der så har hun ingen bakben å komme tilbake på. Derfor: Jobb mot retthet, behold fram, og når det er mulig - mer og mer tilbake. Med fram. Jaja, lett som en plett =D ♦ I galoppen skal jeg tenke at jeg sitter ned i innvendig bak. Her får vi ta alt i små biter (rytter'n driver og lærer seg å ri nemlig - tar litt tid!): Hun går bedre fram, så nå skal vi ha balansert henne tilbake. Synes du har lest det før? Start på toppen igjen, og tenk det samme i galopp :p Og trodde du det var nok, så tar du feil. Den som skulle tro at du ikke får mye ut av et kurs for Michelle tar også feil. Også på min siste ridetime fikk jeg lass på lass med gode tips og triks å ta med i boka. Historien er den samme, det er bare måten å forklare det på slik at det går inn i nøtta mi slik at jeg sakte men sikkert kan forklare det til Bobbie på riktig måte. Jeg har for ryddighetens skyld valgt å ta inn noe av notatene fra ridetime nummer to inn i tipsene over og kuttet ut det som var mest gjentakende. Men allikevel sitter jeg igjen med et lass tips og råd. ♦ Få alle fire ben til å gå i samme retning (hørt det før kanskje?). Når vi ser Bobbies frambein skal de gå rett fram, så hun overfører ikke utover, innover, utover. ♦ Hva skjer om du stiller og bøyer mer? Masse innvendig sjenkel, masse utvendig tøyle som flytter halsen lengre inn. Innen AR er folk veldig dyktige på å bøye hesten rundt utvendig sjenkel, innvendig tøyle (travers). Men det er knappest noen som kan bøye hesten rundt innersjenkel og utvendig tøyle (versade). ♦ I trav, bruk små volter med innvendig sjenkel og utvendig tøyle for å få henne til å flytte vekten mer tilbake og ta en stilling og bøyning. Hun skal bøye seg rundt i volten. Tenk at innvendig bakbein skal langt ut. Ikke fordi det skal krysse over tyngdepunktet, men fordi hun er en liten snik som gjør hva hun kan for å unngå å bære på innvendig bak. ♦ Pisken kan gjerne løftes ut i øyehøyde på utvendig side, så hun bøyer seg vekk fra den og får en bøyning uten å ta i innvendig tøyle. ♦ Nå er det slutt på å svare i mot utvendig indirekte tøyle, særlig på venstre hånd. Energien og fokuset skal inn i rammen. ♦ Det samme kan gjøres i galopp (det har jeg bare ikke helt overskudd til enda). ♦ I galoppen skal hun slippes litt mer fram og ned slik at jeg får følelsen av at hun kommer opp mellom skuldrene. ♦ Jeg skal variere med å sende henne fram og ned og ta henne litt opp i formen, uten å endre tempo, takt og sving. Neste post på programmet blir å leke litt med stillingen. Litt mer stilling, litt mindre stilling. Etter hvert kan de to kobles sammen, og jeg kan begynne å tenke litt opp, litt travers, litt tilbake og fram og ned - versade. Men som Michelle så pent sa, så deler vi det opp i små kapitler så jeg klarer å bearbeide det. Takk - det trengs! ♦ Også overgangene kan hjelpe gangartene med å bli bedre. Bruk galoppfatningen til å få løftet over bogen som jeg trenger i en skolegangart. ♦ Leksen i skritt, trav og galopp er å jobbe med at hun skal lære å ta mer bøyning, og med mer bøyning er det mer rotasjon, og med mer rotasjon er det mer vekt tilbake (samling), i mellom innvendig sjenkel og utvendig tøyle. Er det ikke fantastisk hvordan absolutt alt henger sammen? Jeg synes det er så gøy! ♦ Jeg skal ha bedre respons på hjelperne, særlig innvendig sjenkel og utvendig tøyle. ♦ Våren og sommerens arbeid blir å bevare fram, føre Bobbie ned på bakbeina som i større grad er der. Ta halvparader og kjenne ned igjennom hesten. ♦ Jeg skal jobbe med å holde fram, men få løftet over bogen så bakbeina tar mer og mer vekt. Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det er fantastisk. Fantastisk herlig, gøy og motiverende. Og jeg synes det er så spennende å jobbe meg igjennom disse bloggene i etterkant, for det er på den måten jeg virkelig får systematisert og sortert ut hvordan det faktisk har gått og hva vi skal ta med oss videre. Men selv om jeg til tider kan virke overdrevent teoretisk og nerdete, så er det tross alt følelsen som er det viktigste. Og aldri før har jeg hatt en slik følelse på et kurs noen sinne. Følelsen av å være hjemme. Følelsen av at det var Bobbie og jeg som var på kurs. Ikke Kurs-Bobbie, Air-Bobbie, Ukonsentrert-Bobbie eller Hoppetusse-Bobbie. Det var Bobbie. Min Bobbie. Vi hadde en liten dose ekstra energi/manglende tålmodighet i forhold til hva vi har hjemme, noe som særlig kom til syne under longeringsøkta. Men aldri slik at det vippet over. Utover det var hodet på plass hele veien, og vi kunne galoppere. Ikke et eneste antydning til hopp, eller sprett eller jetmotor, bare galopp. Bobbiegalopp. Første økta på kurs pleier alltid å være en slik økt man skal igjennom. Det skal kjennes litt på kursfølelsen og man skal komme seg på plass. Slik var det denne