Hvor er midt i? Hvor er kjernen? Den ligger midt i mellom alt, der den ultimate balanse er. Jeg har irritert meg en stund over at jeg ikke har hatt tid til å skrive ut bloggen fra Monika-kurs som jeg var på i juni (!). Men nå har jeg tatt meg sammen, for dette kurset fortjener virkelig en oppsummering. For på samme måte som vi har Michellemagi, så har vi også Monikamagi! Som andre året på rad må vi nesten kunne kalle det en tradisjon at min gode venninne Anna Lene er med på dette Monikakurset med Norne, og jeg dilter etter som fotograf og hjelper der det trengs. Grunnen for at jeg selv ikke er med på dette kurset er fordi det har falt på helga to uker etter Bent-kurs, og da er både Bobbie og jeg så proppa fulle av tanker og ting som må bearbeides, så vi (jeg) er ikke mentalt klare for mer input sammen. Men å få påfyll teoretisk uten å skulle bearbeide det akkurat der og da på egen hest, det er bare en gull gave. Derfor får jeg også ekstra god tid til å få med meg teorien og rett og slett kose meg på kurs. Det er virkelig en luksusopplevelse å være teorideltaker på kurs! Monikas fokus dette kurset lå på dette med kjernen. Grønn sone. Komfortsonen. Det stedet midt i mellom. Der alt er trygt og går av seg selv. Når vi trener ønsker vi å jobbe med det områder hvor sitsen er nok. Vi kan fint ri for sekundærhjelpen og presse grensene med sekundærhjelpene, men hvor er det punktet der min hest er i balanse i min sits? Vi letter etter det stedet hvor hesten balanseres mellom sekundærhjelperne og inn i sitsen, slik at kun sitsen behøves. Utfordringen vår er at vi har vanskeligheter med å ikke ta utgangspunkt i det ferdige resultatet. Det er veldig lett for oss å jobbe mot et ønsket glansbilde. Bedre er det å se etter «hva har jeg nå?» Og når man vet hva man har nå, så kan man spørre: «Hva kan jeg tilføre?» Det er så lett å være misfornøyd med det man har nå, fordi man har dette glansbildet i bakhodet på hvor man har så lyst til å være. Da blir man også fort skuffet over det du har nå, fordi det er ikke der du ønsker å være. Men du kan ikke være skuffet over det du har nå, for det du har nå er realiteten. Spør heller deg selv «Hvor er vi nå?», «Hvilke muligheter har jeg ut i fra her jeg er nå?», «Hvor er min hest og hva kan jeg spørre om?» Ikke ri i går og ikke ri i framtiden. Ri nå. Hvor i din ridning eller trening kan du finne «midt i»? Hvor er det stedet du verken gjør mer eller mindre av noe. Finn det stedet, og jobb ut i fra det. Kjenn at «midt i» kan begynne å bli flyttbart. Kjenn at du kan dytte litt på «midt i» i alle retninger, men uten å miste noe. Hvor mye kan jeg gjøre uten å miste noe? Kan jeg ta med meg med det fine jeg har her videre? Hvor mye kan jeg gjøre før det går feil? Når du har funnet midt i og når du har funnet kjernen, så kan du begynne å utfordre grensene ut i fra et grunnivå. Men kryss dem ikke. Bare jobb opp til grensene. Hvis du ligger og jobber opp mot grensen og ikke over grensen de gangene du beveger deg ut dit, så vil utviklingen komme raskere enn om du til stadighet krysser over dem. Prøv også noen ganger å jobbe inn i kjernen istedenfor å jobbe ut mot grensen. Jobb inn i kjernen og se hva du får. Ikke legg fokuset på å presse grenser, men jobb innover og se etter hva du faktisk har. Igjennom jobbing inn i kjernen vil du også få en hest som er mer positiv innstilt til arbeidet fordi den ikke hele tiden blir bedt om å gå mot ytterkantene, men får bekreftelse på at det den faktisk gjør også er bra. Variér fokuset. Variér også fokuset ditt når det kommer til det du jobber med. Ikke jobb helhetsbildet hele tiden. Ta ut enkeltelementer og bruk litt tid på dem. «Hva skal jeg gjøre noe med nå?». Av og til tenker du helhetlig, andre ganger blåser du i «ditt» men fokuserer på «datt». Vi er ganske kjappe til å ville ha et helhetsbilde, men et helhetsbilde kan du ikke få uten å ha alle ingrediensene i det. Du kan ikke male et bilde uten fargepaletten, og du kan ikke bake en kake uten de riktige ingrediensene. Mangler du en ingrediens, så vil ikke kaka bli bra uansett hvor mye du rører rundt med de andre ingrediensene. Når vi jobber med hester er det (dessverre) alt for vanlig at vi jobber med hodet. Vi jobber med å kontrollere hodet, men hodet sier oss ikke nødvendigvis noe om hvor kroppen går. Hvis vi kan styre hodet, så kan vi fortsatt havne hvor som helst, for hesten trenger ikke gå dit hodet peker (det har vi vel alle merket i det øyeblikket vi møter på en livsfarlig søppelkasse på tur, hvor hodet er fiksert på søppelkassa, mens kroppen går i en ytterst bøyd bue, best mulig utenom). Har vi derimot styr på bogen, så begynner vi også å få styr på hesten. Får vi i tillegg kontroll over bakparten, så begynner vi å nærme oss en ganske god kontroll over hesten. Det er begrenset hva vi kan gjøre med et hode, for hodet trenger ikke nødvendigvis gi kroppen en plassering, men kroppen kan gi hodet en plassering. Så klarer vi å få kroppen i riktig retning, så vil også hodet komme i en riktig retning. Det er også mye større mulighet for at hesten ikke forstår hva du mener og ønsker når du korrigerer i munnen framfor å flytte beina. Til å begynne med kan det fort bli en konflikt mellom formgivning og styring, men jo bedre styring du klarer å få, altså jo bedre kontroll du har over frampart og bakpart, jo lettere kommer også formgivningen. En av våre utfordringer som mennesker som skal bli hestemennesker er at vi er født med en gripeevne. Og vår refleks er å knyte oss sammen når vi mister kontrollen. Her ligger det en jobb med å omprogramere våre reaksjoner til at vi heller slipper framfor å gripe. Klarer vi å jobbe inn kontroll på hestens bein (bog og bakpart), samt at vi i større grad slipper hodet og styrer beina i de situasjonene vi kommer opp i, så er vi kommet langt på vei. Legger vi så til tempo, takt og schwung i tillegg til styring (kontroll over bog og bakbein) og formgivning, så har i vi teorien hele ridekunsten i vår hule hånd. Så lett som bare det. Eller ikke. Det er lett å bli frustrert når ting liksom er så «enkelt» ikke funker. Ha da i bakhodet at det er responsen vi er ute etter. Ikke produktet. Hvis du får mange gode responser kommer du til slutt å få et godt produkt, men ros forsøkene på veien. Husk at det er en vei å gå for hesten også. Det hele handler om «hvordan setter jeg en kropp i balanse i en forflytning?». Og for å ha en forflytning er vi nødt å ha en viss grad av tempo. Tempo er noe vi er nødt til å ha når vi er i bevegelse, og det viktigste her er å ha et jevnt tempo. Monika trakk her fram ordet flyt. Et ord som har betydd riktig mye for meg i tiden etter kurset. Finn først flyten i tilbudt tempo. Om hodets plassering er bra i det tempoet du er i, men hesten er stakatto i ryggen, så har ikke hodets plassering noen som helst hensikt. Hodet skal være et resultat av ryggens sving. Og her kom vi også inn på sits, for hvis ryggen skal svinge så må sitsen vår være på plass. Derfor er det absolutt ingen ting som er verdt å ødelegge sitsen for. For ødelegger du sitsen så ødelegger du også ryggsvinget, og dermed kommer du ingen vei. Bruk dermed heller sekundærhjelpere (tøyler, sjenkler) eller tertierhjelpere (stemme, pisk) for å forklare, framfor å ødelegge sitsen din. Tilbake til tempo: Innimellom kan det føles ut som at tempo er ikke-eksisterende, og da kan det hende vi må opp i en annen gangart for å løse tempo-utfordringen i gangarten under. Når du så begynner å få et greit tempo med flyt og ryggsving, så finn ut om du kan ta tempoet litt opp og litt ned. Hestens første samlingslære er at hesten (og rytteren, slik som meg...) begynner å forstå tempo. «Nå går vi fort. Nå går vi langsomt.» Hesten skal begynne å forstå, følge og kjenne igjen kroppsspråk i bakkearbeidet og igjennom sitsen fra ryggen. Ofte så får vi tempo for at hesten trenger det for å balansere. Tenk på kaldblodstraveren som skal trave en timetersvolte. Det går bare fortere og fortere. Eller hjørnepasseringen i galopp. Spør deg selv og spør hesten din: «Hvilket tempo må til for at du kan balansere i denne gangarten?» og tør å tillate det tempoet innimellom. Vi AR-ryttere kan ofte bli for redde for å teste ut nye ting, og særlig nye gangarter fordi ting må være i balanse og må være så bra før vi gjør noe nytt. Tilbake igjen til dette glansbildet vi snakket om tidligere. Men så er det også noe i dette sitatet: «If you don't use it, you loose it.» Et hvert ledd som ikke brukes mister funksjonen. Og en hver gangart som ikke brukes blir ikke trent. Jobb deg dermed ut i fra en ting du er trygg på, og se hvordan omverdenen ser ut. Men ha hele tiden en liten kvalitetskontroll, små, minimale tester som gir deg svar på om disse tingene du er trygg på fortsatt fungerer. Husk at den første galoppen skjer der galoppen finnes. La også hesten ta ansvar for egen takt og tempo og ha i bakhodet ordet flyt. For å bli gode ryttere og hestemennesker er vi nødt til å se på mange feil, og det er ikke vi som mennesker gode til. Vi tør ikke galoppere fordi det ikke ser bra ut, men en ordentlig hestetrener jobber ikke med et ferdig produkt, men med momentene. Og noen ganger må vi bare prøve for å få det til. Start med å finne ut hva du kan oppnå uten å blande deg. Så kan vi etterhvert begynne å utdanne hesten til:
1. Å ta gode valg for kroppen sin. 2. En bedre kroppsholdning. 3. At kjernen/grønn sone/komfortsonen blir større. Hvis den samme feilen skjer gang på gang, så hjelper det ikke å prøve og fikse det på samme måte gang på gang. Let etter løsninger, men let ikke på samme måte hver dag. Ikke vær en kontrollfrik, men la hesten ta egne valg. Hvis du hele tiden skal fikse og ordne så vil aldri hesten ta ansvar for seg selv. Du kan lære deg masse i teorien, og du kan lære deg masse teknikk, men finn roen i teknikken og ikke bli utmattet av det konstante ønsket om å være bra hele tiden. Tør å kjenne og føle. Sitt - vær - føl, og ager ut i fra det. Kjenn på følelsen av at kunnskapen gjør deg fri.
2 Comments
Video er en super oppfinnelse. Jeg fikk jo med meg mye lærdom fra kurset med Michelle, men takket være videoer fra kurset kan jeg boltre meg i alle godbitene igjen og igjen og igjen. Jeg har sett igjennom videoene og dratt ut de poengene jeg har behov for å ta med meg videre i treningen av meg og Bobbie. Og det ble visst litt materiale det. Vi startet som vanlig med en longeøkt, og kort fortalt så var hovedfokuset her på at bogene til Bobbie skulle bli enda mer løse og ledige. Det krever mer kommunikasjon fra min side, og skal man styre kroppen til en hest er det lurt å starte med sin egen først. Er bare så vanskelig... Her følger tips og triks jeg fikk fra Michelle for videre trening i groundwork/longearbeid:
For å konkretisere litt hvordan vi jobbet i longeline denne økta så har jeg klippet sammen en liten filmsnutt. (Alle foto: Lisa Grimnes) Andre timen var den første rideøkt, og akkurat hva som skjedde med meg denne timen veit jeg ikke helt. Men her er tipsene jeg fikk fra Michelle denne økta. Som forøvrig var første økta mi for Michelle i ny sal. Derfor ble det heldigvis litt fokus på sits.
Og flere gode tips fra Michelle ble det ikke denne økta, for jeg samlet Bobbie og fikk en så kul følelse at jeg endte opp med tårer i øynene. Så fikk Michelle tårer i øynene, også fikk publikum tårer i øynene, også satt vi der og tuta litt i fellesskap. Jeg hoppa av Bobbie og følte bare for å grave meg ned i manen hennes å prøve og fortelle henne hvor ufattelig glad jeg er for alt det hun gir meg. Et litt sånn "holy moment" som man ikke kan forklare med ord. Det var bare "følelsen". Den var bare der og den var bare altoppslukende. Enkelt og greit et lite dryss av magi. Og en naturlig avslutning på timen. Takk, Bobbie! Søndag var vi først ute, og denne økten fikk vi gjennomgått litt av hvert i alle gangarter.
Den som skulle tro at man ikke får med seg mye tips fra en rideøkt med Michelle må antagelig vaske ørene sine. Aldri i verden om jeg hadde klart å huske alt dette så godt hadde det ikke vært for filmene som snille Thea filmet av timene mine. Virkelig gull, gull, gull verdt. Her er det mange gullkorn jeg kommer til å plukke fram i vinter når jeg føler vi vabler litt på usikker grunn.
Alt i alt var årets Drammenkurs helt supert, med flotte folk, mange deltakere og godt vær. Rett og slett akkurat slik et kurs skal være. Og det som nesten var aller best for min del med tanke på ridningen var at Bobbie igjennom hele kurset var mentalt tilstede, hun var avslappet, hun var med, og det selv om hun var aleine i ridehuset og selv om døra stod åpen og det gikk hester forbi. Det er herlig utvikling det. Så nå trener vi bare intenst fram til neste kurs som er siste helga i september. Kunne du tenke deg å få med deg litt Michellemagi så har vi ledige teoriplasser på kurset. Det er bare å ta kontakt med meg. Jeg vet i alle fall at jeg gleder meg skikkelig masse til enda en runde med massivt påfyll av kunnskap og glede! Føler du først at du har fått kontroll på noe, så oppstår en ny utfordring også returneres du "back to basic" for å bygge fundamentet ditt enda litt sterkere. Vi har gått veien, igjennom bakkearbeid, halvparader, versader og travers. Vi har løsgjort, samlet og økt alt hva vi har maktet og plutselig så kunne vi ikke samle mer. Noe manglet: Fram! Så da er det tilbake igjen og lete i hestekroppen og menneskekroppen etter fram. Og gudhjelpemeg... Fram er antagelig noe av det aller, aller, aller mest vanskelige jeg kan be Bobbie om. Hun er en trøkkete, seig og bedaaaaagelig ponnihoppe som gjerne kan samle alt hva hun liksom kan, men det hjelper ikke når det ikke er noe energi der, for det ender jo med at vi til stadighet går i stå. Nå som vi har fått sal har det også blitt litt lettere å tenke fram, for alle som har fulgt bloggen min en stund vet godt at Bobbie ikke har noen som helst problemer med energien. Innimellom. Når det passer henne. Og da blir den som regel brukt oppover og ikke framover. Kaspjoing! Så det er både litt fysiske, og en haug mentale ting vi skal over her. Ikke er det til å stikke under en stol heller at kondisjonen til den akademiske sofagrisen er heller laber. Så i det lille begrepet fram er det liksom så uhyre mye mer å ta tak i enn at det er gjort på en liten sving. Vi skal bare trene opp Bobbie på nytt - piece of cake! Og i den prosessen så er det for det første gull å få hjelp av Michelle, som bekrefter at vi er på rett tankespor. I tillegg er det gull å få litt hjelp av Michelle til å få strukturert denne tobeinte kroppen, som har litt for svai rygg, litt for utstikkende rumpett og er litt for velvillig til å bli kasta ut på venstre side. Å ri i sal er uvant! Men la oss ta det fra begynnelsen. Michellekurs er alltid et høydepunkt, og dette kurset intet unntak. Drammen var stedet, og en haug med folk kom for å bli med på kurset noe som alltid er herlig. Jeg får stadig mer roen på disse kursene, og denne gangen fikk jeg til og med ikke bare tid til å sitte med i teorien, men jeg fikk også med meg noe! Så denne bloggen er først en oppsummering av teoritimene vi hadde. Senere kommer en blogg som summerer opp rideøktene jeg hadde. Og det har jeg gjort gjennom å samle Michelles kommentarer (som jeg er ytterst heldig å ha på video siden snille Thea filmet oss igjennom alle tre timene!). Og hvis man skulle tro det er lite som er sagt igjennom tre timer, så tar man feil. Men la oss begynne med teorien. For å være sikker på at alle hang sånn noen lunde med startet Michelle med en gjennomgang av basicen. Og som alltid så er det noen nye ting, vinkler, imaginære bilder eller formuleringer å plukke med seg. Jeg tar det for meg i sånn omtrentlig stikkordsform. Notater fra første teoritime: Hva er en stilling? En stilling skjer i atlas, og en stilling er bare en stilling når den får formålet gjennomført. Og hva er formålet? En påbegynnende rotasjon. Du kan godt prøve å dra hestehodet til deg med inner tøyle, men det fører ikke nødvendigvis til en stilling. En stilling er når neseryggen kommer inn og underkjeven kommer ut. Det er bakbeina vi er interesserte å jobbe med, men det er så vanskelig å starte bakfra, så derfor er vi nødt å starte forfra. Når vi får forklart hva vi ønsker forfra kan vi begynne å jobbe mer bakfra. Vi er veldig dyktige på å gi hesten støttehjul og forstyrre dens egen natur. Vi er i veien for hesten, men målet vårt bør være at vi ikke skal forstyrre hestens balanse, men forbedre den. Og hvis du da er en rytter som sitter skeivt, så vil du aldri kunne få hesten din i balanse, fordi den hele tiden må gå og kompensere for din manglende balanse. Derfor er det så uhyre viktig å jobbe med sits. Fra ryggen til hesten (igjennom vår sits) får vi "the latest news". Følelsen av informasjon kommer kun direkte når vi er i balanse. Tenk på sitsen din som en radioantenne. Hvis antennen er skeiv eller dårlig justert vil vi kun få bruddstykker. Da vil du gå glipp av informasjonen du kan motta, fordi den forsvinner ut i "intet". Det samme gjelder motsatt vei og. Du vil ikke kunne gi god informasjon hvis det er brudd på antenna. Forsøk å krympe sitsen ned og inn over innvendig seteben. Notater fra andre teoritime: Det aller viktigste når du driver med hest er at du forstår hva du gjør. Hvis du ikke forstår det du gjør så vil du kjøre rundt i en evig runddans uten egentlig å komme deg så mye lengre. Derfor er Michelle ganske genial, for det du lærer av Michelle, det kan du! Det er slik at for å lære noe så hjelper det veldig å sette ord på ting og formulere det selv. Derfor er Michelle veldig flink å stille spørsmål til oss for å være sikre på at vi har forstått det. Det er litt slitsomt akkurat der og da, men samtidig er det så lærerikt. Og spørsmål fikk vi også denne gangen, som for eksempel "Hva er bæring og samling?" Ja, hva er det egentlig? Heldigvis er Michelle ganske snill og hjelper oss med å sette ord på tankene også. Bæring er at hesten ved hjelp av bakbeina bærer sin egen brystkasse. For å få til dette må bakbeina svinge fram til tyngdepunktet, og når vi snakker om fram så er det den definisjonen vi har, og ikke fram som i tempo. Hestens rygg er som en hengebro mellom frambein og bakbein. Dette fungerer helt flott ute i naturen, men når vi kommer som ryttere og setter oss opp på hesten er vi avhengig av at hesten bærer oss på en hensiktsmessig måte for at den ikke skal skade seg selv over lengre tids bruk. Tenk på at det ligger en bowlingkule i brystkassa på hesten. Denne bowlingkulen skal du hele tiden balansere i alle mulige retninger. Vi ønsker gjerne at bowlingkulen skal trille lett bakover, slik at vekten ikke blir for mye framover. Og det er ikke slik at vi kan trille den tilbake også detter den "plopp" på plass (dessverre). Den bowlingkulen må hele tiden balanseres for ikke å falle i en uønsket retning. Så din jobb som rytter er å bli kjent med tyngdepunktet, og bli kjent med hvor kula triller. Og den kula kan som sagt ikke holdes fast. Det vil si at du noen ganger kommer til å miste den. Men dette er den eneste måten du får deg erfaring på. Dette er den eneste måten å lære hvordan du skal klare å beholde den på, så kula både skal og må mistes opptil flere ganger for at vi skal lære at vi har mistet den. Det aller første målet er å få hesten til å balansere naturlig med alle fire beina i bakken. Derfor begynner vi ofte arbeidet i holdt. I tillegg utdanner vi de sekundære hjelperne våre for å gi oss noen verktøy til å holde denne bowlingkula i balanse. Bakbeinas oppgave er å produsere kraft. Men en kraft som går fram og opp i hestens kropp, altså en bærekraft. Hvis hesten får lov å produsere et større skyv enn den går fram så mister den ryggen og dermed blir ikke skuldrene løftet opp og ut av brystkassen. Så like mye skyvekraft som bærekraft gir mindre vekt på skuldre og frambein. Mer bærekraft enn skyvekraft gir enda bedre skulderløft (mot piaffen for eksempel). Husk at det ikke er overlinjens oppgave å bære. Overlinjens oppgave er å slappe av, mens magemusklenes oppgave er å bære. For til noe som er utstrekt er det alltid noe annet som må trekkes sammen og jobbe. Uansett hva så vil hesten produsere en kraft. Spørsmålet er hvilken vei kraften går, og om vi kan kontrollere hvilken vei kraften går. Problemet er at vi skal lære å føle og forstå noe som vi ikke kan føle og forstå før vi har lært det. Tygg litt på den. Og fordi vi skal lære å føle og forstå noe som vi ikke kan før vi har gjort det, så er vi nødt til å tillate feil. Hvis vi ikke tillater feil, så vil vi heller aldri lære. Så feil er ikke feil, det er bare en erfaring på veien til å bli litt klokere. Og på slutten av timen gikk vi litt nærmere inn på sidebevegelsene, og da særlig den mystimagiske versaden. Versaden er nøkkelen som låser opp muligheten til samling. For uten versaden har vi ikke hestens evne til å balansere over innvendig bak. Har vi ikke det har vi heller ikke hestens mulighet til å balansere over innvendig bak og utvendig bak. Så uten versaden og balansen over innvendig bak kan vi ikke legge til traversen og dermed få samling. Alt annet bygger på versaden, og ingen ting blir bedre enn hva versaden er. Noe som egentlig er ganske kjipt, siden versaden er en så hårfint vanskelig øvelse. Igjen en bekreftelse på hvordan alt dette henger sammen, og at hesten ikke kan sees stykkevis og delt, men at alt henger sammen enten på den ene eller andre måten. Det er så spennende! Og enda mer spennende er det når man trener med hesten sin. Neste blogg blir fra de tre timene jeg hadde. Gøy var det! Bent har en uvanlig evne til å vite akkurat hvor vanskelighetene sitter - og utfordre oss. Noen ganger må man bare bite tenna sammen og prøve. Siste rideøkt for Bent. Første del av bloggen er skrevet fra hukommelsen - en måned etter kurset, og dermed ganske lite detaljert, men allikevel med viktige ting for min del, for det var disse tankene jeg selv har tatt med meg. Andre del av bloggen blir en gjennomgang av mine egne tanker etter jeg har sett filmen fra kurset (som jeg enda ikke har sett når jeg skriver dette). Rett og slett fordi jeg vil se om min oppfatning stemmer med virkeligheten, og selvsagt fordi jeg drar med meg dobbelt så mye kunnskap når jeg ser igjennom filmen. Først og fremst valgte jeg å prøve å ta denne timen aleine i ridehuset. Bobbie er jo og blir Bobbie, og man kan jo aldri vite, men vi blir ikke bedre av å ikke prøve. Og til tross for litt vrinsking og ukonsentrert hest til å begynne med, så gikk det ikke lange tiden før hun roet seg ned og var som en relativt vanlig økt. Skoleskritt - samlet skritt var temaet for økta. Noe av det vanskeligste jeg vet. Jeg forstår det ikke og dermed er det også vanskelig for meg å forklare til Bobbie hva jeg egentlig ønsker. På den måten kan heller ikke hun forstå - naturlig nok. Forståelsen for tempo, takt og sving henger også nøye sammen med dette arbeidet, og igjen noe jeg sliter med å forstå. Eller, det vil si, jeg forstår det jo, men jeg forstår det ikke. Sånn ordentlig liksom. Sånn ordentlig inn i ryggmargen. Bent tok oss med inn i det vanskelige arbeidet, og da økta var ferdig hadde jeg egentlig ikke en sånn veldig god følelse. Jeg hadde følelsen av at jeg hadde ridd med veldig, veldig mye hånd og at det ble mye sterkt og statisk. Det var nesten sånn at jeg hadde litt følelsen av at Bobbie gikk og gapte. Og det var egentlig ingen god følelse. Vi fikk jobbe med hånd med sete uten sjenkel, og sjenkel med sete uten hånd. Jeg skulle ta Bobbie såpass ned i tempo at hun nesten stoppet (hånd uten sjenkel), og akkurat i det øyeblikket hun var ved å stoppe skulle jeg legge til sjenkel (sjenkel uten hånd). Fra min side ble det mye hånd, og koordinasjonen mellom sjenkel og hånd skal definitivt forfines. Kort fortalt så synes jeg det var vanskelig. Det er grøsselig vanskelig å ta tempoet ned, men takten opp. Bobbie foretrekker gjerne å ta takten ned når tempoet går ned, men jeg ønsker helst at takten skal opp. Vi har en jobb å gjøre! En opplevelse jeg sitter igjen med fra timen og som jeg synes er ganske beskrivende for hvor vanskelig både Bobbie og jeg synes dette arbeidet var, var da vi hadde prøvd oss ordentlig på et slags forsøk på samling i skritt, og jeg slapp tøylene for å rose henne selv om vi ikke hadde fått det sånn helt til. Men i stedet for å stoppe fortsatte Bobbie bare å gå. Det pleier hun aldri å gjøre, hun pleier alltid å stoppe så fort hun får muligheten. Det er kanskje vanskelig å skjønne for andre, men for meg var det et så tydelig tegn på at både hennes og min hjerne var litt på randen til å koke over. Utfordring much! Mot slutten av timen fikk vi jobbe litt i trav også. Vi jobbet også her med samling i trav, og her var det mye lettere. Også Bent sa at det var mye lettere for oss denne veien. Men for meg gir det så mye mer mening å jobbe mot piaffen enn å jobbe mot skoleskrittet. Piaffen har jeg i alle fall et visst bilde av i hodet hvordan er og hvordan skal være. Det har jeg ikke helt med skoleskritt enda. Så Bent foreslo at for oss er det kanskje vel så greit å jobbe seg mot skoleskrittet igjennom arbeidet mot et samlet trav/piaffe, enn å jobbe seg fra skoleskritt og opp mot piaffen. For et sted der i mellom så har vi en gråsone hvor skillet ikke er så stort mellom de to øvelsene. Heldigvis har vi alltid en innfallsvinkel vi kan bruke som gjør at vi kommer dit vi vil. Det er mange veier til Rom! Jeg fikk også testa en galopp på hver hånd bare for å gjøre det. I ettertid angrer jeg på det for det ble liksom ikke noe jeg gikk fra med en ordentlig god følelse, men da har vi bare gjort det i alle fall. Jeg var stolt av Bobbie, for hun er flink og prøver absolutt det aller beste hun kan innenfor det jeg klarer å forklare henne. Men jeg gikk ikke fra timen med en sånn superfølelse for min egen del, bare en sånn "ok" følelse. Heldigvis har jeg snille og fornuftige venninner hjemme i stallen som klarte å få meg til å se litt større på det ved å si at poenget med timen er jo å gi meg noe å jobbe med videre. Det er et år til jeg ser Bent neste gang og fram til da har vi mye vi skal jobbe med. Det har vi virkelig fått teste ut, vi har fått verktøy vi kan bruke for å klare å jobbe med det, og jeg har fått så mye input at jeg ikke klarer å fordøye alt. Så timen var absolutt vellykket, for jeg har fått kjenne så nøye på hva jeg skal jobbe med videre at veien framover nå er krystallklar. Nå skal vi bare gå den hjemme. Og Bobbie - hun kunne jeg ikke vært mer stolt av. Så, la oss ta en gjennomgang av film-materiellet jeg er så heldig at jeg har liggende, takket være noen snille filmere. Litt usikker på hvem det var som trakterte kameraet (Eli?), men masse takk! Dette er bare et utvalg av timen, men det gir i alle fall et innblikk i hvor vanskelig vi synes det var - begge to. Jeg er i grunnen enig med meg selv nå etter jeg har sett filmen, men heldigvis så det ikke så "hardt" ut som jeg fryktet. Og det morsomste er at Bent i løpet av økta sier omtrent 100 ganger "mer på stedet, mer på stedet... meeeer på stedet!", men rir vi noe mer på stedet? Neida. Hjernecellen tok en liten pause. Men etter å ha sett filmen skjønner jeg jo hva han mener, også er det litt lettere å gjøre noe med det. Alt i alt har det vært veldig lærerikt å se filmen i etterkant. Det er noe med at ting da i større grad blir en virkelighet for meg. Og jeg skal love at vi er blitt mye flinkere til å tenke mer på stedet nå enn vi var for en måned siden. Og bare fordi jeg vil ha det med til senere, så forklarte Bent halvparaden med setet som noe vi skulle gjøre. Og han forklarte det på en måte hvor jeg ble sittende igjen å tenke "hmm.. Han må tro jeg er flinkere enn hva jeg er!". Jeg var inne på det i bloggen fra min forrige rideøkt, om dette med å ta halvparader i setet. Og dette var det Bent sa: På samme måte som du gjentar paraden i din hånd skal du gjenta paraden i din lend. Ditt seteben svinger frem og ned i fremgrepet. Når du tar en halvparade i din lend går du inn og fanger avskubbet. Ditt seteben som går tilbake og opp er den bevegelse vi gjerne vil endre litt. Hvis man gjør dette arbeidet for tidlig i hestens utdannelse så ødelegger du hestens rygg. Du skal ha sekundærhjelp på plass først. I det øyeblikk du kan avkorte hestens avskubb med en pisk eller en sjenkel kan du forsøke å få den sekundærhjelp over til primærhjelp, over til setet. Yaiks... Jeg har da ikke lyst til å ødelegge ryggen til Bobbie. Holder meg til sekundærhjelperne en stund til jeg, det føles tryggest, og forsker litt på å gjøre setehjelpen i større eller mindre grad sånn forsiktig etter hvert. Hvis du bruker ditt sete og ingen reaksjon får, så ødelegger du ryggen. I samling er det viktig at all den energien man skaper får et sted å gå. Og akkurat dette er ikke lett. For det er sammenhengen mellom økt energi og avspenthet som gir energien muligheten til å flyte fram som er grusomt vanskelig. Det er så lett å bli stiv og spent fordi man vil ha mer energi, men egentlig skal man slappe mer av for å gi energien plass og ikke blokkere den. En annen ting jeg trekker ut fra timen er da Bent fikk nok av min tafatthet og etter x antall "mer på stedet!", så sa han bare "STOPP!". Der må du føle hvilken hjelp hun ikke lytter til! Og den hjelpen tar du alene. Kun den hjelpen. Lytter hun ikke til hånden tar du en parade uten sjenkel. Lytter hun ikke til sjenkel, så tar du sjenkel uten hånd. Start med sete uten alt. Hører hun ikke på paraden, så ta sete med hånd. På videoen (ca. 3.45 og utover) så skinner det igjennom at jeg når det kommer til skoleskritt ikke er en god pedagog for min hest (enda) - i alle fall ikke når det kommer til akkurat dette. Bent ba meg om å kombinere skoleparaden med bevegelse i håp om å få skoleskrittet. Ta vekten tilbake og energien opp. Tjobing. Jeg prøver, problemet er at jeg vet ikke hva jeg leter etter, så når jeg faktisk får det evner jeg ikke å rose henne i det rette øyeblikket. Men jeg ser jo på videoen (sakte filmen) at vi faktisk er nærmere et totaktig, diagonalt skritt, men jeg evner jo ikke å få det med meg. Enda. Derfor vendte Bent på det og tok oss opp i trav og jobbet oss ned i samling derifra. Han sa at for meg vil skoletraven være en mer sikker måte for oss å jobbe på, da jeg gjennom det arbeidet har lettere for å få med meg hva som skjer, og dermed lettere for meg å rose når ting er riktig. Og mindre sjanse for at jeg ødelegger noe. Samt lettere for Bobbie å få en positiv opplevelse. Alt gir liksom så mening. Den måten jeg velger å utdanne hest på er ikke sikkert er den måten du skal velge å utdanne hest på. Du skal velge den veien som er sikker for deg. Den metode som fører til det du vil, det er den som er god. Fra Bent sin side ligger hjemmeoppgaven min i noe så enkelt som skolegangarter. Ikke fordi at nå skal jeg ri ditt og datt av øvelser, men fordi skolegangartene hjelper til å få mer bøyelige haser. Og som Bent understrekte: Interessen for piaffen er mer som en sykdom. Piaffen er på ingen måte noe mål, men et middel til å få en enda mer smidig og løsgjort hest. Jeg gikk som sagt ikke fra timen med en sånn "wow"-følelse. Men takket være filmen, tenking og grubling i etterkant, så har jeg allikevel forstått hvor mye verktøy denne økta har gitt meg til fremtidig arbeid. Det er tross alt et år til nestegang jeg ser Bent, og fram til da har vi fått en solid hjemmelekse. Vi har fått masse ny forståelse, ny kunnskap, input og jeg føler meg bedre rustet til å takle arbeidet videre fremover. Og mer vellykket kan vel ikke et kurs være. Jeg har fått vise hva jeg kan, jeg har fått gode tilbakemeldinger på arbeidet jeg har gjort, og jeg har fått smake på en haug av videre utfordringer til tiden som kommer. Oppskriften på hvordan et kurs skal være kan egentlig ikke beskrives bedre. Og Bobbie - jeg bøyer meg i støvet. Hun er bare kul, flink og fantastisk - hun er min læremester. Også skal jeg bare lære meg å ri. Gode venner og litt galskap er også tilfelle på Bent-kurs. Pluss en forklaring på noe jeg virkelig føler for å forklare meg om. Titt innom bloggen BB-kurs backstage: De gale vennene!