gangen også. Andre økta pleier å være den økta man jobber seg litt videre, mens tredjeøkta pleier å være den man går rundt med stjerner i øynene etter. For meg ble det litt annerledes, da andreøkta ble den økta jeg satt og gliste på igjennom hele halvtimen. Bobbie var myk som smør. Tredjeøkta var med en Bobbie som var så lik hjemme som hun kan være - både med de problemer og utfordringer vi har. Jeg kunne ikke bedt om noe bedre, for igjennom det fikk Michelle sett akkurat hva vi sliter med, og jeg fikk akkurat den hjelpen jeg trengte for å forhåpentligvis jobbe meg litt videre igjennom dette på egenhånd. Jeg kunne med andre ord ikke bedt om et mer fantastisk kurs. En ekstra prikk over i'en var jo selvsagt at det på hver sin måte gikk helt supert med alle de andre som var med på kurset også. Det er noe med disse Hamar-kursene ♥ Nå er det bare å kose seg fram til Bentkurs, siste helga i mai. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg skikkelig til en ny helg i den akademiske hovedstaden - Gunnerud i Drammen. En helg med den akademiske familien - med hesteglede, nerding, latter og hygge. Det er fortsatt ledige teoriplasser hvis noen skulle ha lyst å bli med. Bobbie og jeg er i alle fall veldig klare for å kose oss! ♥
Endelig tid for årets første Michellekurs igjen, og for første gang hadde jeg med meg Bobbie på kurs. Min Bobbie. Den Bobbie jeg trener hjemme. Jeg hadde en god følelse før kurset og heldigvis fulgte den gode følelsen meg hele veien igjennom kurset. Bobbie og jeg ankom stall Lehne hvor vi har kurset fredag ettermiddag og med en god longeringsøkt på egenhånd var vi klare for lørdagen. Tradisjonen tro startet vi første økt med litt bakkearbeid og longering. Min utfordring med Bobbie den siste tiden har vært at hun stiver av i kroppen og sliter spesielt med venstre bøyning. Derfor var det godt å få Michelle til å kikke over arbeidet vårt fra bakken, og takket være snille Thea fikk jeg filmet øktene våre. Dette er virkelig et helt magisk verktøy, for det er begrenset hvor mye jeg får med meg i løpet av en økt. Takket være filmene kan jeg studere, nerde og ikke minst få med meg så utrolig mye mer av det Michelle sier enn det jeg klarer å fange opp selv. Film gir meg en helt ny kursdimensjon og jeg er så utrolig glad for at vi kan filme hverandre og dermed få så utrolig mye mer ut av kurset. Det Bobbie og jeg fikk fokusere på denne økta var kraftoverførselsretningen i kroppen hennes, og det er ikke til å stikke under en stol at den ofte forsvinner elegant og direkte ut over utvendig bog. Det må vi få fikset på, og jeg prøvde å dirigere Bobbie rundt i håp om å få kraften i en mer riktig retning - innenfor rammen og ikke ut av rammen. Jeg har satt sammen en liten film fra kurset som både viser ting som funker og ting som ikke funker. Også viser den litt av den lille positive Kurs-Bobbien om dukket opp innimellom, som svarer litt over evne på paradene. Men jeg har valgt å ta det med bare fordi jeg er så fornøyd over at hun prøver og tester ut. Ellers er jeg strålende fornøyd med at vi faktisk kan jobbe i galoppen, og ikke en eneste gang var det antydning til eksplosjon. Får bare si snurr film, også oppsummerer jeg Michelles kommentarer etterpå. Jeg synes det er morsomt å se forskjellen når Bobbie faller ut over bogen og når hun er inne i rammen. Igjen kan jeg trekke paralleller til fjorårets kurs hvor Michelle snakket mye om "enhjørning", og Monikas kurs hvor hun snakket om "stick to me". Følelsen av at hesten er klistret til deg, eller at hesten har et "horn" i panna som er festet i brystet ditt (når du går baklengs). At hesten følger deg innenfor sine rammer, og ikke faller ut over for eksempel en utvendig bog. Fjorårets kurs ga plutselig enda mer mening. Jeg digger når det henger slik sammen. Uansett: Det Bobbie og jeg fikk kommentarer på fra Michelle var følgende. ♦ Vi skal få følelsen av at det ene bakbeinet tar over for det andre. Ikke at framparten er med og bærer vekta. For å få til dette skal vi tenke både versade og travers på en gang i et forsøk på å få en rett hest mellom hjelperne. ♦ I travers havner vi ofte for sidelengs. Dette skal vi unngå for eksempel ved å holde innvendig bak mer rett, eller fange ytterbogen inn. Dette gjøres ved halvparade og vekt bakover for deretter å hente ytterbog. Ved å tenke både versade og travers samtidig forhindrer jeg at hun faller ut over ytterbog. Jeg får ikke gjøre mer travers enn at jeg fortsatt har en versade, altså at jeg har med ytterbogen opp og rundt. Tanken skal være 90 prosent versade og 10 prosent travers når jeg gjør en travers. ♦ Tenk versade. I hvilken retning tramper utvendig frambein? Utover? All den kraften skal inn i rammen ved hjelp av halvparade og hente bogen inn. ♦ Damen skal ha sin