Noen oppmerksomme lesere, og noen oppmerksomme tilskuere fanget kanskje opp at jeg på siste timen for Bent rei med glitrende rosa sporereimer. Helt i min stil, ja? En av de tingene som gjør Bent-kursene ekstra koselige er det sosiale miljøet. Det er noe med folka som driver med AR - det er virkelig en helt herlig gjeng! Og sannelig kan vi å ha det gøy, eller hva Silje og Nina? Jeg la ut i litt typisk Ragnhild-stil ut en blogg et par dager før Bentkurset om årets kurskrise. Jeg har brune ridesko, men svarte sporereimer. De som kjenner meg godt vet at jeg får litt dilla om ting ikke matcher. Og særlig i en sånn sammenheng. Jeg har fortsatt halvveis mareritt om mitt første Bentkurs hvor jeg måtte ri med et rosa håndkle under salen, og Michelle var så snill og påpeke det mens jeg rei. Tilfeldigvis skulle jeg innom Horze på ettermiddagen for å kjøpe meg en ny longepisk, og kikket jo da litt uskyldig etter et sett brune sporereimer. Det var selvsagt ikke å oppdrive, men jeg fant noe annet. Ja, et sett rosa, glitrende sporereimer! Og slikt bør man jo ikke legge ut på facebook. Jeg la ut link til bloggen, og skreiv at jeg hadde funnet disse, men at jeg egentlig følte meg ganske komfortabel med de svarte allikevel. Dette trillet og gikk litt fortere enn jeg klarte å henge med, og to av mine gode AR-venninner, Silje og Nina stakk hodene sine mistenkelig sammen i kommentarfeltet. De snakket mistenkelig om at de kunne avverge brun/svart-krisen min helt fint og stikke innom Horze og kjøpe reimene sånn at livet mitt ville bli enklere på kurset. Jeg ofrer meg for sparkly, glammy, rosa remmer - og all gleden som føler med <3 Men fredagen kom, og fredagen gikk. Ingen antydning til noe rosa glam. Puh! Lørdagen kom, og lørdagen gikk. Fortsatt ikke antydning til rosa glam! Dobbeltpuh! Jeg latet som jeg ikke tenkte noe særlig på det. Selv om det hele tiden lå og gnagde i bakhodet begynte jeg etter hvert å slappe av ettersom jeg var ferdig med to av tre økter. Det var nok bare en facebookspøk. De har da virkelig ikke orka å stikke innom Horze for å kjøpe meg rosa sporereimer. Haha, neiiiida! Jeg er bare litt paranoid. Det er vel ingen overraskelse hva som var i den gaven... Takket være Silje og Nina er jeg nå eier av et par rosa, blingende sporereimer som selv de mest blingede dressurrytterne på stallen rynker på nesa av. Og uhøflig kan man jo ikke være, jeg kommer tross alt fra et møblert hjem. Så mine svarte sporereimer ble ubønnhørlig byttet ut med mine nye, glitrende, alt-annet-enn-beskjedne flashy-bling-galskap, og siste rideøkten for Bent foregikk med glitrende rosa sporereimer. Jeg tør ikke en gang tenke på hvilke tanker Bent gjorde seg når han så det - for å legge merke til dem: Det gjør man. Men de sier jo så at de gale har det godt, så da kan vi vel konkludere med at både Silje, Nina og jeg har det ganske godt - om ikke enda bedre. Takk (jeg bare vet ikke helt om jeg mener det), gærninger (det mener jeg!) =D
Endelig! Årets første Michellekurs! Masser av tanker, masse inspirasjon og ikke minst en hel haug glede og gøy! Og en stjerneponni av dimensjoner. Bobbie og jeg har en litt merkelig historie på Michellekurs på Lehne. I 2014 hadde vi to kurs der. Det ene gikk forsåvidt greit, men det var til tider noe luftig. Det andre var bare helt merkelig, da jeg ikke hadde noen hest mentalt med meg. Michelle var søt da hun sa at hun hadde hatt vondt av oss i flere måneder etter forrige kurs. Hun var nok den eneste som så at ting ikke var som det skulle, men det var som å kommunisere med en vegg. Derfor var jeg spent på dette kurset, men det skulle heldigvis vise seg at det var lite å bekymre seg for. Fredag hadde vi en lett longeøkt i hallen, og Bobbie føltes ganske med. De andre kursdeltakerne trillet inn utover kvelden, og mens Bobbie fant natteroen på Lehne hentet jeg Michelle. Lørdagen kom fort, og vi startet første økt i longelina. Vel og merke etter at Bobbie hadde rulla! ...så mye for å gjøre hesten presentabel før kurs. Bare så det er sagt så pleier hun ikke få lov å rulle før en treningsøkt (disse rullegreine er jo egentlig litt nytt i utgangspunktet, så hun har egentlig ikke spurt om å få rulle før en treningsøkt før). Men etter å ha stått ute i øs-pøs-regn, og endelig kommet inn og fått av seg dekkenet, så følte Damen virkelig for en rull. Og siden alt er litt spesielt når vi er på kurs, så fikk prinsessen lov. Tilfeldighetene ville det slik at det var hest i hallen mens jeg hadde timen min, og det var sikkert like greit. Bobbie var helt med meg mentalt, og vi fikk gått igjennom alt det vi pleier å gjøre hjemme. Pluss litt til. Takket være Siljes perfekte filming av timene våre har jeg det hele på film, og det er utrolig gøy! Selv om jeg sitter med en viss formening av hva vi gikk igjennom så gir filmen med Michelles kommentarer en helt annen erindring av økta enn bare fra mitt eget hode. Michelle mener at Bobbie er riktig så flink til å lukke og vinkle de store leddene, noe vi har jobbet med igjennom blant annet skoleparaden. Nå skal fokuset vendes over på de små leddene. Altså kne, hase og kode. Disse skal bli bløtere og mer elastiske. Og hvordan gjør man det? Jo - ved skoleskritt. Ansiktet mitt vrengte seg. Den tingen jeg forstår minst og synes er mest vanskelig. Det var da vel typisk. Men det er vel en mening med det får vi tro. Vi fikk testet litt i fra bakken, og at det er vanskelig er jeg ikke et sekund i tvil om. Jeg forstår prinsippet i teorien. Et skolet skritt, et samlet skritt, skrittets piaffe. Vekten føres bakover, gir bogfrihet ogsåvidere. Blir etter hvert diagonalt, men med ryggsvinget til skritt. Gresk? Prøv det i praksis da. Yaiks. Det kommer til å bli mye prøving og enda mer feiling framover, det kan jeg i alle fall love! Og vi testet ut litt for Michelle. Vi jobbet også med min posisjon i forhold til Bobbie og hvilken øvelse jeg ber om. Både min posisjon og kroppsholdning kommuniserer hva jeg ønsker til Bobbie. Men det er mye å tenke på, og vanskelig å holde styr på min egen kropp. Kroppen fram er fram, kroppen tilbake er tilbake, men det vil ikke dermed si stopp. For energien kan fortsatt være i en framoverretning. Pjuh.. Heldigvis kommer det seg, og med stadig mer øving skal jeg nok bli enda mer tydelig. Også touchering av pisken ble nevnt, og Michelle sa, som hun sa til flere andre også, at hesten skal reagere, ikke agere. Bobbie har jo en tendens til å være litt eksplosiv i det rette humøret, og der skal jeg passe meg for at jeg ikke fjerner hjelpen hvis hun blir litt stor i reaksjonene sine, snarere tvert i mot. Hvis Bobbie (eller hvilken som helst hest) lærer at ved litt baluba blir presset fjernet, så kan man spørre seg selv hvem som trener hvem? Svaret til Bobbie på pisken på bakbeina skal være at hun fører vekten bakover og blir bløtere og mer myk i leddene, ikke med et bukk eller mer stive bakbein. Vi fikk kikka litt på traven. Både fram og ned og samlet, men vår viktigste gangart framover er skritt. Så vi jobbet litt mer i variasjoner i skritt, før Bobbie også fikk lov å teste galoppen. Fortsatt ikke fordi vi jobber så mye i galoppen, men fordi et lite Bobbietroll trenger å få galoppert litt også når vi er på bortebane. Eller... Jeg trenger at Bobbie galopperer litt når vi er på bortebane. Bare fordi at jo mer vi gjør det, jo mindre tull blir det. Og det stemmer! Bobbie kunne fatte galopp, og det eneste lille tullet vi hadde, det var dette: Alt i alt er oppsummerer jeg longeøkta som helt super. Bobbie og jeg fikk vist hvor vi er, og vi fikk masse nyttige tips til veien videre. Under ligger et lite galleri fra økta. Foto på alle bildene her er anonyme Thea Kristine Nilsen. Og lysansvarlig i ridehuset hadde tatt helga, men man ser da hva som foregår i alle fall. Etter to teoritimer og lunsj var vi klare for økt nummer to for dagen. Denne tok vi fra ryggen, og det er ikke til å stikke under en stol at også her var Bobbie en fornøyelig stjerneponni. Mer om den timen kommer i neste blogg!