kraft tilbake i sine bakbein og ikke misbruke energien ut over utvendig bog. ♦ Oppgaven nå framover er å variere mellom rett og versade. Jeg skal tenke mindre sidelengs en periode og jobbe mot rakridning hvor jeg kjenner at jeg har kraften rett i mot meg. Problemet per nå er å ha kraften i min retning. ♦ I longering gjør hun det bedre, men her fikk jeg tips til en ny hjelper for å få rundhet i innvendig bog: Løft hånden som en travers, men pek pisken nedover mot innvendig skulder. Min hånd som er løftet sier travers, men piskenden sier innvendig skulder ut. På den måten får jeg både travers, men også rundheten i innvendig skulder. ♦ Hånden opp betyr bakparten inn (utvendig sjenkel), mens pisken ned betyr innvendig skulder ut (innvendig inndirekte tøyle) - her begynner vi å bli avanserte altså! Hånden opp og pisken opp illustrerer utvendig sjenkel og utvendig tøyle. Så det så! Her er det naturlig nok viktig at hesten har skjønt hjelperne på forhånd, for ellers blir det vanskelig å få svaret du ønsker. ♦ Bobbies vanskeligheter med galoppen for tiden er et spørsmål om at jeg får hennes kraftoverførselsretning inn i rammen slik at hun jobber mer med begge bakbein inn og ut av samling, uten at hun får lov å gå på tvers. Hun må få enda mer kraft i bakbeina sine, noe hun ikke gjør selv, så hun løser det på sin egen Bobbiemåte. At hun begynner å bryte av fra galopp til trav er et tegn på at hun synes det er tungt, og fra å gå i lufta i galoppen må vi kunne si at det er en forbedring. ♦ Målet er å jobbe mer med hjelpegivning i longelina slik at jeg får rotasjonen over bogen og hentet inn bakdelen slik at Bobbie blir mer rakridd i alle gangarter. Bare etter første økt hadde jeg mye å ta med meg videre, men hjernen skulle stappes med mye mer teori og praksis igjennom to rideøkter og teoriøkter. Her er det bare å henge med :)
Vi fant leken! Det er nesten standard oppskrift på helgekurs. Første økta er litt sånn at man må kjenne på hverandre og følelsen på ny plass, andre økta faller ting på plass og man skjønner hvor man er på vei. Tredje og siste økta faller ting helt på plass, man takler det man driver med og det går bra! Dette kurset intet unntak. Vi var første ut for dagen og Isco tuslet med på banen. Jeg hadde det mye klarere for meg hva jeg skulle gjøre og hvordan ting burde være, og ikke minst en boblende glede og entusiasme i magen over at vi i dag skulle ha det gøy. Så da hadde vi det gøy! Jeg tror jeg lar bildene tale for seg denne gangen. Trenger jeg å si at jeg var glad? Trenger jeg å si at vi hadde det gøy? Trenger jeg å si at Isco er verdens kuleste lille shettis? Det er to ord som har brent seg fast etter kurset: Bevegelsesglede og vendbar. Bevegelsesglede skal være den viljen og lysten hesten har til å gjøre. Til å bevege seg. Og der har jeg en stor jobb å gjøre med både Isco og Bobbie, mest Bobbie. Men det er utrolig gøy å bli bevisst på det. Det er kun igjennom å vite hva vi kan bli bedre på at vi har mulighet for å bli bedre! Vendbar er et annet ord for samling. Hvor fort og bra du kan snu avhenger av samlingsgraden din. Det vil si at istedenfor å fokusere på at «nå skal hesten samle seg», så spør «hvor raskt kan du vende?». Jeg fikk jobbe mye med meg selv og mitt hode på dette kurset, men samtidig så er det jo der problemet ligger. Isco kan. Han går både sine versader og traverser, men jeg har vært for teoretisk. Jeg husker da jeg begynte å trene Isco så tenkte jeg på akkurat dette. At meningen med at han kom inn i livet mitt på det tidspunktet var for å finne fram leken igjen. Jeg husker jeg tenkte at jeg må passe på så jeg aldri tar vekk leken og gleden Isco har av å være sammen med meg. Men det klarte jeg. Heldigvis finnes det gode veiledere som hjelper, rettleder og får oss inn på det helt riktige sporet igjen. Bare ved hjelp av små endringer, tips og råd. Og aldri så galt at det ikke kan rettes opp. Jeg visste at et kurs med Monika ville være midt i blinken for Isco og meg, og jeg hadde rett. Takk og lov for fantastiske Monika som gir oss akkurat det vi trenger. Selv om han bare er 90 centimeter høy så fyller han et helt hjerte og en hel kropp med glede, og ingen skal komme her å skakke på hodet og lure på hvorfor det skulle være vits i å jobbe med en shettis. Det er akkurat like mye vits som å jobbe med hvilken som helst andre firbeinte venn. Nå har vi tatt med leken hjem og selv om vi fortsatt havner i situasjonen hvor vi blir stående bom stille og se på hverandre som noen spørsmålstegn begge to, så har jeg lagt det meste av teori bort og leker meg heller avgårde, med en Isco som svirrer hit og dit som bare en shettis kan. Vi har det gøy :) I mine øyne har Isco i løpet av denne helgen blitt sertifisert akademisk lekekunst-ponni av ypperste klasse!
Å ha et formål er så mye lettere når du har noe konkret å forholde deg til. Etter part I kommer ofte part II, så her er det bare å sette i gang og rable ned. Vi hadde kommet oss igjennom første timen med såder følelse. Ikke fordi Isco er vanskelig, snarere tvert i mot, menfordi den tobeinte ikke klarer å finne ut av ting. Men ofte hjelper det med en liten mental pause, litt nye tanker og heldigvis en ny mulighet. Jeg vet jo så godt at førsteøkter på kurs fort kan bli litt merkelige, og særlig når man er på kurs for første gang, så vi spankulerte inn på banen med tanker om at det under økt nummer to pleier å falle litt mer på plass. Jeg fikk beskjed av Monika at jeg fint kunne tenke litt akademisk innimellom, men hvis jeg kjente at enten jeg eller Isco satte oss fast i den teoretiske tankegangen så skulle vi "snap out of it" med litt lek. Og her var det bare å finne fram min egen energi og være like mye med på leken som Isco, for som kjent trengs det two to tango. Det er vanskelig å beskrive den følelsen og den mentale tilstanden, men jeg kjenner det så godt. Og jeg kjente at jeg pirket borti noe med det der å være tilstede akkurat her og nå, slippe alt og bare smile og leke i bevegelse. To hendelser under denne økta er vel verdt å nevne, selv om ikke vi fikk fanget det på kamera. Den første var når jeg endelig følte at jeg hadde en klokkeklar plan på hvor jeg skulle. Jeg så opp og fram, hadde Isco i god flyt foran meg i trav og jeg så for meg hvordan vi skulle passere hver eneste lille bulk i sanden. På høyre eller venstre side? Isco var helt med på notene. Jeg ble så begeistret, og så stolt over meg selv at jeg ropte ut «nå har jeg en plan!», og ikke før jeg hadde sagt det, så stod Isco plantet på sine fire søte tottelotter og jeg måtte spise mine ord. Litt lavere, men med et stort smil rundt munnen måtte jeg erkjenne at «jeg hadde en plan!». Hendelse nummer to var da Monika påpekte at jeg bør ha to måter å rose på. En måte som betyr «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, og en måte som betyr «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros. Mitt problem, som også har gjort seg veldig gjeldene hos Bobbie er at jeg egentlig kun har det første. Og dette fikk jeg virkelig en øyeåpner på mens jeg travet rundt med Isco og han var skikkelig flink. Jeg gikk jo som sagt bak ponnien, ganske tett på, og jeg skal love at når man roser og tenker inne i sitt hode at det er av den typen «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros, mens ponnien selv tolker det som «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, så blir det en aldri så liten kjedekollisjon mellom ponni og menneske. Det er i det minste godt Isco er snill, for ikke bare bompet jeg i han, jeg knakk sammen av latter på ryggen hans, og om ikke annet så løsnet det litt for den gode følelsen. Og for å få oss enda mer konkrete, tilstede i nuet og å jobbe mer med å gjøre istedetfor å tenke, så satt Monika og noen gode hjelpere ut en fem-seks hinderstøtter til Isco og meg på bana. Vi skulle ha barrelracing. Eller... Poleracing ble det kanskje? Uansett - vi freste avgårde! Etter å ha lekt litt rundt hinderstøttene og fått et ønske om framover hos Isco selv bare fordi han synes det var gøy, så testet jeg longeringen igjen, og ikke uventet så skar det seg der. Jeg ba om galopp, men Isco travet bare videre. Monika minnet oss på at det ikke er jeg som skal be Isco om å galoppere, men at jeg skal leke meg inn i galoppen sammen med han. Og bare ved litt endring av min tankegang, en påminnelse på at jeg skal tenke mer lange tøyler også i galoppen bare for å ha meg i mer riktig posisjon, og et lite smil, så galopperte Isco villig. Jeg har jo trøblet litt med Iscos venstregalopp, men selvsagt er det slik at når vi er på kurs og har fått noen gode verktøy så funker plutselig alt. Selv venstregaloppen kom uten at vi tenkte over det. Jeg avsluttet økta med å slippe Isco løs og løp sammen med han til porten. Jeg må ærlig innrømme at det å kunne slippe ponnien løs på et sted han aldri har vært før, på en ridebane med åpen port og ta fart og løpe rett mot den helt uten bekymringer for at ponnien skal forsvinne ut - det er ganske kult. Men sånn er det jo bare når man har en så kul ponni! Jeg trenger kanskje ikke si det, men følelsen etter økt nummer to var bare helt fantastisk og Isco fikk både klapp og kos og den halve desiliteren med kraftfôr han så vel hadde fortjent. Isco og Lili fikk etterhvert kveldsmaten sin og en nuss på mulen, før vi tobeinte tok kvelden med mange smil om munnen. Veldig klare for academic art of playing, part III! Dukker plutselig opp i en blogg i nærheten av deg! :)