Vi fikk også testet litt samling av skritt. Vi fikk jobbet med kraftoverførselsretningen (pjuh) fra bakpart til frampart. Den må flyte framover, og ikke knekke av og bli forstyrret noe sted på veien. Og et sted, midt i mellom versaden og traversen, der går bakbeina fram til tyngdepunktet. Og halvparaden skal ned i bakbeina, helt ned til innvendig kode. Balansere Bobbie forsiktig midt i mellom alt. Jeg har knapt nok ord for hvor vanskelig det er, men vi prøvde. Fikk det til? Njæh... Men det viktigste var at Bobbie prøvde og jeg prøvde, også fikk vi sammen en bedre forståelse av hvor vi skal. Vi fikk også vist litt av det vi har jobbet med hjemme i forhold til skoleholdt, men fikk i mye større grad satt det ut i praksis her. Fungerer ikke halvparaden? Bruk skoleholdtet. Tanken om at øvelsen ikke er til for øvelsens del, men at den faktisk har en betydning slo plutselig inn for fullt. Og ikke minst det at vi nå faktisk kan øvelsen såpass godt at den kan brukes til noe praktisk. Bare det er jo egentlig veldig kult i seg selv. Vi fikk kikket litt både på trav og galoppen på den første timen. Ja, til og med galoppen. Takket være salen var jeg nok litt tøffere i trynet enn jeg pleier (jeg føler meg egentlig ganske uovervinnelig med sal). Etter å ha travet litt rundt og fått noen tips og triks videre der, så testet jeg galoppen på begge hender. Det gikk helt supert, og vi avsluttet timen med Michelles kommentar "nå begynner hun å få tre riktig fine gangarter". Tjohei! Under ligger en video med glimt fra den andre ridetimen. Det er ikke en "wow"-video, men en som viser hvor vi er og hva vi gjør. Verken mer eller mindre. Skylder Silje en stor takk for filming av kurset, for bortsett i fra å ha en instruktør så finnes det ikke noe som er så lærerikt som å se seg selv på film. Rideøkten på søndag ble også en skikkelig opptur, dog først etter en liten sedvanlig Bobbie-raptus. Ja, for vi kommer jo ikke unna det. Siden jeg hadde sal denne økta utfordret jeg skjebnen og ba Marte og Farmen som hadde økta før meg gå ut av hallen i det de var ferdige. Bobbie har en liten issue med å bli forlatt, og særlig når man er på nytt sted. Men med sal visste jeg at balansen min var på plass, så Marte og Farmen forsvant ut. Det fikk frøken fryd til å sperre opp øynene og synes at livet rett og slett var ganske kjipt! Vi spratt litt hit og dit og i sedvanlig Bobbiestil prøvde hun å protestere på å bli igjen aleine ved å rygge. Nesten rett i fanget på publikum. Imponerende nok fortsatte Thea å knipse bilder igjennom hele protestøkta til Bobbie. Heldigvis klarte jeg å få Bobbie fram før vi trampet ned publikum. Vi fant framover-knappen, og brukte knappe fem minutter på å bare skritte rundt på banen på halvlange tøyler, vrinske litt og prøvde og finne roen. Og utrolig nok, så fant vi den! Takket være den ekstra energien vi hadde kunne vi jobbe med ting jeg ikke trodde vi kunne jobbe med. Nesten hele økta gikk med til ulike tilnærminger og forsøk på skoleskritt. Vi fikk også jobbet med bruken av skoleholdtet inn i skritt, for å få flyttet vekten mer bakover. Og i blant skoleholdtet for seg selv for å understreke det å flytte vekten bakover. Bobbie hadde mye positiv energi, og svarte i blant litt mer enn hva jeg hadde forventet og ment. Jeg kunne ikke bedt om to bedre timer for Michelle når det kom til ridningens del. Vi fikk både sett på hva vi kan, og presset oss litt utenfor komfortsonen vår. Første rideøkten for Michelle på lenge. Bobbie var akkurat som hjemme, men med litt mer positivt ladet energi, så vi fikk virkelig gått i dybden på ting vi trenger å jobbe med. Michelle så allerede under bakkearbeidet den første økta at det er skrittarbeidet vi har mye å hente i framover, og dermed var det ikke vanskelig å finne ut hva vi skulle jobbe med fra ryggen og. Jeg var så veldig heldig at jeg fikk låne salen til Anna Lene, og bare det å sitte i en sal igjen var ganske uvant. Det ble ikke overraskende noen korreksjoner i sitsen min, for gudene skal vite at man tilegner seg noen stolsits-uvaner når man kun rir i pute. Men etter å ha minnet kroppen på hvordan det var å sitte i en sal igjen, så gikk det sånn tålelig greit i alle fall. Startet som vanlig arbeidet i skritt, og en av våre hovedoppgaver framover er å smidiggjøre Bobbie enda mer. Det kom på ingen måte som en overraskelse, for jeg har kjent på dette selv en stund nå. Noe mangler = back to basic! (I just love it!) Bøyning, bøyning og mer bøyning. Løses enkelt og greit ved hjelp av små volter. Hvorfor sitte og hale og dra når man bare kan ta seg en liten snurr. Bøyning rundt innvendig sjenkel, fram til utvendig indirekte tøyle. Og for å forsterke den utvendige indirekte tøylen har vi pisken på utsiden, framover mot hestens hode (nei, den piskes verken i øyet eller hodet - den vises kun). Pisken forsterker den utvendige tøylen, volta forsterker bøyningen, og etter nok volter har vi forhåpentligvis lagt grunnlaget for en bedre bøyning fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. Smart jo! Jeg satt rett og slett igjen med et stort glis etter kurset. Jeg var superstolt over Bobbie som ikke bare overlevde det å bli forlatt i hallen, men som også mentalt kunne komme tilbake til verden igjen og gi alt inne på banen. Hun var så positiv og kul igjennom hele økta, og selv om vi jobba masse med ting verken hun eller jeg kan, så gjorde hun virkelig sitt beste. Nå har det jo gått litt tid etter kurset, og jo mer jeg tenker tilbake på det, jo mer føler jeg at jeg har fått ut av det. Det er så gøy den tiden etter kurs. Først blir man litt sånn utladet, så vi brukte vel en uke på å bare ri på tur, ha fri og slappe av. Så var vi i gang med treninga igjen, og det har egentlig gått veldig bra. Jeg føler jeg har fått med meg masse nyttige, gode, lærerike, spennende og interessante tanker videre.
Og bare så det er sagt: Michelle hadde også noen veldig lærerike og gode teoritimer. Dessverre foregår det litt for mye i hodet mitt når jeg arrangerer kurs, og har med meg Bobbie, til at jeg klarer å fokusere og få med meg det slik jeg får med meg andre teorier. Derfor blir det lite teoretiske blogger fra disse kursene, men det vil ikke dermed si at det ikke blir tatt opp meget gode ting i teorien. For Michelle er veldig flink til å forklare og få med seg alle teorideltakerne. Så alt i alt, et veldig vellykket kurs! Jeg er utrolig takknemlig for alle som var med på kurset, både de herlige menneskene med de herlige hestene sine, og med all den gode stemningen som var (og takk for hjelp, alle dere som hjalp til, med alt fra møkking hos Bobbie til rødløkskjæring). Tror ikke det var noen som reiste fra kurset uten å få med seg noe nyttig i bagasjen hjem og et smil rundt munnen. Det er gøy å arrangere slike kurs! Nå ser Bobbie og jeg fram til Bent-kurs i slutten av måneden (fortsatt mange teoriplasser her, anbefaler på det varmeste å melde seg på!), så blir jeg med som teorideltaker på Monikakurs i juni, og nye Michellekurs i både august (Drammen) og september (Hamar). Det gleder vi oss skikkelig til! Takk for et herlig kurs alle sammen! Det der hodet altså. Både innvendig og utvendig. Hvordan skal vi egentlig forholde oss til det? Denne bloggen er basert på kurset jeg var på med Monika Sanders i slutten av februar. Her ble det mye snakk om hestens hode, både inni og utenpå. Denne bloggen er et forsøk på en oppsummering av noen hodetanker. Først litt om hestens hode innvendig, og litt om vårt hode også. For når vi er på kurs ønsker vi gjerne at det skal gå så absolutt bra som mulig. Men det er ikke det som er interessant. Det som er interessant er «hva er det laveste nivå vi er på?». Hva er det som funker uansett hvor vi er? Ridning er kommunikasjon, og det er den kommunikasjonen vi klarer å ha når det koker rundt oss som er viktig. Hvordan skal vi klare og utvikle den kommunikasjonen? Hvis vi klarer det, da kan vi absolutt si at vi har kommet et steg videre. Da er grunnfjellet vårt enda stødigere. Det er viktig at vi som mennesker lærer hesten å skape trygghet der vi er. Det starter med den unge hesten allerede til og fra paddocken. Bare den lille veien fra stallen og til paddocken er alt. Og jo mer vi er interesserte i hva som kommer før utdannelsen av hesten, og jo mer jobb vi legger i stegene før utdannelsen, jo enklere blir det når hesten starter i førsteklasse. Et av våre store problemer er at det ligger naturlig for oss å krympe sammen når en hest begynner å jasse seg opp. Det er vår måte å skåne oss selv og kroppen på. Det er bare litt dumt at det er stikk motsatt av hvordan hesten tenker. For den trenger at vi blir større når den begynner å jasse seg opp. Vi må bli litt mer hest. Det er veldig fort å begynne å røske og rive i hodet på hesten når den ikke oppfører seg. Men å holde fast i hodet skaper gjerne mer stress enn utgangspunktet. Tenk om du hadde hatt et tau på hodet til et menneske. Hadde du tillatt deg selv å gjøre det samme som du ofte kan se blir gjort med hester? Røsking og riving, haling og draing. Ha samme respekt for hestens hode som ditt eget. Ha heller fokus på beina og kroppen til hesten. I stedet for å flytte hodet, flytt kroppen. Flytt beina. Send beina og kroppen i en retning, og hodet er ikke lengre noe problem (det må liksom naturlig nok følge med resten av hesten). Når det kommer til ridningen så har hodet også en viktig rolle, men kun som et resultat på hvordan resten av kroppen fungerer, og ikke så mye annet. En tøyle kan og skal aldri bibeholde en hodeposisjon. Det er det kun bakbeina og ryggen som skal gjøre. Vi forbinder ofte samling med hodet opp, men når man samler hesten så rir man like mye fram og ned som når man faktisk rir fram og ned, men hodet står bare i relasjon til bakbeina og ryggens aktivitet. Hva som definerer om hesten går fram og ned og sender energien fremover, eller om hesten går samlet og sender energien oppover er vinkelen i bekkenet. Rundheten og den strekte overlinja er lik både i fram og ned og i samling. Så det vil si at hvis vi i stedet for å krangle med hestens hode klarer å kontrollere hestens bein, så er vi allerede kommet langt på vei. Har vi i tillegg en retning i hestens kropp, så begynner vi å snakke.
Kommer retning og ben på plass, så vil kroppen komme på plass, og dermed også hodet på plass. Ri, håndter og plasser bena og kroppen til hesten, ikke hodet. Hvem drømmer vel ikke om å ha en hest som svever rundt på banen med deg på ryggen i fullstendig harmoni. Ingen ser at du gjør noe, men hesten svarer på hvert minste vink. Hver minste tanke. Denne bloggen er basert på teoridelen fra kurset jeg var på med Monika Sanders, siste helga i februar. Her snakket vi om at hesten vi har skal være mellom hjelperne, og ikke til stadighet bevege seg fra korreksjon til korreksjon. Hvis vi ønsker å oppnå den totale harmonien vi søker, så er vi nødt til å lete etter følelsen av at hesten er i balanse mellom hjelperne. Her er det ofte veldig fort gjort, særlig for oss AR-ryttere, å bli tråkkende rundt på den samme volten, og vi nerder oss rundt. Minutt etter minutt, time etter time, dag etter dag. «Flytte bogen bare litt mer hit, bakparten bare litt mer dit.» Og voltearbeid er viktig det, misforstå meg rett, men voltearbeidet vil få en helt annen mening hvis man begynner å bruke det til noe. Vi ønsker gjerne å legge opp treningen vår så pedagogisk som mulig for hestens del. Og så lett som mulig. Også er det jo alltid gøy å komme fram til et delmål ganske kjapt. Men hvordan kan vi klare det? Den enkleste måten å gjøre det på er å gi hesten en grunn for å gjøre det den skal gjøre. Å svirre rundt på en bane er egentlig ganske meningsløst for en hest. Som Bent så fint en gang sa, hvis man ser en elg løpe rundt på en sirkel i skogen, så blir den mest sannsynlig sett på som helt gæ'ærn, og skutt. Men hvis vi ved hjelp av noen kjegler for eksempel kan gjøre det litt enklere for hesten å forstå hvorfor den skal svinge akkurat der. Eller hvis vi ved hjelp av noen bommer kan gjøre det enklere for kroppen til hesten å strekke seg fram og ned med engasjerte bein, så hvorfor skal vi da ikke benytte oss av den muligheten? Det er veldig mye vi kan finne på for å få mye gratis. Når vi trener hester kan det ofte være lurt å lete etter muligheter på uventede steder. «Den situasjonen jeg er i nå - hvordan kan jeg utnytte den på best mulig måte?» Har du en hest som skvetter, så kan du kanskje utnytte den ekstra framdriften til noe positivt. Den ekstra energien du får av ri på utebane istedenfor inne kan brukes til en bedre samling. Det finnes muligheter på uventede steder. Jo flere ulike metoder du kjenner til og jo flere ulike metoder du kan bruke, jo friere vil du stå i ditt arbeid i forhold til utviklingen av akkurat din hest. Alt arbeid, være seg frihetsdressur, ridning over en presenning, barrelracing, natural horsemanship, sprang, feltritt ogsåvidere, utvikler deg som rytter. Og alt som utvikler deg som rytter er akademisk ridekunst. Så selv om man en dag bestemmer seg for å ri barrelrace eller working equitation eller trail eller brukshestridning, så er også det akademisk ridekunst fordi det bidrar til å utvikle deg som rytter. Og det bidrar til å utvikle hestens forståelse for hvorfor den skal gjøre øvelsene. Vi er så heldige nå til dags at vi ikke er avhengige av å ha en hest mellom hjelperne. Vi kan godt ha en hest som faller på bogen, faller ut over utvendig skulder og som ikke kan piruetter, fordi vi er ikke avhengig av hesten som et grunnlag for å overleve i krig. Er du i krigen så kan du ikke ha en hest som henger på utvendig skulder når du skal snu deg for å stikke i hjel en