Å ha med seg en shetlandsponni på akademisk-kurs gjør at kurset blir litt ekstra morsomt. Hvordan har det seg egentlig til at Isco endte opp på kurs med Monika Sanders? Forklaringen er ganske enkel: Som regel har disse instruktørene som kommer til Norge ganske faste kurs. I nærheten av meg har det blant annet vært ett kurs med Monika på senvinteren, også har jeg hatt kurset med Michelle i april. Derfor har jeg de senere år vært med på kurset med Monika sånn i februar/mars, og de fleste av oss som var med på kurset i februar i fjor husker godt hvordan det var. Derfor ble dette kurset flyttet til april i håp om at føret skulle være litt bedre. Selv synes jeg det ble litt tett å ha to kurs med Bobbie med bare to ukers mellomrom, så jeg var litt lei meg fordi jeg ikke fikk med meg Monikakurset. Det er bare en helt superherlig stemning på disse kursene, og masse gode tanker. Så kom jeg plutselig på at jeg for tiden har en liten firbeint til, og veien derifra til å være påmeldt kurset med Isco var ikke lang. Og kurset kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg har jo jobbet en del med Isco med en akademisk tankegang i bakhodet, og sant skal sies: Jeg hadde kjørt meg fast. Ikke fordi ponnien ikke kan og får til, men fordi jeg følte at min akademiske, teoretiske tilnærming til treninga hadde tatt vekk mye av gleden til Isco, og dermed også gleden min i treninga. Og uten glede så kommer man seg absolutt ingen vei. Derfor var det helt perfekt å skulle ha med minimus på dette kurset med Monika. Lørdag morgen ble Isco lastet på hengeren og vi suste oss en drøy time ned til Bruvoll der kurset skulle være. Vel framme fikk Isco stå i en paddock, mens vi tobeinte gjorde unna den første teoritimen. Skal prøve å sy sammen teorien til en egen blogg seinere. Jeg fortalte Monika litt om hvor vi lå i landet, og at målet, tanken og planen min for kurset var å leke. Finne igjen gleden. Og Monika var ikke så veldig vanskelig å be! Monika fikk et inntrykk av oss, også spurte hun om hun fikk låne han litt. Det fikk hun selvsagt og hun kjente litt på han. Isco har alltid vært redd for pisken i form at av han føler at han alltid må se den, og han stivner hvis han føler han blir presset for mye av den. Vi har gått igjennom en prosess på at han nå finfint tåler at jeg har den med, men hjemme har jeg til tider følt at det har vært lettere å få gjort ting uten enn med. Denne tanken skrelte Monika raskt av meg, og tok like gjerne med to pisker når hun skulle ut og kjenne på han. «Han er innkjørt, han tåler drag, så nå er piskene drag» sa hun, også var piskene drag uten at Isco brydde seg noe om dem. Nylig var Monika på klinikk med Arne Koets og var ganske inspirert av tankegangen hans. "Krigsinspirert" ridning som har et formål, og Isco ble rakst introdusert for denne typen tankegang. Jeg har vært innom det før med Bobbie, men selv om man sier det så er det noe annet å gjøre det: Ha et formål med det du gjør. Vit hvor du skal! Min følelse av at ting har blitt for kjedelig hadde selvsagt Monika løsningen på, for nå var det om å gjøre å finne noe som Isco følte det verdt å bevege seg for. Han skulle få noe - et formål med det han gjorde. Isco skulle på jakt. På Ragnhildjakt! Han ble litt overraska til å begynne med, men å følge etter meg gjør han gjerne, så han tok oppgaven på strak hov, og mens Monika med kyndig hånd la til piskene som hjelpere der det var naturlig for han å gå, så ble det en naturlig innlæring for han hvordan han skulle reagere på piskene også. Farlige var de på ingen måte mer. Ved hjelp av meg som "hare" fant Isco en mening og en glede med å bevege seg framover. Og den gleden var det flere som fant. Monika benyttet også muligheten til å endre min arbeidsposisjon fra "work in hand" til mer lange tøyler-posisjon. Dette med lange tøyler er noe som Bent har tatt inn i arbeidet sitt de siste årene og som stadig blir mer og mer utforsket utover blant hans elever. Kjøring og tømmekjøring er noe Isco er vant til, så hvorfor ikke utnytte det til noe positivt? Samtidig gir denne posisjonen Isco all mulig mulighet til å være den stolte, staselige, fremadtenkende lille krigsponnien han skal være. Når jeg tenker meg om husker jeg Bent en gang sa at lange tøyler er den optimale måten å få vist fram en hest på uten at man har et sjenerende menneske i veien. Og det er litt den tanken jeg ønsker at lille, litt usikre Iscotass skal finne også når vi jobber. Og ikke bare når han er tøffere enn tøffest når han leker med kompisene sine. For meg å få to pisker og plutselig gå bak han istedenfor å gå ved siden av han viste seg å være en litt mer vanskelig utfordring enn jeg først trodde. Men jeg prøvde og Isco gjorde sitt beste ut i fra hva jeg klarte å få til. Jeg prøvde og testet og om Isco ikke var vant til pisker fra før, så ble han det i alle fall i løpet av de minuttene jeg kålet rundt med han, for piskene viftet ganske ukontrollert i alle mulige retninger (riktignok ikke på han, bare så det er sagt). Igjen fanget den teoretiske tanken meg og jeg følte meg litt kjip som ikke fikk til det jeg ville og burde få til. Smilet og gleden manglet hos meg. Tiden gikk fort og magefølelsen etter første økta var rar. Jeg var usikker på om jeg klarte å få fram den entusiasmen og den sanne gleden som Monika hadde. Jeg tvilte på om jeg i det hele tatt kom til å klare å finne det jeg ønsket i løpet av kurset. Jeg hadde jo bare et så stort ønske om å ha det gøy. Hvorfor skal det være så vanskelig da!? Jeg satt Isco ut igjen i paddocken, men noen tilfeldigheter gjorde at ei av de som var med på kurset foreslo at Isco kunne stå med hennes ponni, og selv om jeg egentlig er litt skeptisk på å slippe sammen på fremmed plass for så kort tid, så er Isco Isco. Har enda til gode å møte en han ikke går sammen med, og hoppa Lili på 19 år intet unntak. De stod fra første stund sammen som om de ikke hadde gjort annet, så Lili og Isco tilbrakte resten av kurset i samme paddock, med tak og fôrplasser og det hele. Kunne ikke vært mer perfekt! Academic art of playing, part II dukker plutselig opp :)
Hvor vi egentlig er på vei vet jeg ikke, men vi er i det minste på vei. Jeg lever i en sterk tro på at den eneste måten å bli bedre på det er å prøve - og feile. Jeg kjenner meg litt usikker på akkurat hvor Bobbie og jeg er på vei for tiden, men er det en ting jeg er hundre prosent sikker på, så er det at vi har utviklet oss. Og utvikling er bra! Jeg støtter meg selv på at det er bedre å gå litt vinglete på veien man går, enn å ikke gå i det hele tatt. Jeg har den senere tiden skrevet litt om at Bobbie har utviklet seg mye i traven i det siste, og at jeg sliter å henge med i svingene. Jeg var så heldig at jeg fikk med meg Maren til å filme oss i dag, men økta ble litt mer kaotisk enn planlagt, så jeg håper vi får tatt igjen den filmingen igjen ved en annen anledning. Jeg har allikevel klipt ut noen pittesmå glimt som Maren fikk fanget av Bobbie som tester ut sitt "nye" trav, og jeg som bokstavelig talt jobber bakenden av meg i forsøket på å sitte på henne. Vi er på ingen måte der vi er på filmen hele tiden, men det dukker opp litt innimellom, og stadig oftere. Om ikke annet er det spennende å se hvor denne veien går. Måtte også bare ha med et lite glimt fra galoppen, for å vise hvor mye mer stabil og selvtenkende hun er blitt der. Uansett hva så håper jeg at Bobbie vet hvor flink hun er, hvor veldigveldig glad jeg er for alt det hun prøver, forsøker og gjør for meg, og hvor veldigveldigveldig stolt jeg er av henne. Veien med Bobbie er den kuleste veien å gå! ♥
Jeg har blitt lurt. Av meg selv. Tanken har vært at det må se bra ut. Jeg har ikke vært fornøyd når jeg har sett bildene, og jeg har endret virkeligheten etter bildene. Men hva får du mest igjen for: å følge kartet som er allerede er tegnet opp av noen andre, eller å følge det faktiske terrenget du går i? For litt under et år siden fikk jeg min nye sal. Min nye Bent Branderup by Stübben-sal. En sal som egentlig er helt fantastisk, men jeg har enda ikke klart å finne den ordentlige godfølelsen i den. Og det er nok mye min egen feil. Jeg har sett på hvordan det skal se ut. Hvordan proffene gjør det. De rir der som klistret til hesten, med sine lange bein som går snorrett ned. Slik skal det være, så slik skal også jeg ha det. Jeg husker jeg fikk salen og stilte inn stigbøylene slik jeg følte at de passet greit. Samtidig passe lange - trodde jeg. Så var det noen som knipset noen bilder av meg og jeg husker jeg tenkte «guuuud, stigbøylene mine er jo alt for korte, jeg må ha de lengre!», så jeg tok de ned to hakk. Det var jo slik det skulle se ut. Jeg forklarte for meg selv at lange stigbøyler fikk være en fin måte for kroppen min å venne seg til hvor langt ned beina mine skulle være. Med stigbøylene hadde jeg en rettesnor som jeg pent fikk rette kroppen min etter. Punktum. For jeg så jo selv at det så riktig ut og det var jo slik "de andre" hadde det. Og da er det jo riktig. Sant? I skritt klarte jeg etterhvert ganske greit å sitte ålreit, men i trav trakk beina mine seg opp, og med en Bobbie som i stor grad tar mer og mer i, så ble det humpetitten, humpetatten. I galopp ble det bare enda mer rot. Etter et lite halvår med intense forsøk på å klare og sitte med disse lange stigbøylene slik jeg vet det skal se ut tok jeg en kraftig bit i det sure eplet og kortet dem tilbake igjen de to hakkene jeg senket dem ned. Slik har jeg ridd en liten periode og følelsen har vært bedre, men fortsatt har jeg følt meg som humpetitten.
I dag tok jeg enda et steg videre og tok opp stigbøylene enda et hakk. For første gang klarte jeg å la beina mine slappe av ned i dem, og de gangene Bobbie virkelig tok tak i trav og travet, så kunne jeg ri litt lett i stedet for å humpe rundt som en filledukke på henne. Nei. Det er nok ikke optisk korrekt slik jeg sitter nå, men å få kortet opp stigbøylene slik at jeg kan få litt hjelp fra dem i stedet for å føle at jeg hele tiden må kjempe for å rekke ned til dem, det føles så mye bedre, både for meg og da også garantert for Bobbie. Konklusjonen? Det som er optisk korrekt trenger ikke nødvendigvis være riktig for en ekvipasje. Og selv om noe ikke ser optisk korrekt ut, så kan det allikevel være riktig for den ekvipasjen i det øyeblikket, eller i en periode for å få ting på plass. Jeg håper jeg nå i enda større grad klarer å finne meg selv i sitsen min slik at den blir funksjonell både for Bobbie og for meg, også får den bli mer optisk riktig når kroppen min er klar for det. Nå framover holder vi oss til: Funksjonell framfor forbilledlig! Det var en befriende konklusjon å komme fram til i dag - nå gleder vi oss til fortsettelsen! :) Bobbie + solnedgang = sant! En rideøkt på utebana i magisk solnedgang. En Bobbie som er helt og holdent på plass mentalt. Ei venninne som svinger innom for å ta bilder. Jeg lar bildene tale for seg selv ♥♥♥ Alle bildene er tatt av Hanne-Malén Nesvik Henriksen. Jeg er evig takknemlig!