fiende. Men ved hjelp av enkle ting som gjør ridningen litt mer tydelig for oss (og hesten), så kan vi kanskje utvikle våre rideferdigheter og hestens smidighet og balanse enda raskere. Legg opp en trailbane, og plutselig så er du nødt til å stoppe midt i den firkanten. Du er nødt til å fatte galopp her. Ta ned i trav der. Svinge mellom de kjeglene. Plutselig får ridningen din en hensikt. Hvis vi blir sittende å ri hesten fra korreksjon til korreksjon så ødelegger vi hestens naturlige ryggsving. «Njæææ, litt mer utvendig tøyle på halsen, oiiii, litt mer innvendig sjenkel her, neiii, mer bøyning her. Ja! Nei! Utvendig tøyle igjen.» Høres kjent ut? Er vel omtrent to sekunder i løpet av en rideøkt hos meg i alle fall. Ødelegger vi hestens ryggsving ved for mye korreksjoner så ødelegger vi også gangarten, og uten en naturlig gangart, så kommer vi ikke langt. De sidebevegelsene vi ofte lærer inn, kan også fort ta hestens naturlige gangart vekk fordi vi er nødt til å overdrive for å lære oss å kjenne. Og det som kjennes riktig ut for deg kan være så alt for mye for hesten. Særlig om dere begge to er i startgropa. Så derfor: Til å begynne med skal du være fornøyd bare med tanken. Det viktigste er å alltid ta utgangspunkt i hestens naturlige gangart, og utnytte den så best du kan. Hvor mange AR-ryttere kan med hånden på hjertet si at de kan ri gode ridebaneveier i alle gangarter? Langsider, hjørnepasseringer, serpentiner, volter i ulik størrelse, volter tilbake og diagonaler. Jeg kan ikke. Det hender seg jeg får en tanke om at «nå skal jeg ri en diagonal!» også ender vi aldri opp der jeg egentlig hadde tenkt, fordiatte på veien så måtte vi bare fikse ditt og datt også litt her og der. Bruk heller hjelperne for å komme deg rett over diagonalen i stedet for å la ting skli ut fordi ditt og datt bare skulle bli litt bedre. Sidebevegelsene skal brukes for å sette hesten i balanse mellom hjelperne! Hvis du tar utgangspunkt i ridebaneveiene, så får du plutselig en praktisk bruk for sidebevegelsene. Går ikke den hjørnepasseringen som planlagt? Bruk versadehjelpen for å få fanget ytterbog. Eller bruk traversen for å få med deg bakparten rundt hjørnet. Start, stopp, høyre og venstre. Det er så basic at man tar det for gitt. Alle kan liksom det, men kan vi det? Prøv. På den måten vil du få en utviklet forståelse om hjelperne faktisk fungerer. Det er ikke lengre en rød tråd vi følger. Det er mer en rød løper. Og stadig mer blir rødt. Alt arbeidet vi gjør med hestene våre leder til det samme. Alt handler om å ha hesten i balanse. Mentalt og fysisk. Så har du balansen i hovedfokus, så kommer du langt. Balanse mellom hjelperne. Ri fra sitsen og bruk de sekundære hjelperne som hjelpere. Det ligger så innmari mye mer i basicen enn hva vi tror. Hørt det før, og hører det garantert igjen, og det er så gøy! Vi har kommet oss på årets første kurs, og det kribler inni hele meg når jeg tenker tilbake på det. Jeg blir bare mer og mer fascinert av denne tankegangen rundt disse fantastiske pelsdottene. Fire timer teori og tre økter med Bobbie var det som måtte til for å gi meg en skikkelig klar for å ta fatt på 2015. Det er alltid slik når vi bikker nyttår og det begynner å bli noen måneder siden sist kurs. Vi har jobbet jevnt og trutt vinteren igjennom, men vi kommer så til et punkt hvor vi lurer litt på veien videre. Slik ting har vært i det siste, så er det ikke tvil om at Bobbie vet godt hvor veien videre går. Hun tilbyr så mye spennende at jeg blir helt svimmel noen ganger. Problemet er bare at jeg ikke helt klarer å henge med i svingene, så da er det greit å få en Monika som kan bekrefte at Bobbie er den store stjernen jeg tror hun er, og gi meg noen retningslinjer å følge videre. Jeg var så heldig at jeg fikk melde meg på en uke bare før kurset, for jeg var litt bekymret for været. Det skulle jo foregå på utebane, og jeg har faktisk tenkt tilbake og tror ikke at Bobbie og jeg har trent ute en eneste gang i dårlig vær. Vi har liksom alltid hatt tilgang til hall, og vi har ikke vært redd for å bruke den, for å si det slik. Ute trener vi jo stadig, men da i fint vær. Uheldigvis var det det stikk motsatte vi fikk på kurset, men vi fikk bevist at vi er tøffere enn toget (mener vi selv i alle fall). Jeg var så luksusheldig at jeg fikk låne hengeren til Anna Lene, og kjørte ned tidlig (alt for tidlig) lørdag morgen, og var framme litt på halv ni. Bobbie fikk komme ut i en stor paddock, og så sitt snitt til å showe litt for de rundt. Været allerede på morgenen var litt usikkert, så Bobbie fikk ganske raskt på seg kjøkkenhåndkleet sitt (altså dekkenet). Etter å ha funnet henne hutrende og skjelvende i paddocken opptil flere ganger tidligere i høst, så tok jeg ingen sjanser. Det var ikke le i paddocken, så da fikk dekken duge. Og det dekkenet bodde hun i resten av kurset. Bortskjemt Prinsesse Bobbie var ikke sen om å si i fra at hun synes godt hun kunne få servert noen bedre kvister enn de ferdig-opptygde som allerede lå i paddocken hennes. Og en lakei kan jo ikke gjøre annet enn å lystre sin prinsesse, så da kursarrangør tilba meg en sag og ga meg fritt leide i skogen bortenfor ridebana, så var det bare å gyve løs, da. For det første vet du at du har en bortskjemt liten ponniklump når du i det heletatt tenker på å sage ned trær til pelsdotten når du er borte på kurs. For det andre er det ganske morsomt å reise på kurs og oppleve at det å tilby hesten litt kvist er det mest naturligste i verden, så en grein eller to ofres gladelig. Bobbie var i alle fall strålende fornøyd med innsatsen (det skulle da bare mangle, spør du meg). Siden været var litt alternativt hadde vi satt opp et telt-tak midt på ridebana. Vi var litt spente på hvordan noen av hestene ville reagere på dette, men jeg regnet med at Bobbie ville ta det ganske cool. Og der tok jeg heldigvis ikke feil. Første økta vår valgte jeg naturlig nok å jobbe fra bakken/i longelina, og det ble en knallmorsom økt. Vi fikk først trene på en ganske ny måte å tenke på når vi jobber bakkearbeid. Tidligere har vi alltid jobbet med mye fokus på innvendig sjenkel, altså pisken fra bakken når vi jobber bakkearbeid. Faren med det er at vi ganske raskt kan komme til å sende hesten ut av balanse over utvendig bog. Derfor bruker Monika heller noe hun velger å kalle "stick to me". Istedetfor å jobbe med bøyning fra innvendig sjenkel jobber vi med at bogen til hesten skal følge meg hvor enn jeg går. Forskjellen fra mitt vanlige bakkearbeid var at pisken mye oftere fanget inn utvendig bog, og med en gang Bobbie fattet poenget, så hadde hun flere momenter hvor hun fikk en ordentlig god bøyning igjennom hele kroppen, uten at hun forsvant ut over bogen. Tanken med "stick to me" skulle jeg ha med meg inn i longearbeidet, noe vi må trene litt mer på hjemme for å få det ordentlig til, men vi fikk i alle fall tanken presentert. Og i longen fikk Bobbie og jeg prøve oss på noe spennende og nytt. En ting jeg fikk bekreftet etter helgens kurs var at de tingene jeg har vært inne på i mitt eget hode i løpet av vinteren (heldigvis) har vært riktige. Det som var deilig med dette kurset var å få litt ord på tankene, og få dem litt mer konkrete. Jeg har jo tenkt masse på overganger den siste tiden, og på kurset var det holdt-overgangen som fikk jobbet seg. At Bobbie kan holdt, det er det ingen tvil om. Det er bare å slippe tøylene det, så står hun parkert. Er hun riktig med, så er det bare å puste litt feil, så står hun også parkert. Men det er mer et stopp, ikke et holdt. For å stoppe ved å legge vekten på bakparten, det har vi egentlig aldri trent på. Vi har nesten aldri trent på holdt i det store og det hele. Så det ble oppgaven denne timen. Monika fikk låne Bobbie og viste først hva hun mente, og vi jobbet både fra skritt, trav og galopp. Målet var at jeg skulle være overdrevet tydelig i kroppsspråket mitt. Skal vi fram, så skal vi fram, og skal vi tilbake, så skal vi tilbake. Og det sier jo seg selv. Hvis man ikke kan et ordentlig holdt på bakparten, så kan man vanskelig gi et "halvholdt", eller en halvparade. Det å innarbeide et godt holdt, det gir meg i alle fall en mye enklere vei mot en godt halvparade. Og enkle veier liker vi. Bobbie viste raskt at hun forstod prinsippet. Nå gjelder det bare at jeg klarer å utvikle språket mitt slik at vi kan klare å kommunisere oss igjennom dette også. Jeg fikk igjennom denne timen tent en lyspære i forhold til det å lære hesten å stoppe ut i fra et trykk. Klarer jeg å få til det så blir veien mot samling antagelig ganske mye lettere. Jeg kjenner at dette skal bli så ufattelig spennende å utforske videre! Økt nummer to (i regn og vind) ville jeg ri. Takk og lov for rideskjørt! Bobbie oppførte seg som en stjerne, og fokuset lå på akkurat det samme som det gjorde i longeringen. Jeg fikk noen gode tips i forhold til hvordan Bobbie og jeg skal kommunisere et holdt på bakparten, og for første gang skal jeg starte og bruke begge sjenklene. For å stoppe ønsker jeg å få begge bakbeina under, med rundhet i overlinjen, må magemusklene trekke seg sammen, og den uavhengige undersjenkelen kommer her inn. Og gud, så vanskelig å legge til begge sjenkler, og samtidig åpne i setet for at ryggen skal få lov å runde seg. Jeg skjønte poenget, men trenger nok litt tid på å få inn teknikken, og ikke minst å klare å forklare Bobbie hva jeg egentlig ønsker. Vi skal enkelt og greit bare bli enda litt flinkere til å kommunisere. Monika tipset meg også om rygging som et moment vi kunne ta med inn i treningen. Vi har liksom ikke fokusert noe som helst på rygging etter at det ble tatt ut av væpnerprøven. Istedet har det vært skoleholdt. Så det å innføre ryggingen igjen var litt vanskelig både for Bobbie og meg, men det er absolutt et moment som kan bidra til økt forståelse for vekt på bakparten. Så vi fikk prøve oss med overganger fra skritt og trav ned i holdt, og til rygging og/eller skoleholdt. Jeg måtte bare bestemme meg hva jeg ville før jeg gjorde det. Vanskelig å forklare Bobbie hva vi skal hvis jeg ikke vet selv. Da vi var ferdige ble vi spurt om vi kunne være støttekontakt til neste hest som skulle inn på banen. Tenk - Bobbie på kurs - støttekontakt! Kuleste, besteste ponnien. Jeg løp for å hente litt mat (for å unngå at jeg måtte stå og klø Prinsessen en halvtime), og siden det regna, og var ekkelt vær, så plasserte jeg oss like gjerne begge to under teltet. Når det nå allikevel stod der, så kunne det jo brukes. Lørdagskvelden ble tilbrakt i kjempekoselig selskap med Maylen og Hilde. Skravling til langt på kveld, og du kan jo bare lure på hva hovedtemaet var. Jeg var så heldig at jeg fikk sove hos Maylen, så jeg slapp å reise hjem. Bobbie ble innlosjert i en koselig boks for natta. Hun har ikke stått på boks på flere måneder, men det gikk helt greit. Litt stress som forventet, men maten hadde da forsvunnet i løpet av natta. Søndagen startet med at jeg ble overfalt av husets lille pusekatt (var det Ludvik den het montro?), som intenst insisterte på å være med meg på do. Jeg prøvde å skyfle den ut døra med beinet, men det var bare å gi opp, for her skulle det koses, mente pus. Jeg er ikke så fan av do-selskap, så jeg fikk såvidt det var lempet pus ut, men pus var på ingen måte fornøyd. Bildet på siden taler sin sak. Bobbie fikk igjen komme ut med kjøkkenhåndkleet sitt og fikk gomle frokost mens vi hadde morgentimen med teori. Så var vi igjen klare for å være støttekontakt, denne gangen for ei lita kaldblodshoppe på tre år som var med på sitt aller første kurs. Hun synes verden var litt skummel, så Bobbie fikk bli med for å vise at banen var et helt ok sted å være. Etterhvert ble det igjen min tur, og jeg klarte virkelig ikke bestemme meg om jeg skulle longere eller ri. Jeg tror jeg ombestemte meg minst ti ganger i løpet av formiddagen, men endte opp med å ri. Vet ikke hva det var som fikk meg til å falle på den avgjørelsen, men slik ble det bare. Det snødde kattunger, men Bobbie var en stjerne, og vi fikk fortsette arbeidet fra lørdagen. Monika fokuserte også på det å skulle svinge. Den tankegangen fra longeringen med "stick to me" skal også videreføres til ridningen. Det gir en god løft over utvendig bog, og forhindrer enkelt at hesten faller ut over utvendig skulder. Monika satt opp en sirkel med fem kjegler, og jeg fikk beskjed om å ri rundt dem i trav. Altså ikke rundt alle fem som en volte, men svinge hit, svinge dit, skifte vei. Rett og slett for å gi Bobbie en litt større mening av hvorfor vi skulle svinge. Og for å gi meg et holdepunkt. Og kjeglene var supereffektive. Vi jobbet med å svinge for utvendig tøyle, og setet, og fikk også hjelp av en pisk i hver hånd for å gi en forlenget hjelp for utvendig tøyle ved å vifte pisken i lufta ved halsen. Da vi hadde fått svingt litt rundt kjegler og kjent at bogen fulgte tøylene skulle vi plusse det sammen med overganger. Holdt - skritt - holdt. Holdt - trav - holdt. Holdt - galopp - holdt. Jeg har aldri med vilje prøvd galoppfatning fra holdt, men vi prøvde, og sannelig svarte ikke frøkna helt kanon. Vi fikk galoppfatning, og noen herlige steg i galopp, før vi stoppet igjen. Det var veldig vanskelig å få inn timingen på å klemme med sjenkler og å slappe av ellers, men da har vi noe å trene på. Vi skulle også prøve høyregaloppen fra holdt, men Bobbie fattet ikke like lett der som på venstrehånd, så var jeg litt spent på grunn av underlaget, så da droppet vi bare høyregaloppen, travet litt som avslutning, og ga oss med et stort smil. Bobbie overrasket stort i snøværet, og var superflink. Jeg har fått en hel haug med gode tips og triks som skal utforskes videre framover.
Å få veiledning av Monika er alltid en glede, for det er noe med Monikas tilnærming til hestene som bare er så behagelig og herlig. Det kjennes bare godt etter et kurs med Monika. Og det er sjeldent jeg får med meg så mange tanker fra et kurs. Både igjennom teorien, og igjennom praksis. Mine hovedlyspærer som ble tent igjennom kurset kan kjapt oppsummeres i en liten liste:
Også har jeg ti sider med notater fra teoritimene. De hang så innmari godt sammen med de tankene jeg selv har vært inne på den siste tiden, men alt ble liksom ryddet opp i og satt i system igjennom noen kloke ord fra Monika. Det gjør det også så mye lettere for meg å se veien framover. Jeg skal se om jeg ikke klarer å få formulert det ut på et vis etterhvert. Men alt i alt har det til tross for været vært en helt fantastisk helg, med en gjeng superkoselige mennesker som jeg gleder meg til å møte igjen! Og Bobbie - hun er veldig takknemlig for å ha fått litt mer styr på den kålormen på ryggen! Tusen takk for at vi får ta del i dine tanker og din erfaring, Monika! Den er gull verdt! Så går det ikke alltid slik man hadde håpet, trodd og ønsket. Bobbie dro fram et lass av gamle spøkelser fra skapet, og var bare en rød hoppetusse som ga meg grå hår da vi var med på årets siste Michellekurs. Det har jo gått så bra den siste tiden. Bobbie har vært helt fantastisk, og gitt meg noen magiske opplevelser når jeg har jobbet henne for hånd de siste par ukene. Helt til torsdag. Da var det som om en bryter skrudde seg av i hodet hennes, og hun var bare stressa. Jeg tenkte at det var tilfeldig, og grublet ikke noe mer over det. Fredagen fikk Elin og jeg kjørt Bobbie og Celt til stallen hvor kurset skulle være, og jeg hadde en helt ok økt med henne der, ikke noe stort verken den ene eller den andre veien, men greit nok. Lørdagen kom og Bobbie forsvant. Jeg har i grunnen ikke ord som kan beskrive det godt nok. Hun var bare forferdelig trykkete, tung, stiv, og delvis eksplosiv. Ikke nødvendigvis fysisk, men mest psykisk. Begge øktene på lørdag satt jeg igjen med følelsen av at jeg kommanderte kroppen hennes til å gjøre øvelsene, som hun jo forsåvidt gjorde greit nok, men hun fantes ikke tilstede mentalt. Jeg fikk ikke kommunisert med henne. Og de gangene jeg såvidt fikk kontakt med henne, så gikk det et par sekunder, så var hun låst i sin eget lille stressboble, hvor hun spenner kjeven og er umulig å få noe fornuftig kontakt med. Andre økta lørdag var det vel egentlig ikke så mange andre enn meg som faktisk merket at Bobbie var borte, for hun gjorde jo i hovedsak det jeg ba om. Hun var bare ikke der. Og det stresset hennes. Jeg får bare vondt av det. Hun skal jo ikke gå rundt og forbinde det at vi er sammen med stress. Men denne gangen gjorde hun det. Og det var ingen ting jeg kunne gjøre for å fikse det. Sukk. Jeg håpet at ved å ta med Celt inn i ridehallen for søndagens økt, så ville det bedre seg. Og det gjorde det til en viss grad, hun var litt mer tilstede, men ikke mer enn at jeg akkurat kunne gjøre de tingene hun er helt 100 prosent komfortable med hjemme. Gikk jeg pittelitt over det, så stresset hun seg opp igjen. Det var så frustrerende. Jeg vil ikke ha en stressa hest når vi trener! Samtidig så må jeg pushe henne litt over grensene noen ganger, for å komme oss videre. Problemet er bare at hun nå begynner å bli så sterk og eksplosiv i samlingene, at jeg ikke alltid stoler på i hvilken retning all den energien kommer ut. Og når du jobber for hånd, så er du ganske utsatt. Det var mange tanker i hodet mitt under øktene. Mest frustrasjon og nedstemthet. Også i etterkant var det det, men det tok ikke lange tiden før jeg ble penset inn på et annet spor. Bobbie viste omtrent 70 - 80 prosent av hva hun gjør hjemme. Særlig siste lørdagsøkta var god. Vi gikk våre versader, traverser, diagonale traverser, vendinger og renverser fra utvendig side, og på søndag kunne vi jobbe med samling og touchere pisken på halerota uten at hun eksploderte. For fire måneder siden ville ponnien gått i lufta om hun var der hun var mentalt, og samtidig ble touchert. Så det er bedring tross alt. Det er bare så himla irriterende at hjernen kobles så veldig ut innimellom. Men jeg setter det på "rød hoppe med egne meninger"-kontoen, og kjente at jeg faktisk ikke var så skuffa som jeg fort kunne vært. Bobbie er og blir Bobbie. Og da jeg fikk henne kunne disse dagene dukke opp rett som det var. Nå er de virkelig av de sjeldne. For min egen del fikk jeg dessverre lite ut av timene med Michelle. Mye min egen feil også, for jeg ble bare mer og mer frustrert ettersom timene våre gikk, og det hjalp ikke så veldig på hvor flink jeg var på å ta i mot beskjeder. Jeg lullet mest rundt i min lille boble selv og. Og ja, tro du meg, jeg har stilt både meg selv og Michelle spørsmålet om det er jeg som er grunnen til at Bobbie stresser seg så opp på kurs. Men jeg får ikke det til å stemme. For det første burde jeg vært mye mer stressa når jeg rir for Bent enn for Michelle, men på alle tre Bentkurs jeg har ridd har Bobbie vært super. For det andre, så var Bobbie herlig å trene da vi var i Drammen sist og rei for Michelle. Så jeg får det ikke til å stemme at det er meg. Det er ikke ofte jeg skylder på hesten, men det er levende individer vi driver med, og de har sine ups and downs de og, noe de selvsagt skal ha lov til. Bare pittelitt surt at det kom akkurat nå. Og hvem vet, jeg er nok ikke helt uskyldig oppi det hele jeg heller, men denne ene gangen føler jeg meg faktisk vel med å si at Bobbie er Bobbie. En rød hoppetusse med egne tanker om tingenes tilstand innimellom. Også har jeg det egentlig helt greit med det. Heldigvis var det mange andre grunner til at helgen var helt, helt super. Alle de andre som var med på kurset hadde enorm framgang. Det var så utrolig gøy å se gleden hos de andre ekvipasjene som fikk opptur etter opptur! Hos meg var det naturlig nok noen som festet seg bedre enn andre, og jeg er nødt å nevne Anna Lene og Norne, Elin og Celt og Nina og Lucky. Også Eli og Rögn, og Marte og Farmen må også nevnes. Og Camilla og Katrine som jeg ikke hadde møtt før, men som også dro fra kurset med stjerner i øynene. Anna Lene og Norne hadde tre supre timer til tross for at Norne har hatt mye fri i sommer, og nå er det skuldersvingen i trav som skal på plass. Jeg gleder meg til å ta fatt på den sammen med Anna Lene! Norne var bare den fantastiske stjernen som han er, og det er alltid en fryd å se Anna Lene på Kongen. Elin og 3,5 år gamle Celt var med på sitt første kurs, etter å ha hatt tre timer for meg i forkant. Jeg var så stolt av dem begge to, da de kom inn på banen som en helt ny ekvipasje. Ting vi har jobbet med tidligere satt som spikret, og Celt var en ordentlig flink gutt på sitt første kurs. At de fikk testet ut travershjelpen for første gang var også utrolig artig å se. Etter at Celt prøvde å klatre opp på vantet, skjønte han plutselig hva han skulle, og da var det jo som om han ikke hadde gjort noe annet før. Gleder meg virkelig til å jobbe videre med dette superparet fremover! Nina og Lucky var jeg så heldig å få longere en time, mens Michelle jobbet sits med Nina. Lucky er en utrolig søt og høflig herre, så det var en fryd å gå der sammen med han. Og den følelsen i hånda når Nina gjorde noe riktig i sitsen sin og Lucky bare falt på plass. Veldig herlig følelse! For ikke å snakke om da Nina fikk oppleve følelsen av å samle hesten sin kun for setet. Da fikk vi alle gåsehud, og Nina satt med gledestårer i øynene. Herlig! Eli hadde en enorm utvikling i setet sitt i løpet av de to dagene, og det var helt fantastisk å se kroppen hennes forme seg fra å sitte i dobbel takt, til å finne god trygghet i ryggsvinget. Marte og Farmen var med på sitt første kurs, og jeg var helt imponert både over hvor fantastisk søt Farmen var, og hvor flink Marte var til å ta til seg så masse nytt på en gang. Det er ikke bare-bare å hive seg med på et AR-kurs og skulle lære så masse som er helt nytt! Camilla og Katrine fikk jeg dessverre ikke sett så mye av at jeg fikk dannet meg et ordentlig bilde av dem - slik er det dessverre når man er arrangør, da må noe kikking vike for andre organisatoriske ting som må gjøres. Men også de hadde jeg inntrykk av at hadde et topp kurs. Så for min egen del med Bobbie så blar jeg bare fort over disse sidene i den store Bobbieboka, men heldigvis har jeg med meg veldig mye teoretisk og i tankene om hvor veien går videre. Så gjelder det bare at lilletrollet henger med i hodet, så jeg kan få tid til å tenke på det jeg skal forsøke å forklare til Bobbie.
Disse hestegreiene er altså ikke lett. Her skal jeg lære Bobbie noe som Bobbie må vise meg slik at jeg forstår det, før jeg kan forklare henne hvordan det skal gjøres. Vanskelig! Heldigvis har dagene i etterkant av kurset vært helt gull, så Bobbie er tilgitt i alle bauer og kanter. Så nå er det bare å ta fatt på seks spennende måneder uten noe planlagt instruksjon og se hvor vi ender opp ved neste kurs i april. Man vet aldri med en rød hoppetusse - det er det som gjør veien så innmari spennende! Fire dager med inspirasjon, lærdom og en hel drøss med hygge. Det var så min lille «ferie» i år: Til Danmark på Sommerakademiet. Innen den akademiske ridekunsten finnes det ingen konkurranser, men etterhvert som du utdanner hesten din kan du vise ulike prøver for Bent Branderup. Du får ikke noen karakterer, men du får godkjent eller ikke godkjent. Den første prøven du tar er groundwork/lunge-test, altså bakkearbeid og longeringstest. Den viser de første momentene i arbeidet med en hest, og viser om du evner å kommunisere med din hest. Hvem som helst kan ta denne prøven, og det er inngangsporten til de neste prøvene som kommer. Neste er væpnerprøven. Dette er en såkalt «hjelpegivningsprøve», hvor rytteren skal ri igjennom et program bestående av skritt og trav samt sidebevegelser i de to gangartene, og galopp på begge hender. Prøven skal bevise at du behersker hjelperne og at du forstår hva du arbeider med. Denne prøven gir deg da innpass i ridderskapet, som kan beskrives som en organisasjon eller et slags laug som sammen jobber mot utviklingen av ridekunsten. Ridderskapet består av væpnere, riddere og mestere, og alle disse samles til sommerakademiet hvert år. Siden jeg tok min væpnerprøve da Bent hadde kurs her i mai/juni så kunne jeg for første gang i år bli med på sommerakademiet, og det ble også der hvor jeg formelt ble tatt opp i ridderskapet, ved at jeg ble skrevet inn i en bok, og at jeg fikk en finfin sølvpynt til å ha på min trepisk (som jeg ikke har). Heldigvis dro jeg ned sammen med en av Norges andre væpnere, Stine, og bedre reisefølge kunne jeg ikke hatt. Onsdagen ble brukt til å være med på «public evening work», hvor Bent jobber sine hester og hvem som helst kan komme å se på. Det ble et veldig hyggelig gjensyn med både Josephine og Vivi, som jeg kjenner fra min tid som praktikant på Enggården. I tillegg fikk jeg møte og se igjen flere kjente fjes. Og det å se Bent jobbe alle sine hester var ordentlig spennende. Det som særlig festet seg denne dagen var å se hans arbeid med 28 år gamle Hugin, som bærer preg av tidens tann. Han er rimelig salrygget, men når han så ble arbeidet for hånden eller mellom pilarene, så fikk vi virkelig sett betydningen av å heve ryggen. Torsdag startet sommerakademiet, og det startet med fire timer hvor vi fikk se Bent og samboeren Kathrin arbeide sine hester i en litt mer normal setting enn foran et stort publikum. Der var det blant annet en welsh cob som fanget min interesse (wonder why...?). Det var utrolig inspirerende å se Kathrin sitt arbeid med «Nebo», og den styrken og forståelsen han har for halvparaden, skoleparaden og levaden. Inspirasjon! Også Bent sine hester, med Hugin sin «gammelmannstrening», Tableau med sin inspirerende skolegalopp (og piruetter), Cara som ble vist i håndarbeid og ga mye inspirasjon, Zarif sin passage, Tyson med sin ekstreme levade, og ikke minst Swan som virkelig er en svane som er ved å vokse til, med noen imponerende bevegelser. Vi fikk se dem alle sammen, ikke bare den dagen, men også fredag. Men videre på torsdagen var det så et møte mellom landene, hvor så Stine og jeg, som var de eneste norske, ble med på Danmarks gruppe. Naturlig for min del med tanke på at jeg holder til under Michelle. Her ble det snakket litt om løst og fast, før vi igjen samlet oss alle, denne gangen i en stor hestesko inne i ridehallen. Det var tid for årets «brain pool». Brain poolen foregår på den måten at det året før blir lagt et tema, også skal alle hjem og jobbe med temaet, før man så i brain poolen samler tanker og erfaringer som er gjort igjennom året. Temaet som skulle jobbes med fram til årets sommerakademi var «skoleskritt», et tema som i mine øyne er litt fjernt, men som det ble spennende å høre tanker om. Tre timer ble brukt på brain poolen, så det ble diskutert mye rundt temaet. Deretter gikk det rett til grillmiddag på kvelden, og hygge ut over kvelden, før fredagen plutselig dukket opp og Bents hester igjen ble trent. En liten pause på fredag ble brukt til å stikke innom butikken og få seg noe mat, før vi klokken tre startet med noe som jeg vil påstå ble årets høydepunkt under hele sommerakademiet. Bent hadde invitert ned Torbjörn Lundström, en av Skandinavias, mulig Europas, kanskje verdens ledende på hestetenner, til å holde foredrag for oss. Det var satt til å vare to timer, men strakk seg elegant ut til drøye tre. Et foredrag hvor jeg kunne fylle på med masse ny kunnskap, og hvor han viste noen bilder som var ytterst beskrivende for hvordan bittet ligger i hestens munn. Hans mål var å starte noen tankeprosesser hos oss, og det tror jeg han klarte hos de fleste. Rett fra foredraget gikk det igjen direkte ut til middag, og kvelden denne dagen ble brukt til å sitte rundt bålet sammen med Michelle og noen andre, og forfatte «The Basic Song» - en sang om arbeidet i basis. Om jeg så beskjedent får si den selv, så var den ordentlig god! Kvelden ble fort sen, og lørdagen bød også på sitt. Vi møttes klokka ti, hvor vi samlet oss rundt to langbord i ridehallen. Her var det så en formell seremoni hvor blant annet jeg fikk kommet opp, skrevet mitt navn i boka og fikk min sølvfigur. Det ble så snakket litt om noen temaer, og avgjort noen spørsmål som hele ridderskapet stemte over. Og vips, så var sommerakademiet 2014 over for denne gang. Jeg har møtt mange spennende personer, fått hilst på mange, og ikke minst fått masse ny inspirasjon. For første gang på lenge - over to måneders tid - føler jeg at jeg har lyst til å jobbe med Bobbie. Jeg vet også hvilken vei jeg har lyst å jobbe videre med, og hvor jeg vil. Så slik har min lille «ferie» vært ordentlig positiv. Heldigvis var den ikke slutt for meg der. Jeg fikk kjøre med Michelle opp igjen til Enggården, og fikk satt mine bein der igjen for første gang på to år. Det føltes ut som det var i går jeg var der. Jeg fikk sagt hei til Silje som er der som praktikant, og søndagen fikk jeg hilst på flere av de som var der når jeg var praktikant der. Utrolig hyggelig å se igjen alle folkene - det er noe spesielt med Enggården altså. Også fikk jeg i tillegg en ridetime på søte Dusinus, i Michelles Bent Branderup-sal. Jeg har etter sist Michellkurs bare hatt mer og mer lyst på en sal til Bobbie, så da jeg var nede hos Michelle nå, så fikk jeg prøvd salen hennes - en lik den jeg kan tenke meg å kjøpe. La meg bare si det slik at rumpetten min sier jatakk, veldiggjerne. Bankkontoen min er derimot litt avventende, men jeg får se hva det blir til. Alt oppsummert så har det vært en kjempeherlig liten «ferie», selv om det i grunnen ikke har vært så veldig ferieaktig. Men det har vært interessant å få være med på det, også har det vært aller mest hyggelig å få møte så mange søte mennesker, som alle deler den samme interessen: Hesten! For andre gang i 2014 tok Michelle turen til Norge, denne gangen til Drammen. Jeg og Bobbie fikk gjort mye, og jeg sitter igjen med én ting. Å arrangere kurs 2,5 timer unna der man bor er hakket mer utfordrende enn å ha det nært hjemme. Men takket være meget god hjelp og snille mennesker, så ordner alt seg! Bobbie og jeg reiste ned fredag og kom oss i orden der. Bobbie var ikke sein om å ta seg en rull i ridehuset. Så nå ruller vi visst på fremmede plasser også. Fredagen ble brukt til forberedelser, samt henting av Michelle og opplading til lørdagen. Den kom fort nok, og vips var vi klare for kurs! Min første time var groundwork og longering. Med et drivhus av et ridehus var Bobbie alt annet enn fremadbydende, men vi fikk da til noe arbeid. Noe av poenget med disse øktene var også å se hvor mye fokus Bobbie klarer å ha på meg. For det første har hun aldri vært særlig fan av å være aleine i ridehus, og da særlig ikke i fremmede ridehus. Det har vært vrinsking og mer hest mentalt utenfor ridehuset enn inne sammen med meg. Det blir det ikke mye konstruktiv trening ut av. For det andre blir hun veldig lett forstyrret, og med en stor skyvedør åpen, så er det mange ting på utsiden som kan være viktige å følge med på. Men kryss i taket, hun oppførte seg som hjemme! Andre timen fikk jeg min første longetime for Michelle på Bobbie. Da jeg var hos Michelle fikk jeg alltid mine setetreningstimer på skolehestene, noe som forsåvidt var ganske greit, for da slapp jeg å "utnytte" Bobbie. Men så er det en gang greit å få litt hjelp på sin egen hest også. Det er nesten umulig å gjennomgå og vise det vi jobbet med da det er snakk om så små detaljer på endring i kroppen min, at det i grunnen ikke kan sees. Noe som derimot kan sees er min gjennomgående skulderfeil, hvor min utvendige skulder så godt som konsekvent havner for langt bak. Så den jobbes med. Noe som også kom fram for meg da jeg så bildene i etterkant var hvor mye jeg faktisk savner å ha en sal å ri i. Sitsen min har blitt betraktelig verre etter at jeg dro fra Michelle for to år siden, og mye av det er nok grunnet puta. Misforstå meg rett, jeg elsker puta mi, men jeg skulle veldig gjerne også hatt en sal jeg kunne ri i. Så vi får se hva som dukker opp etterhvert. Under følger litt nerdebilder av en noe vanskelig beskrevet sitstime. Men timen som ble best for meg var uten tvil siste timen. Jeg visste at jeg ville ha en bakkearbeidstime og en sitstreningstime, men hva ville jeg den siste timen? Rimelig inspirert av flotte Stine og Cala som jobbet med handwork. Jeg har liksom aldri jobbet noe handwork da jeg synes det har vært alt for vanskelig, men etter å ha nistirret på Stine, og blitt pushet litt av Michelle, så ble siste timen brukt til å teste ut handwork. Det har jeg gjort "ordentlig" én gang før, og det var under Bentkurset i fjor. Da gikk det i utgangspunktet veldig bra, for Bobbie gjorde alt jeg sa, men jeg hadde jo ikke peiling. Det føltes rett og slett ut som at jeg ble fjernstyrt av Bent, og da jeg kom hjem og skulle prøve hjemme hadde jeg virkelig ikke et kvidder av snøring på hva jeg egentlig dreiv med. Så derfor har det blitt lite av det i etterkant, rett og slett fordi jeg ikke har peiling. Handwork er også en ting, men det blir stadig mer vanlig med handwork fra utsiden. Og som om ikke man har nok å tenke på, så skal man gå baklengs, på utsiden, gjerne med tøylene i en hånd og en pisk som man helst skal ha litt kontroll på. Det er enda godt at vi starter stillestående! Det flotte med handwork, og da særlig fra utsiden er at man får en helt unik måte å ramme inn hesten på. Bare denne lille utprøvinga fikk meg for første gang til å føle at jeg virkelig hadde lyst til å utforske dette videre.