I blant gjelder det å kaste gamle troll til skogs (bare ikke gjør det for hardt så de lager lyd), og oppleve et lite drypp magi. Med reneste påskestemningen i februar og en snødekt utebane klarte jeg ikke motstå fristelsen. Bobbie fikk på seg bootsa sine, sal og hodelag, og hun kikket litt skrått da veien gikk forbi ridehuset og ned mot utebana. Der har ikke Bobbie og jeg vært og trent siden november i fjor, og vi har ikke ridd der siden september. For de som har fulgt bloggen en stund, så husker dere kanskje at jeg i grunnen ga opp utebana i fjor: Nå orker jeg ikke mer. Jeg klarte allikevel ikke legge tanken helt bak meg, og det ble jo noen få økter ute etter at den bloggen ble skrevet. Men siden i høst har ikke tanken om utebana falt meg inn i det heletatt. Før nå. Jeg tenkte at det bare måtte gå som det går, men ut ville jeg. Så jeg kravlet med opp på ryggen til Bobbie og startet økta. Banen vår er jo beskjedne 40*80 meter, så jeg fant meg en liten minibane på ca. 20*40, nederst på bana. Denne minibanen har jeg ridd på flere ganger tidligere, og øverste del av "banen", den som er mot skogen har Bobbie flippet på gang på gang. Hun har sett noe skummelt langt inni skogen, og jazzer seg selv opp til det punktet at hun ikke har klart å roe seg ned igjen. Det har ofte resultert i en Bobbie som flyr rundt på banen med rullgardina nede, og beina i alle retninger. Og gjerne så har hun gått fra å være kjemperolig til å eksplodere i løpet av et nanosekund. Som den pysete rytteren jeg er, så har jeg hatt hjertet i halsen noen ganger. Etter noen runder i skritt konkluderte jeg med at hun virket relativt rolig og mentalt med meg. Skogen virket ikke skummel heller, så vi testet ut litt vendinger, sidebevegelser, og cruiset rundt på banen. Rompa mot skogen, hodet mot skogen, og tenkeørene var på plass. Jeg bevegde meg opp i trav og tenkte at "nå kommer det vel", men Bobbie var akkurat like mentalt med som i skritt, og tenkeørene var fortsatt der. Ikke antydning til spent og kikkete mot skogen. Vi kunne fortsette og cruise - litt fram og ned, litt kortere og samling, vende høyre, vende venstre. Uansett hvor vi rei, så var Bobbie like avslappet og vàr på signalene mine. Akkurat som hun er inne. Tilfeldighetene ville at Hanne-Malén hadde muligheten å komme ned og knipse noen bilder av oss. Disse bildene klarte å fange den stillheten og roen jeg følte vi hadde sammen på denne økta. Avslappet, men aktiv. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle galoppere. Jeg hadde forventet en hest som var våken, men Bobbie var med. Jeg vet at galoppen kan trigge henne, og få fluene i hodet til å svirre. Ønsket lå ikke i å presse grensene, men bare ha en god opplevelse når det allikevel gikk så bra. Jeg ville avslutte avslappet. Men jeg klarte ikke la være. Jeg måtte prøve. Bobbie fikk beskjed om høyregalopp. Og høyregaloppen gikk rolig og avslappet for seg. Ingen troll, ingen panikk, ingen problemer. Bare mentalt tilstede sammen med meg. Tankene gikk videre til at det ofte går bra med første galoppen, men når jeg ber igjen så vet Bobbie hva som skal skje, også eksploderer hun. Jeg skiftet hånd og ba om venstregalopp. Bobbie fattet, synes det var tungt, så hun brøyt av før hun fattet igjen, også en gang til. Når vi så fant flyten var det ros herifra til himmelen, og jeg hoppet av. Bobbie kastet denne dagen trollene langt til skogs - så langt at de ikke dukket opp i det hele tatt, og hun var helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg etter fem måneder kunne sette meg opp på utebana og ha akkurat samme hesten ute som inne. Nå kjenner jeg Bobbie såpass godt at jeg tør ikke tro at dette nødvendigvis er framtiden, men det var fantastisk å få være slik i nåtiden med henne. Så tar vi framtiden som den kommer. Jeg er så glad jeg tok valget om å ri ute! Og følg med - jeg fikk noen fantastiske bilder av denne magiske opplevelsen. Samler bildene i neste blogg.