Som tenkt, så gjort, og siden kurset har vi i ro og mak jobbet og testet ut handwork for oss selv. Jeg sliter fortsatt med posisjonering, men ting blir stadig bedre. Og nå er det i tillegg gøy å drive med! Så hvis det var noe jeg virkelig tok med meg fra kurset denne gangen, så var det handworken. Og dette skal vi bli bedre på! Jeg gleder meg til fortsettelsen! Takk til Michelle for herlig undervisning som alltid, og noen særlig gode teoritimer! Takk til alle som hjalp meg med at arrangeringen gikk smertefritt for seg. Takk til Thea K. Nilsen for alle de lærerike bildene fra kurset! Takk til alle de ridende som deltok og gjorde kurset bra. Takk til alle teorideltakerne som deltok - det er så gledelig å se at mange ser gleden og nytten av å være teorideltaker også. Også selvsagt takk til Bobbietufsa - som oppførte seg eksemplarisk, og som rett og slett er verdens beste! Det er ikke ofte jeg er med kun som teorideltaker på et kurs. Det var jeg i midten av juni, og det var så godt! At jeg i tillegg fikk følge Anna Lene og Norne gjorde kursopplevelsen helt super! I fjor rei jeg på kurs for Bent i månedsskiftet mai/juni, også åpnet det seg plutselig en rideplass på et kurs for Monika Müller rett i nærheten her, kun to helger etterpå. Jeg heiv meg med, og selv om kurset var veldig lærerikt og fantastisk, så husker jeg følelsen av at det ble alt for tett på Bentkurset. Jeg hadde så mye å fordøye etter Bentkurset, så den ekstra kunnskapen Monika hadde å bidra med la seg bare i overflaten, og jeg følte meg overlessa. I år skjedde det samme. Jeg visste jeg skulle ri for Bent, og plutselig var det plass på kurs for Monika to uker etterpå. Klokere enn i fjor meldte jeg meg ikke på denne gangen, men istedet heiv jeg min gode venninne Anna Lene og Norne med på kurset. En gylden mulighet for meg å være med som teorideltaker og bare slappe av, uten Bobbie. Og med den daffe perioden vi har hatt etter Bentkurset, så passet det helt ypperlig at Frøken Fryd stod igjen hjemme, mens jeg hygget meg på kurs. Balanse og natur Fokuset hos Monika denne helgen lå på hestens balanse og natur. Og som vanlig så har Monika mange gode tanker, betrakninger og ikke minst en evne til å videreformidle det. Det blir ikke det samme som å få det "live", men her er mine notater fra kurset.
Også litt galopp Å bare kunne sitte på sidelinja å høre, nyte, kikke og ta bilder under rideøktene var deilig. Ingen tanker på "har Bobbie vann, nå må jeg møkke, får hun tak i noen gresstrå?". Og en tin g jeg ikke glemmer var det herlige øyeblikket da Monika under første timen ber Anna Lene om å fatte galopp på Norne. Hvis noen skulle illustrere det "å se himmelfallen ut", så ville uttrykket til Anna Lene glidd rett inn. Galopp har vært en veldig fjern gangart som hun aldri har prøvd med Norne på banen, kun litt på tur. Så da var det jo på tide, synes Monika. Og det artige var at det gikk kjempebra! Norne var noe eksplosiv, men det klarte Anna Lene flott, og fikk noen ordentlig gode galoppsteg til at det var første gang. Og det de fikk prøve seg med galopp igjennom de tre øktene fra lørdag til søndag gjorde underverker, så under galoppen på søndag hadde Anna Lene fått litt godfølelse, og det var bare så gøy å se! Og det er altså noe litt ekstra magisk med å se den flotte, svarte hingsten, og all den kraften han tilbyr. Med lass av solkrem unngikk jeg også å bli solbrent, og helgen kunne med oppsummeres til å ha vært helt perfekt. God undervisning, gode venner (takk til alle dere koselige folk som er med på kurs!), god ridning og god følelse. Det må vel kunne sies å være en god helg!
Etter to beståtte prøver ble tredje og siste økt for Bent Branderup utnyttet til å trekke så mye hjelp som mulig ut av han, i forhold til min videre trening med Bobbie. Det er ikke mye konkrete tilbakemeldinger man får fra Bent når man tar prøver, og siden begge øktene mine på lørdag ble brukt på det, så måtte jeg utnytte søndagen til det fulle. Jeg hadde spørsmål og ønske om å få gå igjennom både det ene og det andre, alt fra holdt til galopp, så det var bare å starte fra begynnelsen. Timen blir illustrert av bilder som snille Thea Kristine Nilsen har tatt av oss. Takk! Bobbie forstår bedre og bedre arbeidet i holdtet, men jeg trøbler med at hun ofte får "katterygg" istedetfor å senke bakparten. Vi kikket på dette, og cluet er så enkelt som at jeg skal be om mindre, slik at hun ikke gjør feil. (Synes forøvrlig det er ganske påfallende hvordan hun strammer magemusklene når hun samler seg. Gir et lite innblikk i hvorfor man ikke skal stramme gjorden for hardt - hesten vil jo forhindres i å samle seg og bli rund.) Bent lurte også på om jeg hadde trent på skoleholdtet i skritt, og jeg tror jeg der i et lite sekund så litt himmelfallen ut. Skoleholdt - i skritt? Skoleholdtet er jo "bare" en halvparade, og kan på samme måte som den kan gjøres i holdt, også gjøres i skritt, trav og galopp. Så for å minimere det at Bobbie skyter rygg når vi jobber med halvparaden/skoleholdtet stillestående, så kan bevegelse hjelpe oss i forståelsen av å ta mer vekt på bakbeina. Derfor fikk jeg oppgaven å gjøre det samme i skritt: flytte vekten bakover. Bent sa at det var akkurat samme prinsipp i trav, og jeg tenkte i mitt stille sinn: "hehe, ja, det er det nok. Det får jeg ta en annen gang..... Vi kan ikke gjøre sånt nå.. Eller... Hey, la det stå til, nå har jeg muligheten til å få hjelp av Bent!" Så jeg prøvde å samle Bobbie godt nok opp i skritt, også gjøre en overgang, eller et taktskifte opp i trav. Vanskelig synes både Bobbie og jeg. Dette er en av grunnene til at jeg bare digger Bobbie. Når jeg blir uklar i signalene mine og ikke helt vet hva jeg ber om, så skal hun iallefall ha stjerner i boka for å prøve. Og forsøkene er ikke alltid så dumme. Hun har skjønt poenget med å ta vekt på bakbeina og hun vet at jeg ønsker noe i den retningen. Også har hun før hun kom til meg vært påbegynt innlæring av spanske steg. Jeg har prøvd å plukke det av henne, men den reaksjonen med et løftet frambein sitter utrolig godt innprenta, og det kommer innimellom når hun absolutt ikke forstår hva jeg mener. Disse to reaksjonene kombinert var resultatet da jeg ba om en samlet overgang i trav. Senket bakpart og spanskt steg = Bobbie på bildet. Det er så kjekt når de tenker selv, og tør å prøve! Etter litt bakkearbeid hoppet jeg opp for litt ridning, og der fikk jeg startet med noen basisøvelser, og ble blant annet bevisst en veldig artig bruk av pisken. Det startet med at jeg skulle få bedre respons fra Bobbie i bøyningen på venstre hånd. Jeg fikk beskjed om å holde tøylene 3-1, slik at jeg lettere kunne bruke stangtøylen til å bøye henne rundt og gjøre henne hul i skulderen, og kapsuntøylen til å få bøyningen. Vi testet litt dette, men fikk ikke helt den reaksjonen vi ønsket. Jeg fikk beskjed av Bent om å ta tøylene i én hånd, slik at jeg kunne bruke pisken mer som en pekestokk mot de punktene Bobbie ikke responderte. Blant annet i travers på venstre hånd har hun litt problemer med å få igjennom bøyning og stilling ordentlig, men istedetfor at jeg skal bli større og større i tøyler og sjenkler, så skal hun få en bedre reaksjon når pisken blir vist mot halsen. Merk: Vist. Som Bent sa: "Signalet er ofte bedre enn presset. Tøyler og kapsun og sete gir press på hesten. Signalet får henne til å forstå. Det er bedre." Jeg fikk også prøvd litt mer trav for Bent. Bobbie var i grunnen veldig fint, men vi klarte ikke å slippe oss like mye løs som det vi gjør hjemme, så dette gode, store travet som hun har vist hjemme ved flere anledninger, det kom vi ikke helt til. Allikevel føltes hun bløt og god å ri på, så vi fikk vist oss fra flere sider, både mer samlet og mer frem og ned, uten å kolapse helt. Litt ekstra stas var det å høre fra Bent at "I think with this horse, it is obvious that we could take her forward and back, just from the point of weight. And then we are very, very close to what Pluvinel says, to lead the horse alone from the seat." (og jada, jeg vet at det var akkurat hva han sa, for jeg har det på film =D ) Etter vi hadde travet var beskjeden fra Bent klar: "You can develop your seat in bigger movements, and in smaller movements." Med trykk på "you". "You can never be in harmony with your horse in bigger movements than you can sit. So in this case, it's not the horse beeing limited." Jeg kunne ikke annet enn å smile. Jeg føler meg så tvers igjennom heldig som har en så tålmodig, flink og herlig Bobbie å lære av. Men som travbildene avslører, spesielt det første hvor hun strekker på seg: Ragnhild må lære seg å ri, og å være i balanse i bevegelsen. Og det kommer uten tvil til syne i galoppen. Samtidig så er jeg nødt til å galoppere for å lære å galoppere. Jeg lærer jo ikke uten å gjøre feil. Så her er flinke Bobbie som prøver å lære Ragnhild å galoppere. For meg var det hovedsakelig viktig å bare få galoppert litt med Bobbie, bare for å kjenne at hun ikke eksploderte. Vi har jo ikke akkurat jobbet i galopp tidligere, kun trent fatninger, og å holde galoppen. Bent ga oss dog litt utfordringer, og den røde tråden fra arbeidet i holdt ble ført videre. Jeg skulle sende hun litt frem og ned, og jeg skulle "samle" henne opp og tilbake - i galopp. Bobbie synes det var uhyre tungt, og jeg sleit med koordinasjonen, men hun responderte faktisk pittelitt. Særlig på høyre hånd. Vi jobbet i galopp! Første gang noen sinne jeg i det heletatt har tenkt så langt. Men det er akkurat det som er så gøy med Bent, for vi får akkurat de gode utfordringene som vi lærer uhyre masse av, og kan jobbe mer med hjemme. Proppet full av kunnskap og proppet full av glede kunne vi avslutte økta med et stort smil. Sant Bobbie? Vi fikk gått igjennom alt det jeg hadde et ønske om å gå igjennom i løpet av økta, så jeg følte virkelig jeg hadde fått maksimalt ut av kurset. Takket være at Bent tok oss igjennom væpnerprøven på lørdagen, kunne søndagen min benyttes til mitt arbeid videre, og jeg har virkelig fått mange nye, gode tanker rundt veien vår videre. Så var det bare å få bearbeidet alle de kloke ordene og gode tankene. Jeg må få rette en stor, stor takk til snille Therese med bestehesten Knut, som var støttekontaktene vår igjennom helga. Siden det var en del som stod på spill ønsket jeg ikke å risikere at Bobbies sporadiske separasjonsangst skulle slå inn akkurat denne helga. Therese var derfor så grei at hun tok med seg Knut inn i hallen sammen med oss, slik at Bobbie hadde selskap. Magefølelsen min sier at Bobbie var så rolig at det hadde gått greit uten, men det var virkelig ikke verdt å få spolert et kurs, og iallefall ikke et Bent-kurs på grunn av hysterisk hoppetusse. Vi skal ned til Gunnerud igjen i midten av juli for Michellekurs - da skal trollet få øve seg på å være aleine i hallen. Men for denne gangen: Tusen, tusen takk Therese! Ellers sendes det en stjerne både til Thea for de herlige bildene, Anna Lene for filminga, kjøringa, hjelpa og støtten, til Monika for kursarrangering, til Stine for hjelp og forståelse for Prinsesse Bobbie med egne meninger, og til alle de søte menneskene som kom med så mange herlige ord under kurset og i etterkant, ja egentlig takk til alle!
Og ikke minst: Tusen takk til Bent for at vi får ta del i den helhetlige kunnskapen om både hest og menneske. Og: Tusen takk til verdens beste Michelle for at du har tatt oss dit vi har kommet. Det er rart hvordan man føler for en slik takketale når man har opplevd så mye godt, men jeg vet at uten menneskene rundt, så ville vi ikke vært den vi er. Også aller mest: Takk til verdens beste, tålmodigste, kuleste, rareste Bobbie Jo! TAKK FOR EN HERLIG HELG! Hestens natur og følelsene man har rundt hesten og treningen. Bent hadde som vanlig mange gode betraktninger under sine teoritimer. Dette er del to av min oppsummering av teoritimene under Bentkurset i Norge i 2014. Den første delen, som går med på den tekniske biten av ridningen, finner du her: "Det viktigste en hest lærer er å være hest" Målet
Avl
Hva er naturen?