Det er så gøy når man ser at kroppsbevisstheten og forståelsen øker hos lille knert. Og jeg blir utfordret med Bobbie. Det blir mye skryt, men det er også så vel fortjent av den lille minitassen. Jeg fortalte her om dagen om min lille snarvei til venstregaloppen: Ved hjelp av en bom. Jeg har testet ut dette to ganger til i etterkant. Første gangen jeg forsøkte endte det først i ren høyregalopp, og jeg lurte på om det bare var tilfeldigheter som hadde gjort at vi fant venstregaloppen. Så ble det kryssgalopp, men tredje forsøket fant vi venstregaloppen igjen, og da fant vi den flere ganger. Andre gangen jeg forsøkte med bom ble det ren venstregalopp fra første forsøk, og Isco galopperte venstregalopp så det klapret i veggene. Det morsomme var da jeg skulle prøve med bom for tredje gang. Økta var i utgangspunktet en skikkelig god-følelse-økt. Isco var så herlig myk og fin da vi jobbet i skritt og trav, og vi kunne gå helt fin i balanse med hverandre. Han har vært litt løpete på venstrehånd i traven, men denne gangen var han helt regulerbar, lett og fin. Inn og ut av volten og små og store volter – raskere og saktere trav. Isco fulgte pent med. Versadene i skritt må jeg også trekke fram, for ponnien var myk som smør og gikk bøyd rundt meg som det minste problem. At jeg denne dagen hadde byttet godbiter fra de jeg vanligvis bruker til noen korn med Komplett bør kanskje nevnes. Det var visst en grundig motivasjonsfaktor for den lille tassen som bøyde seg så mye at utvendig tøyle til stadighet ble tatt i bruk. Vi kan vel ikke akkurat snakke om korrekte versader, men den lille kroppen beviser at han er smidig. Da vi skulle i gang med galoppen tok jeg ned en bom og la klar på banen. Isco fikk lov å teste høyregaloppen først og fattet som en helt. Jeg tok han over på venstre side og tenkte jeg skulle prøve å se hva han gjorde hvis jeg ba om venstregalopp uten bommen. Som tenkt så gjort og det Isco da gjorde var helt herlig. Det tok bare et lite sekund, men det var ikke vanskelig å se at minien tenkte seg godt om. Kroppen sa som vanlig at det er best å fatte venstre foran og høyre bak, men han skjønte at det kunne være lurt å prøve og vrikke litt på rumpa si og overbevise kroppen at den burde lande i ren venstregalopp. Som tenkt så gjort, og Isco galopperte tre sprang i venstregalopp, fattet helt av han selv, uten bom. Det er så gøy å se hvordan den lille kroppen og hjernen jobber intenst for å prøve å få til. Rosen haglet over den lille kroppen, og komplett-korna kom dryssende til Iscos store glede. Jeg følte jeg egentlig burde gitt meg, men jeg bare måtte prøve en gang til. Isco travet ut i longen og jeg ba om galopp. Igjen sier kroppen hans at den skal være bøyd som en S og fatte kryssgalopp, men Isco tenker seg igjen om, og overbeviser kroppen sin om å fatte ren venstregalopp. Igjen er det ytterst fascinerende å se hvordan han tenker og jobber og ikke minst får til! Jeg hoppet omtrent av glede, stoppet ponnien og roste han herifra til ridehalltaket og slapp han løs så han fikk rulle. Om ikke han er den kuleste ponnien i verden, så vet ikke jeg. Nå har vi altså fattet venstregalopp med bom, men bare mens den lå på banen, ikke ved å jumpe over den. Det er så gøy når de forstår! Det blir mange Iscoblogger, men det vil ikke dermed si at ikke det skjer noe med Bobbie heller. Akkurat nå har vi en litt rolig periode ettersom det er noe rart i det ene bakbeinet hennes. Ikke noe halt eller vondt, men et litt unormalt bevegelsesmønster. Vi venter dermed på behandler og har fått beskjed om å holde oss i bevegelse. Så da benytter jeg muligheten til å trene litt på det å jobbe for hånd. Den evig grusomme treningsmåten som jeg aldri har klart å bli komfortabel med. Men bedre blir jeg ikke hvis jeg ikke gjør det, og nå har vi fått en gyllen mulighet til å faktisk gjøre det. Så da gjør vi det. Jeg må tenke masse på plassering, måter å gå på, holde tøylene på, hvordan jeg skal gi beskjeder til Bobbie, hvordan vi best kan kommunisere. Hun prøver sitt aller beste, og er som vanlig mye bedre enn meg. Hun stiller krav og jeg har bare med å oppfylle dem. Det som slår meg gang på gang ettersom vi stadig får noen slike innfall om å jobbe litt for hånd er hvor fantastisk genialt det er. Bobbie responderer så utrolig bra på det og det gir meg både noen verktøy som er unike, samt at det gir meg en forståelse for hvor ting ikke helt henger sammen. Blant annet merker man veldig tydelig hvordan hesten faller inn/ut på volten når man går for hånd. Du får plutselig veldig følelsen av å bli dytta på eller dratt i hvis hesten ikke er i balanse. Det med å gå i balanse både i sin egen kropp og med hverandre er veldig avslørende når man går ved siden av hesten sin. Det er også det som gjør det så utrolig gøy og avslørende. Bobbie driver med andre ord og utfordrer meg litt for tiden, også venter vi på at noen med litt mer peiling enn meg får sett på kroppen hennes og forhåpentligvis rettet opp litt i det merksnodige bevegelsesmønsteret slik at jeg kan få en unnskyldning til å komme meg unna arbeid for hånd. Selv om det er så gøy når det først funker. Så kanskje Bobbie allikevel skal få utfordre meg litt mer på det punktet. Vi får se hva tiden viser! Konklusjonen er uansett at begge ponniene er de kuleste i hele verden :) |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|