Gjensidig respekt
Få frem følelser
Se deg selv i speilet
Jeg hadde planen helt klar! Det ga meg bare litt hakeslepp at selveste Bent Branderup hadde en helt annen plan for oss. Bobbie og jeg har vært så heldig å få delta på det ene kurset med Bent Branderup som arrangeres i Norge. Vi har såvidt tenkt i retningen væpnerprøve, uten at jeg helt har turt å slå det sånn veldig fast at vi skulle ta den. Første utfordring ble å bestå bakkearbeid- og longeprøven, men den fikk vi heldigvis unna den første økta. Planen min var, etter råd fra min gode trener Michelle, å ri andre timen for Bent (vi har to timer lørdag, og én søndag). Jeg skulle ri igjennom noen av momentene, få litt tilbakemeldinger på hva vi kan forbedre, også kjenne etter hvordan Bobbie kjentes ut, før jeg bestemte meg om jeg skulle ta prøven eller ikke på søndag. Så lørdag andre time "stilte jeg til start", klar for en helt vanlig rideøkt. Og det var også hva det startet som. Bobbie kikket litt ut av porten, så Bent ba meg stille henne opp slik at hun kunne kikke ut på det hun var interessert i. Siden porten ligger opp mot midtlinja, stilte jeg henne opp på midtlinja, og der starta vi vårt arbeid i holdt. Vi fikk litt tilbakemeldinger fra Bent, og jeg skrittet ut på sporet. I det vi kom ut på sporet, så sier Bent "then take the diagonal". I det øyeblikket forstod jeg hva som var på gang, og jeg kunne ikke annet enn å kose meg. Etter anvisning fra Bent fikk vi ridd igjennom hele væpnerprogrammet, og til tross for noen feil litt hist og her, så kom vi oss - helt uforberedt igjennom - med et smil! Tusen takk til Anna Lene for filming av hele prøven! Det var rett og slett en herlig følelse! Jeg hadde to ting jeg hadde lovet meg selv å tenke på mens jeg rei for Bent, og det var skuldrene mine (utvendig skulder frem og inn!), og tøylene (kortere). Jeg klarte å tenke på skuldrene i større grad enn normalt (uten at de var på plass hele tiden), men tøylene kom jeg først på da jeg fikk se filmen i etterkant. Resten bare fløyt egentlig. Bobbie var en drøm å sitte på - det er noe magisk med disse Bent-kursene. Og bortsett fra en kommentar på Bobbies venstrestilling i traversen, som gir utslag oppover i gangartene, så var resten av prøven fin. Det med venstrehånd er jeg jo meget klar over fra før av, og forventet forsåvidt å få en eller annen kommentar på, så det var helt greit å få bekreftet det igjen. Så: Hurra! Bestått væpnerprøve, og det helt uten at jeg visste at jeg skulle ta den! Jeg måtte takke Bent for at han hadde latt meg gå igjennom prøven på denne måten. På den måten slapp jeg all nervøsitet, både før og under ridninga. Det førte til at jeg ved flere anledninger kunne smile og kose meg under prøven, og det var bare herlig! Thea var en engel og knipset bilder under prøven. Under kommer et utvalg av noen riktige og noen litt mer feil, til analysering og læring for meg selv, og forhåpentligvis også noen andre. Et bilde som ikke fikk plass i galleriet grunnet lang bildetekst. Et SUPERT eksempel på "how not to!" Dette er typisk meg: Prøver å sitte ned på innvendig seteben, men sitter så mye ned at overkroppen må kompensere ved og lene seg ut. Resultatet er at jeg føler at jeg sitter rett (haha, kan du tro...), men sannheten er at jeg sitter på utvendig. Ikke rart Bobbie ikke har rett bøyning med en rytter på ville veier. Takket være Thea fikk vi også noen knips som er veldig illustrerende av vårt arbeid i holdt. Først: The right way. Bobbie frem og ned i versade i holdt, for så å flytte vekten bak på hovedsakelig innvendig bakbein, og dermed få innvendig hofte frem og ned. Det er akkurat dette arbeidet som er så uhyre kult! Hesten kan lære seg å flytte vekten rundt om i kroppen sin uten å flytte beina. Legg merke til blant annet følgende:
Til høyre (uten at jeg forstår det, det er jo den siden som er enklest å jobbe med), så gjør Bobbie det her veldig ofte feil ved at hun i stedetfor å føre vekten bak til innvendig ben, så fører hun den bak til utvendig. Dette kuset intet unntak. Se hvordan hoften svinger ut istedetfor å svinge inn når jeg tar henne tilbake i samling. Så slik skal det altså ikke gjøres. Selv er jeg også mye mindre med i kroppen her - kan kanskje ha en sammenheng? Lærerikt å se og tenke over! Nok nerding fra min side.
Kort oppsummert: Jeg stod på væpnerprøven! Og jeg visste ikke at jeg skulle ta den en gang! Det ville si en deilig kveld hvor jeg bare kunne glede meg til søndagens ridetime. Der ville jeg forhåpentligvis få tid og mulighet til å stille spørsmål ved ting jeg ikke helt har fattet når jeg trener hjemme, og ingen ting var bedre enn det! Jeg må også få nevne alle gratulasjonene, klemmene og de utrolig varme ordene jeg fikk etter timen, det var så hyggelig! Så tusen takk alle sammen! Og igjen: Tusen takk til Michelle som så stødig har tatt Bobbie og meg igjennom denne reisen, og som skal følge oss videre på reisen. På den rosa skyen, for det var virkelig hva den var etter lørdagens to økter! Jeg var enkelt og greit: High on horses! "Bestått - uten kommentar!" Til det kan man ikke annet enn å smile! Bobbie og jeg har vært så heldige å få delta på det ene årlige kurset med Bent Branderup i Norge. Det ble en større opptur enn jeg hadde trodd. Den første timen for Bent visste jeg hva som skulle skje, og i det jeg kom inn i hallen sa Bent at "det var så deg som skulle ta en prøve". Han snakket altså om bakkearbeid- og longeringsprøven som er den første av prøvene man viser innen den akademiske ridekunsten. Prøvene man tar innen AR er en slags godkjenning på at du evner å utdanne din egen hest. Det var denne første prøven jeg skulle forsøke meg på. Bent skrudde av mikrofonen, satte seg ned i stolen sin, også gikk jeg bare i gang med arbeidet mitt. Tusen takk til Anna Lene for å ha filmet hele prøven! Og tusen takk til Thea som har tatt de fine bildene! Det er mange ting jeg selv ser som kunne vært bedre og annerledes. Spesielt i den første galoppen kunne vi begge vært mye bedre. Jeg burde for eksempel brutt og forsøkt å fatte en gang til. Hun er alltid litt ekstra daff på første fatning (så sant hun ikke har inhalert litt flybensin først vel og merke).
Allikevel avsluttet vi med "Bestått - uten kommentar" fra Bent. Det vil på ingen måte si at det var perfekt og at det ikke er ting vi kan og skal jobbe videre med. Men jeg skal ærlig innrømme at det var fantastisk å få den bekreftelsen. Bekreftelsen på at det arbeidet vi har gjort sammen til nå er bygd på en god basic. Jo bedre basic vi har, jo bedre kan vi bli! Og for min og Bobbies basic som førte til en bakkearbeid- og longeprøve uten kommentar fra Bent, har jeg ingen andre å takke enn min godeste Michelle og min tid på Enggården i Danmark! Første økt ble enkelt og greit en herlig opplevelse! Følg med for blogg fra den andre timen - den ble en større overraskelse enn jeg hadde trodd! Fire timer med teori fra Bent Branderup. Det blir mange notater, for ikke å snakke om mange tanker. Jeg har prøvd å sammenfatte notatene på en nogen lunde forståelig måte. Tenkinga får du ta deg av selv. Bent Branderup hadde som vanlig sin velkjente teori under kurset han hadde her i månedsskiftet mai/juni. Teorien er i grunnen den samme hvert år. Det bygger jo på den samme "enkle" stigen. Men hvert år er det en liten annen vri, noen ekstra detaljer, litt mer forståelse. Og ikke minst: For hvert år har jeg et år ekstra med egen utvikling og forståelse! Derfor er teorien alltid like lærerik og inspirerende. Her er det bare å henge med. Under følger del én av to. Fysikk
Beina
Språk og kroppsspråk
Sits
Hånden
Paraden
Og med de setningene burde det være noe å gruble på frem til neste del kommer. Om naturen, respekt, følelser og det levende speilet.
Mindre enn en uke - for om en uke er vi ferdige. Om fem dager er vi i Drammen. På Bent-kurs! Og oppladningen? Vi lader vel på et vis, men tar det meste som det kommer. Noen "optimal" oppladning til Bent-kurs får vi vel aldri, og godt nok forberedt blir vi nok heller aldri. Det gikk litt feil retning under forrige Michellekurs, da Bobbie eksploderte litt i galoppen, og siden da, så har vi hatt litt eksplosjonsproblemer i tide og utide. Nå virker det dog som om vi har fått det bedre og bedre under kontroll, men det har også gått ut over annen planlagt jobbing. Så at vi er noe godt forberedt skal jeg ikke påstå, men vi har kommet oss langt på noen områder som ikke går på det rent ridetekniske. Så vi kan ikke gjøre annet enn å ta det som det kommer! Når det er sagt, så hadde jeg allikevel en av de bedre øktene med Bobbie på lenge i dag. Det er litt morsomt, for i går tenkte jeg at det i grunnen er lengesiden jeg har hatt en økt hvor jeg virkelig har følt meg glad etter økta. Sånn virkelig, ordentlig glad liksom. Sånn kile-i-magen-glad. Det er nok akkurat like mye, om ikke mer, min feil enn noen andres feil, men Bobbie er jo en liten drømmedame, og fikser det for meg. I dag rei vi i hallen med Maren og Birdie ganske tidlig på morgenen. På andre siden av vantet drev stalleieren med krafse og jobba. Og lyder på andre siden av vantet, som Bobbie ikke ser, er noe hun normalt reagerer ganske kraftig på. Ikke i dag. At job-mannen kom kjørende inn tre-fire ganger i løpet av økta reagerte hun heller ikke på. Og den ene gangen jeg kjente at hun krøllet bakparten under seg for å fortsette fram i et byks, da bare stoppet hun. Det var så deilig å kjenne. Det er ordentlig lengesiden jeg virkelig har kunne slappe av på henne, men det kunne jeg i dag, og med det resultatet at hun var en liten formbar smørklump under meg. Versadene som har manglet den siste tiden kom på plass så fort jeg kom meg på plass, og traversen sitter uten problemer. Vendingene er der når jeg får magen min fram i bevegelsesretningen og ikke blir hengende etter. I trav var hun litt kort, men hun gjorde det hun skulle, selv om versadene er tunge og vanskelige. Jeg red igjennom noen momenter av væpnerprøven i trav, og hun går dem greit, selv om jeg roter litt. Særlig samling i versade - ouff, synes Bobbie! De diagonale traversene i trav kommer seg, men generelt sett det å gå fram i trav synes Bobbie er noe reinspikka tull. Så vi hadde en diagonal og en langside i litt framovertrav, og overraskende nok, når hun først kom inn i det moduset, så var hun utrolig fin. Og jeg klarte samtidig å sitte på henne hele veien. God følelse! Galoppen var vi innom en gang på hver hånd bare for å ha gjort det, og Bobbie galopperer nå volte både i høyre og venstregalopp uten noe tull. Bank i bordet. Avslutta så med en liten samling i trav langs sporet, og guuud - the feeling. Ikke at jeg vet hvordan det skal føles eller se ut, men magenfølelsen sier at vi der nærmer oss tett på de halve stegene. Godfølelse! Ordentlig godfølelse! Og hele økta rei vi på cavemoren! Setet begynner å fungere bare bedre og bedre, og Bobbie er så flink! Ellers har jeg brukt deler av den siste tiden på å skremme livet av Bobbie ved å gå inn i paddocken hennes med en strømtråd. Siden sjefen og paddockvenninne Lyra har fått sko på beina, og jeg ikke tør risikere noe før Bentkurset, så har vi skilt de to frøknene - med strømtråd. Jeg bar strømtråden inn i paddocken, og Bobbie kom for å hilse. Hun så det ikke før det var for seint, og kom nær strømtråden. Ikke det at det var strøm i den, det veit jeg jo - jeg holdt i den, men Bobbie flippet totalt. Helt hysterisk, og jeg fikk skylda for at Bobbie hadde fått strøm(tråd på seg). Hun var hysterisk redd meg resten av dagen, og de første minuttene fikk jeg ikke komme nær henne en gang. Såpass ille at hun sparket etter meg av redsel. Fikk overtalt henne til at jeg ikke var livsfarlig med noen godbiter og litt klø på utvalgte steder. Da jeg dagen etterpå fikk for meg at jeg skulle legge meg ned i halmkrybba til Bobbie holdt øynene hennes på å sprette ut av hodet hennes, men med litt godsnakk og godbiter, så kunne hun etterhvert komme litt nærme. Det endte med en kløstund av dimensjoner, og en tobeint totalt dekt av pels. Dagens visdomsord ble: "Ligg ei under en hakerøytende hest og klø den på røytepunktet!". Eller noe slikt. Koselig var det iallefall! I dag fikk jeg også opp noe jeg har tenkt på en lang stund, og som jeg er fryktelig spent på om fungerer eller ikke. Bobbie får etter en ganske kraftig reaksjon på gress i fjor sommer, ikke lov å gå på beite i år. Det skjærer meg langt og dypt og inderlig inn i hjerterota at frøkna ikke skal få nye beitelivet, men når hun blir syk, mulig dødssyk av å gå på beite, så har jeg ikke noe valg. Paddocklivet blir da Bobbies liv i sommer, og jeg har så langt som mulig prøvd de siste ukene å ha henne ute om natta også. Er ikke noe poeng å ha henne inne i boks når det er så fint vær ute. Det eneste som bekymrer meg har vært tilgangen til ly. Bobbie har alltid vært en "værpyse", og trives best under tak når det har vært uhyggelig vær. I tillegg har jeg hatt dårlig samvittighet for å la Bobbie stå uten tilgang på skygge når sola steiker som verst. Takket være mine fantastiske (nevnte jeg det tydelig nok: FANTASTISKE!) stalleiere på Aalerud, så har jeg med tre gjerdestolper og litt strømtråd, fått lagd den fineste lille "miniutegangen" til Bobbie! Det har seg slik at Bobbies paddock ligger rett ved enden på uteboksene. Og på den enden så er det litt ekstra tak. Der har jeg til nå fått oppbevare en halmball. Men litt tankevirksomhet den siste tiden har resultert i at Bobbie nå har fått tak i paddocken sin! Om hun blir å bruke det? Aner ikke! Men nå har hestemammahjertet mitt litt bedre samvittighet både i øsende regn og i strålende sol. Nå har hun litt le. Hun står litt mer "aleine" når hun er nede under taket, og det kan nok være en avgjørende faktor på om hun vil bruke det eller ikke. Men jeg får bare se det an. Uansett hva, så føler jeg meg ganske sikker på at hun kommer til å bruke halmen som toalett. Det er jo bare typisk. Det blir en liten prøveperiode for å se hva som funker og ikke, så får vi ta og gjøre noen justeringer etterhvert som jeg ser hva hun foretrekker. Store plassen er det ikke der, men det er bedre enn ingenting! Jeg håper etterhvert i løpet av sommeren (forhåpentligvis så fort som mulig) at vi får en paddockkompis som går godt nok med henne til at de kan dele området. Veldig stusselig om hun skal stå aleine i hele sommer også. Paddockvenninne Lyra skal jo på beite, så hun blir borte noen måneder. Det blir nok en løsning på det! Og inntil videre håper jeg at Bobbie tar i bruk sitt nye tak! Så mens jeg har god samvittighet for at Bobbie nå har en mulighet til ly (igjen TAKK til de fantastiske stalleierne på Aalerud!), så kan jeg bruke tiden på å sy sammen en fornuftig rekkefølge til longeringsprøven jeg forhåpentligvis blir å ta på Bentkurset. Best å være ute i god tid - ehm..
Jeg skal prøve å oppdatere litt hvordan det går denne uka. Om de aller, aller siste forberedelsene til kurset, og om den fornuftige og rolige Bobbie har kommet for å bli (bank i bordet). Og ikke minst - om min vanskeligste avgjørelse akkurat nå: Skal jeg ri på cavemoren, eller skal jeg ri med bitt på kurset??? |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|